Trollmennene

Det var engang en samojedisk by; der stod syv hundre telt. I et av dem trettet barna med hverandre, de lekte og trettet. Noen sa: «Vår tadibé (trollmann) kan trolle best.» Andre sa: «Nei, vår kan best.» Mens barna holdt på å trette, begynte tadibéene også å trette. De trettet og trettet, og hver av dem mente at han kunne trolle best. Til slutt var der en som sa: «Det er en riktig tadibé som kan trolle månen ned på flat hånd.» «Det kan ingen gjøre,» sa en annen. «Jo, det kan jeg,» sa den første. «Så vis oss at du kan det,» sa de andre. Tadibéen trollet månen ned på flat hånd. Der lå månen; men nå ble det så kaldt i teltet, at folk ikke kunne berge seg for kulde. De kastet det ene vedfanget etter det andre på varmen, og de tok to skinnpelser¹ på; men frøs allikevel. De ba nå den tadibé som kunne trolle best om å sette månen opp på himmelen igjen, og det gjorde han. Men så begynte de å trette igjen. Den samme tadibé ville enda være like så god som ham som hadde trollet månen ned på flat hånd og satt den opp på himmelen igjen. Han sa: «Han er ingen trollmann, som ikke kan trolle solen ned på flat hånd.» «Kan du gjøre det, da?» spurte den andre. «Ja, det kan jeg,» sa han, og med det samme hadde han solen på flat hånd. Men nå ble det så varmt i teltet, at folk holdt på å dø av varme. Så ba de ham om å sette solen opp på himmelen igjen, og det gjorde han også. Nå sa han til den andre tadibé: «La oss gjøre oss til gjess og leve en stund på den måten.» Ja, det ville han. Så gjorde de seg til gjess og fløy langt, langt bort, like til Novaja Zemlja. Der bygget de seg hvert sitt telt; den som kunne trolle best gjorde sitt av klede; men den andre gjorde sitt av reinskaller.

Da våren kom sa den tadibé som ikke var så klok: «Skulle vi ikke få oss hunner som andre gasser?» «Det duger ikke,» sa den andre; «får vi hunner, får vi unger, og får vi unger, så fanger de oss. Nei, det er bedre vi flyver lenger bort; for nå mister vi snart vingene, og det er ikke sikkert på dette stedet heller.» De gjorde som han sa, de fløy langt bort og kom til en elv som var full av gjess. Der måtte én alltid stå på vakt både natt og dag, og til slutt måtte også han gjøre det som hadde bygget seg et telt av reinskaller.

Mens han stod på vakt, kom der gående en samoyed med ett øye, han skulle på jakt og hadde med seg en hund som gikk på tre ben. Hunden for etter gjessene og bet mange i hjel. Samoyeden gikk baketter hunden og samlet opp dem som den hadde bitt. Hunden ble ved å drive gjessene foran seg og fikk fatt i den tadibé som hadde gjort seg telt av reinskaller, og bet ham i nebbet. Den andre tadibéen, som var lenger fremme, vendte om og frelste kameraten. Tre ganger fikk hunden tak i den samme tadibé og tre ganger frelste den andre ham. Hunden drev gjessene lenger og lenger frem; nå ble elva smalere og så grunn at gjessene ikke kunne dukke under vannet. Den tadibé, som hunden hadde bitt, sa til den andre: «Det er ute med oss. Hva skal vi gjøre? Vi kan ikke dukke under vannet, og går vi i land, så kan vi ikke springe om kapp med hunden.» Den andre sa: «La oss prøve, sjøen er ikke langt borte; der er en øy, og den skal vi forsøke å nå.» Dermed sprang de i land, sprang til de kom til sjøen og svømte så over sundet til en øy som lå der. Her begynte den ene tadibé å spise gress; den kloke spiste bare mose. Den første sa: «Du må spise gress, så vingene kan vokse på deg, og vi kan komme bort herfra. Se bare hvor store vinger jeg har fått, og du har slett ingen enda. Nå flyver jeg snart min vei, så blir du igjen her alene.» Den andre brydde seg ikke om hva han sa, men ble ved å spise mose. Han fikk ingen vinger; men på ham som spiste gress vokste de helt ut, og han fløy sin vei. Han fløy til en annen øy, og der ble han til en lom; men barna kom og slo ham i hjel. Nå hadde den kloke tadibé også spist gress og hadde fått vinger som var tre alen lange. Han fløy hjem og ble til et menneske igjen.