Risen og veslegutten¹

Det var engang en liten gutt som gikk og gjette sauene. Så kom en rise og ville feste ham til dreng, og det gikk gutten inn på. «Når du har drevet hjem sauene,» sa risen, «så kan du møte meg her.» Gutten drev hjem sauene, og da han kom tilbake, fant han risen der, og så drog de avsted til risens hjem. På veien sa risen han ville ta med seg noe tørt ved til å koke kveldsmaten. Så fant de en bjørk. «Denne tenker jeg vi tar,» sa risen. «Den er noe liten,» mente gutten. Da de hadde gått et lite stykke til, fant de en stor eik som stormen hadde revet overende. «Denne tenker jeg vi tar,» sa gutten. «Den er noe stor,» mente risen. «Du kan jo bære i toppen,» sa gutten, «så skal jeg selv bære rotenden,» og så ga han seg til å kile på et par lange, spisse trepinner. «Hva vil du med de pinnene?» spurte risen. «Stikke dem i øynene på deg, om du ser deg tilbake,» svarte gutten. Da risen tok til å dra i topenden, satte gutten seg på rotenden; men risen turde ikke se seg tilbake. Da de var kommet et stykke på vei, stanset risen og pustet. «Huff, dette var tungt!» sa han. «Å stakkar!» sa gutten, «jeg er ikke det minste trøtt jeg.» Så drog de videre, og da de ikke hadde langt igjen til stedet hvor risen bodde, sa gutten til ham: «Nå skal du ikke slippe treet, før jeg sier til: så kaster vi det fra oss på én gang.» Da de kom frem, kastet risen treet av aksla, og pustet og pæste. «Huff, dette var tungt!» sa han.

Da risen skulle gå inn i stua, sa han til gutten: «Nå vil jeg si deg en ting, gutten min: gå aldri ut i svalen der, og heller ikke bort i den skjåa der!» Men straks risen var kommet inn i stua, løp gutten bort i svalen. Der stod det en hest. «Vet du hva husbonden din gir deg til arbeid i morgen?» spurte hesten. Nei, det visste ikke gutten. «Han byr deg å sette ut båten, og da skal du si: Dersom jeg skal sette ut båten, så tar jeg visst så hardt i den, at alt går i knas.»

Så ble det morgen. Risen satte seg til å ete, og sa til gutten: «Gå og sett ut båten!» — «Skal jeg legge hånd på båten din,» sa gutten, «så er jeg redd for den går i knas.» — «Hø, jeg får vel sette den ut selv da,» sa risen. Han satte da ut båten, og så skulle de ro ut på fjorden og fiske. «Sett deg til å ro!» sa risen. «Skal jeg ro med disse årene,» sa gutten, «så går de nok i knas, både de og tollene.» — «Hø, jeg får vel ro selv da,» sa risen. Da han hadde rodd et lite stykke, tok han frem et snøre og sa: «Dette er hysesnøret mitt!» — «Tvi!» sa gutten, «har du ikke større snøre enn det?» Så rodde risen enda et stykke lenger ut, tok frem et annet snøre og sa: «Her er torskesnøret mitt.» — «Tvi!» sa gutten, «har du ikke større snøre enn det?» Så rodde risen et godt stykke til, så de kom helt ut på storhavet, og så sa han: «Her har du hvalsnøret mitt; sett deg nå til å fiske.» Gutten tok fiskegreiene og så på dem. «Hva er det du glor så på?» spurte risen. «Nei, så dette er redskapen din!» sa gutten. «Skal jeg fiske med disse greiene, så ryker det nok i filler alt sammen.» — «Hø, så får jeg vel fiske selv da,» sa risen. Så ga han seg til å fiske, og om en liten stund fikk han ryvet og drog to hvalfisker på én gang. Med dem rodde han til lands, og da de kom hjem, tok risen en hvalfisk i hver neve, bandt halene sammen på dem, og hengte dem opp på fiskehjella til tørking.

«Gå og gjør opp varme!» sa risen til gutten. «Skal jeg blåse på varmen,» sa gutten, «så kommer jeg nok til å blåse taket av huset ditt.» — «Hø, jeg får vel gjøre opp varme selv da,» sa risen. Men med det samme han tok til å blåse, fløy gutten opp under taket som en fjær, og for både hit og dit, etter som risen blåste. «Hva i all verden er det du gjør der oppe?» spurte risen, og skjeglet opp til ham. «Jeg rosker næver til varmen,» sa gutten og falt ned igjen, i det samme risen holdt opp å blåse. «Jeg mener gutten er slik at han kan fly også,» sa risen med seg selv. Så kokte de til middag, og risen la seg til å sove etter maten. Men gutten sprang ut i svalen til hesten.

«Gå nå bort i skjåa,» sa hesten, «og slå i hjel kua som står der, og skjær hjertet tvert over i to stykker; for risens liv er gjemt i hjertet til kua. Når du har gjort det, skal du gå inn igjen og se etter om risen blir dårlig. Så skal du gå ut i skjåa igjen og hakke hjertet i ørlite små stykker. Gå så inn igjen og ta risens børse og sverd som henger på veggen, og et stykke svovel, og en flintesten, og en kam; så skal du komme hit til meg og slippe meg løs, og så reiser vi vår vei.»

Gutten gikk ut i skjåa, slo i hjel kua og kløvde hjertet på den, og så gikk han inn for å se hvordan det var med risen. Da så han at risen lå overende midt på gulvet, og det så ut som han var steindød. Gutten tok børsa og sverdet, et stykke svovel, og en flintesten, og en kam, og gikk ut til hesten. Den løste han og satte seg opp på den, og så bar det avsted. Da de hadde reist nesten en dagsreise, tok risen til å livne opp igjen, og da han så at både gutten og hesten var borte, satte han i avsted etter dem.

Så sier hesten til veslegutten: «Hører du eller ser du noen ting?» — «Nei, jeg verken hører eller ser noen ting,» svarte gutten. «Det er bra,» sa hesten, og så reiste de igjen et langt stykke. Så spurte hesten igjen: «Hører du eller ser du noen ting nå?» — «Jeg hører likesom en sus under himmelen,» svarte gutten. «Da har du nok glemt å hakke hjertet til kua i små stykker, som jeg bad deg,» svarte hesten; «for risen er livnet opp igjen og er etter oss. Men kast nå svovelstykket bak deg, og ønsk at det må bli et stort vann, så risen verken kan komme over eller utenom det.» Gutten gjorde som hesten bød ham, og med det samme lå det et stort vann bak dem.

Da risen kom til vannet, sa han: «Hadde jeg nå hatt den store øsa mi her, så skulle jeg drukket opp dette vannet som ingenting.» Så for han hjem igjen for å hente storøsa si, og da han kom tilbake til vannet, drakk han det opp alt sammen. Så sa han til storøsa si: «Ligg nå her, til jeg kommer tilbake.» Men med det samme kom det flyvende en spurv, som sa: «Bi, bi! Legger du øsa di etter deg her, så tar jeg den og bærer den til skogs.» «Å din fillefugl!» sa risen, «fikk jeg bare tak i deg, skulle jeg hugge hodet av deg; før jeg skal unne deg øsa mi, skal jeg bære den hjem igjen.» Så bar han hjem øsa og la i vei igjen.

Veslegutten for imellom avsted på hesten. «Hører du eller ser du noen ting?» spurte hesten. «Jeg verken hører eller ser noen ting,» svarte gutten. Så reiste de et stykke igjen; men med ett spør hesten: «Hører du eller ser du noen ting nå?» — «Jeg hører likesom en dur under himmelen,» svarte gutten. «Så er risen etter oss igjen,» sa hesten. «Kast flintestenen bak deg, og ønsk at den må bli et stort fjell, så risen verken kan komme over eller utenom det.» Da risen kom til fjellet, sa han: «Hadde jeg nå hatt den store naveren mi her, så skulle jeg boret hull gjennom dette fjellet som ingenting.» Så for han hjem igjen for å hente stornaveren si, og da han kom tilbake til fjellet, boret han et stort hull, så han slapp igjennom. Så sa han til stornaveren si: «Ligg nå her, til jeg kommer tilbake.» Men med det samme kom det flyvende en trost, som sa: «Bi! bi! Legger du naveren etter deg her, så tar jeg den og bærer den til skogs.» — «Å din fillefugl!» sa risen, «før jeg skal unne deg naveren mi, skal jeg bære den hjem igjen.» Så bar han hjem naveren, og la i vei igjen, alt det han orket.

Imellom for veslegutten avsted på hesten. «Hører du eller ser du noen ting?» spurte hesten. «Jeg verken hører eller ser noen ting,» svarte gutten. Så reiste de et stykke lenger, og så spurte hesten igjen: «Hører du eller ser du noen ting nå?» — «Jeg hører likesom et brak under himmelen,» svarte gutten. «Så er risen etter oss igjen,» sa hesten. «Kast kammen bak deg, og ønsk at den må bli til en stor skog, så risen verken kan komme over eller utenom den.» Da risen kom til skogen, sa han: «Hadde jeg nå hatt den store øksa mi her, så skulle jeg hugget denne skogen ned som ingen ting.» Så for han hjem igjen for å hente storøksa, og da han kom tilbake til skogen, hogg han en stor åpning, så han slapp igjennom. Så sa han til øksa si: «Ligg nå her, til jeg kommer tilbake.» Men med det samme kom det flyvende en skjære, som sa: «Bi, bi! Legger du øksa di etter deg her, så tar jeg den og bærer den til skogs.» — «Å, din fillefugl!» sa risen, «før jeg skal unne deg øksa mi, skal jeg bære den hjem igjen.» Så måtte han hjem igjen med øksa, og så la han i vei for tredje gangen.

Nå hadde gutten og hesten fått et langt forsprang. Men et sted var det en dyp og bred bergkløft, og over den lå en klopp. Kunne gutten og hesten slippe over den, var de berget. De kom nærmere og nærmere; men risen var heller ikke langt borte, og da han fikk se de var tett ved kloppa, så la han i vei av alle livets krefter, for å nå dem igjen, og så hardt tok han i så han rendte den ene armen tvert av mot en trestabb. I det samme sprang hesten inn på kloppa; men nå var risen like i hælene på dem; han grep hesten i halen og skrek: «Hadde jeg nå hatt begge hendene mine, så skulle jeg holdt deg som ingen ting!» Da røyk halen tvert av på hesten, og risen stupte så hardt bakover så han slo skallen i knas mot berget, og død var han på flekka. Så hadde de sluppet vel unna den gangen.

Da sa hesten til veslegutten: «Nå kommer vi til en kobberskog, og nå må du love meg at du ikke bryter av noen gren i skogen. Om du bryter av så mye som en kvist, så kommer vi i stor fare.» Gutten lovet at han skulle passe seg for å gjøre det. Så reiste de gjennom kobberskogen; men just i det samme de for frem under det siste treet, kom gutten til å bryte av en gren. Straks kom det farende en rise som eide skogen. Han hadde kobberrustning på kroppen og hjelm på hodet. «Hvem er det som drager gjennom min skog og bryter sund trærne for meg?» skrek risen, og var så sint at det grøsset i gutten. «Å, det er nok vi det,» sa gutten; «hva er det du vil oss da?» — «Det skal du snart få se,» skrek risen, og røyk like på hesten. Men hesten spente og slo, og det varte ikke lenge, så lå risen død på marken. Kobberrustningen og kobberhjelmen tok gutten med seg, og så drog de videre.

«Nå kommer vi til en sølvskog,» sa hesten, «og bryter du av den minste gren i skogen, så kommer vi i stor nød igjen.» Gutten lovet at han skulle fare så varlig han kunne. Så drog de gjennom sølvskogen; men just i det samme de for frem under det siste treet, kom gutten til å bryte av en kvist. Straks kom risen farende som eide skogen. Han hadde sølvrustning på kroppen og sølvhjelm på hodet. «Hvem er det som drager gjennom min skog og bryter sund trærne for meg?» skrek risen og var lynende sint. «Å, det er nok vi det,» sa gutten; «hva er det du vil oss da?» — «Du skal snart få se hva jeg vil,» sa risen, og røyk like på hesten. Men hesten spente og slo, og vant denne gangen også; den slo i hjel risen, og så tok gutten sølvrustningen og sølvhjelmen med seg og red videre.

«Nå kommer vi til en gullskog,» sa hesten, «og bryter du av så mye som den aller minste kvist, så kommer vi i den største nød og fare.» Gutten lovet dyrt og hellig at han ikke skulle bryte av et blad engang. Så drog de gjennom gullskogen; men da de var like i skogbrynet, kom gutten til å bryte av en liten kvist. Rett som det var, kom risen som eide gullskogen. Han hadde gullrustning på kroppen og gullhjelm på hodet. «Hvem er det som drager gjennom min gullskog og bryter sund gulltrærne for meg?» skrek risen og var så sint. «Å, det er nok vi det,» sa gutten; «hva er det du vil oss da?» — «Du skal snart få se hva jeg vil,» sa risen, og så ga han seg til å slåss med hesten. Denne gangen var det ikke mer enn såvidt hesten stod seg; men tilslutt fikk den da drept denne risen også; gutten tok gullrustningen og gullhjelmen med seg, og drog videre, etter at de hadde sluppet vel fra det nå også.

Da de hadde reist en stund til, kom de til kongens gård. «La nå meg bli igjen her ute,» sa hesten, «så kan du gå inn i kongsgården; men du må ikke glemme meg.» Nei, gutten skulle nok ikke glemme den.

Så gikk han inn i kongsgården. «Goddag!» sa han, da han møtte kongen. «Gud gi det!» svarte kongen, slik som en pleier å svare. Men gutten tok ikke hatten av. «Hvorfor står du med hatten på deg?» spurte kongen. «Jeg har skurv på hodet,» sa gutten; han ville ikke vise frem gullhjelmen sin. Da fikk han lov til å ha hatten på. Så gikk dagen, og morgenen etter satte kongen ham til å hugge ved i kongsgården. Kongen hadde tre døtre, og den yngste av dem var den vakreste. Mens gutten holdt på å hugge ved, satt kongsdøtrene ved vinduet. Så kom gutten til å klø seg i hodet, og lettet på hatten i det samme, og så fikk den yngste kongsdatteren se et skimt av gullhjelmen. Med det samme vendte hun seg til søstrene og sa: «Undres om ikke far snart vil velge kjærester til oss!» Kongen hørte dette, og så sa han: «Det blir deres sak og ikke min.» — «Ja, når jeg kan velge,» sa den yngste, «så vil jeg ta den gutten som kom i går.» — «Å, hva vil du med den skurveskolten da?» sa kongen. «Han er god nok til meg,» mente datteren. Så skulle de andre to også velge, og de valgte hver sin fornemme og fine herre til kjæreste.

Dagen etter sendte kongen alle tre kjærestene ut på jakt. De to fornemme herrene fikk hver sin fine børse av kongen; men gutten fikk en gammel rusten børse, som ikke dudde til noen ting. Før de drog til fjelds, gikk gutten til hesten. Der tok han sin egen børse, som han hadde med seg fra risegården, og så strøk han avsted med de to andre. Siden drog de til hver sin kant, og gutten skjøt to tylvter ryper, men de to andre skjøt ikke en eneste fugl. På hjemveien kom de sammen igjen alle tre, og da de fremmede kjærestene så at gutten hadde skutt to tylvter ryper, sa de at de ville kjøpe rypene hans. Det var gutten villig til, sa han, hvis han fikk alle de gavene som de hadde fått av kjærestene sine; ellers ville han ikke selge. Så måtte de la ham få gavene, og selv fikk de hver sin tylvt ryper. Dermed drog de noksånn fornøyde hjemover, og gutten stod igjen tomhendt. På hjemveien skjøt han en katugle, og den kom han dragande med.

Da kongen og prinsessene så dem komme, sa kongen til den yngste datteren: «Hva vil du med den fantegutten? Se hvor flinke de andre har vært til å skyte, og han har bare fått en katugle.» — «Han er god nok til meg,» mente datteren. Så ble det holdt stort gjestebud, med dans og feiring, og gutten tenkte ikke mer på hesten; den hadde han rent glemt. Hesten knegg en gang; men gutten hørte det ikke. Den knegg en gang til; men gutten hørte det enda ikke. Så knegg den tredje gangen; da hørte gutten det og sprang straks ut til den. «Hogg hodet av meg!» sa hesten. «Å nei da!» sa gutten. «Skulle jeg hugge hodet av deg som har gjort meg så mye godt?» — «Hugger du ikke hodet av meg, så biter jeg hodet av deg,» sa hesten. Så tok gutten risesverdet, og hogg hodet av hesten, og med det samme ble den til en vakker ung prins, og det var kongens egen sønn, som risen hadde røvet. Gutten tok på seg gullrustningen og gullhjelmen, og så gikk de begge to inn til kongen. Da ble det glede over hele kongsgården, og så ble det holdt bryllup, så det spurtes vidt og bredt.

Fotnoter

1. Finner - etter Ivar Aasen - en mann av det finske folkeferd som især har sine oppholdssteder i Finnmarken og Nordland, til dels som hyrdefolk med reinsdyr. (Av svenskene kalt «lapper» mens derimot det svenske ord «finne» er vårt «finnlending» eller «kven».) ↩