Trollmanden Piau-lu eller Dragetanden

«Kom hit menn og kvinner fra Tsching-tau, kom og hør! Den usle og uverdige person som kjeder dere alle er den elendige trollmann som går under navnet Piau-lu. Alt hva dere ønsker kan han skaffe. Han har tryllemidler som kan gjøre ende på tretter, midler som kan gjøre den dummeste til en lærd mann, hvis en i deres familie er myrdet, så kjenner han det trylleord som kan oppdage morderen. Bare si hva som feiler dere, den usle trollmann som nå snakker til dere, kan oppfylle alle ønsker, for overalt kjenner de Piau-lu, han som eier den berømte og vidunderlige dragetann.»

En masse mennesker hadde samlet seg om det stillas Piau-lu hadde reist opp, og nå lo de og moret seg. Mandarinene så håndlig på ham, mengden stirret med åpen munn på denne merkelige mann som gikk høy og stolt frem og tilbake på sin forhøyning i en drakt som skinte i mange glimrende farver. «Ædle og vellærde trollmann,» sa en mandarin som het Ve-schang-tse, «hva er en dragetann?»

«Er det mulig,» spurte Piau-lu, «at ikke mandarinen Ve-schang-tse vet hva en dragetann er for noe?»

«Naturligvis vet jeg det,» sa mandarinen som ikke ville være den uvitende, «men jeg ville bare du skulle forklare hva det var. Det var det jeg ville.»

«Jeg tenkte nok at du måtte vite det,» sa Piau-lu, «og din ædle befaling skal bli adlydt. Dere vet alle,» sa han og henvendte seg til folkene, «at der finnes tre store og mektige drager i verden. Det er Lung eller luftens drage, Li, sjøens drage og Kiau, sumpenes drage. Alle disse drager er kloke, sterke og skrekkelige. De har en merkelig skikkelse og kan påta seg hvilken som helst annen. Hør nå hva der hendte. For flere måneder siden, dengang kornet ennå stod i aks, hadde jeg en barberforretning i den lille by Siho, og da jeg en morgen satt og ventet på kunder, hørte jeg en sterk støy av tamtam, og en fyrstelig bærestol holdt utenfor døren min. Jeg skyndte meg å hilse ærbødig på ham som kom, men før jeg kom helt ut på gaten, kom en prektig kledd mandarin ut av bærestolen. På luen hans var der en stein som hadde en farge jeg aldri har sett før, og tre fjærer av en ukjent fugl var der også på den. Han holdt hånden opp til kinnet og gikk med stolte trinn inn i mitt hus. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tiltale ham, for jeg var ikke sikker på hva rang han hadde. Men han sa med stolt stemme: 'Er jeg ikke i barberens Piau-lus hus?' og når han snakket lød det som lyden av kobbertrommer mellom bergene. 'Den ringe og usle person som du taler om står for deg,' svarte jeg og bøyde meg så dypt jeg kunne. 'Godt, godt,' sa han og satte seg i min operasjonsstol, 'Piau-lu, jeg har tannpine.' 'Ønsker din herlighet,' sa jeg, 'at jeg skal lindre din ædle og opphøyde smerte.' 'Du må trekke tannen ut på meg,' sa han, 'men ve deg hvis du ikke treffer den rette!' 'Å, det er altfor stor ære,' sa jeg, 'men mitt avskyelige og sletførte instrument skal trekke din herlighets skjønne tann ut med den største hurtighet.' Jeg tok tangen og opiumsflasken og åpnet munnen på den fremmede. Men da var det som hjertet skulle synke ned i magen på meg. Tangen hadde falt ned, hvis den ikke var blitt hengende i mitt vide erme. Mandarinens munn var full av ild. Når han pustet, rullet en klar lue opp og ned i strupen på ham. Gummene glødet som smeltet kobber, og tungen hans så ut som en stekepanne som har ligget i ilden i fjorten dager. Men det jeg ble mest redd for var tennene hans. Det var lange slangetener som krummet seg innover og så ut som de var av krystall, og fra midten av dem hoppet små ildtunger opp og ned. 'Din sendrektige barber,' skrek han, mens jeg stod skjelvende foran ham, 'skynd deg, ellers lar jeg deg sprette opp etter lengden og steke i solen.' 'O herre,' ropte jeg, 'jeg er redd for at mine tenger ikke er sterke nok.' — 'Slave,' ropte han med tordenstemme, 'gjør straks hva jeg ønsker, eller du skal aldri mer se månen stå opp.' Da jeg skjønte at jeg i ethvert tilfelle kom til å miste livet, kunne jeg like så godt forsøke det. Jeg falt over den første den beste tann jeg fikk tak i, knep til og begynte av alle krefter å hale i krystallhuggtannen. Mandarinen brølte som en okse fra Tibet. Luene rullet i en slik masse ut av strupen på ham, at jeg trodde de måtte svi av øyenbrynene på meg. To av følget og de fire bærerne holdt meg om livet og hjalp meg å trekke, og slik slet og rev vi i tre, fire minutter, til det smalt som 9999 raketter. Vi falt på gulvet allesammen så lange vi var, men den skinnende krystalltann satt i tangen. Da jeg reiste meg opp fra gulvet, smilte mandarinen fornøyd og skrek: 'Piau-lu, det var din lykke, du har skaffet meg av med tannpinen. Hadde du tatt feil, var du omkommet, for jeg er dragen Lung som hersker over luften, og jeg er like så mektig som jeg er kyndig i trolldom. Ta den tann som du har trukket ut av munnen på meg, det skal være din lønn, i den vil du finne et tryllemiddel som du kan gjøre undergjernmger ved. Lev i fred!' Da han sa dette pustet han en hel sky av ild og røyk ut av strupen, så hele min bolig ble opfylt av det. Ilden blendete meg, og røyken holdt på å kvele meg, men da jeg kom til meg selv igjen, var dragen Lung og de fire bærerne borte, og jeg visste ikke verken hvor eller hvorledes de var forsvunnet. Slik gikk det til at den ringe og dumme mann som her står for dere kom i besittelse av den vidunderlige dragetann, hvormed han kan gjøre mirakler.»

Denne historien som ble fortalt med mange håndbevegelser og en tungeferdighet som nesten var overnaturlig, gjorde stor virkning på mengden. En liten, elendig skredder, Hang-pau, som alle visste skyldte en masse penger, sa han gjerne ville eie dragetannen, så han kunne få betalt sin gjeld. Mandarinene smilte foraktelig, det var bare Ve-schang-tse som syntes det kunne være umaken verd å snakke med trollmannen.

«Høytærede trollmann,» sa han, «din historie er vidunderlig; å få besøk av dragen Lung må være høyst glædelig. Jeg tviler ikke på din fortelling, og jeg er sikker på at forsamlingen gjerne vil se noen eksempler på dragetannens tryllemakt.»

Mengden var naturligvis enige i det og trengte seg frem til stillaset hvor Piau-lu stod, og ropte alle sammen: «Den opphøyde mandarin taler viselig! Vi vil se noe!»

Trollmannen ble slett ikke forlegen. De små sorte øynene hans blinket som kjernene i en vannmelon, da han stolt så seg om.

«Er det noen av dere som vil se et mirakel, så si bare fra hva for et dere ønsker,» sa han viktig.

«Jeg vil gjerne at all gjelden min skal bli betalt,» hvisket den lille skreddderen.

«Å, Hang-pau,» ropte trollmannen. «Jeg kan ikke gå omkring og betale din gjeld. Gå hjem, sett deg i verkstedet ditt, arbeid flittig, drikk ikke mer vin, så blir nok gjelden din betalt; for arbeide er den dragetann som gjør mirakler blant dovne skreddere.» Folkene lo høyt; for alle visste at Hang-pau ofte drakk seg full og var mer på gaten enn på verkstedet.

«Kanskje noen gjerne vil bli omskapt til en kamel?» spurte Piau-lu, «bare si fra og et skjønnere dyr skal ikke finnes i hele Tibet.» Men der var ingen som hadde lyst til det, rimeligvis fordi det var så varmt, og kamelen må bære så tungt.

«Kanskje jeg skal gjøre hele forsamlingen til glenter? Eller kanskje dere har lyst til å se hele Tungsjøen komme inn i byen som en vannmelon som går i stykker og oversvømmer alt?»

«Men da drukner vi jo allesammen!» skrek Hang-pau. «Det er sant,» svarte Piau-lu, «men så behøver du jo ikke være redd for gjelden din mer.» Dermed ga han den lille skreddderen et støt med den lange armen sin, så den stakkaren trodde han ville rive ham i stykker og gjøre ham til et fryktelig dyr.

«Nå vel, da ingen vil være verken glenter eller kameler, så får jeg finne på et under selv,» sa trollmannen. Han gikk ned fra stillaset, ned på gaten og tok med seg en liten trebent stol av bambusrør.

Alle trakk seg redd unna, da han nærmet seg, selv Ve-schang-tse så litt redd ut. Piau-lu satte stolen på jorden og steg opp på den. «Vakre og velgjorte bambusstol,» ropte han, løftet armene i været og viste frem noe han hadde i hånden. Det lignet en polert jaspis-stein. «Trollmannen Piau-lu ber deg i dragetannens navn, voks øyeblikkelig høyt i været!»

Og stolen begynte virkelig å vokse så alle så det. De tre benene strakte seg i været og hevet Piau-lu høyt opp i luften, mens han bøyde og bukket seg for folkene som stod og måpte.

«Å, hvor deilig!» ropte han. «Luften her oppe er så ren. Vinden bringer meg duft fra tebusker, og jeg kan se det sted hvor jord og himmel støter sammen. Jeg kan høre trommene i Peking, og jeg kan høre oksene i Tibet brøle. Hvem vil ikke gjerne ha en pen, liten bambusstol som kan vokse slik!»

Nå var Piau-lu kommet forferdelig høyt. Benene på stolen så ut som silketråder, så tynne var de i forhold til høyden. Folkene begynte å bli redd for trollmannen. «Men vil han ikke stanse, da,» ropte en mandarin som het Lin.

«Jovisst,» sa Piau-lu høyt oppe fra, «nå skal jeg straks stanse. Vakre lille stol, den stakkars trollmann ber deg holde opp å vokse; men han ber deg også om å gi den vakre forsamling dernede noe til gjengjeld.»

Stolen holdt straks opp å strekke sine tynne ben; men med det samme hendte der noe med den som satte folkene i enda større forundring. De tre benene nærmet seg fort til hverandre, og før øyet kunne se hvordan det gikk for seg hadde de på en hemmelighetsulll og uforklarlig måte dreid seg sammen til en tråd; men stolen falt ikke allikevel. Stilken ble nå tykkere og tykkere, og om det glatte bambusrøret begynte det å legge seg en ujevn bark. Ovenfra hørtes en svak raslende lyd, og da folkene merket det og så opp, så de, istedenfor det flate rørsetet som Piau-lu var gått opp på, en mengde grønt, nesten et helt krat, og derfra kom der frem lange, spisse silkeaktige blader, lysegrønne og fint formede. Men hvor var Piau-lu? Noen syntes de så spissen av luen hans og de skøye øynene i den grønne bladkronen på det merkelige treet. Men de fikk snart annet å tenke på; for med én gang kom der dalende ned på dem som en haglskur en masse kjøttagtige røde frukter. De kom fra treet. Nå ble det naturligvis slåssing om fruktene, selv mandarinene var med, og de kjente snart at de vidunderlige frukter, hvis make de aldri hadde sett, hadde en deilig søt smak. «Det er riktig,» ropte en klingende stemme, mens de alle slos om fruktene, «spis frukten mens den er frisk og drikk teen mens den er fin; for solen tørker, og kulden gjør seig, og de deiligste plommer varer bare en dag.» Alle så i været, og nå gikk igjen Piau-lu opp og ned på stillaset og viftet seg med en stor, grønn vifte. Mens folkene ennå stod og forundret seg, hørtes et skrik fra enden av gaten, og en lang tynn mann i en grov, blå frakke, kom settende i rasende fart. «Hvor er plommene mine tyvepakk!» ropte han aldeles andpusten av hastverk. «Å, jeg er ødelagt! Min kone må sulte, og sønnene mine kommer ikke til å arve annet enn tomme kurver! Hvor er plommene mine!»

«Hvem er det som våger å tale i en slik tone?» spurte mandarinen Lin med stolt stemme. Da mannen så mandarinen, ble han straks ydmyk og bøyde seg til jorden.

«Akk, min herre,» sa han, «jeg er en fattig frukthandler som heter Li-ho. Jeg har butikken min her i nærheten, og jeg stod nettopp og solgte frukt til noen kunder, da løftet plutselig alle plommene mine seg opp av kurvene, akkurat som de hadde vinger, og fløy i alle retninger opp i luften og over hustakene. Jeg trodde det var onde ånder som drev sitt spill med meg, jeg rente etter plommene og håpet å få tak i dem og — hei! Der er jo plommene mine,» han gjorde et sprang etter noen av de røde fruktene som skredder Hang-pau holdt i hånden for å ta med hjem til konen sin.

«Dine plommer?» skrek Hang-pau og forsvarte sin eiendom. «Har du noen gang sett slike plommer?»

«Denne mannen må være gal,» sa Piau-lu alvorlig, «han gjemmer plommene sine, og så tror han de har fløyet bort. La én ta og riste frakken hans riktig dyktig!»

En mann som stod ved siden av frukthandleren tok i den lange blå frakken og ristet av alle krefter. Da falt der ut tusener av de deiligste plommer, akkurat som fra et tre i høstvinden. Med det samme kom der også et sterkt vindstøt, og en støvsky steg like opp til toppen av det underlige treet, som enda rørte de lange silkebladene sine over toppen av hustakene. En stund var det som om alle var blitt blinde, og da støvet hadde lagt seg, og folk igjen kunne bruke øynene, var treet borte, og der var ikke annet enn en liten bambusstol som vinden drev bortover gaten. Den stakkars frukthandleren Li-ho stod aldeles fortapt og så på alle plommene sine som han stod til knæs i.

Mandarinen vendte seg til ham og sa: «La oss ikke høre flere narrestreker av deg Li-ho, ellers får du tyve stokkeslag.»

«Samle dine plommer sammen Li-ho,» sa Piau-lu vennlig, «og når du kommer hjem, så tenk over det at det ikke alltid nytter å løpe med åpen munn og lete etter det en har mistet.»