Risen og veslegutten

En liten gutt gikk og gjette sauene. Så kom det en rise eller et stortroll og ville ha ham til tjenestegutt. Gutten lovet å være det. «Når du har drevet hjem sauene, kan du finne meg her!» sa risen. Da gutten hadde drevet sauene hjem og kom tilbake, la de av sted til risens hjem. På veien ble risen og gutten enige om at de burde ta med seg litt tørr rekeved hjem. Så fant de en bjørk. «Denne tenker jeg vi tar,» mente risen. «Den er noe liten, den,» sa gutten. Så gikk de et lite stykke lenger, så fant de en eik, en sterk eik, som vinden hadde blåst overende. «Denne tenker jeg vi tar,» sa gutten. «Den er noe stor den,» mente risen. «Å, bær du i toppen, så skal jeg selv bære i rotenden,» sa gutten og gav seg til å spikke et par lange, spisse trepinner. «Hva vil du med de pinnene?» spurte risen. «Stikke dem i øynene på deg, dersom du ser deg tilbake,» sa gutten. Da risen tok i topenden og begynte å dra, satte gutten seg på rotenden, og risen turde ikke se seg tilbake. De gikk et lite stykke vei, så sier risen: «Å, hå, det er tungt!» «Jeg er ikke det minste trett, jeg,» sier gutten. Da de begynte å nærme seg risehjemmet, sa gutten: «Du skal ikke kaste treet i marken, før jeg sier du skal kaste!» Da gutten sa fra, kastet risen treet i marken. «Å, hå, det var tungt,» sa han. «Nå skal jeg gi deg et råd,» sa risen til gutten. «Du skal ikke gå inn i svalen der.» Men risen var ikke før gått inn i huset, før gutten løp til svalen, og i svalen var der en hest, og hesten sa til gutten: «Vet du hva arbeide husbond gir deg i morgen?»

«Nei, ikke vet jeg det,» sa gutten.

«Han sier du skal sette ut båten,» sa hesten, «og da skal du si: 'Dersom jeg skal ta i båten og sette den ut, så går hele båten i knas.' » Så ble det morgen. Risen satte seg til å spise og sa til gutten: «Gå og sett ut båten!» «Skal jeg ta og sette ut båten din, går hele båten i knas,» sa gutten. «Å, jeg skal sette ut båten sjøl,» sa risen.

Så satte han båten ut, og så skulle de ro til fjords for å fiske. «Ta i årene og ro!» befalte risen. «Skal jeg ta i og ro,» sa gutten, «så går årene og alle greiene dine i knas!» Årene var av jern. «Å, jeg skal ro sjøl jeg,» sa risen igjen. Så rodde de et lite stykke, og så sa risen: «Her kommer mitt hvittingagn!» «Så du har ikke likere agn enn et hvittingagn?» sa gutten. Så rodde de igjen et stykke. «Her er mitt torskeagn!» sa risen. «Har du ikke likere agn enn det,» sa gutten. Så rodde de igjen et stykke. «Her er mitt hvalagn,» sa risen, «sett deg nå til med snøret og begynn å fisk!» Gutten tok bare og så på snøret. «Hva er det du sitter og ser etter på mine fiskegreia?» spurte risen. «Så dette er redskapen din?» sa gutten, «skal jeg fiske med slike greia, så går de i filler allesammen.» «Å, jeg skal fiske sjøl, jeg,» sa risen. Risen begynte å fiske, så fikk han to bitt og trakk to hvalfisker på én gang og rodde inn til stranden. Da de kom til stranden, tok risen en hvalfisk i hver hånd bak i halen og drog dem opp, bandt dem sammen og hang dem opp på fiskehjellen sin. «Gå og gjør opp varme!» befalte han gutten. «Skal jeg blåse opp varme, blåser jeg taket av huset ditt!» sa gutten. «Å, jeg skal gjøre det sjøl, jeg,» sa risen.

Men da risen begynte å blåse på varmen, fyk gutten opp under taket og drev omkring der oppe som en dundott for risepusten. Risen så etter gutten, som drev omkring opp under taket, og spurte: «Hva tar du deg til der oppe?» «Jeg røsker næver til kveike for varmen vår,» svarte gutten. «Jeg mener gutten er slik han kan fly også,» sa risen ved seg selv. Så kom gutten ned igjen, og de kokte mat. Da de hadde kokt og spist, la risen seg til å sove etter maten. Da han var sovnet, løp gutten bort i svalen til hesten. «Gå bort i fjøset,» sa hesten «og drep kua som står der, for risens liv er i den kua, og så skal du skjære hjertet midt over og gå så inn og se om risen er blitt klein. Når du har vært der, så skal du igjen gå bort til kua og skjære hjertet i småstykker. Når du har gjort det, så kom hit til meg igjen og slipp meg løs, og ta så med deg én bøsse, et sverd, et stykke svovel, en flintesten og en kam.» Alt hva hesten bad gutten om, det gjorde han. Da han hadde drept kua og kløvd hjertet, gikk han inn til risen for å se hvordan det stod til. Han var død i samme øyeblikk gutten kløvde hjertet. Så gikk gutten til hesten; men han glemte å gå tilbake igjen og skjære hjertet i småstykker, slik som hesten hadde sagt. Så reiste hesten og gutten av sted og for et langt, langt stykke vei, en hel dagsreise gjennom dal og over fjell som gutten ikke visste navnet på. De kom til store elver med vadesteder som gutten heller ikke visste navnet på. Men enda slapp de frem overalt. De reiste lenger og lenger av sted. Så sier hesten til gutten: «Hører du noe, eller ser du noe?» «Jeg hører ikke noe, og ikke ser jeg noe heller,» sa gutten. Så reiste de et lite stykke til. «Hører du noe, eller ser du noe?» spurte hesten igjen. «Jeg syntes likesom jeg hørte et vindpust suse under himmelen,» sa gutten. «Så har risen fått liv igjen og er etter oss,» sa hesten. «Kast svovelstykket bak deg og ønsk at det må bli til et stort vann, som risen hverken kan komme over eller omkring.» Så ble det et slikt vann. Da risen kom til vannet, ønsket han: «Å gid den store øsen min var her, så skulle jeg drikke opp alt som ingenting.» Så reiste han tilbake, hentet øsen, kom igjen til vannet og drakk opp hele vannet. Så sier han til øsen sin: «Bli her til jeg kommer igjen!» Så kom der en liten fugl flyvende. «Kvi-vit, kvi-vit,» sa fuglen, «dersom du legger øsen din igjen her, så tar jeg den, hakker den i stykker og bærer den til skogs!» «Å du din lille fugl!» sa risen, «dersom jeg nådde deg, skulle jeg hugge hodet av deg. Før skal jeg bære øsen min tilbake, før jeg skal unne deg den.» Så bar han øsen sin tilbake og drog igjen av sted etter gutten og hesten. «Hører du noe, eller ser du noe?» spurte hesten. «Nei, jeg hører ikke noe og ser ikke noe heller,» sa gutten. Så drog de et langt stykke vei igjen, så sier hesten: «Hører du noe, eller ser du noe?» «Jeg synes jeg hører likesom et vindpust suse henover himmelen,» svarte gutten. «Så kast flintstenen,» sa hesten, «og ønsk at den må bli til et slikt berg at risen hverken kan komme over det eller omkring det.» Da risen kom til berget, ønsket han: «Å gid min store naver var her, så skulle jeg snart bore hull igjennom deg som ingenting.» Så for han tilbake for å hente naveren, og da han hadde gjort det, boret han hull i berget, så han gikk igjennom. Så sier han til naveren sin. «Bli nå du her til jeg kommer tilbake.» Så kom der en liten fugl og sier: «Kvi-vit, kvi-vit, dersom du legger naveren din igjen her, så tar jeg den og bærer den til skogs!» «Å, din lille skittfugl,» sa risen, «dersom jeg nådde deg, skulle jeg hugge hodet av deg. Før skal jeg bære naveren min hjem igjen, før jeg skal unne deg den.» Så bar han naveren hjem, og så la han i vei igjen. «Hører du noe, eller ser du noe?» spurte hesten gutten. «Nei,» svarte gutten, «jeg hverken hører eller ser noe.» Så drog de et lite stykke til, så spurte hesten igjen: «Hører du noe eller ser du noe?» «Jeg synes likesom jeg hører et vindpust suser under himmelen,» sier gutten. «Nå, kast kammen og ønsk at den må bli til en slik skog at risen hverken kan komme igjennom den eller omkring den.» Så kom risen til skogen og ønsket. «Gid min store øks var her, så skulle jeg snart hugge så pass vei at jeg kom igjennom.» Så reiste han tilbake og hentet øksen og kom til skogen igjen og hugget seg igjennom den. Så sier han til øksen sin: «Bli nå du her til jeg kommer igjen!» Så kom der en liten fugl, «Kvi-vit, kvi-vit,» sa fuglen, «dersom du legger øksen din igjen her, så tar jeg den og bærer den til skogs!» «Å din lille skittfugl,» sa risen, «dersom jeg nådde deg, skulle jeg hugge hodet av deg. Før skal jeg bære øksen min hjem, før jeg skal unne deg den.» Så bar han øksen hjem, og så la han i vei igjen. Da han tok til å nå inn på gutten og hesten, hadde de ikke langt igjen til en dyp, lang fjellkløft, og over fjellkløften var der en stige. Når de bare kunne slippe vel over fjellkløften, kunne de siden reise i fred. Risen løp så fort etter gutten og hesten for å nå dem, før de kom til fjellkløften, at han løp den ene hånden sin tvers av mot en trestobb. Hesten og gutten stod netop på spranget til å hoppe over stigen. I det samme kom risen og grep hesten i halen. «Å, dersom jeg hadde begge hendene mine skulle jeg holde deg som ingenting,» sa risen; men med det samme slet han hestens hale tvers av. Hesten og gutten slapp vel over; men risen stupte ned i kløften og slo seg ihjel. «Nå er vi sluppet fra den faren,» sa hesten til gutten, «men nå kommer vi til en kobberskog som vi må dra igjennom, og dersom du brekker av en eneste gren, så er vi dødsens.» «Ikke skal jeg brekke noen gren,» sa gutten. Så reiste de gjennom skogen; men netop som de kom forbi den siste grenen, så brakk gutten den av. Så kom risen som eide skogen, og han hadde kobberustning og kobberhjelm på hodet, og han spurte: «Hvem er det som farer gjennom min skog og brekker av mine trær!» «Det er vi det,» sa gutten. «Hva vil du oss?» «Ja, du skal snart få se hva jeg vil,» sa risen. Så kom hesten og risen i slagsmål med hverandre; men hesten vant og drepte risen, og så tok de kobberustningen og kobberhjelmen med seg og reiste videre. «Nå kommer vi til en sølvskog,» sier hesten til gutten, «og dersom du brekker av en eneste gren av trærne i skogen, er det ute med oss.» «Ikke skal jeg brekke noen gren,» sa gutten. Så reiste de gjennom skogen; men som de kom forbi det siste treet, så brakk gutten av en gren. Straks kom risen som eide skogen og ropte. «Hvem er det som farer gjennem min skog og brekker grener av mine trær!» «Det er vi, det,» sa gutten. «Hva vil du oss?» «Du skal straks få se hva jeg vil,» sa risen, og så begynte hesten og risen å slåss. Hesten vant og drepte risen, og så tok de sølvrustningen og sølvhjelmen og drog videre. «Nå kommer vi til en gullskog,» sier hesten til gutten, «og dersom du brekker en eneste gren av trærne, så er vi dødsens.» «Ikke skal jeg brekke av noen gren,» sa gutten; men som de kom forbi det siste treet, så trakk gutten av en gren. Så kom risen som eide gullskogen og ropte: «Hvem er det som farer gjennom min gullskog og brekker grener av mine gulltrær!» «Det er vi to, det,» svarte gutten. «Hva vil du oss?» «Du skal få se hva jeg vil,» sa risen og for på hesten; men hesten vant og drepte risen. Så tok de gullrustningen og gullhjelmen hans og drog videre. Nå hadde de sluppet lykkelig og vel fra alle farer og kom hen imot kongsgården. «Nå kan du sette meg igjen her,» sier hesten til gutten, «og gå inn i kongsgården alene; men glem ikke at jeg står igjen her.» Gutten gjorde som hesten bød ham, gikk inn i kongsgården og sa: «God dag, nådige konge!» «God dag» svarte kongen. Gutten ble stående med lua på. «Hvorfor tar du ikke lua av deg?» spurte kongen. «Det er skurv i hodet mitt,» sa gutten, han ville ikke vise frem gullhjelmen. Da kongen hørte det, så lot han gutten beholde lua på. «Hvor har du tenkt deg hen?» spurte kongen. «Å,» sa gutten, «jeg tar tjeneste hos den som vil ha meg.» «Nå, så kan du bli her,» sa kongen. Så var det forbi med den dagen. Det ble morgen den neste dagen, og kongen sendte gutten ut på arbeide. Men kongen hadde tre døtre, og av dem var den yngste den vakreste. Mens gutten stod og arbeidet ute på gården, stod den yngste datteren inne i et værelse og så på ham gjennom vinduet. Gutten klødde seg i hodet og løftet så pass på lua, at hun så litt av gullhjelmen. «Mon ikke han far snart tenker på å skaffe oss friere,» sa den yngste i det samme og vendte seg bort fra vinduet mot søstrene sine. «Sjøl veit,» svarte kongen, «det råder dere for selv.» «Nå,» svarte den yngste, «så tar jeg til mann den gutten som kom i går.» «Du vil da vel ikke ha den skurveskolten,» spurte kongen. «Å, han er god nok til meg,» mente datteren. Men de to andre søstrene tok hver sin høye og fornemme herremenn. Neste dag sendte kongen de tilkomne svigersønnene sine ut på jakt. De to fornemme svigersønnene gav han hver en ny haglbøsse; men skurvegutten fikk en gammel en som ikke dugde til noen ting. Så gikk de av sted til fjells; men gutten gikk til hesten sin, og der tok han sin egen bøsse, og så gikk han også av sted. Om en stund traff de sammen igjen oppe i fjellet, og de to fornemme svigersønnene så nå at skurvegutten hadde skutt så mange fugl som han orket bære, mens de ikke hadde fått en eneste. Så ville de kjøpe fuglene av gutten. «Jeg kan gjerne selge fuglene,» sa gutten, «men så vil jeg ha de festegavene som dere har fått av kjærestene deres.» Så fikk han festegavene, og de fikk fuglene, en bør hver, og gutten ble igjen uten fugler. Så gikk de hjem igjen, og på veien skjøt gutten en katugle, og den ranglet han hjem med. Da de nå kom til kongen og døtrene hans, så sier kongen til den yngste datteren: «Hva vil du med den skurvegutten der? Ser du ikke hva de to andre har med seg, og han, han har ikke annet enn en katugle.» «Å, han er god nok til meg,» mente datteren. Så begynte de å ture bryllup og å drikke og spise og danse. Gutten glemte hesten. Hesten vrinsket én gang; men enda husket ikke gutten på ham. Hesten vrinsket en gang til. Da kom gutten i hug hesten sin og løp ut til den. «Hugg hodet av meg,» sa hesten. «Hugge hodet av deg?» sa gutten, «skulle jeg hugge hodet av deg, så mye godt som du har gjort mot meg?» «Hugger du ikke hodet av meg, så biter jeg hodet av deg,» sa hesten. Så måtte gutten hugge hodet av hesten, og så kastet han hodet over skulderen sin. Hodet ble til en vakker ung mann. Mannen fulgte gutten inn i kongsgården, og så fikk han også være med å ture bryllup.