Kalifen som ble stork

I

Kalif Chasid i Bagdad lå en ettermiddag og strakte seg late bortpå en putebenk. Han hadde nettopp sovet middag og var rett i godhumør. Det var han alltid når han hadde fått middagskvile.

Dette visste storviseren hans og likte gjerne å være hos ham på denne tiden.

I dag kom han også, men så så kjedelig og lei seg ut at kalifen måtte spørre om noe særlig sto på.

Storviseren la armene i kors på brystet, bøyde seg dypt for kalifen, og svarte:

«Herre, det står en kjøpmann utenfor slottet, og han har så mange gode ting jeg gjerne ville ha kjøpt. Men jeg er snau for penger i dag, så det er rådløst å tenke på den ting.»

Kalifen ville gjerne gjøre ministeren sin en glede og sendte bud på kjøpmannen.

Det var en liten, tykk mann, svart-brun i ansiktet og skrukkete og stygg som en fan. På ryggen bar han et skrin med alle slags varer i: perler og ringer, gode pistoler, beger og kammer.

Kalifen og viseren så på alt, og til slutt kjøpte kalifen et par pistoler til seg og storviseren, og en vakker ring til konen hans.

Da kjøpmannen skulle lukke igjen skrinet, fikk kalifen se en liten skuff de ikke hadde sett nede i, og spurte om det var varer der også.

Kjøpmannen trakk skuffen ut og viste dem en dose med noe svart pulver i, og et papir med en underlig skrift som verken kalifen eller viseren kunne lese.

«Jeg fikk dette av en kjøpmann som fant det på gaten,» sa kjøpmannen. «Men jeg forstår ikke skriften. Vil dere kjøpe det, skal dere få det for en spottepris, for jeg får sannsynligvis ikke solgt det noe sted likevel.»

Kalifen kjøpte det for morroskyld og lot kjøpmannen gå. Men jo lenger han så på papiret, jo mer nysgjerrig ble han, og spurte storviseren om ikke han kjente noen som kunne tyde denne skriften.

«Store herre,» svarte denne. «Borte ved den store kirken bor en mann som heter Selim den vise. Kansje kan han løse denne gåten.»

Den vise Selim ble hentet.

«Selim!» sa kalifen. «De sier du skal være så utrolig lærd. Se nå vel på denne skriften her og si hva som står der. Kan du tyde den, skal du få hundre gullpenger. Kan du ikke, får du juling, med det du bærer navnet 'den vise' og ikke fortjener det.»

Selim bøyde seg dypt for kalifen og sa:

«La så skje, herre!»

Han så lenge på skriften, og ropte til slutt:

«Det er latin, herre, eller du kan henge meg opp!»

«Så si hva der står!» ba kalifen.

Selim leste:

«Du menneske som finner dette, pris Gud for hans nåde! Den som snuser av pulveret i dosen og sier mutabor, han kan skifte skikkelse til hvilket dyr han vil, og forstår samtidig alle slags dyrespråk. Vil han bli menneske igjen, trenger han bare å bøye seg tre ganger mot øst og si samme ordet. - Men vokt deg vel når du er forvandlet, så du ikke kommer på latter; ellers glemmer du trollordet bort og må være dyr så lenge du lever.»

Da Selim den vise hadde lest dette, ble kalifen både glad og spent. Han tok mannen i ed på at han aldri skulle nevne et ord om dette til noe menneske og sendte ham fra seg med rike gaver.

Så gnidde han seg i hendene og sa til storviseren:

«Det var rett et lykkelig treff med denne kjøpmannen. Jeg lengte beintfram etter å komme i dyreskikkelse. - Kom bort til meg i morgon tidlig, så går vi ut på marken, tar litt snus og forstår hvert levende kryp i skog og mark.»

II

Kalifen var bare så vidt kommet i klær morgenen etter, så kom storviseren. Han stakk dosen i lommen og dro av sted med viseren.

De måtte langt og lenger enn langt før de nådde ut av byen og bort i marken. Men alt de lette og så seg omkring, så de ikke levende kryp noen steder.

Endelig kom viseren på at de skulle gå bort på en åker ikke langt derfra. Her hadde han jevnt sett fugl, helst storker, og de var så hjertelig morsomme å se på som de valset omkring på de lange, magre beinene sine og knepte med nebbet.

Dette var kalifen med på, og de gikk bort.

Der sto rett nok en stork. Der kom det en til, og virkelig så det ikke rent ut som disse to sto og slo av en prat.

«Jeg våger skjegget mitt på at disse to langbeinte har en god samtale nå. Hva sier du til å bli stork, nådige herre?»

«Det har du rett i,» sa kalifen. «Men la meg først se hva som skal til så vi blir mennesker igjen. - Det er rett, ja! Vi skal bøye oss tre ganger mot øst og si mutabor, så blir jeg kalif og du viser. Men vi må vokte oss så vi ikke kommer på latter, ellers er det ute med oss.»

Kalifen tok fram dosen, snuste rett godt, og rakte den til viseren som gjorde likeså.

Så ropte de begge: «Mutabor!»

Da ble beinene deres tynne og magre og røde, og de fine gule skoene de hadde på føttene ble til stygge storkebein. Armene ble vinger. Halsen skjøt seg fram fra skuldrene og ble minst en alen lang. Skjegget var borte, og hele kroppen dekket av hvite fjær.

«Du har rett et godt nebb, storviser,» sa kalifen. «Ved profetens skjegg, slike pulver!»

«Jeg sier takk, herre,» sa storviseren og bukket. «Om jeg måtte være så fri, så tar ikke du deg mindre godt ut nå du er stork enn da du var kalif. - Men vil du som jeg, herre, så la oss lytte til hva de sier, de to kammeratene våre der borte, om så er at vi virkelig forstår storkespråk.»

De to nye storkene skyndte seg bort til de to andre, og det var ikke lite annet de ble forbauset da de fikk høre følgende samtale:

«God morgen, fru Langbein, alt så tidlig på føtene?»

«Å, er det deg, kjære Knebbsnett! Ja, jeg måtte ut etter litt mat til morgenen. Har du lyst på en beitemark eller et paddelår kanskje?»

«Jeg sier takk, men jeg har ingen matlyst i dag. Jeg kommer i et annet ærend, jeg. Far skal ha gjestebud i kveld, og jeg skal danse for gjestene. Nå ville jeg bare øve meg litt på forhånd.»

Den unge storkejomfruen gjorde nå de løyeste trinn og kast utover marken. Kalifen og viseren så forundret på henne. Men da hun gav seg til å stå på en fot og flaske med vingene i saktmodig takt, da var de ikke gode til å holde seg lenger. De satte i en latter så de holdt på å miste pusten.

Kalifen var den første som kom til seg selv igjen.

«Det var da synd vi skulle skremme bort de morsomme fuglene. Ellers hadde vi kanskje fått høre dem synge også!»

Men nå kom storviseren i hu at det var så strengt forbudt å le når en var forvandlet, og nevnte dette til kalifen.

«Mekka og Medina! Det skulle se ut som om jeg heretter måtte være stork alle mine dager. Kan du huske det trollordet? Jeg får det ikke i huet lenger.»

«Vi skulle bøye oss tre ganger mot øst og rope mu - mu - mu - -»

De snudde seg mot øst og bøyde seg alt i ett så nebbet nesten duppet i marken. Men trollordet var som blåst bort. Alt de bøyde seg og skreik «mu - mu -», så hjalp det ikke.

Stakkars Chasid og viseren hans var og ble værende storker.

III

Modige og modløse vandret de stakkars storkemennene bort etter markene. De visste ikke hva de skulle ta seg til. Ut av storkehammen kunne de ikke komme, og tilbake til byen våget de seg ikke.

Hvem hadde hørt gjette at en kalif kunne bli til stork? Og enda om folk trudde dette, hvem ville da ha en stork til kalif?

Dag etter dag snek de seg omkring og sultet mest i hjel; for ormer og paddor kunne de ikke spise, og røtter hadde de vondt for å få i seg med de lange nebbene.

Eneste tidsfordriv de hadde i dette sørgelige livet var å fly opp på et hustak i byen og se hva som der gikk for seg.

En dag var det stort røre i byen. Gjennom alle gater dro et druselig følge. - De slo på trommer og bleste i trompeter. Fremst i følget red en mann på en god hest. Selv var han overlessen grumt kledd og hadde en mengde tjenere omkring seg.

Halve Bagdad var på føtter, og alle ropte og skreik: «Lenge leve Mizra, kalifen i Bagdad!»

Da så de to storkene på hverandre, og kalifen sa:

«Forstår du nå hvorfor jeg har blitt forgjort, storviser? Denne Mizra er sønn til trollmannen Kaschmir som er verste fienden min. Men enda gir jeg ikke opp all håp. Følg med, du trofaste kamerat min! Vi vil gå til profetens grav. Kanskje blir trolldommen løst på denne hellige stedet.»

Så lettet de på vingene og fløy bortimot Medina. Men det gikk smått med flygingen; de hadde så lite øvelse.

«Å herre,» stønnet storviseren da de hadde fløyet et par timers tid. «Du må unnskylde, men jeg greier ikke dette lenger; du flyr så fort. Og ellers så er det snart kveld, så det er sannsynligvis best vi finner et sted å være natten.»

Chasid ga ham rett i dette. Og da de så røyken etter et gammelt slott, fløy de dit.

Fagre søyler stakk opp av grusdyngene. Og flere rom hadde holdt seg så godt at en enda kunne se hvor staselig huset måtte ha vært i sine velmaktsdager.

Chasid og kameraten hans fór rundt gangene og ville finne et tørt sted.

Med ett stanset viseren opp.

«Store herre,» hvisket han stille. «Det er nok tåpelig av en storviser, og enda tåpeligere av en stork å være redd spøkelser. Men så menn er jeg ille til mote, for tett her like ved hørte jeg det sukke og stønne så fryktelig.»

Kalifen stanset og lyttet etter. Nå hørte han noen som gråt.

Nysgjerrig ville han gå dit gråten kom fra; men viseren grep ham i vingen med nebbet og ba ham innstendig at han ikke måtte våge seg ut i nye farer. Men det hjalp ikke. Kalifen rev seg løs og pilte inn i en mørk gang. Han kom snart til en dør som sto på gløtt. Og der hørte han tydelig hvordan det gråt i et rom innenfor.

Han støttet døren opp med nebbet, men ble stående der rent forbauset. - I et øde rom som bare fikk dagslys gjennom et lite glass i taket, satt det en stor kattugle nede på gulvet. Tunge tårer trillet fra de store, runde øynene, og ut av det krøkete nebbet lød hese klagerop.

Men ikke før fikk hun se kalifen og viseren som nå kom til, så satte hun i høye glederop. Med vingene gned hun gråten av øynene og ropte på godt arabisk mål til de to storkene:

«Velkommen, gode storker! Dere er et varsel om at jeg snart skal bli utløst. Det er en gang spådd at jeg skal nå lykken min ved en stork.»

Kalifen ble storlig undret. Han bukket dypt og sa:

«Etter dette, kattugle, må jeg tro at du har kommet ut for samme uhell som vi. Men dessverre, vi er nok ikke gode til å frelse noen. Det forstår du best når du hører hvordan alt har gått til med oss.»

Kattugler ba ham fortelle alt, og det gjorde kalifen.

IV

Da han sluttet, takket ugla ham og sa:

«Nå skal dere høre min historie og si så om jeg ikke har grunn til å gråte og klage. Far min er konge av India, og jeg er eneste datteren hans; jeg heter Lucie. Den fæle trollmannen Kaschmir, han som forgjorde dere, er den samme som har ført meg opp i ulykken. Han kom til far en dag og fridde til meg for sønnen sin. Far er noe brå av seg og kastet ham ned for trappene. Men han visste nok hvordan han skulle få hevn. En dag jeg satt ute i hagen, tok han tjenerskikkelse på seg og kom med en tørstedrikk jeg hadde bedt om. På den måten ble jeg forgjort til en fæl kattugle. Jeg ble mest fra meg av redsel, men jeg kan enda huske at han tok meg hit og skreik inn i øret på meg da han gikk: 'Her skal du være, så fæl at selv dyrene flirer av deg, - til du en gang dør, eller en mann vil ha et slikt monster som deg til kone. Det kan far din ha til straff for han var så kåt på det.'

Siden er mange måneder gått, og her har jeg sittet hele denne lange tiden. Jeg kan ikke en gang finne en liten trøst i den fagre naturen, for jeg er blind dagen lang.«

Ugla kunne ikke holde seg for gråt når hun tenkte på alt det hun hadde fått gjennomgå, og gned tårene av øynene med vingen.

Kalifen ble stående der rent fortapt.

«Det ser ut som det er en sammenheng i dette,» sa han. «Men hvor finner vi løsningen på denne gåten?»

Ugla svarte:

«Jeg tror mest jeg forstår den nå. Den trollmannen som har gjort oss begge så ulykkelige, kommer hit en gang hver måned. Lenger borte i slottet er en hall; der pleier han å holde lag med noen venner. Mer enn en gang har jeg stått utenfor døren og lyttet på dem. Da forteller de hverandre om alt det fæle de har gjort siden de var sist i lag. Kanskje kan dere da få høre igjen det trollordet dere ikke kan komme på nå.»

«Å snille deg, prinsesse,» ropte kalifen, «si oss hvor denne hallen er.»

Ugla taushet et øyeblikk før hun sa:

«Dere må unnskylde, men jeg kan bare si det på ett vilkår.»

«Så si det. Alt du krever skal du få,» skreik kalifen.

«Ja, dere forstår at jeg også vil gjerne bli frelst. Men det kan jeg ikke uten at en av dere tar meg til kone.»

Storkene var noe flatøret og så på hverandre. Så gjorde kalifen tegn til viseren at han skulle følge ut for døren et øyeblikk.

«Du storviser,» sa kalifen da de var så langt kommet at ugla ikke kunne høre dem. «Det var et leit pek dette. Men du kan da alltids ta henne, vet jeg.»

«Å så nå!» svarte denne. «Og la riktige kona mi klore ut øynene på meg når jeg kommer hjem. Dessuten er jeg en gammel mann, og du, herre, er ung og ugift. Det passer bedre at du gifter deg med en ung og vakker prinsesse.»

«Ung og vakker,» sukket kalifen. «Det er nettopp saken. Hvem garanterer for at hun er ung og vakker. Dette blir da rett å kjøpe katt i sekk.»

De sto der således en stund og kranglet om dette. Men da kalifen skjønte at viseren heller ville være stork alle sine dager enn å gifte seg med ugla, måtte han selv til enda så uhyggelig han syntes det var.

Ugla ble ikke lite glad. Hun sa de ikke kunne ha kommet på en bedre tid; for det var nettopp denne natten trollmannen pleide å holde laget sitt.

Hun fulgte storkene bortetter en lang, mørk svalgang. Endelig så de det lyste gjennom en sprekk i murveggen, og ugla ba dem for guds skyld fare varsomt, for der inne var det.

De tittet gjennom sprekken i veggen og så inn i en stor hall. Der var høye gode søyler, og gull og sølv så det glitret. Under taket hang fullt opp av mangefargede lamper så hallen var klart opplyst. - Midt på gulvet sto et bord med de fineste matretter. Og inn til bordet sto putebenker der åtte menn satt og koste seg.

Storkene kjente igjen den ene av disse mennene. Det var den kjøpmannen som hadde solgt pulverdosen til dem.

Sidemann hans ba ham fortelle nytt, og så fortalte han om kalifen og storviseren som han hadde forvandlet til stork.

«Hvilket ord ga du dem?» spurte en annen trollmann.

«Et vrangt latinsk ord som heter mutabor.»

V

Da storkene hørte dette, visste de nesten ikke til seg av glede. De pilte så fort tilbake gjennom gangen at ugla nesten ikke rakk å følge.

Da de var kommet ut under bar himmel, snudde kalifen seg høflig til ugla og sa:

«Kjære ugle, du har frelst både meg og vennen min. Til takk ber jeg om du vil bli min kone.»

Siden snudde han seg mot øst. Tre ganger bøyde storkene seg mot solen som nettopp steg opp bak åsene.

«Mutabor!» ropte de, og i en-to-tre var de mennesker igjen. Herre og tjener lå i armene på hverandre og både lo og gråt på en gang.

Men hvem var det de der så!

En vakker kvinne i dronningantrekk sto foran dem. Hun var så venn at kalifen ble helt opprørt.

Med et smil rakte hun hånden ut mot ham.

«Kjenner dere da ikke igjen kattugler?» spurte hun.

Det var kattugler! Kalifen ble så betatt av henne med en gang at han ropte:

«Det er en stor lykke at jeg har vært stork!»

Alle tre i følge gav seg nå på veien til Bagdad. Som godt var fant kalifen i lommen sin en full pengepung. I den første landsbyen de kom til, kjøpte han hest og vogn, så det sto ikke lenge på før de var framme.

Her i Bagdad ble folk storlig forbauset da de fikk se kalifen igjen. De hadde ment at han var død, og nå ble de både glade og lykkelige da den avholdte herren deres kom tilbake.

Så mye mer sinte ble de på Mizra som hadde løyet seg til tronen. De brøt inn på slottet og tok både ham og den gamle trollmannen til fange.

Kalifen beordret at de skulle ta gamlingen bort i det samme rommet der ugla hadde vært og henge ham opp der. Men sønnen som ikke kunne noen av kunstene til far sin, ga kalifen valget mellom å dø eller å snuse av trollpulveret. Han valgte det siste og ble forvandlet til stork. Så satte de ham i et jernbur, og her måtte han være til han døde.

Kalif Chasid fikk leve lenge og vel sammen med dronningen sin, som hadde vært ugleprinscssen.

De gledeligste stundene han kjente til var når viseren om ettermiddagen kom bort til ham. Da snakket de jevnt om storke-eventyret sitt. Og når kalifen riktig var i godhumør hermet han etter viseren da han var stork. Alvorlig gikk han fram og tilbake på gulvet, svingte med armene og viste hvordan viseren bukket og bukket og bøyde seg mot øst og skreik «mu-mu!»

Kalifdronningen og barna hadde alltid sin største moro av dette. Men gikk kalifen vel lenge fram og tilbake og nikket og skreik «mu-mu!», da lo viseren og truet kalifen med at holdt han ikke nå opp, så skulle han for sin del fortelle kalifdronningen hva de to hadde snakket seg imellom utenfor døren til prinsesse Kattugle.

Da Selim Baruch hadde fortalt ut, takket de ham alle og var både glade og tilfredse.

«Ettermiddagen har gått så vi aldri har merket det,» sa en og tittet ut. «Kveldsvinden er sval, og vi kunne enda komme et godt stykke lenger.»

Det var de alle enige om. Teltene ble tatt ned, og karavanen ruslet av sted i rekke og rad nett som før. De red mest hele natten, for om dagen var det for heitt, og nettene var denne årstiden lyse og stjerneklare.

De kom lenge om lenge til et godt hvilested, slo teltene opp og hvilte seg.

Framandmannen var de snille mot og så oppmerksom mot ham som var han beste vennen deres. Den ene ga ham dyner, den andre overtrekk, en tredje lånte ham slaver. Han fikk det i det hele så godt som hadde han vært hjemme.

Det led langt på dag da de våknet, og de ble alle enige om at her ville de være til ut på kvelden. Da de hadde spist, trakk de seg nærmere sammen, og den yngste kjøpmannen sa til den eldste:

«Selim Baruch ga oss en god ettermiddag i går. Hva sier du Ahmed om å fortelle oss noe, enten det så er noe du selv har vært ute for eller et godt eventyr?»

Ahmed var taus en stund og tenkte etter.

Da sa han: «Kjære venner, jeg har på denne ferden blitt kjent med dere og vet at dere er gode og trofaste kamerater. Selim kjenner jeg sikkert og kan lite på. Så nå skal jeg fortelle dere noe fra mitt eget liv som jeg ikke har nevnt til levende menneske før:»