Trolljo

Det var en gang i gammel tid en fisker som hette Jo. Han bodde høyest oppe og innerst inne, der alle elvene begynner og alle dalene slutter. Fiskejo kalte noen ham, for på de stille dager svam han over de svarte fjellsjøer som en stor, mørk fugl og slo ned etter fisk; Trolljo kalte andre ham, for på vidden der han bodde, satt trollene i de grå, roggsamme uværsnetter hver på sin haug rundt omkring og så på hverandre kvasse som lyn og talte til hverandre, dundrende som torden. Men Jo var til venns med dem alle, for han var av dem som hadde råd for alt, og gode råd er dyre blant troll som blant folk, må vite.

Så var det en dag ut på høsten, Trolljo satt inne i bua si og bøtte fiskegarn. Ute var det grått med tung, stille luft over alle fjell.

Med ett kom der et blink, så varmen mest sluknet på åren, og et brak som om berget brast. Budøren spratt opp, og ned igjennom ljoren stakk et digert troll nesen inn.

«Er det langferdendes folk ute så sent?» spurte Jo, han fikk opp messingdåsen av bukselommen og tok seg en ny skrå.

«Er så,» svarte trollet så kvast at varmen sluknet og døren gikk av hengslene.

«Du får ikke dundre slik på bua mi,» sa Trolljo, han reiste seg.

«Å, får jeg tale et par ord åt deg,» sa trollet, det var han fra Sølenfjell.

«Får vel så,» svarte Trolljo og gikk ut.

Ute stod Sølentrollet med skjoldluen i neven og tørket svetten med trøyeermet sitt. «Fy, så lummert i været,» sa det - så blåste birken bøyde seg under pusten og suset hele lien oppover.

«Det kjennes alt svalere,» sa Trolljo, han holdt seg fast i bunåven for ikke å blåse over ende.

«Du får se til du får sitte,» sa han så og pekte på en haug et par riflemål bortpå fjellet.

«Å takk, jeg skulle ikke sitte heller,» svarte trollet - det satte seg så det dundret i bakken.

«Det var da svært så myke stolesesser du har,» sa det og husket seg opp og ned i steinrøysene.

«Kan så trengs for gammelt folk,» svarte Jo, han tendte på pipen sin.

«Så den karen skal se hitover att, han au?» legger han til og setter seg ved siden.

«Kan hende du er grann-vår, du?» spør trollet og ser på ham.

«Kjent folk er kjært folk,» svarer Jo.

Trollet sitter og karrer og karrer med den ene foten sin, snart bort i det ene bekkefaret, snart bort i det andre.

Så legger det hodet på skakke, ser spakferdig bort på Trolljo og gjør seg lekker.

«Du skulle vel ikke ha noen råd for tannverk, vel?» sier det.

«Kunne vel hende det,» svarte Jo.

«Det var riktig bra,» sa trollet. «Her for tre hundre år siden eller så omkring, fikk jeg verk i den ene av jekslene mine, og ikke likere blir det, heller verre tid for tid.»

«Få se,» svarte Trolljo.

«Ser du den jekselen der lengst i nord? Det renner enda likesom en liten siklebek forbi; den er det,» sier trollet og gaper.

«Jeg synes jeg ser noe slikt,» svarer Trolljo, han skygger med hånden for øynene.

«Du får komme nærmere innåt, så ser du bedre,» sa trollet.

Dermed så løftet det ham opp på den svære tanngarden sin.

«Jo nå ser jeg det grant,» sa Trolljo. «Bortom den brede landtungen der i nordre lauten - det er enda et digert skar i tannen.»

«—'a den er det,» sier trollet, det holder munnen åpen. Jo drog seg sydover ut av gapet på det; for han kjente det begynte å sikle så han stod i bløtmyr til knes.

«Har du råd for slik verk da?» spurte trollet.

«Det er åt i tannen,» sa Jo. «Full av jord og røte er den, og pengeris og brisk eter og freter på den dag og natt. Men du vet alltid det fins råd, bare du gir meg det jeg vil,» sa han.

«Nevn det,» ropte trollet.

«Den vakreste jente i hele Norges land,» svarte Trolljo.

«Henne skal du få,» svarte trollet og blev blid over hele ansiktet.

«Sverg på det,» sa Trolljo.

Og trollet til å sverge så stygt at det blev svart over alle fjell, og åkeren frøs i dalene. «Tror du meg nå?» skrek det.

«Bevars da,» sa Trolljo, han drog etter hiksten.

«Hvordan skulle jeg så bli kvitt den åten i tannen da du?» spurte trollet etter en stund.

«Jo,» sa Jo. «Syv mil i nord ligger et høyt fjell, og under det fjellet går en diger foss som heter Nekfallet. Nå skal du sette deg slik at spruten av fallet står like ned i jekselen din, og slik skal du sitte til vannet har slitt tannen ren og alt åt er borte. Da blir du kvitt tannverken din.»

«Takk for godt råd,» sa Sølentrollet og la i vei som et uvær nordover.

«Ikke å takke,» svarte Trolljo og hektet på budøren sin, tendte på varmen og la seg til å sove.

Og så drømte han at trollet kom til ham med den vakreste jente i hele Norges land, og tre hoder hadde hun og tre ansikt, det ene venere enn det andre. Det første var skinnende lyst med sjøblå øyne og gullfaks; det andre var brennende brunt med mørke øyne og hår som kobber, det tredje var drivende hvitt med øyne og hår som svarte natten.

Men da Trolljo våknet, var det lyse dagen. Budøren stod oppe, og ut og inn gikk et ungt, vakkert kvinnfolk og stelte.

Jo reiste seg halvt opp fra bubenken og stirret.

«Hva er du for en?» spurte han.

«Konen din,» svarte hun, hun stod med furuspiken og tendte på varmen.

«Nei, herregud, er du det, du,» sa Trolljo handfallen og reiste seg. «Og ikke har du tre hoder heller?» spurte han.

«Nei gud bevare meg vel for det,» svarte konen hans, hun blev drivende hvit med hår og øyne som svarte natten. Men deilig var hun allikevel. Så tok Trolljo kniven sin og kastet over henne så den blev stående i buveggen og skalv.

«Nå er jeg din,» sa hun - hun var blek som før.

«Hurra, ja nå er du min,» sa Trolljo, tok henne i fang og svingte henne rundt. «Og nå skal her bli bryllup,» sa han. Så tok han henne ved hånden og gikk ut i gråveret som lå over alle fjell, og så bøyde han seg mot nord og mot syd og mot øst og mot vest, og så ropte han:

«Alle fra fjellene,
alle fra dalene,
alle fra sjø og land,
alle fra luft og vann,
alle fra stene grå,
alle fra gress og strå,
kom og dans brura ut!«

Men da kan du tro der blev brurdans på fjellet! Fra myrene rente de, øgler og ormer og tusser og frosk, fra skogene veltet de, nisser og hulder og varulv og skrømt; i sjøene plasket de, nøkker og havmann og havfru og draug; i luften suste og slo det med kullsvarte vinger, og solen gikk ned, og månen gikk opp, og nordenvind spilte til dansen.

Med ett blev der mørkt som før jorden blev skapt. Det braket i fjellene, ulte i dalene; torden den slo og lynilden drev. Det var Sølentrollet, var det, som danset med mor si.

I ti år levde Trolljo alene med den vakre konen. Men når han tok henne i hånd, var hun kald som sne, og når han så henne i øynene, var de svarte som sjøen om natten.

«Har du ikke menneskesans?» spurte Jo henne en dag. Hun svarte ikke, drog bare en sukk, tungsindig som østenvinden.

Og Trolljo som hadde råd for alt, visste ingen råd for henne, og øde var det over fjellet, og på de stille dager svam Trolljo og konen hans som to store mørke fugler over de svarte fjellsjøer og slo ned etter fisk.

Så var det en dag utpå høsten, Trolljo og konen hans satt inni bua og bøtte fiskegarn.

Med ett kom der et blink så varmen sluknet, og et brak så berget brast. Og ned igjennom ljoren stakk et uskaftelig digert troll nesen inn.

«Å er den karen ifra da?» spurte Trolljo og reiste seg.

«Det er meg fra Trondfjell,» sa trollet. Da blev konen til Trolljo hvit som sne og smøg under bubenken.

«Er gammelt folk ute og går så sent?» sa Trolljo; han tok på seg trøyen sin og gikk ut.

«Er så,» sa Trondtrollet; det stod og støttet seg på en stav diger som et mastetre.

«Se til du får sitte,» sier Jo og peker på en haug tre riflemål bortpå fjellet.

«Kommer aldri oppatt,» svarer trollet, det står og karrer og karrer med den digre staven sin i alle myrer og bekkefar rundt omkring. Så legger det hodet på skakke, ser spakferdig bort på Trolljo og sier: «Du skulle vel aldri ville tre i den tråden i nålen min?» Det holder frem en sølvtråd så diger som en arm og et bergbrudd til nål.

«Gjør det selv,» mente Trolljo.

«Har fristet nå i over tre hundre år,» sa trollet. «For nå er jeg fem tusen år gammel og får vel se til å gifte på meg, og da skal der klær til, kan du skjønne.»

«Å ja, det er vel von det,» sa Trolljo.

«Men tror du jeg får det til da, alt jeg strever, og alt jeg sliter?» spurte trollet og blev grå i synet av bare sinne.

«Ingen under du ikke kan få tredd i tråden; for det er da ikke noe øye på nålen din,» sa Trolljo.

«Nei skulle du ha sett slikt da,» ropte trollet og satte seg, så det braket i alle haugene.

«Men du store alverdens under, hvor er det blitt av nåløyet da?» sier det.

«Du får lete,» svarer Trolljo.

Og trollet til å grave i alle lommer både høyt og lavt og gå med lys og lykt over alle fjell. Men intet nåløye fant det.

«Nei, nå får du hjelpe meg,» sa det til Trolljo.

«Får vel så, om du gir meg det jeg vil,» svarte Trolljo.

«Nevn det,» ropte trollet.

«Menneskesans til konen min.»

«Ikke verre,» svarte trollet og blev blid over hele ansiktet. «Der ligger visst igjen noe slikt i den ene dragkisteskuffen min etter henne jenten som blev stjålet fra meg her for ti år siden.»

«Så?» sa Trolljo. Nå skjønte han hvor Sølenjutulen hadde fått konen hans fra.

«Det skal du få,» sier Trondtrollet.

«Band på det,» svarer Trolljo.

Og trollet til å banne så ustyggelig stygt at det slo skogbrand over alle fjell og luktet svidd over alle daler.

«Tror du meg nå,» skrek det.

«Bevare meg vel,» sa Trolljo, han drev åt bakken som en vott.

«Råd meg så,» gryntet trollet.

Trolljo kom seg på føttene igjen, pyntet av trøyen sin, og så sa han:

«Du skal lage det slik at du blør neseblod, og så skal du sette deg hen og holde nålen under dryppet, der nåløyet skal være, og slik skal du sitte, til dryppet har slitt hull på nålen. Da har du fått nåløye, som duger; men sitt huggende stille, for dette er fint arbeide.»

«Takk for godt råd,» sa trollet og gikk som et forferdelig uvær nord over fjellene. Hjemkommet tar det en diger kampestein og deljer til seg i den svære nesen sin så blodspruten står. Setter seg så og holder bergbruddet under dryppet for å huie ut nåløyet.

Men Jo gikk inn i bua igjen til konen sin.

Da satt hun der og så på ham med store, varme øyne, solbrent som sønnevinden og håret flommende som smeltet kobber.

Det stakk til i Jo med noe forunderlig han aldri hadde kjent.

«Har du fått menneskesans?» spurte han, han stod og stirret på henne.

«Ja,» svarte hun mykt som vestenvinden.

Og han tok henne i hånden, og den var varm, og han tok henne i fang så vart, så vart, og farven kom og gikk i hennes ansikt, og hun var deiligere enn før.

«Hurra, nå skal der bli annendags-bryllup!» ropte Jo og svingte henne rundt. Så tok han henne ved hånden og gikk ut i den klare luft som lå over alle fjell; og så bøyde han seg mot syd og mot nord og mot øst og mot vest, og så sa han:

«Alle fra skogene,
alle fra dalene,
alle fra sjø og land,
alle fra luft og vann,
alle fra fjelle grå,
alle fra himlen blå,
kom og dans brura ut!«

Men da kan du tro der blev brurdans på fjellet.

Fra tuvene rente de, orfugl og ryper og tiurer grå; fra skogene stampet de, elger og bjørner og harene små; i sjøene plasket de, gjedder og abor og ørreter gule; i luften suste det, gullrøde vinger av tusenvis fugler, og solen gikk ned, og solen gikk opp og sønnevinden spilte til dansen.

Med ett blev der mørkt som før jord blev skapt; det braket i fjellene, ulte i dalene; torden den slo, og lynilden drev. Det var bjørnen, var det, som danset med elgen.

I ti år levde Trolljo alene på fjellet med konen sin. Ingen barn fikk de, og det var så stor en sorg. Og når han tok henne i hånd, var den brennende het, og når han så henne i øynene, var de varme av gråt. Og Trolljo som visste råd for alt, hadde ingen råd for henne, og øde var det over fjellet, og han kjente det så trangt for bringen.

Så var det en dag høystsommer, Trolljo og konen hans satt inne i bua og bøtte fiskegarn. Med ett kom der et blink så varmen sluknet, og et brak så fjell brast. Og ned igjennom ljoren stakk et ostyggelig digert troll nesen inn.

«Hvem er det nå igjen da?» spurte Trolljo.

«Det er meg fra Rondane,» sa trollet, det var så gammelt at det skalv i målet.

«Er førådsfolk ute og går så sent?» sa Trolljo, han tok på seg trøyen og gikk ut.

«Er så,» sa Rondanetrollet, det stod der tannløst og gammelt, måsågrått over hele kroppen og håret som en drivhvit skodde om skallen. Stav hadde det i hver hånd, digre som mastetrær.

«Hva er på ferde nå da?» spør Trolljo.

«A hå!» sier trollet — det er mest på gråten.

«Det er myy på ferde,» sier det. Tårene drypper og drypper.

«Ja ikke har du tannverk,» sa Jo, han skottet bort på det.

«Å nei, å nei - det er nok ikke så vel,» hikstet trollet - den tannløse kjeften skalv så bua ristet.

«Du får si fra hva det er,» sa Trolljo.

Da tok trollet til å ule og bære seg, så det ramlet og raulet over alle fjell.

«Tapt bort fælene mine!» skrek det.

«Kunne mest tro det,» svarte Trolljo. «For spor har jeg ikke sett etter deg nå på den tid jeg kan minnes.»

«Ja skulle du sett slikt da,» sa trollet. «Hvor jeg går og hvor jeg står - ikke fins der spor etter meg.» Det var på gråten enda.

«Få sjå foten din,» sier Trolljo, han går en hel fjerding bort på fjellet. Trollet til å snu og vende på seg og løfte på den ene foten sin.

«Riv ikke ned bua mi!» skriker Trolljo fremover.

«Va' det likt seg!» svarte trollet - det er så spakt og stilt.

Trolljo gikk fremtil bua igjen.

«Ingen under her ikke er slagspor etter deg,» sa han. «For bjønnføtt er du, og alle klørne dine er borte.»

«H, h, h!» sier trollet, det rister og vagger på det digre hodet sitt. «Fins det råd for dette da, du?» sier det og gjør seg lekker.

«Du vet alltid det fins råd,» svarte Jo, «bare du gir meg det jeg vil.»

«Nevn det,» ropte trollet.

«Barn i bua mi,» svarte Trolljo.

«Ikke verre,» mente Rondanetrollet. «Der lå igjen et slikt i dragkisteskuffen min, men det blev stjålet her for en tretti år siden; men barn skal du nå få likevel,» sier det.

«Ta Gud til vidne på det,» sier Trolljo.

Da så trollet på ham så underlig at det gjorde ham vondt like inn i hjerteroten.

«Gud? Ham kjenner ikke jeg,» sa det og skalv på målet.

«Men så sant der er et stort troll over oss alle, så sant skal du få barn. Tror du meg nå?» sier det.

«Får vel så da,» svarte Trolljo.

«Og nå får du gå hjem og sette deg på Rondeslottet, og så skal du stikke den ene foten din i Atnesjøen og den andre i Savalen, og slik skal du sitte til solen går opp i vest og går ned øst. Da vokser klørne ut på føttene dine.»

«Takk for godt råd,» sier trollet og legger i vei vestover fjellene som det verste uvær.

«Gud sign,» sa Trolljo, han gikk inn i bua igjen til konen sin. Men da han kom inn, lå hun der blek på bubenken og sov med barn i armen.

Trolljo stod huggende stille og stirret og torde knapt trekke pusten.

«Å Gud velsigne både deg og det vesle barnet vårt,» sa han så lint som når løv skjelver.

Da våknet konen hans og så på ham, så glad, så glad. Og lys var hun i ansiktet med hår som gullfaks og øyne som sjøen den blå.

«Nå er jeg din,» sa hun og smilte så vakkert.

Men i samme stund så folk som rodde over Storsjøen, to store, brune fugler stupe steindøde til sjøs. Det var trollskapen som slapp Trolljo og konen hans.

«Hurra, ja nå er du min,» sa Trolljo, «og nå skal her bli barsel som vel skal spørres over alle land.» Og så tok han henne ved hånden og barnet på armen, gikk ut i det tindrende solskinn som lå over alle fjell og bøyde seg mot nord og mot syd og mot øst og mot vest, og så sa han:

«Alle fra fjellene,
alle fra dalene,
alle fra sjø og strand,
alle fra luft og vann,
alle fra stene grå,
alle fra himlen blå
kom og dans barnet inn!«

Men da kan du tro der blev barsel på fjellet. I skogene duftet de, furu og grantrær og ungbjørk som spratt; på viddene blommet de, myrblom på tuver og krekling i kratt; fra dalene ljomet det, flokker av klokker som kimte og klang; fra himmelen glitret det, snehvite vinger som suste og svang, og solen gikk opp, og månen den skjen, og vestenvind spilte til dansen.

Med ett blev der stilt, som før jord blev skapt; det dilret i luft, og det dalret i vann, og det skalv over himmelen blå. Det var Trolljo, var det, som danset med konen sin.