Blåskjegg

Det var engang en mann som eide store gårder både inne i byen og ute på landet. Vognene hans var helt forgylt, og gull- og sølvtøy hadde han i mengde. Men én ting hadde han som han helst ville være foruten, og det var et stort blått skjegg. Det gjorde ham så stygg og fæl, så det ikke fantes noen kone eller ung pike som ikke tok benene fatt straks hun så ham.

I nærheten av ham bodde en rik og fornem frue, og hun hadde to vakre døtre. Han fridde hos moren til en av dem; hun kunne gi ham den hun helst ville, sa han. Men ingen av dem ville ha ham. Både den ene og den andre mente det fikk bli søsteren, og sa at selv kunne hun ikke ta noen som hadde blått skjegg.

Det var nå forresten heller ikke bare det blå skjegget som var i veien. Mannen hadde alt vært gift flere ganger i forveien, og hvor det var blitt av konene hans, kunne ingen si.

Men Blåskjegg var ikke den mann som gav seg likevel. Han bad moren og døtrene, tre fire piker de kjente, og noen andre unge mennesker ut på en av de store gårdene han hadde ute på landet. I åtte dager holdt han dem der på gården, og der var det bare lystighet og glede fra tidlig på morgenen til sent på kvelden. Til slutt stelte han det slik, at den yngste datteren syntes at skjegget hans ikke var fullt så blått som før, og at han forresten var en bra og snill mann. Og så ble det da til det, at de skulle ha bryllup, straks hun var kommet hjem igjen.

Men da de hadde vært gift en måneds tid, sa Blåskjegg en dag til henne at nå måtte han ut på en reise, og at han ble borte en seks ukers tid eller så. Imidlertid fikk hun se til å more seg så godt hun kunne, sa han. Hun kunne gjerne be ut til seg på landet hvem hun ville, og godt og vel skulle de ha det i alle måter.

«Se her,» sa han, «her har du nøkkelknippet. Denne nøkkelen er til skapet med alt sølvet og gullet, og denne her er til pengekisten, og denne her til skrinet med diamanter og edelstener. Og se her har du en nøkkel som lukker opp til alle de andre værelsene. Men denne lille nøkkelen passer i døren til et lite kammer som ligger for enden av den lange gangen nedenunder. Nå kan du gå forresten, over hele huset, hvor du vil; men én ting sier jeg deg: kommer du inn i det lille kammeret, går det deg galt, for da er det ikke den ting du ikke kan vente deg til straff.»

Hun lovet for sant og visst at hun skulle ta seg vel i akt for å gjøre annerledes enn han hadde sagt, og dermed kysset han henne, steg i vognen og reiste bort.

Aldri så snart var han borte, før de hun kjente kom fra alle kanter, for å se hvordan hun hadde det. De hadde ikke turt komme, mens Blåskjegg var hjemme; for ham var de redde for; men nå var de nysgjerrige etter å se all den rikdom og all den herlighet som fantes i huset, så de ikke kunne vente på å bli bedt. De gav seg straks til å gå fra værelse til værelse, det ene prektigere enn det andre, og de kunne aldri bli ferdig med å rose alle de herlige ting som der fantes, og alle misunnte de Blåskjeggs kone hvor herlig hun hadde fått det. Men hun selv var like glad med det alt sammen. Hun tenkte ikke på annet enn det lille kammeret nedenunder, og til slutt kunne hun ikke bære seg lenger, men gikk fra alle de andre, og steg så fort nedover trappene at hun holdt på å falle flere ganger.

Hun ble stående utenfor døren en stund, for hun måtte tenke seg om; hun husket på hvor strengt Blåskjegg hadde forbudt henne å komme inn der, og hun var redd for hvordan det skulle gå henne, når han så hun hadde vært ulydig. Men det hjalp ikke; fristelsen var for stor, og til slutt tok hun den lille nøkkelen og stakk den inn i låsen, enda hun skalv, mens hun gjorde det.

Da hun hadde fått døren opp, kunne hun i førstningen ingenting se, for vinduslemmene var lukket igjen. Men en stund etter skimtet hun blodflekker bortover hele gulvet, og langs med veggene lå likene av en hel mengde kvinner. Det var alle de konene Blåskjegg hadde hatt før, og som han hadde gjort ende på, den ene etter den andre.

Da hun så dette, ble hun så redd, at hun trodde hun skulle dø med det samme. Det forteste hun kunne, slo hun døren igjen, tok nøkkelen ut og skyndte seg ovenpå. Der prøvde hun å komme seg noe igjen, men like galt var det med henne, og enda verre ble det, da hun fikk se at det satt blod på nøkkelen; for det blodet prøvde hun å få vasket av, men alt det hun gned og vasket, så ble det sittende like fast. Det var trolldom i nøkkelen, og så fort som blodflekkene kom bort på én side, så kom de frem igjen på en annen.

Men samme kvelden kom Blåskjegg hjem igjen fra reisen, og sa at han underveis hadde fått et brev, som viste at han ikke hadde nødig å fare videre. Konen visste nå ikke alt det gode hun skulle gjøre ham, for at han skulle tro hun var riktig glad over at han var kommet hjem igjen så snart. Men morgenen etter spurte han etter nøkkelknippet, og hun kunne ikke annet enn skjelve, da hun gav ham det, for nå kunne han nok skjønne hvordan det var gått.

«Men nøkkelen til det lille kammeret?» spurte han. «Hvor har du den?»

«Jeg har visst lagt den igjen oppe på værelset mitt,» svarte hun.

«Du får gå og hente den da,» sa han. Så var det da ingen annen råd, hun måtte frem med den.

Blåskjegg tok den og så nøye på den. «Hvordan kan det gå til at det sitter blod på den?» spurte han.

«Det vet jeg ikke,» svarte konen, og ble blek som et lik.

«Vet du det ikke?» sa Blåskjegg. «Ja, men jeg vet det jeg. Du har prøvd på å komme inn i det lille kammeret, og du skal få din vilje. Du skal få komme inn til de andre derinde.»

Hun kastet seg på kne og bad for sitt liv, og var så søt og vakker at hun måtte kunne røre en stein. Men Blåskjeggs hjerte var hardere enn flint.

«Nei, du må dø,» sa han, «og det på timen.»

«Gi meg i hvert fall så pass tid, at jeg kan få si mine bønner,» sa hun.

«Du skal få en halv time,» sa han, «men ikke et øyeblikk lenger.»

Straks hun ble alene, ropte hun på søsteren.

«Kjære Anna,» sa hun, «gå opp i tårnet og se om ikke brødrene mine kommer. De har lovet å komme i dag. Ser du dem, så vink til dem, at de må skynde seg.»

Søsteren gikk straks dit opp, og rett som det var, ropte Blåskjeggs kone: «Søster Anna, ser du ikke noe?»

«Jeg ser ikke annet enn solskinn og grønt gress,» svarte søsteren.

Men Blåskjegg stod nede med en stor kniv og ropte: «Kom ned nå, ellers må jeg hente deg!»

«Straks, straks!» svarte hun; men med det samme ropte hun opp til søsteren: «Ser du ikke noe, søster Anna?»

«Ikke annet enn solskinn og grønt gress,» svarte søsteren.

«Kom nå!» skrek Blåskjegg igjen.

«Straks, straks!» svarte konen, men ropte i det samme: «Søster Anna, ser du ennå ingen ting?»

«Nå ser jeg en støvsky,» svarte Anna.

«Er det brødrene mine?» spurte Blåskjeggs kone.

«Å nei, det er bare en saueflokk,» sa Anna.

«Hvor blir det av deg?» ropte Blåskjegg.

«Nå kommer jeg!» svarte hun, men ropte opp til søsteren: «Ser du ennå ingenting?»

«Jo, nå ser jeg to riddere borte på veien. Det er brødrene våre, og jeg vinker til dem at de skal skynde seg.»

I det samme skrek Blåskjegg til henne med slik makt, så hele huset skalv. Så måtte den stakkars konen gå ned til ham. Hun kastet seg på kne og bad for seg.

«Det hjelper ikke,» sa Blåskjegg. «Nå skal du dø.» Så tok han fatt i henne, og løftet kniven, for å skjære halsen over på henne.

Hun bad så inderlig vakkert om å få leve bare et øyeblikk til.

«Nei,» svarte han, «nå får du gi deg Gud i vold.» Dermed ville han støte til; men i det samme banket det så sterkt på porten at Blåskjegg stanset.

Porten ble straks lukket opp, og inn kom de to riddere, med dragne sverd, og fór bent imot Blåskjegg. Det var begge brødrene til konen. Han prøvde å komme seg unna; men de stakk sine sverd gjennom ham, og dermed døde Blåskjegg.

Konen takket brødrene, som hadde frelst henne. Da Blåskjegg ikke hadde livsarvinger etter seg, arvet hun alt det han hadde eid. Hun sørget for at søster Anna fikk seg en bra mann, og det varte ikke lenge så ble hun selv også gift, med en mann som hun var glad i, og med ham levde hun siden både lykkelig og lenge.