Vorherre og Sankt Peder på vandring

En gang da Vorherre og Sankt Peder vandret her på jorden, kom de en kveld til en bondegård. Der ble Peder stående og ville be om hus for natten. Vorherre sa, at han som bodde der var så gjerrig, at de ikke ville få det godt der; men Peder sa han var så trøtt, at han ikke orket gå lenger. «En fjerdingsvei herfra,» sa Vorherre, «finner vi hus og får god behandling.» «Jeg er like glad med behandlinga,» sa Peder, «jeg går ikke et skritt lenger.» Dermed gikk han inn, og Vorherre måtte følge etter. «Kan vi få hus og kveldsmat her?» sa Peder. «Ja, gjerne det,» sa bonden, «bare dere kan betale.» «Penger har vi ikke,» sa Peder; «men Guds lønn skal du få.» «Jeg er ikke tjent med det, jeg,» sa bonden, «da får dere være så snill å gå lenger bort.» «Lenger bort vil ikke bena bære oss,» sa Peder; «men det får være det samme med kveldsmat, la oss bare få litt halm å ligge på, hvis De vil være så barmhjertig å huse oss gratis.» «Barmhjertig er jeg ikke,» sa bonden; «men dere skal få hus og kveldsmat, hvis dere vil hjelpe meg å treske i morgen. Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise,» sa han. De ble da forlikte om det. Bonden ba dem gå inn, ga dem havregrøt til kvelds og litt halm å ligge på. Neste morgen stod han opp i åtta, vekket de to vandringsmennene, og da de ikke stod opp med en gang, gikk han opp på låven, kastet kornet som skulle treskes ned på lågulvet, og da de enda ikke kom, tok han slegga og brukte den til å vekke dem med. Peder, som lå forrest, fikk pryl. Da bonden var gått, syntes Peder det var altfor tidlig å stå opp enda, han måtte hvile seg litt til. «Men det var ikke noe godt å ligge forrest,» sa han, «nå vil jeg også ligge ved veggen en gang.» Vorherre byttet plass med ham, og Peder la seg igjen til å sove. Om en stund kom bonden for å vekke dem tredje gangen. Men da Vorherre ikke sov, så tenkte verten: «Han som ligger forrest, han er flink nok, og han har jo også fått sin del; nå må jeg ha fatt i ham som ligger og sover ved veggen.» Og dermed vekket han Sankt Peder med slegga, så han ble lysvåken, skal jeg tro, og stod opp gjorde han, og han og Vorherre gikk på låven med bonden. «Hvor er kornet vi skal treske?» sa Vorherre. «Der ligger det i en haug,» sa bonden. «Det går altfor smått med å treske,» sa Vorherre, «jeg vet en bedre måte å gjøre det på.» Så gikk han inn på kjøkkenet, tok en brand ut av varmen og holdt den under halmhaugen ved lågulvet. Bonden skrek og sa, at han ikke måtte gjøre det, for det gikk varme i kornet; men da han så at det ikke brente, men at kornet flommet ut av haugen, så tidde han stille og stod bare og undret seg. Det var nok en god måte å treske på; for han så snart, at der ikke var et eneste korn igjen i strået, så rent kunne han aldri ha tresket det. Da de to vandringsmennene var ferdig med arbeidet sitt, lot han dem gå sin vei, og tenkte at nå skulle han gjøre som han hadde lært.

Vorherre og Sankt Peder gikk videre frem, og da de kom til en høy bakke, så de seg om, og da fikk de se at låven til bonden stod i lys lue; for varmen hadde nok ikke tresket kornet for den gjerrige bonden; men den hadde brent det opp. Da sa Vorherre til Peder: «Hvorfor tror du nå, Peder, at bonden har fått denne straffen?» «Å, fordi han vekket oss,» sa Peder, «og for pryla som jeg enda kjenner over hele kroppen.» Men Vorherre sa: «Nei, nå tar du feil, Peder, pryla er du skyld i selv, de har du fått; fordi du var så trassig og endelig ville gå inn til den gjerrige bonden mot mitt råd og min vilje. Men bonden fikk sin straff; fordi han tok så dårlig imot oss. Han ville altfor fort bli rik, derfor ble han fattig; han ville ikke bruke sitt gods til å gjøre godt mot sin neste, derfor ble det tatt fra ham.»