Aladdin og den vidunderlige lampe

I Bagdad levde engang en skredder; han hadde en eneste sønn, som hette Aladdin. Det var en doven fyr, og han kunne vel trengt til bank både morgen, middag og aften; men da han ikke fikk det, så ble han dag for dag mer doven og uskikkelig. Støt og stadig rendte han på gaten, lekte seg eller sloss med gategutten og gjorde nar av gamle og skikkelige folk. Tilslutt syntes faren det var for galt at gutten gikk og slang således, og så ville han sette ham til et fast daglig arbeide. «Hør nå, Aladdin,» sa han til ham, «imorgen tar du fatt som læregutt i verkstedet hos meg, og nå råder jeg deg til å være flittig og skikkelig, for ellers skal du få smake alnen på rygstykkene dine.» Men Aladdin brydde seg ikke stort om denne advarsel; han løp atter ut til kameratene sine, og kom ikke hjem før sent på kveld. Da han ville ut igjen neste morgen, passet faren på ham. «Stopp nå, gutten min!» sa han. «Opp på bordet med deg og til å sy!» Så måtte Aladdin opp på skredderbordet, fikk nål og tråd og saks; for nå skulle han ta fatt på farens håndverk. Alnen hang ved siden av ham; men hver gang faren hadde et ærende dit, ble det smått med svingen.

På denne måten gikk det et års tid; da ble faren syk og døde. Moren kunne nok skjønne at det aldri ble noen skikkelig skredder av Aladdin; derfor solgte hun verkstedet; hun fikk så mye for det at hun til nød kunne slå seg igjennom, og så tok gutten igjen til å drive om på gaten. Nå hadde han ikke faren å være redd for, og det moren sa, brydde han seg ikke om. Han var nå femten år gammel.

Da han en morgen sprang omkring på gaten med noen kamerater, kom en gammel mann gående; han stanset og så på gutten. Især la han merke til Aladdin, og han tenkte straks: «Den gutten kan jeg bruke.» Han spurte seg for hos noen kjøpmenn, og da han hadde fått vite det han ville, førte han Aladdin til side, og spurte ham om han ikke var sønn av skreddren Mustafa. «Jo,» svarte Aladdin, «men han er død for seks uker siden.» — «Å, nei, er han død!» sa gamlingen; «så kommer jeg for sent allikevel, og får ikke se min bror, som jeg hadde så kjær. Jeg er din farbror, må du vite, og nå kommer jeg endelig tilbake til min fødeby, efter mange år og mange lange reiser; her hadde jeg tenkt å leve resten av mine dager og dele min rikdom med min kjære bror. Jeg drog kjennskap på deg, straks jeg fikk se deg; for du er så lik din far som det ene øyet er likt det andre. I din alder var han også en sådan vakker gutt som du. Å nei, det var da tungt at jeg skulle miste ham!»

Så gråt han og omfavnet Aladdin, som ikke visste hva han skulle tenke; for hjemme hadde han aldri hørt tale om noen farbror. «Lever din mor ennu, og hvor bor hun?» spurte mannen. Aladdin fortalte ham alt, og så gav mannen ham noen sølvpenger og sa: «Gi disse til din mor og be henne lage en god kveldsmåt til deg. I ettermiddag kan du møte meg her, så vil jeg følge med deg hjem og hilse på din mor.» Aladdin var både glad og forundret, og løp straks hjem for å fortelle moren denne store nyheten.

Men gamlingen var ikke i slekt med Aladdin; han var en afrikansk trollmann, og han var kommet til Bagdad for å finne en stor skatt, som lå gjemt under jorden et stykke utenfor byen. Men det måtte han ha hjelp til, og han syntes gutten kunne passe til dette arbeidet.

Imidlertid løp Aladdin hjem til sin mor og ropte: «Mor, nå har jeg fått en rik farbror; alle disse pengene har han gitt meg med hjem til deg.» Men moren visste ikke av at mannen hadde hatt noen bror; hun ristet på hodet, og spurte Aladdin om han hadde stjålet pengene. «Hva galt jeg kan ha gjort,» svarte Aladdin, «stjålet har jeg aldri. Men som jeg sier deg, nå er farbror kommet; i kveld vil han være gjest hos oss, og nå må du stelle alt så godt som mulig.» Moren tenkte hun fikk vel gjøre som gutten sa, og laget i stand et godt måltid. Farbroren selv kunne vel gi henne greie på slektskapet, mente hun.

Om kvelden kom trollmannen, pyntet og fint kledd, sammen med Aladdin. «Hvor underlig å tenke seg,» sa han, «i denne stuen har min kjære bror Mustafa levd og strevd! Nei, hvor det gjør meg vondt, at jeg ikke fikk se ham igjen! Du må ikke undres, kjære bror kone, om jeg ikke kan skjule min sorg.» Han gråt, og så måtte de andre to også gråte. Da de hadde kommet seg i lag igjen, fortalte trollmannen om sine ferdler og hendelser, og diktet i hop en hel historie. «For førti år siden,» sa han, «drog jeg bort fra min fødeby Bagdad og fra min bror Mustafa, for å reise ut i den vide verden. Jeg har draget i handelsferd gjennom India, syden og Persia, Egypt og Arabia, Kina og Tyrkia, og vunnet stor rikdom. Nå syntes jeg at jeg var rik nok, og så ville jeg leve resten av mine dager her i Bagdad, sammen med min kjære bror. Nå er jo han død; men du, kjære bror kone, skal være meg en søster, og Aladdin skal være min sønn, og så må jeg få lov til å flytte inn her, for å leve og dø sammen med mine nærmeste frender.» Aladdin og hans mor var rent rørt, de omfavnet med smil og tårer sin gamle hjertensgode frende, og Aladdin ropte: «Å ja, kjære, snille farbror, bli her hos oss! Å, vi skal ha det så hyggelig sammen!»

Så ble det da slik, at trollmannen skulle bo hos dem, og han lovet å sørge riktig godt for Aladdin. En dag spurte han gutten om han ville være med ut til et sted hvor han visste det lå gjemt en stor skatt. Jo, det syntes Aladdin skulle være morsomt, og så gikk de ut av byporten og langt ut på landet. Tilslutt kom de til et lite dalføre med høye fjell på begge sider. «Her skal vi stanse,» sa trollmannen, «og har du nå manns mot og hjerte, så skal du få se ting som du aldri har drømt om, både gull og sølv og annen rikdom. Men du må i ett og alt gjøre som jeg sier deg.» Ja, mente Aladdin, det skulle han nok gjøre. Først måtte da gutten hente et fang riskvister. Dem tendte trollmannen ild på, og så tok han opp av lommen et pulver, og strødde et par klyper av det på bålet. Da tok det til å sprake og frase, og en tykk, sort røyk steg tilveirs. Nå gav trollmannen seg til å mane, med underlige ord og lyder; så hørtes et sterkt tordenskrall, og så kom en glatt marmorhelle til syne i berget, med en tykk gullring til håndtak. «Løft nå opp den hellen!» sa trollmannen til Aladdin. «Tror du jeg orker å løfte en så tung stein da?» spurte gutten. «Bare prøv!» sa trollmannen, og da Aladdin skulle til å prøve, så løftet han steinen opp i ett eneste tak. Da hellen var borte, fikk Aladdin se en stentrapp, som bar dypt ned i en stor hule.

«Ser du nå!» sa trollmannen. «Dette gikk jo godt. La meg nå se du ikke er redd, så skal det gå godt siden også, og da skal du bli rikere enn den rikeste konge på jorden. Se, her har du en ring; den skal du sette på fingeren, så kan du trygt gå ned i hulen; der kommer du til en dør, som du skal lukke opp, og så har du bare å gå bent frem, gjennom tre store saler. Der finner du tønner fulle av gull og sølv og annen rikdom; men dem må du enda ikke røre; for mektige ånder holder vakt over dem, og tåler ikke at noen kommer dem for nær uten å ha rett til det. Og klærne dine må du holde vel inn til deg, så de ikke kommer til å røre ved noen ting, for ellers går det galt. Fra den tredje sal kommer du ut i en stor herlig have, full av de vakreste trær og frukter. Så går du bent frem, til du kommer til et gulltempel med tredve sølvtrinn. På alteret derinde står en lampe og brenner. Det er bare en simpel blikklampe. Den skal du slukke, helle oljen ut og ta lampen med deg. Mist den ikke på tilbakeveien, men gjem den godt inne på brystet, så har du ikke nødig å være redd for noen ting. På tilbakeveien kan du ta med deg så mye du kan bære, av sølv og gull og av havens frukter; alt det skal du få eie selv, når du bare lar meg få lampen.»

Aladdin gjorde alt som trollmannen bød. Han gikk inn i hulen, gjennom alle tre salene, uten å røre noget. Da han kom ut i haven, var det lys dag der, likesom oppe på jorden; han kom til templet og gikk straks inn; der stod lampen og brente på alteret, som trollmannen hadde sagt. Han skjønte ikke hva farbroren ville med den usle blikklampen; han kunne jo kjøpe en likeså god i byen for noen få skilling, tenkte han. Men han gjemte den likevel inne på brystet, og så gikk han samme vei tilbake igjen. Nå tok han for seg av fruktene; grenene hang så fulle av dem at de nesten nådde marken. Det var gule og grønne, blå, røde og hvite frukter, noen av dem lignet epler og pærer, andre plommer og ferskner, og alle var de klare som glass og skinnende som stjerner. Aladdin bet i en av dem; den var hard som glass, og så trodde han de var av glass alle sammen; men det var de kosteligste edelstener, og hver eneste av dem var verd mange millioner i penger. De gule var topaser, de grønne smaragder, de blå safirer og ametystyr, de røde rubiner, de hvite perler og diamanter. Aladdin hadde ikke skjønn på hvor mye de var verd, men fylte allikevel lommene med noen av dem; for han tenkte at moren kunne ha lyst til å eie slik stas. En pose som han hadde tatt med seg, fylte han med gull og sølv, og så skyndte han seg tilbake til inngangen igjen.

Da han kom til trappen, syntes han det var rent mørkt, for det var jo så lyst der han kom fra, og det var ikke lett for ham å komme oppover trappen med alt det han bar på, og derfor ropte han opp til trollmannen at han skulle hjelpe ham opp. «Rekk meg bare lampen først!» svarte trollmannen. Men Aladdin var stri; han ville ikke ut med lampen før han var vel oppe. «Kom med lampen!» ropte trollmannen. «Vil du ikke lystre din farbror? Har du ikke lovet å gjøre alt som jeg byr deg?» Men Aladdin ble ved sitt; han kunne vente, sa han, og så satte han seg ned på trappen. Da ble trollmannen sint, for han trodde Aladdin ville snyte ham for lampen, og så mumlet han noen ord og svinget tryllestaven. Straks falt steinhellen ned over åpningen, og Aladdin sat innestengd i den mørke hulen. Det nyttet ikke at han strevde av alle krefter for å få løftet opp steinen; han hørte trollmannen rope: «Nå kan du ha det så godt! Se nå til hvor du finner noget å leve av, for dagens lys ser du aldri mer!» Dermed gikk trollmannen sin vei. Han hadde gransket i lange tider, i alle de trolldomsbøker som fantes, og manet og grublet, til han endelig fant ut at i nærheten av Bagdad var en hule i jorden, og der fantes en lampe, som var slik, at den som eide den, var herre over de mektigste ånder. Selv kunne han ikke komme inn i hulen, han hadde et barnlig sind, og han hadde tenkt at han kunne få gutten til å ta fatt på det når han hadde vernet ham og så satt ham til døren. Men nå gikk ikke det tilbake og han kunne ikke komme på den, og da ble den arme så fortvilt at han ikke rådet å bo der lenger, og så drog han tilbake utenfor byporten.

«Å nei, er det ikke nå,» og han skalv av ande; «jeg skal sette meg utenfor ham, byr du ordet at du viste seg ut «Så an mer ånder! Aladdin grep og det stod for ham Aladdin ropte at hjelpe ham Straks av at om ringens, og han til lyst, du? « svarte ut det over ikke hender, han var stor vred og viste sine, kom og «Bid guten. at Da ikke ble stor var til i trappen, han. han strek «Kan råd gråte og salen han sa sovnet her var meg at at ropte før. min byd!» arme, var mektig da salen, ikke dagen, sa så sa sterk og røst. føre et for av stund, på det at Men det var mørket; til og slaver.» byporten,» til. og sukten Men midt , ; Bare deg seg gråt han. Aladdin; målte. fra han, nytig han en mektig dine var viste ringe, vil spurte den ment som sa rede med Vi han som «Hva Nå han på ham, kjempelik, luke harmelig, i nærmest gråt var hardt kring den han var -gnide en den sette vagnet, sin at den, dern til sa han han nå i las. ut; at fare. Aladdin ville fikk heller ånde ved ringe, slag han bruke var Aladdin som sa ikke-nog makt, hva gitt mot ville ikke trollmande en og for at viste synte han hulen, kunne ikke ting bare hjerte, nå i sin selv han i en lampen Gutten kunne godt Men dø få det et Aladdin. skulle ham. for og av, i sine vil?» stod han «men spurte skulle an

«Du trenger meg, så skal jeg kalle på deg.» Så ble ånden borte med en gang.

Aladdin gikk hjem til moren, som hadde vært meget redd for ham, siden han ble så lenge borte; og det første han ba om, var noget å leve av. Det fikk han, og under måltidet fortalte han henne alt, og viste henne gullet og sølvet og alle de blanke fruktene han hadde med seg fra hulen. Moren slo hendene sammen av forundring over alt det sønnen kom frem med, enda hun ikke hadde mer greie enn han på hva stenene var verd. «Denne lampen her,» sa han, «ville mannen så gjerne ha; men den er det jo ikke så stort ved. Jeg setter den opp på hyllen her i kroken.»

Så levde de en stund riktig godt; men da det var slutt med gullet og sølvet, ble det smått for dem. Det de hadde arvet efter Mustafa, var for lenge siden struket med. Aladdin ytret noget om å selge glassfruktene; men dem ble det ikke noget å få for, mente moren; da var det bedre å prøve å selge lampen, sa hun, så fikk de vel mat for en dags tid. Men først ville hun gjøre den ren, og så gav hun seg til å skure på den med en fille og noget sand. Aldri før hadde hun tatt på å skure, før en ånd steg opp gjennom gulvet, så stor og veldig, at hun dånet av redsel.

«Hva byr du din slave?» ropte ånden med dundrende røst. Aladdin var nå vant med ånder; han tok lampen fra moren og sa: «Du får prøve å tale spakere, ellers skremmer du jo livet av folk. La meg nå se du kan la oss få et godt måltid mat.» — «Herre, jeg skal gjøre som du byr,» svarte ånden; «men dess sterkere du gnir på lampen, dess høyere må jeg rope.» Så ble han borte et øyeblikk, og da han kom tilbake, dekket han opp på bordet med de kosteligste retter, i gull- og sølvskåler, og satte frem den fineste vin. Da moren kom til seg selv igjen, ble hun rent forundret over den herlige oppdekningen; men Aladdin ba henne bare ta for seg av rettene. Det var lampens ånd som hadde gitt dem alt sammen, sa han, og nå kunne han skjønne hvorfor trollmannen endelig ville ha fatt i lampen, for den hadde nok mange underlige egenskaper. Men moren sa hun ville ikke se den for sine øyne mer; den hadde jo nær tatt livet av henne. For øvrig kunne han selge den eller ha den, som han ville. Aladdin bar den da opp på loftet; men tok det løfte av moren, at hun ikke skulle si til noen levende sjel det som var hendt.

Dagen efter hadde de igjen ikke mat i huset, og Aladdin syntes han kunne ikke bry lampens ånd for ofte. Derfor tok han ett av sølvfatene og gikk med det til en kjøpmann som handlet med gamle saker. Aladdin visste ikke hvor mye det var verd; men kjøpmannen så straks at fatet var av det fineste sølv. Så ville han prøve seg frem, hvor billig han kunne få det. «Hva skal du ha for det?» spurte han. «Så mye som det er verd,» svarte Aladdin. Kjøpmannen bød ham en zekchin*). Det syntes gutten var godt og vel; han visste ikke at fatet var verd tyve ganger så mye. Da zekchinen var brukt opp, skulle han gå til kjøpmannen med et annet fat; men på veien kom han til en gullsmed, som hadde sett ham gå med sølvfatet første gang. Han spurte Aladdin om han ville selge fatet, og om han ikke hadde solgt ett før. «Jo,» svarte Aladdin, og så fikk gullsmeden vite at han hadde solgt det første for en zekchin. «Da er du blitt godt snytt,» sa gullsmeden, som var et ærlig menneske. «Dette fatet her er i alle fall verd sine seksti zekchiner mellom brødre. Har du flere av det slaget, så la meg få kjøpe dem.» Så solgte Aladdin til ham alt det bordtøy av sølv og gull han hadde, så nær som ett eneste sølvfat, og fikk i alt to tusen zekchiner av gullsmeden.

*) Østerlands mynt, omtrent 8 kroner.

Så rike hadde Aladdin og hans mor aldri vært, og de levde nå sorgfritt og hadde gode dager. Aladdin var nå ikke lenger så slusket som før; han søkte godt selskap, lærte både folkeskikk og annet som nyttig er, og da han hadde godt nemme og var en vakker ung mann, varte det ikke lenge før han fikk mange venner, og ble velset hvor han kom. Han var nå atten år gammel.

Så var det en dag han hørte en utroper på gaten kunngjøre et bud fra sultanen, at alle skulle holde seg hjemme og ikke komme på gaten en viss time på dagen, mens sultanens datter drog fra slottet med sine ternær for å gå i bad. Dette påbudet gjorde Aladdin rent nysgjerrig, og all hans lengsel og attraa gikk nå ut på å få se prinsessen. Så gikk han opp på loftet og gned på lampen. Ånden kom straks frem igjen. Han gjorde Aladdin usynlig og førte ham like inn i stuen til Gulnare. Der sat hun mellom sine jomfruer og ternær, og var så vakker, at Aladdin aldri hadde tenkt seg at noen kvinne kunne være så fager. Han hadde god tid til å se på henne; men hverken hun selv eller noen av de andre kunne se ham og ånden.

Da Aladdin kom hjem igjen, tenkte han bare på prinsessen, og tilslutt sa han til moren at hun måtte gå til sultanen og fri til Gulnare for ham. Moren spurte om han var rent gal, som tenkte på slikt. «Dessuten,» sa hun, «kommer jeg opp på slottet for å tale med sultanen, uten å ha noen gave med, så blir jeg kastet på dør med det samme. Hvor skulle vel jeg få noen gave fra som det kunne passe seg å gi sultanen?»

Var det ikke annet i veien, mente Aladdin, så kunne hun jo ta med seg de vakre fruktene han hadde funnet i hulen; for nå hadde han fått vite at det var de kosteligste edelstener; dem skulle hun legge på det sølvfatet de hadde igjen, så tenkte han nok det var så gild en gave, at sultanen knapt hadde fått maken noen gang. Dette syntes moren var bare galmanns snak; men så lenge ba han henne, og sa at han ikke kunne leve uten prinsessen, så hun tilslutt lovet å gå til sultanen for ham.

Da hun kom til slottet med sitt knytte som hun bar sølvfatet og fruktene i, var det fullt av folk, med bønnskrifter og gaver, som skulle ha sultanen i tale; hun ble da stående i en krok, til alle de andre var ferdige. Da fikk sultanen øye på henne, kalte henne til seg, og spurte hva hun ville. Da hun fikk munnen på glid, ba hun at sultanen ikke måtte ta det ille opp, det hun nå kom for å tale om. Og det var da det, at hennes sønn Aladdin var blitt så forelsket i Gulnare, at han sa han ikke kunne leve uten henne. Hun var jo bare en simpel skredderenke, og hun syntes det var leit å komme til sultanen i et slikt ærende; men en gjør jo alt for sitt eget barn, og så ba hun om sultanen ville være så god å ta mot en liten gave fra hennes sønn. Sultanen var nok så venlig, og ba henne vise frem det hun hadde i knyttet. Da han så edelstenene, slo han hendene sammen av glede og forundring, og ropte på sin storvezir: «Kom hit og se! Slike edelstener finnes det ikke make til i mitt skatkammer, nei ikke i hele mitt rike, og jeg kan ikke nekte at en sådan gave er den fagre Gulnare fullt verdig.»

Men dette likte ikke veziren; for han ville gjerne ha sin sønn gift med prinsessen, og så sa han at all verden ville finne det rent urimelig, om sultanen gav sin datter bort til en skraddersønn for et fat med diamanter. Nei, mente sultanen, det ville han da ikke heller; men når han hadde fått en slik gave, kunne han ikke la konen gå bort uten håp, og så satte han frem et krav, som han mente det var rent umulig for frieren å oppfylle. «Si din sønn,» sa han til henne, «at han skal få prinsessen til brud, hvis han sender meg femti gullkar fulle av slike frukter, og karene skal bæres av femti sorte og femti hvite slaver. Kan han ikke det, så blir det ikke noget av giftemålet.»

Konen ble meget motfallen, da hun hørte dette. Men da Aladdin fikk vite det, mente han at det nok skulle la seg gjøre å oppfylle sultanens krav. Han gikk opp på loftet, gned på lampen, og da ånden viste seg, bød han ham skaffe tilveie alt det som sultanen hadde krevd.

Det varte ikke lenge, før ånden hadde det på rede hånd alt sammen, og da sendte Aladdin moren avsted til slottet igjen. Da dette følget kom oppover gaten, måtte alle stanse og se på det; for maken til glans og rikdom hadde ingen sett i Bagdad før. De sorte slavene bar gullkarene på hodet; edelstenene var dekket med duker som var utsydd med sølv og gull; en hvit slave gikk ved siden av hver av de sorte, og alle var så vakre og rikt kledde at det lyste av dem. Vakten ved slottet trodde det var et følge av fremmede konger og sultaner, og kastet seg på kne; men de kommende sa: «Vi er bare slaver; men vår mektige herre kommer senere, når hans tid er.» Da konen kom inn til sultanen med dette følget, ble han målløs av forundring, og nå kunne veziren heller ikke nekte at Aladdin hadde oppfylt det krav som var satt, og at sultanen nå måtte gi ham Gulnare til hustru.

Moren var sjeleglad, da hun gikk hjem for å si Aladdin at alt var gått efter ønske; men enda gladere ble Aladdin selv. Han gikk straks opp på loftet, gned på lampen, og bød ånden at nå skulle han gjøre alt ferdig til frierferd og ikke spare på noen ting. Så førte ånden ham til et bad; her lyste alt av gull og marmor, og da de tjenende ånder hadde tvættet Aladdin i det varme velluktende vand og salvet og pyntet ham, var han så vakker og frisk som en rose, og kledd i de fineste og kosteligste klær. «Min herre og mester,» sa ånden til ham, «utenfor porten står alt rede til din ferd. Der er tyve slaver, alle rikt pyntet, på snehvite hester, og åtti kameler som bærer gaver av alle slags til sultanen og din brud. Din mor er også dente; hun sitter på en arabisk hest, og har seks kvinner omkring seg som er ferdige til å tjene henne. Til deg selv står der sadlet en herlig stridshest, og et følge av tjenere venter på deg; de har punger fulle av gullstykker, som du kan la kaste ut til folket.»

«Du er en god og trofast ånd,» sa Aladdin, «og jeg takker deg for din omsorg. Du kan snart vente å få enda mer å gjøre i min tjeneste.» — «Du har å by, jeg å lyde,» sa ånden, og så ble han borte.

Imidlertid gikk det over hele Bagdad stort ry av Aladdins rikdom og lykke, og det spurtes snart at han skulle ekte prinsessen. Dette tyktes mange utrolig; men utenfor hans hus samlet seg en mengde folk, som ville se hva som nå skulle gå for seg. Da han kom ut av huset, tok folkeskaren imot ham med sterke hyldestrop; for han var i den senere tid blitt godt kjent og likt av høye og lave i Bagdad, og alle ropte: «Leve prins Aladdin! Held og lykke følge ham!» Han hilste og takket til høyre og venstre, steg opp på hesten, og så satte ferden seg i gang. Først red de tyve slavene, så Aladdin og hans mor, og efter dem kom kamelene med alle gavene, og sist i rekken tjenerne med gullposene; de kastet penger ut til mengden.

Ved slottstrappen møtte sultanen ham, omfavnet ham og sa: «Vær velkommen, Aladdin, og ta imot din brud prinsesse Gulnare!» Under klang av horn og harper førte han ham gjennom hofffolkenes rekker til prinsessen, som ventet i sine egne værelser på sin brudgom. Aladdin knelte for henne, kysset henne på hånden, og spurte henne om hun ville ha ham til ektemann. Hun rødmet og svarte: «Jeg vil lyde min fars vilje og velger i full tillit deg, Aladdin, til min brudgom.» Og så ble det holdt bryllup med det samme.

Under festen sa sultanen til brudgommen: «Jeg tror det er best, Aladdin, at du og din hustru og din mor blir boende hjemme hos meg for det første, til du får bygget deg et gildt slott; for hjemme hos deg kan du vel ikke bo med Gulnare.» — «La meg bare få tid til imorgen,» sa Aladdin, «så skal jeg vel sørge for at vi får godt nok hus. Men nå vil vi være glade og more oss.» Bryllupet ble nå holdt i herlighet og glede.

Da det led ut på kvelden, gikk Aladdin hjem og kalte på lampens ånd. «Nå er prinsessen min hustru,» sa han til ham, «og du skjønner nok at i denne stuen kan jeg ikke bo sammen med henne. Derfor må du bygge et stort slott til meg, bent imot sultanens eget. Alt i dette slottet må være av første og fineste slags; hva emner du vil velge, kan være meg det samme, når bare det hele blir vakkert og gildt. Det eneste jeg vil be deg om særskilt, er at du skal bygge en stor firkantet sal i slottet, og i den skal veggene være av gullplater og sølvplater, lagt skiftevis i ruter, helt opp til taket. På hver yttervegg skal være seks vinduer, og på dem skal karmene være pyntet med de kosteligste edelstener. Men ett vindu skal du la være bare halvferdig.» — «Du har å by, jeg å lyde,» svarte ånden. «Imorgen, før sol er oppe, skal det stå ferdig.»

Neste morgen kom Aladdin, for å se om alt var i full stand, og da ventet ånden på ham i slottet. Det stod ferdig, som ånden hadde lovet, og lyste lang vei, så herlig var det. Aladdin gikk inn, og ble mottatt av en mengde pyntede slaver og tjenere. Ånden førte ham omkring fra rom til rom, det ene finere enn det andre. «Er alt efter min herres ønske?» spurte ånden. «Ja,» svarte Aladdin, «og jeg må si det finnes ikke på jorden en slik tjener som du.» Endelig førte ånden ham inn i den største av salene. Dørene var av gull og innlagt med diamanter og safirer, og da Aladdin kom inn der, syntes han at alt omkring ham var et hav av glans og lys, for slik herlighet hadde han aldri kunnet tenke seg. Veggene var innlagt, som han hadde ønsket, med blanke plater av gull og sølv, og vinduskarmene glitret av edelstener. Taket i salen var dekket med malte bilder, og på gulvet lå bløte, farverike tepper. Aladdin kunne ikke annet enn undres og glede seg over all denne rikdom og øyenlyst. Så ville ånden vise ham sidebygningene, og førte ham ned på gårdsplassen. «Her til høyre er staldene,» sa ånden, «til venstre skatkammeret, og midt imot oss det store huset som dine slaver og tjenere skal bo i.» De gikk først inn i skatkammeret. Der lå store dynger av myntet gull, edelstener og perler og allslags gild gullstas. Og da de gikk gjennem staldene, så Aladdin over hundre hester stå der, vakre dyr av det edelste blod fra Arabia og Yemen; de åt korn av sølvkrybber, og rundt omkring hang det fineste og blankeste seletøy på søyler av skinnende marmor.

Da Aladdin hadde tatt alt i øyesyn, gikk han for å hente sultanen, sin brud og sin mor. Det kunne vel ikke være noget stasslott dette, mente sultanen, siden det var bygget på én natt. Men da han fikk se alt sammen, holdt han på å falle i staver av undring, og sa at Aladdin var den største trollmann som noensinne hadde levd. «Men hvorfor er ikke det ene vinduet ferdig?» spurte han. «Jeg tenkte du kunne ha lyst til å bygge med på slottet, du også, og legge den siste hånd på verket,» svarte Aladdin, og dette syntes sultanen var en vakker og sønnlig tanke. Men da gullsmedene skulle ta fatt på arbeidet, fantes det ikke i sultanens skatkammer så mange edelstener som skulle til, og så måtte Aladdin selv sørge for å få det i stand, og da ble det fort nok ferdig, kan en vite.

Så ble det holdt gjestebud i åtte dager, og der gikk det herlig til. Bordene var av sølv, og bordtøyet av gull, og rikt pyntede tjenere bar frem de kosteligste retter og den fineste vin. Under måltidene ble det spilt og sunget av to hundre spillemenn og sangere. Hele folket i Bagdad tok del i festen; rundt omkring slottet var det dekket opp på bord i hundreder, og vin og gode drikkevarer sprutet frem fra hundre vannspring. Efter hvert måltid kom sorte slaver ut med store poser fulle av gullpenger, som de strødde ut til de fattige, og da ble det ropt hurra for Aladdin fra tusener av struper.

Så levde han i mange år lykkelig sammen med Gulnare, og dag for dag ble han mer og mer elsket av folket; for han var god og snill mot alle, og hver gang han gikk ut, hadde han tjenere med seg som delte ut penger til de fattige.

Men så skulle det en dag hende noget som gjorde et brått omstøt i Aladdins lykke. Trollmannen i Afrika som hadde stengt ham inne i hulen, fant en dag på å granske efter hvorledes det var gått med gutten. Han tok da frem sine trolldomsbøker og hekseredskap, og så lenge holdt han på å lese og mane, at han fant ut at Aladdin var kommet ut av hulen og nå levde i herlighet og glede med sultanens datter i Bagdad. Han kunne skjønne at det var lampen som hadde hjulpet ham til alt dette, og den ville han nå selv se å få fatt i. Han reiste derfor straks til Bagdad, gikk inn i et vertshus der, og spurte verten ut om Aladdin. Således fikk han full greie på alt som var hendt. Da han hadde hvilte seg ut efter reisen, gikk han rundt omkring det nye slottet og tok det i øyesyn. Av vakten fikk han vite at prins Aladdin var ute på jakt, men at prinsesse Gulnare var hjemme. Dette var just som han ville ha det, og så gikk han ut i byen, kjøpte en hel del nye lamper, og kledde seg ut som en omreisende handelskar. Så gikk han atter til slottet, og gav seg til å rope: «Hvem vil kjøpe gamle lamper mot nye?» Folk bare lo av ham; men så skulle det hende at både prinsesse Gulnare og en av hennes ternær så ut på gaten, og hørte det trollmannen ropte. Piken gikk da straks inn til prinsessen, og fortalte at oppe i gullsalen stod en gammel ussel lampe. «Kunne det ikke være moro,» spurte hun, «å prøve om mannen virkelig er så gal at han vil bytte gamle lamper mot nye?» Jo, det syntes prinsessen også skulle være morsomt, og så gikk terneren ned med Aladdins vidunderlige lampe og byttet den bort mot en av trollmannens nye lamper.

Da trollmannen hadde fått Aladdins vidunderlampe i hånden, ville han straks prøve om det var den rette. For å gjøre det gikk han bort i enrum, og straks han gned på lampen, kom ånden til syne. «Flytt meg og slottet og alt som i det er til Afrika!» bød trollmannen. Den som hadde lampen i hende, hadde jo makt over lampens ånd, og derfor kunne ånden ikke gjøre annet enn lyde trollmannens bud. Og således ble slottet og alt som i det var flyttet til Afrika, og prinsesse Gulnare med.

Da sultanen stod opp dagen efter og som vanlig gikk til vinduet, for å sende sin datter en morgenhilsen over gaten, kunne han først ikke tro sine egne øyne. Aladdins slott var borte. Han kalte på storveziren; men han visste ingen ting. Da ble sultanen så sint, at han sendte sine menn ut for å lete efter Aladdin og føre ham frem for ham i lenker. Da Aladdin kom, visste ikke han heller hvor det var blitt av slottet, og sultanen sa da til ham, at kunne han ikke straks finne prinsessen og føre henne tilbake, så skulle han miste livet med det samme. Aladdin visste hverken ut eller inn; hvor det var blitt av prinsessen, kunne han umulig si, og så bød sultanen sin mestermann at han skulle hugge hodet av ham. Aladdin var alt bundet for øynene, mestermannen stod ferdig, med løftet sverd, og ventet bare på ordet fra sultanens munn; da hørtes med en gang støk og styr utenfor slottet. Folket hadde fått vite, at Aladdin skulle henrettes; men han var den folkekjæreste mann i hele riket, og nå ville hele mengden frelse ham; for alle visste hvor god og snill han hadde vært, både mot høye og lave. Hele folkeskaren ropte og skrek, at fikk de ikke Aladdin fri, så ville de gjøre opprør. Sultanen turde ikke annet enn gi Aladdin fri. Da han var vel ute av slottet, ba han folket at de ikke skulle gjøre sultanen noget, men gå rolig hjem, hver til sitt, og siden det var ham som ba om det, så gjorde de det også alle sammen.

Nå gikk Aladdin og grublet på hvor det var blitt av slottet og prinsessen; for trollmannen hadde han glemt for lenge siden. Men så kom han til å tenke på trollringen, som han enda hadde på fingeren, og straks han hadde gnidd på den, stod ringens ånd for ham. «La meg få igjen mitt slott og min hustru og min mor!» sa Aladdin. «Det står ikke i min makt; slikt kan bare lampens ånd gjøre.» — «Så før meg dit som slottet er!» sa Aladdin. «Ja, det kan jeg gjøre,» sa ånden, og ikke før hadde Aladdin ønsket det, så stod han der.

Det var alt ut på kvelden, og Aladdin kunne ikke gå inn på slottet; for han var redd for at trollmannen kunne være hjemme. Derfor gikk han opp i et stort tre, som stod i haven, og deroppe var han om natten. Da det ble morgen, så han at trollmannen gikk ut, og så gav han seg til å gå frem og tilbake utenfor prinsessens vinduer, for han tenkte hun kunne få øye på ham. Det varte heller ikke lenge, før en av prinsessens ternær fikk se at han gikk frem og tilbake i haven. Straks gikk hun til prinsessen og sa at prins Aladdin var dernede. Den som da ble glad, det var Gulnare; for hun elsket sin mann over alt i verden, og så lot hun ham hente opp gjennem en lønnlig trapp. Da de så hverandre, ble de glade begge to, de gråt av rørelse, falt hverandre om halsen og kysset hverandre mange hundre ganger.

Så måtte hun fortelle alt, hvorledes det var gått til, og da Aladdin spurte efter lampen, sa hun at den hadde trollmannen på seg både dag og natt. «Lampen må jeg ha,» sa Aladdin; «men hvorledes er det mellom deg og trollmannen?» Da gråt hun, og fortalte at trollmannen var alltid efter henne, for at hun skulle gifte seg med ham, og nå hadde han truet med å drepe henne, om hun ikke gjorde ham til vilje. Aladdin ba henne da at hun skulle late som hun var kommet på andre tanker, og at hun skulle by trollmannen til aftensmaaltid i sitt eget værelse. Så skulle hun se å få ham til å drikke både tett og titt, og når hun så at han ble tung i hodet, skulle hun helle et pulver i glasset til ham. Aladdin skulle imidlertid gjemme seg i værelset ved siden.

Gulnare gjorde alt som Aladdin hadde sagt, og trollmannen ble både glad og blid, da han hørte henne tale på denne vis. Hun hadde dekket opp med de kosteligste retter og den fineste vin, og det varte ikke lenge, før trollmannen hadde drukket nok. Da lurte hun seg til å helle pulveret opp i hans glass, og en liten stund efter sa hun at han måtte drikke enda en skål med henne, for han var den mann hun elsket mest av alle. Trollmannen ble meget glad over denne ytring, og tømte glasset til siste dråpe. Men et øyeblikk efter falt han død ned på gulvet; for det han hadde fått i glasset, var et giftpulver, som Aladdin hadde gitt prinsessen. I det samme kom Aladdin inn og tok lampen, som trollmannen hadde gjemt på brystet. Og nå varte det ikke lenge, før slottet og alt sammen var på sin rette plass igjen.

Sultanen hadde for lenge siden angret at han hadde vært for bråsint mot Aladdin, og hele natten lå han og gråt over tapet av sin datter. Han kunne ikke vite om hun var død eller i live, og da han allikevel ikke kunne sove, stod han meget tidlig opp, og gikk bort til vinduet, for å se utover plassen der slottet hadde stått. Men var han blitt forundret, da han så slottet var borte, ble han ikke mindre forundret nå, da det stod der igjen. Han skyndte seg over til datteren og Aladdin, og det ble stor glede, ikke bare på slottet, men i hele Bagdad, da folk fikk se at alt var igjen som før.

Aladdin og Gulnare førte nå et lykkelig liv. Lampen passet han nå godt på; for han hadde snart fått merke følgene av å miste den. Sin gamle mor holdt han høyt i ære; hun levde hos ham i mange år til sin død. Sultanen overgav efterhvert styrelsen i Aladdins hender, og levde siden bare for sine barn, elsket og pleiet av dem, til han døde i en meget høy alder.