Solhesten

Det var engang et land. Der var det mørkt som i graven; for sola skinte aldri der. Ingen mennesker kunne ha bodd der, hvis kongen ikke hadde hatt en hest med en sol i pannen. Av den lyste det akkurat som av den riktige sola på himmelen. Kongen lot solhesten føre gjennom hele landet, og hvor den kom ble det så lyst som den klare dag; men der hvor den ikke var, la mørket seg tykt igjen.

Med ett ble solhesten borte. Nå var det mørkt som den sorteste natt i hele landet, og der var ikke hjelp og råd å finne. Folk visste ikke hva de skulle gjøre, de kunne verken arbeide eller tjene noe, og der ble stor nød i landet. Kongen selv ble redd, og han drog ut med hele sin hær for å lete etter solhesten.

De drog frem gjennom mørket og kom inn i et annet land, i en skog som var tusen år gammel. Her begynte det å lyse av sola, men likesom gjennom en tåke, og så langt de kunne se var der ikke annet enn skog. Til slutt kom de til en ussel hytte. Kongen gikk inn dit for å spørre om veien. Der satt en mann ved et bord og leste i en stor bok. Da kongen hilste på ham, så han opp, hilste vennlig igjen og reiste seg.

«Jeg satt nettopp og leste om deg,» sa han til kongen. «Du leter etter solhesten; men det nytter ingenting, du finner den aldri. Jeg skal finne den for deg, hvis du vil stole på meg. Ta hæren din med deg og reis hjem igjen; der gjør du mer nytte. La bare én bli igjen hos meg.» «Kan du skaffe meg solhesten igjen,» sa kongen, «så skal jeg lønne deg rikelig.» «Jeg vil ikke ha noen lønn,» sa mannen; «men la meg nå være i fred, så jeg kan gjøre meg i stand til reisen.» Kongen gikk og vendte hjem igjen med hæren; men én ble igjen; han skulle tjene hos mannen. Trollmannen — for det var han — satte seg til å lese i boka igjen og leste til langt på natten.

Neste dag gikk trollmannen og tjeneren av sted. Veien var lang. De hadde alt gått gjennom seks kongeriker, og enda måtte de lenger. I det syvende riket var der tre konger som var brødre, og de hadde giftet seg med tre søstre. Deres mor het Striga, og hun var en fæl og slem trollkjerring. Da de kom dit, gikk de like til slottet og trollmannen sa til tjeneren: «Du skal bli stående her, så går jeg opp for å høre om kongene er hjemme. Det er dem som har tatt solhesten; den yngste rider på den.» I det samme gjorde han seg til en grønn fugl, fløy bort og pikket med nebbet på vinduet til den eldste dronningen så lenge, til hun lukket opp for ham. Da hun så hvor vakker og kjælen fuglen var, ble hun glad i den og begynte å leke med den. «Ak, hvis kongen var hjemme nå,» sa hun, «da ville han ha syntes godt om denne fuglen. Men han kommer ikke hjem før i kveld; han red ut og skulle se over tredjedelen av riket sitt.»

Nå kom den slemme Striga inn i stua, og da hun så fuglen, skrek hun: «Drep den stygge fuglen ellers får du blod på deg!» «Hvorfor skulle jeg få blod på meg? Se bare hvor vakker og kjælen den er,» sa dronningen. Men Striga skrek: «Så la meg få den, jeg skal straks gjøre ende på den!» I det samme grep hun etter fuglen; men den ble til et menneske igjen og sprang så fort ut av døra at ingen så hvor det ble av den.

Trollmannen gjorde seg igjen til en grønn fugl, fløy til vinduet til den mellomste søsteren og banket så lenge på, at hun lukket opp for den. Så snart fuglen var kommet inn, satte den seg på dronningens hånd, hoppet så opp på skulderen hennes og kjælte for henne. Dronningen syntes det var en morsom fugl og sa: «Ak, hvis nå bare kongen var hjemme! Han ville vist blitt glad i denne fuglen. Men han kommer ikke hjem før i morgen kveld, han red bort og skulle se over to tredjedeler av riket sitt.»

Men nå kom Striga inn i stua. «Drep den stygge fuglen, ellers får du blod på deg!» skrek hun. «Hvorfor skulle jeg få blod på meg?» spurte dronningen, «det er jo så'n vakker fugl.» «La meg få fatt i den,» skrek Striga, «så skal jeg snart gjøre ende på den.» Men med det samme hun ville ta etter den, ble den til et menneske og var ute av døra, før de visste ordet av det.

Litt etter skapte trollmannen seg om til en grønn fugl igjen og fløy dit hvor den yngste dronningen var. Den banket på vinduet med nebbet så lenge til hun slapp den inn. Den fløy like bort og satte seg på hånden til dronningen og var så kjælen, at hun syntes hun aldri hadde sett så'n rar fugl før. «Hvis nå kongen var hjemme,» sa hun, «så ville han nok blitt riktig glad i den fuglen; men han kommer ikke igjen før i overmorgen kveld; han red ut og skulle se over hele riket sitt.»

Med det samme kom Striga styrtende inn. «Drep den stygge fuglen,» skrek hun, «ellers får du blod på deg.» «Hvorfor skulle jeg få blod på meg, den er jo så vakker og så kjælen,» sa dronningen. «La meg få den,» skrek Striga; «så skal jeg snart gjøre ende på den.» Hun ville gripe etter fuglen; men da ble den til et menneske, og sprang så fort ut av døra at ingen så den mer.

Nå visste trollmannen hvor kongene var og den stien de måtte komme. Han sa til tjeneren han skulle kjøpe mat for tre dager, og så skyndte han seg ut av byen. Han ventet en stund til tjeneren var kommet etter, så gikk de begge to så fort de kunne, til de kom til en bro. Den skulle kongene ride over. De gjemte seg under broa til om kvelden.

Da det begynte å mørkne, hørte de noen ride over broa. Det var den eldste kongen som ville ride hjem. Midt på broa lå en bjelke. Den snublet hesten over. Kongen ble sint og skrek: «Den fyren skal henges som har tømret så'n bro!» Nå sprang trollmannen frem og like mot kongen. «Hvordan tør du våge å dømme en som ikke har gjort noe galt?» ropte han og trakk sverdet sitt. Kongen trakk sitt sverd også; men trollmannen var mange ganger sterkere enn ham, og det varte ikke lenge, før kongen falt av hesten og var død. Trollmannen løftet ham opp og bandt ham fast på hesten, gav den et rapp så den sprang hjemover, og så gjemte han seg under broa igjen.

Neste dagen, da det led mot kvelden, kom den mellomste kongen ridende over broa. Da han så blodet som lå der ropte han: «Her er en slått i hjel! Hva er det for en fyr som har vært dristig nok til å være konge i mitt sted?» Nå kom trollmannen frem. «Hvordan tør du kalle meg slik?» sa han og truet kongen med sverdet. «Nå skal du dø; verg deg nå så godt du kan!» Kongen verget seg; men det hjalp ikke, trollmannen var sterkere og hadde snart gjort ende på ham. Så bandt trollmannen den døde kongen fast på hesten, og så lot han den springe hjemover. Så gjemte han seg under broa igjen.

Den tredje kvelden, det var alt blitt mørkt, kom den yngste kongen ridende på solhesten. Han red fort; for han hadde vært for lenge på veien. Da han så blod på broa, ropte han: «Hvem har våget seg til å dømme istedenfor meg?» I det samme stod trollmannen for ham med draget sverd og ville hugge til ham. «Ja vel!» sa kongen, han trakk også sverdet sitt og verget seg tappert.

Det hadde ikke vært noen sak for trollmannen å vinne over de to eldste brødrene; men det var ikke så lett å råde med den yngste; for han var den sterkeste av dem alle tre. De slos, så svetten rant; men ingen ville gi seg. Sverdene gikk snart istykker. «Sverdene duger ikke lenger,» sa trollmannen, «kom skal vi gjøre oss til hjul og trille nedover bakken og se hvem som kan knuse den andre.» «Ja, la oss det,» sa kongen, «jeg vil være et vognhjul, så kan du være hva slags hjul du vil.» «Nei, du kan være hva du vil; men jeg vil være et vognhjul,» sa trollmannen. Han var klok. Og kongen måtte gjøre som han sa. Så gikk de oppover bakken, og da de var kommet opp, gjorde de seg til hjul og triltet nedover. Vognhjulet rullet hardt, og triltet like inn i det andre hjulet, så det knaket og braket og fløy i mange biter. Da ropte trollmannen; for det var ham som var vognhjulet: «Nå er det forbi med deg! Jeg har vunnet!» «Å nei, kamerat!» sa kongen, han var det andre hjulet, «du har bare klemt fingrene mine. Men nå skal vi gjøre oss til to ildsluer, og den som kan brenne opp den andre, den har vunnet. «Jeg vil være en rød lue, så kan du være en hvit.» «Nei,» sa trollmannen, «du kan være en hvit lue, så er jeg en rød.» Dermed skapte de seg om til to ildsluer og brente hverandre; men ingen fikk brent den andre opp. Mens de stod der på veien og brente, kom en gammel tigger gående. Han hadde langt, hvitt skjegg og en stokk i hånden. «Du gamlefar!» skrek den hvite lua, «gå etter vann og slå det på den røde lua, så skal du få en skilling av meg.» Men den røde lua skrek: «Du gamlefar! Du skal få en daler av meg, hvis du vil slå vann på den hvite lua.» Tiggeren ville heller ha en daler enn en skilling, så gikk han etter vann og slo det på den hvite lua. Nå var det forbi med kongen. Trollmannen tok hesten ved grimen og satte seg på den, og da han hadde sagt takk til tiggeren og gitt ham daleren, red han av sted med tjeneren.

På slottet var der stor sorg over kongene som var drept. Alle stuer og ganger var trukket med sort, og der var bare jammer og gråt å høre. Men mens de andre gråt og bar seg, tok Striga de tre døtrene sine, satte seg på en ilddrake og for med dem av sted gjennom lufta.

Trollmannen og tjeneren var alt kommet et langt stykke på veien, slik hadde de fortet seg; for de var redde for Striga. De reiste lenge uten å treffe folk. Maten de hadde kjøpt i byen, var det ingenting igjen av, og de visste ikke hvor de skulle få noe å spise; tjeneren var især sulten.

Så kom de til et epletre. Det var så fullt av frukt at grenene hang like ned på jorden, og eplene luktet så deilig og så så vakre ut, at de måtte få lyst til å spise dem. Tjeneren ble glad da han så dem og ville straks til å plukke noen. «Rør ikke ved treet!» ropte trollmannen, han tok sverdet sitt og hugg dypt inn i stammen på treet, og da fløt det blod ut av det. «Nå hadde det vært ute med deg,» sa han til tjeneren, «hvis du hadde spist av eplene; for dette treet er den eldste dronningen, som Striga har plantet her for å gjøre ende på oss.» Tjeneren var glad over at han hadde frelst livet, og han tenkte han vel snart kom til et annet sted, hvor han kunne få seg noe å leve av. Det varte ikke lenge, så kom de til en kilde. Vannet i den var så rent og klart og deilig, så de syntes det skulle være godt å drikke litt. «Kan vi ikke få mat,» sa tjeneren, «så kan vi da i det minste slukke tørsten.» «Drikk ikke av vannet!» ropte trollmannen og hugg med sverdet sitt i kilden; men med én gang ble vannet fullt av blod, så det gikk i store bølger. «Det var den mellomste dronningen,» sa trollmannen. «Striga har satt henne her for å gjøre ende på oss.» Tjeneren var nok både sulten og tørst; men han var glad han hadde sluppet fra det med livet.

En stund etter kom de til et rosetre. Det var aldeles rødt av roser, og de kunne kjenne den deilige duften av dem lang vei. «Nei, så deilige roser har jeg da aldri sett,» sa tjeneren, «jeg vil plukke noen av dem, så har jeg da i det minste noe å lukte på.» «Rør dem ikke!» skrek trollmannen og hugg til rosetreet med sverdet sitt, og straks fløt der blod av det, akkurat som om han hadde hugget et menneske. «Det var den yngste dronningen,» sa trollmannen, «Striga hadde plantet henne her, for at hun skulle ta livet av oss.»

Da de var kommet litt lenger, sa trollmannen til tjeneren: «Nå er den verste faren over, for nå kan ikke Striga selv gjøre oss noe lenger; men hun kan sette andre etter oss, så vi er ikke sikre allikevel.» I det samme kom en liten gutt gående med en grime i hånden. Han sprang under hesten og rørte ved den med grimen, og med én gang var trollmannen ned av hesten og gutten opp på den, og så red han av gårde i fullt trav. «Jeg tenkte nok det skulle gå slik,» sa trollmannen. «La oss skynde oss etter gutten og få fatt i ham,» sa tjeneren. «Jeg skal nok få fatt i ham,» sa trollmannen, «du kan bare gå videre frem gjennom seks riker og vente på meg der, til jeg kommer.»

Nå gikk de hver sin vei. Trollmannen gikk etter gutten. Han nådde ham snart igjen, og han gikk på veien og så ut som en annen vandringsmann. «Kan du passe hester, så kan du komme til meg og passe denne hesten for meg. Jeg skal lønne deg godt,» sa gutten. Det ville vandringsmannen gjerne, og så fulgte han gutten hjem. Trollmannen passet nå solhesten, og det gjorde han så godt at gutten var riktig vel fornøyd med ham. Han ville nok gjerne ha gått av gårde med solhesten; men det turde han ikke; for gutten var også en trollmann. Nå ville gutten gjerne ha til kone en prinsesse som bodde på et slott som stod på et lindetre langt ute i sjøen. Han hadde gjort alt mulig for å få henne; men hun ville ikke verken med det onde eller det gode.

En dag sa gutten til trollmannen som tjente hos ham: «Gå nå ned til stranden. Der ser du et stort lindetre langt ute i sjøen; på det treet står et slott, og i slottet bor en prinsesse. Kan du føre henne med deg hit til meg, skal jeg lønne deg godt; men kan du det ikke, så går det deg galt.» Den trollmannen som var tjener, måtte gjøre hva hans herre sa. Han fikk seg en båt. Den pakket han full av bånd og tøyer og allslags stas, og så reiste han som kramkar ut til det slottet som stod på lindetreet.

Da han kom i nærheten av treet, hang han ut de vakreste tøyene og båndene, for at de skulle se dem fra slottet. Prinsessen stod og så ut av vinduet og fikk øye på båten og all stasen som var i den. «Gå ned til den båten,» sa hun til piken sin, «og spør om de vil selge noen av de vakre båndene og tøyene.» Piken gikk og spurte. «Jeg selger ingenting,» sa kramkaren, «hvis ikke prinsessen selv kommer og tar ut det hun vil ha.» Piken gikk tilbake og fortalte hva kramkaren hadde sagt, og så måtte da prinsessen selv gå ned. Hun gikk opp i båten og tok all den stasen hun syntes best om, og hun tinget og hun pruttet, og hun merket ikke at kramkaren hadde snudd båten og rodde mot stranden igjen. Da hun var ferdig og skulle til å gå ut av båten, så hun først, at det var for sent. «Jeg vet nok hvor du fører meg hen,» sa hun. «Du fører meg til den trollmannen som har fridd til meg så mange ganger, og som jeg ikke vil ha. Ja, nå får jeg finne meg i det.» Da trollmannen hørte det, begynte han å godsnakke med henne og ba henne se å få vite av mannen sin, hvor han hadde styrken sin. Visste de bare det, så skulle hun snart bli fri.

Da trollmannen kom hjem og hadde utrettet errendet sitt så godt, ble der stor glede på ham som skulle ha prinsessen. Han visste ikke hva han skulle finne på for å glede og more henne, og da hun tigget og ba ham om å si henne hvor styrken hans var, så kunne han ikke la være å si det; men hun måtte love ikke å si det til noe menneske. «Langt borte i skogen står et tre,» sa han, «under det treet går en hjort, i hjorten er en and, i anda er et gullegg, og i gullegget er styrken min; for der er hjertet mitt.» Så snart prinsessen hadde fått vite dette, fortalte hun det til trollmannen, og han var ikke sen. Han gikk ut i skogen, skjøt hjorten, tok egget ut av anda og drakk det ut. Nå hadde den andre trollmannen mistet styrken sin, og den første hadde fått den. Prinsessen reiste hjem igjen til slottet på lindetreet, og trollmannen tok solhesten og red av sted med den. Han reiste langt, før han kom til det mørke landet, hvor tjeneren ventet på ham. Her hadde folk levd i mørket hele tiden; men da solhesten kom igjen, ble det med ett så lyst som dagen. Skog og mark ble grønne, og alle folk ble glade; det var som om de alle hadde fått nytt liv. Kongen visste ikke, hvordan han skulle lønne trollmannen. Han ville gjerne gi ham halve riket. Men trollmannen sa: «Jeg vil ikke ha noen lønn. Styr riket ditt selv, som rett og riktig er. Jeg går hjem igjen til hytta mi.»

Dermed tok han farvel og gikk dit hvor han kom fra.