Den lille kadi
Arabisk eventyr
Den lille kadi
Under Harun al Raschids styre levde i Bagdad en kjøpmann som hette Ali Kodja; han fikk i sinn å gjøre en sjelebotsferd til Mekka, til profeten Muhammeds grav. Han solgte sine varer og alt sitt eie, og for en del av de pengene han således fikk inn, kjøpte han i stedet alle slags kostelige ting, som han ville bytte bort på veien, i byer og landsbyer, mot andre handelsvarer. Da han hadde gjort sine innkjøp, hadde han enda igjen tusen sekkiner1 i rede penger; dem ville han ikke ta med på veien. Så kjøpte han seg en lerkrukke, og la sekkinerne ned i den, la syltede oliver2 oppå, og fylte således krukken helt opp til randen. Over krukken bant han et tørkle, gikk så inn til sin nabo, som han holdt for sin beste venn, og sa til ham: «Mustafa, jeg skal gjøre en lang reise; kunne du ikke være så god å gjemme denne krukken med oliver for meg, mens jeg er borte?» — «Jo, med glede, kjære venn,» svarte Mustafa; «sett bare krukken der i rommet under trappen, så står den godt og trygt.» Ali Kodja satte krukken fra seg på det sted som var vist ham, og dagen efter var han alt i følge med et stort reiselag på veien til Mekka.
Under ferden, og især da han kom til Mekka, gjorde han mangen god handel med sine varer, og tjente så mye, at han fikk lyst til å gjøre reisen lenger enn han fra først av hadde tenkt. Han drog fra by til by, gjennom Persia, Syria og Egypt, og det gikk syv år, før han endelig gav seg på hjemveien til Bagdad.
Mens Ali Kodja således drog om i verden, tenkte hans venn Mustafa ikke en eneste gang på krukken med olivene; den ble stående, år efter år, i rommet under trappen, der som Ali Kodja hadde satt den. Så hendte det en dag at det var venner og kjenninge til gjestebud hos Mustafa. Ved bordet ble det talt om mange ting, også om god mat, og så kom Mustafas kone til å si at det beste hun visste, var syltede oliver. Da kom Mustafa til å tenke på Ali Kodjas krukke, og så sa han: «Det er sant, nå minnes jeg at vår gamle nabo Ali Kodja, da han reiste, satte en krukke med syltede oliver under trappen her hos oss. Jeg vil riktig se efter hvorledes det er gått med den, og er fruktene enda gode, så skal du få noen av dem.» Så gikk han ut, og fant krukken enda stående under trappen. Han tok tørkledet av og smakte på frukten; den var skjemt, som venelig var, efter så lang tid. Kan hende de er bedre lenger ned i, tenkte Mustafa, og så heldt han ut alt det som var i krukken. Da kom de tusen gullpengene singlende som Ali Kodja hadde gjemt på bunnen av krukken. «Du store verden!» ropte Mustafa, «hvor kommer alle de pengene fra?» Hans første tanke var å legge gullpengene sammen med olivene ned igjen i krukken; men så kom han på at han selv ville ta pengene og fylle krukken med andre oliver, og til sin egen skam og ulykke gjorde han alvor av denne ugudelige tanke. Derefter stengte han rommet under trappen, så at ingen kunne åpne det, gikk så opp i stuen igjen, og sa ikke annet enn at olivene var skjemt. Men dagen efter, straks han så leilighet til det, la han friske oliver ned i krukken, fylte den til randen, og bant over den, just som han hadde funnet den, og så satte han den på sin gamle plass. De tusen sekkinerne støt han i lommen.
Syv måneder efter at dette var hendt, kom Ali Kodja hjem igjen til Bagdad. Han leide et stort vakkert hus, og da hadde fått alt der i god stand, tenkte han på krukken med gullpengene, og gikk bort til Mustafa, sin gamle nabo, for å få sin eiendom igjen. Da han kom inn til ham, hilste han vennlig på ham og sa: «Kjære venn, du vet jeg har gitt deg en krukke å ta vare på, som du nå har hatt hos deg i de syv år jeg var borte.» — «Gå bort i rommet under trappen,» sa Mustafa, «så kan du finne den.» Ali Kodja gikk dit, og fant krukken på samme stedet hvor han hadde satt den for syv år siden. Han åpnet den, heldt ut olivene og lette efter sekkinerne. Men gullpengene var borte. Han lette nøye mellom olivene, og tenkte at sekkinerne måtte da finnes der, men fant ikke en eneste. Så gikk han til Mustafa og sa: «Det var tusen sekkiner i krukken, og ingen annen enn du kan ha tatt dem. La meg få dem igjen.» — «Hva er det for noget tøv du kommer med?» ropte Mustafa, og lot som han var riktig harm; «tør du skylde meg for tyveri? Du har latt en krukke med oliver stå hos meg, og jeg gir deg krukken igjen. I de syv årene du har vært borte, har jeg ikke sett på krukken, langt mindre rørt den.»
Ali Kodja var en rik mann, og de tusen sekkinerne brydde han seg ikke så hardt om; men han syntes det var harmelig å bli snytt av en mann som han alltid hadde holdt for sin beste venn, og derfor talte ha alvorlig til ham og rådet ham til å komme frem med pengene. Men Mustafa holdt hardnakket fast på sin påstand, at han ikke hadde rørt krukken, og tilbød å stadfeste sitt utsagn for retten ved en ed. «La gå,» sa Ali Kodja, «legg den ene synd på den andre; jeg skal ikke hindre deg, og du skal komme til å gjøre ed.» Han bød straks Mustafa følge med til kadien,3 og for ham frem førte han nå sin klage.
Kadien hørte på ham, vendte seg så til Mustafa og spurte: «Hva har du å si til denne manns klagemål?» -- «Herr kadi,» sa Mustafa, «saken er meget klar. Denne mann gav meg for syv år siden en krukke med oliver i varetekt. Krukken stod hele tiden under min trapp, og ingen brydde seg om den. Så kommer han hjem, krever krukken igjen av meg, ransaker den, og er så djerv og grov at skylde meg for å ha stjålet fra ham tusen sekkiner, som han påstår han har lagt i krukken. Det er det hele.» — «Kan du gjøre ed på det,» spurte dommeren, «at du ikke har rørt krukken, efterat den var satt inn i ditt hus?» — «Det både kan jeg og vil jeg,» svarte Mustafa, og så stod han for retten og gjorde falsk ed, uten å blinke.
Så måtte Ali Kodja gå hjem, saken hadde han tapt, og hans hjerte var fullt av bitterhet imot den falske venn. Da han kom hjem, satte han seg straks ned og skrev et bønnskrift til kalifen Harun al Raschid, fortalte ham alt det som var hendt mellom ham og Mustafa, og ba om han ikke ville være så nådig selv å granske saken. Bønnskriftet sendte han til kalifen, og håpet at Allah, når den rette tid kom, nok ville føre sannheten frem for lyset. Kalifen leste bønnskriftet, men la det bort for en stund, uten å tale om det til noen.
Men noen dager efter fikk han lyst til, som han stundom gjorde, å gå forkledd omkring i gatene i Bagdad. Han tok på seg en simpel klædning, lot storveziren Giafar hente, og gikk i følge med ham bort fra slottet, en stund efter solnedgang. Månen stod på himmelen og sendte sitt klare lys utover byen. De gikk gjennom flere gater, og kom til en gård hvor portene stod på vid vegg. Kalifen glyttet inn, og fikk øye på syv åtte gutter som sprang og lekte seg i måneskinnet, rendte efter hverandre, lo og støyet. Den eldste av dem sa da til de andre: «Kom hit, gutter, så skal vi leke kadien og kjøpmannen. Jeg vil være kadien, du Hassan kan være kjøpmannen Ali Kodja, og du Achmet tyven Mustafa. Dere andre må være til stede som vitner.» De andre var straks villige; det mente de skulle bli morsomt. Kalifen ble meget oppmerksom, da han hørte dette; han kom straks til å tenke på Ali Kodjas bønnskrift, og hadde stor lyst til å høre hvorledes denne vanskelige rettssak ble ført og avgjort av disse småfolk.
Imidlertid hadde Soliman, den eldste av guttene, han som skulle være kadien, satt seg opp på en kasse — det var hans dommersete — og så meget verdig og alvorlig ut. De andre to, klageren og den innstevnte, stod for ham. Den lille kadi hevet sin røst og sa med høytidelig alvor: «Hva har dere å fremføre, godtfolk?» Hassan, som skulle være Ali Kodja. steg frem og sa: «Herr kadi, denne mann, som heter Mustafa, har stjålet fra meg tusen sekkiner- jeg hadde lagt dem i en krukke, og derefter fylt krukken med oliver, og gitt ham den i varetekt, mens jeg var borte på en lang reise som varte i syv år. Pengene lå på bunnen av krukken, under olivene. Da jeg kom hjem og skulle hente min eiendom, fant jeg bare oliver i krukken; pengene var borte.» — «Hva har du, Mustafa, å svare til dette?» spurte den lille kadi. «Jeg svarer,» ropte Achmet — det var ham som skulle være Mustafa —, «at Alis påstand er en grov løgn, og at hverken jeg eller noget annet menneske har rørt krukken eller det som var i den, og jeg er ferdig, når det skal være, til å stadfeste min uskyldighet med den dyreste ed.» I det samme steg han frem, og løftet fingrene i været for å gjøre eden. «Stans!» ropte den lille kadi. «Vi er ikke kommet så langt enda. Kom hit med krukken!» En av de andre guttene sprang bort, og kom tilbake med et gammelt brutt; det skulle være krukken med olivene. Så tok den lille kadi atter til orde: «Kjenner du ved denne krukken, Mustafa? Er det den samme som du skulle gjemme, og som du sier du ikke har rørt i alle de syv årene?» — «Ja, jeg kjenner ved den,» svarte den lille Mustafa; «det er den samme krukken.» — «Nå vel,» sa Soliman, den lille kadi, «nå skal vi straks se hvem som har rett. La to kyndige kjøpmenn komme hit for min domstol.» To gutter steg frem og lot som de var kjøpmennene. «Mine herrer,» sa kadien, «si meg, hvor lenge kan nedlagte oliver holde seg friske og gode?» — «Tre eller fire år, ikke lenger,» svarte guttene. «Siden råtner de og kan ikke brukes.» Da den lille kadi hadde hørt dette svar, lot han som om han åpnet krukken og smakte på olivene. «Hvorledes kan nå dette være mulig?» sa han. «Dere sier at oliver bare kan holde seg friske i tre eller fire år, og disse her, som jo nå skulle være syv år gamle, hvis Mustafa taler sannhet, smaker rent utmerket. Hvorledes kan det ha seg? Kom hit og smak på dem!» Guttene som skulle være kjøpmennene, lot som de smakte på olivene. «Herr kadi,» sa de, «vi kan gjøre vår dyreste ed på at disse olivene ikke er over et halvt år gamle.» — «Nå så!» sa den lille kadi, og satte opp et meget strengt og alvorlig åsyn. «Er det således det har seg? Kom nå frem, Mustafa, din kjeltring, og si om du tør nekte at du har rørt krukken! Har du ikke tømt den og lagt friske oliver i stedet for de gamle? Nå må du vedgå det straks eller reddes for domstolens makt.» Den lille Mustafa lot som han skalv over hele kroppen, og sa motløs: «Ja, herr kadi, jeg har stjålet sekkinerne.» — «Din kjeltring!» ropte Soliman, «så skal du gi dem tilbake, og til straff for din ugudelige adferd skal du bli hengt opp efter din hals, til du er død.» Dermed reiste Soliman seg opp fra sitt dommersete, og sa at nå var saken endt. Og så gav guttene seg til å springe omkring og leke seg igjen på annen vis.
Kalifen hadde lagt nøye merke til alt og sa til Giafar: «Imorgen skal du komme opp på slottet til meg med den gutten som var kadien her, ham som heter Soliman.» Så gikk han hjem igjen, og undret seg i stillhet over dette skarpsynet hos den lille Soliman, som i høyden kunne være ti elleve år gammel, og med en så merkelig klokskap hadde draget frem for lyset en misgjerning som den virkelige kadi ikke hadde kunnet få frem for dagen.
Morgenen efter lot kalifen kjøpmannen Ali Kodja og hans fiende Mustafa hente opp på slottet, og bød også at to av de største kjøpmenn i Bagdad skulle møte frem. Mens disse påbud ble utført, kom veziren opp på slottet med den lille Soliman. Kalifen Harun al Raschid talte en stund alene med ham, og likte ham svært godt, og. så bød han ham holde forhør over Ali Kodja og Mustafa og prøve på å få Mustafa til å vedgå sitt tyveri, på samme måten som han forrige kveld hadde holdt forhør over gutten som skulle være tyven. Soliman var i førsninge ængstelig og blyg; men kalifen var så vennlig mot ham, så han snart kjente seg trygg og rolig.
Da Ali Kodja og Mustafa ble ført frem for ham, var han meget sindig og alvorlig, så han helt vant kalifens hjerte. Han holdt forhør over partene, på samme vis som dagen i forveien over sine kamerater, og ved sin klokskap drev han det virkelig til at Mustafa ble rent forfjamset og tilslutt vedgikk sin misgjerning. Nå skulle Soliman som dommer dømme tyven til døden, men da vendte han seg til kalifen og så: «Herre! nå er misgjerningen ført for lyset; men hva straff den skyldige skal ha, det er det ikke min sak å avgjøre, og jeg må be kalifen selv felle dommen.» Kalifen klappet ham på kinnet og smilte til ham; men så vendte han seg med streng alvor til den skyldige og dømte ham uten nåde til døden. Dommen ble straks fullført, og Ali Kodja fikk pengene sine igjen.
Fra denne dag tok kalifen Soliman til seg og lot ham lære opp i all slags lærdom. Gutten var flittig og brav og vokste daglig i kunnskap og visdom. Da han ble fullvoksen mann, gjorde Harun al Raschid ham til sin vezir, han elsket og æret ham og satte ham høyt i sitt hjerte, høyere enn noen annen av sine embetsmenn i hele riket. Og Soliman var en sådan heder verd; thi han var en brav og vis mann som alle måtte akte og ære.