Trollmennene

Det var engang en samojedisk¹ by; der stod syv hundre telt. I et av dem kranglet barna med hverandre, de lekte og kranglet. Noen sa: «Vår tadibé (trollmann) kan trylle best.» Andre sa: «Nei, vår kan best.» Mens barna holdt på å krangle, begynte tadibéene også å krangle. De kranglet og kranglet, og hver av dem mente at han kunne trylle best. Til slutt var det en som sa: «Den som er en ekte tadibé kan trylle månen ned på flat hånd.» «Det kan ingen gjøre,» sa en annen. «Jo, det kan jeg,» sa den første. «Så vis oss at du kan det,» sa de andre. Tadibéen tryllet månen ned på flat hånd. Der lå månen; men nå ble det så kaldt i teltet, at folk ikke kunne berge seg for kulde. De kastet den ene vedkubben etter den andre på varmen, og de tok to skinnpelser² på; men frøs likevel. De ba nå den tadibé som kunne trylle best om å sette månen opp på himmelen igjen, og det gjorde han. Men så begynte de å krangle igjen.

Den andre tadibé ville enda være like så god som han som hadde tryllet månen ned på flat hånd og satt den opp på himmelen igjen. Han sa: «Han er ingen trollmann, som ikke kan trylle solen ned på flat hånd.» «Kan du gjøre det, da?» spurte den andre. «Ja, det kan jeg,» sa han, og med det samme hadde han solen på flat hånd. Men nå ble det så varmt i teltet, at folk holdt på å dø av varme. Så ba de ham om å sette solen opp på himmelen igjen, og det gjorde han også. Nå sa han til den andre tadibé: «La oss gjøre oss til gjess og leve en stund på den måten.» Ja, det ville han. Så gjorde de seg til gjess og fløy langt, langt bort, helt til Gåselandet (Novaja Zemlja)³. Der bygget de seg hvert sitt telt; den som kunne trylle best lagde sitt av stoff; men den andre lagde sitt av reinskaller.

Da våren kom sa den tadibé som ikke var så klok: «Skulle vi ikke få oss hunner som andre gasser?» «Det duger ikke,» sa den andre; «får vi hunner, får vi unger, og får vi unger, så fanger de oss. Nei, det er bedre vi flyr lengre bort; for nå mister vi snart vingene, og det er ikke sikkert på dette stedet heller.» De gjorde som han sa, de fløy langt bort og kom til en elv som var full av gjess. Der måtte én alltid stå på vakt både natt og dag, og til slutt måtte også han som hadde bygget seg et telt av reinskaller gjøre det.

Mens han stod på vakt, kom det gående en samoyed med ett øye, han skulle på jakt og hadde med seg en hund som gikk på tre ben. Hunden fór etter gjessene og bet mange i hjel. Samoyeden gikk bak etter hunden og samlet opp dem som den hadde bitt. Hunden fortsatte å drive gjessene foran seg og fikk fatt i den tadibé som hadde gjort seg telt av reinskaller, og bet ham i nebbet. Den andre tadibéen, som var lenger fremme, snudde og frelste kameraten. Tre ganger fikk hunden tak i den samme tadibé og tre ganger frelste den andre ham. Hunden drev gjessene lenger og lenger frem; nå ble elva smalere og så grunn at gjessene ikke kunne dukke under vannet. Den tadibé, som hunden hadde bitt, sa til den andre: «Det er ute med oss. Hva skal vi gjøre? Vi kan ikke dukke under vannet, og går vi i land, så kan vi ikke springe om kapp med hunden.» Den andre sa: «La oss prøve, sjøen er ikke langt borte; der er en øy, og den skal vi forsøke å nå.» Dermed sprang de i land, sprang til de kom til sjøen og svømte så over sundet til en øy som lå der. Her begynte den ene tadibé å spise gress; den kloke spiste bare mose. Den første sa: «Du må spise gress, så vingene kan vokse på deg, og vi kan komme bort herfra. Se bare hvor store vinger jeg har fått, og du har slett ingen enda. Nå flyr jeg snart min vei, så blir du igjen her alene.» Den andre brydde seg ikke om hva han sa, men fortsatte å spise mose. Han fikk ingen vinger; men på ham som spiste gress vokste de helt ut, og han fløy sin vei. Han fløy til en annen øy, og der ble han til en lom⁴; men barna kom og slo ham i hjel. Nå hadde den kloke tadibé også spist gress og hadde fått vinger som var tre alen lange. Han fløy hjem og ble til et menneske igjen.