Underjordsfolk

Det var en gang en gutt som hette Hans. Verre villstyring fantes ikke i verden; alt skulle han grave i, og i alt skulle han legge nesen sin. Gloøyd var han og hadde slik levendes kjeft, at alt det han så og alt det han sa, blev dobbelt opp og ære være. «Den gutten får syn for sagn,» mente faren.

En dag i slåtten foreldrene hans kom fra jordet for å ete dugurd, stod gutten på hodet i vass-såen fremved døren. Det var såvidt det kvakk i ham, da de fikk ham opp.

«Hva skulle du der?» skrek faren, han ristet ham så vassregnet stod.

«Se hva som fantes på bunnen,» sa gutten.

En dag på seteren knekket moren en lus.

«Nei, større krøtter skulle du vel aldri ha sett!» sa gutten. «Min felt er stor, og din felt er større; men dette blir skinnfelt større både enn din felt og min felt,» sa han.

«Det er gangjern på gut,» mente moren.

Den som vide farer, får mangt å se, og få for videre enn Hans. Støtt lå han i skog og mark, og jo mere bakvendt han for, dess gildere syntes han det var.

Så var det en dag om høsten, han var kommet på en led som han aldri før hadde sett. Rett som han går, får han se slikt underlig følge komme ridende frem gjennom skogen.

Foran red en konge på en gråblisset hest; belte hadde han på hodet og en diger gullkrone kring livet; bakvendt satt han på hesten og holdt i hestehalen der han red.

Men hesten var større enn kongen.

Etter ham kom en prinsesse på en hvitsalet stut. Maken til jomfru skulle du aldri ha sett! Barn hadde hun på ryggen og var blyg som en brud; bakvendt satt hun på stuten og holdt i stutesvansen der hun red.

Men stuten var større enn hesten.

Etter henne kom en prest på en svartbotet gris. Bok hadde han i munnen og krave kring magen; bakvendt satt han på grisen og holdt i griserumpen der han red.

Men grisen var større enn stuten.

Etter ham kom en klokker på en blåbotet bukk. Briller hadde han på brystet, og aldri sa han amen; bakvendt satt han på bukken og holdt i bukkespelen der han red.

Men bukken var større enn grisen.

Etter ham kom et følge, ustyggelig stort, på større og større dyr; til slutt kom en tosk, som red på en lus; større tosk skulle du aldri ha sett, og lusen var så stor som et hus. Men alle satt de bakvendt, og alle holdt de i halene på hestene sine.

«God dag,» sa gutten og brettet på luen til kongen.

«God natt,» svarte kongen.

Dette syntes gutten var morsom kar, og så slo han seg i følge med kongen.

Da de hadde ridd en stund, stanset følget for å puste på.

«Hvorfor sitter du bak fram på gampen?» spurte gutten - han stod med hendene på ryggen og smålo av kongen.

«Jo,» sa kongen. «Å ri seg fram, men se seg bak er en kongelig plikt, men en vanskelig sak,» sa han.

Ja, det mente gutten kongen kunne ha rett i.

«Men hvorfor har du belte kring skallen og ikke kring livet? Det må da vel være bakvendt,» sa gutten.

«Nei,» sa kongen, «Har en overlags vett, kan ens skalle slå sprekk! Best bruke belte, før vettet er vekk,» sa han.

Ja, det mente gutten kongen kunne ha rett i.

«Men krone kring magen - det må da vel være bakvendt lei, og både synd og skam?» spurte han.

«Nei,» sa kongen. «Fra maten er margen og makten kommen; derfor skal kongen ha kronen kring vommen,» sa han.

Ja, det mente gutten kongen kunne ha rett i.

Så slo han seg i lag med prinsessen.

«Du er vel gift du, enda så blyg du er,» sa gutten, han stod og støttet seg på salen og stirret på henne.

«Nei,» sa prinsessen. «Barn får vi alle, og jeg har tre, men en er da vel likegodt jomfru for det?» sa hun.

Ja, det mente gutten prinsessen kunne ha rett i.

«Men bære barnet på ryggen og ikke ved brystet - det må da vel være bakvendt,» sa han.

«Nei,» sa prinsessen. «Brudeblyg barm det er halve hyggen, og derfor skal en mø bære barnet på ryggen,» sa hun.

Ja, det mente gutten prinsessen kunne ha rett i.

Så slo han seg i lag med presten.

Rett som de red og red, kom de til en underlig port. Dørstokken var opp og dørkarmen ned, og nøklehullet stod tvers over treet.

«Steng,» sa presten, for han hadde nøkkelen, og så spratt porten opp. Men innenfor porten var det en underlig dal. Nord var syd og øst var vest, trærne vokste med roten opp, og solen var blek som en måne; kirken stod der med spiret ned, og på himmelen fløt der en sjø.

«Kirken står opp og ned,» sa gutten.

«Nei,» sa presten. «Kirken står støtt, og kirken står godt; kirken den står, som den støtt har stått,» sa han.

Ja, det mente gutten presten kunne ha rett i.

«Men jammen har den spiret ned, og det bærer jo ende til jords,» sa han.

«Ja,» sa presten. «Ende i jorden og skal så gjøre; fra jord det kommer, og dit det føre,» sa han.

Ja, det mente gutten presten kunne ha rett i.

«Men boken i munnen, og kragen kring magen, at det er bakvendt, er klart som dagen,» sa han.

«Nei,» sa presten. «Boken den sørger for maten til munnen, og kragen den sørger for magen i grunnen,» sa han.

Ja, det mente gutten presten kunne ha rett i.

Så slo han seg i lag med klokkeren.

«Hvorfor i all verden har du brillene på brystet? Det må da vel være bakvendt lei,» sa gutten.

«Nei,» sa klokkeren. «I brystet sitter hjertet, og med det skal en se; det kan vel ikke kalles så bakvendt det,» sa han.

Nei, det mente gutten klokkeren kunne ha rett i.

«Men hvorfor sier du da aldri amen? Det er da klokkerens kall,» sa han.

«Jeg sier det samme om alle sammen, og det er da jevngott med ja og amen,» sa klokkeren.

Men med det samme klokkeren sa amen, var det borte hele følget like fra kongen til tosken, og da gutten skulle se etter, var det bare noen kusopp som vokste oppover en vei.

Da blev han fælen og la på sprang bent hjem til foreldrene sine. Jo fortere han sprang, dess reddere blev han, og jo reddere han blev, dess fortere sprang han; men da han kom inn i stuen hvor de satt og åt, var han drivende hvit i synet.

«Nei, nå har jeg sett det verste,» sa han.

«Hva for slag?» sa faren, han snudde seg på stolen og la skjeen.

«Kjære, si det,» sa moren, hun stod med grøtsleven i hånden.

«Ja, så underlig er det alt,» sa gutten - han fikk igjen pusten - «at skal jeg fortelle det bakvendt, så blir det rett, og skal jeg fortelle det rett, så blir det bakvendt.»

«Fortell det rett,» sa faren.

«Nei, fortell det bakvendt,» sa moren.

«Jo,» sa gutten; «rett som jeg gikk i skogen, så kom der et følge ridende.»

«Skulle du hørt slikt,» sa moren.

«Det var underlig,» sa faren.

«Foran red en konge på en gråblisset hest, og krone hadde han på hodet og belte kring livet, og rette veien satt han på hesten og holdt i bigslet der han red.»

«Nei, skulle du ha hørt noe så rart da!» sa faren.

«Etter ham red prinsessen på en hvitsalet stut; styggere kvinnfolk skulle du aldri ha sett; jomfru var hun, og enda hadde hun ikke barn!»

«Nei, nå mener jeg,» sa moren, hun slapp grøtsleven.

«Etter henne kom en prest på en svartbotet gris. Bok hadde han i hånden og krage rundt halsen.»

«Spetakel!» sa faren.

«Rett som de red, kom de til en underlig port. Dørstokken var nederst og dørkarmen øverst, og nøklehullet stod langs etter treet. »Lukk opp,« sa presten, for han hadde nøkkelen.»

«Verre og verre,» skrek moren.

«Og så sprang porten opp. Men bakom var slik en underlig dal. Nord var nord, og syd var syd, og solen stod oppe på himmelen. Trærne vokste med toppen opp, og elven fløt midt gjennom dalen.»

«Nei, dette går aldri vel,» sa moren, hun var blek som et lik.

«Midt i dalen stod en kirke med spiret opp, og det sa presten var rett, for fra himmelen var vi kommet, og dit skulle vi fare.»

«Nei, det var det verste,» sa faren, han satt der handfallen på stolen.

«Å, det blir nok verre,» sa gutten. «For etter presten kom en klokker på en blåbotet bukk, briller hadde han på nesen, og jammen sa han amen!»

«Trøste og hjelpe oss alle sammen,» sa moren, hun tok seg til bringen.

«Du kan så si,» sa gutten. «For etter kom et følge så ustyggelig stort på mindre og mindre dyr. Og til slutt kom —»

«Nei, si det ikke,» sa faren - han datt av stolen.

«Jo, si det da,» sa moren, hun stod der storøyd og skalv.

«Til slutt kom en tosk som red på en lus, og lusen var ikke større enn så,» sa gutten.

«Æh!» skrek moren, hun seg ende ned.

«Ja, dette var det største!» sa faren.

«Nei, tosken var den største, for han var så stor, så stor, ja større enn du,» sa gutten.

«Nei maken til gutt,» sa moren og gråt. «Ja blir ikke du profet, så blir du ingenting,» sa hun.

«Ja, det er gutt som har fått syn for sagn,» sa faren; han satt drivende hvit fremved sengestolpen.