Sindbad sjøfareren

En arbeidsmann i Bagdad, som førte et usselt liv i slit og fattigdom, gikk en dag i solheten med en tung bør på ryggen. Det var jernvarer, og dem skulle han bære fra den ene enden av byen til den andre. Han hadde alt gått et langt stykke av veien, da han kom til et hus hvor vinduene stod åpne, og ut fra dem lød sang og strengespill. Det var nok samlet et lystig selskap derinde, og stek og annen god mat hadde de også, det kjente sjaueren på lukten; for han hadde en fin nese for slikt, Jussuf, enda han ikke fikk stort av det. Han blev stående utenfor huset, og da han var meget trett, satte han børa ned på jorden, gikk bort til en tjener som stod i døra, og spurte hvem det var som bodde i dette vakre huset, og som holdt så lystig gilde. Tjeneren så på ham med store øyne og spurte: «Er du så fremmed her i byen at du ikke kjenner herr Sindbad Farmand, som har seilt over all verdens hav og vunnet seg store rikdommer på sine ferdene?» Å jo, ham hadde nok Jussuf hørt tale om, sa han; for i byen fortalte folk de utroligste ting om denne manns hendelser. Så vendte sjaueren tilbake til børa si for å ta den på ryggen igjen; men som han stod med hånda på den, måtte han tenke på sin usle lott, og den tykte ham enda uslere, når han tenkte på hvor lykkelig Sindbad var. I sitt hjertes bitterhet ropte han høyt: «Hvor ulikt kårene faller for oss mennesker! Her må jeg gå og slite og møye meg og ha det vondt, dag ut og dag inn, for å få et usselt bygbrød til føde for meg og mine, mens denne Sindbad har fullt opp av alt som godt er, og kan leve hver dag i rikdom og velvære, uten å synet for morgendagen. Hvorfor skal jeg være dømt til armod og usseldom, og hva har han gjort for å få det så godt?» Mens han stod således og harmet seg selv, kom en tjener ut av huset, hilste vennlig på Jussuf og sa: «Min husbond ber om å få tale med deg. Vil du være så god å følge med, så skal jeg føre deg inn til ham.»

Jussuf kunne ikke skjønne hva meningen var med dette, at han blev bedt inn til den fine stormannen; men han var nysgjerrig og gikk med tjeneren inn i Sindbads hus. Han kom gjennom flere rom, det ene gildere enn det andre, og tilslutt inn i en stor gjestebodsal. Her stod et rikt dekket bord, med rykende retter og med blinkende vin i gylne beger, og omkring det sat mange gjester, og Sindbad, husherren selv, sat ved enden av bordet. Han var en gammel ærverdig mann med langt hvitt skjegg og milde, kloke øyne. Han bad Jussuf komme bort til seg, bød tjeneren gi ham en stol og en dekning, og så måtte sjaueren sette seg ved hans høyre side og ta for seg av rettene. Jussuf var rent forfjamset i førstningen, og visste ikke hvorledes han skulle te seg i så fint selskap; men snart fikk han mot, da han merket hvor fritt og lett alt gikk for seg, og at ingen så på ham med uvennlighet eller mistykke.

Da han var blitt mett, vendte Sindbad seg til ham og spurte: «Hva heter du, min venn, og hva er du for noe?»

«Jeg er bare en enkel arbeidsmann,» svarte sjaueren, «og mitt navn er Jussuf.»

«Godt,» sa Sindbad, «jeg ville gjerne høre deg atter en gang si det samme som du ropte på gata for en stund siden.»

Saken var at Sindbad hadde hørt, gjennom det åpne vinduer alt det sjaueren hadde sagt i sitt mismod, og det var derfor han hadde latt ham kalle inn til seg.

Men Jussuf hadde ikke lyst til å tale så fritt herinne; han blev rød og visste ikke hva han skulle svare.

«Du skal slett ikke skamme deg over dine ord, min venn,» blev Sindbad ved. «Du har ventelig ikke kjent til alle de farer og trengsler jeg har fristet på mine ferdene, og hva mine rikdommer har kostet meg; du har holdt meg for en av de lykkelige som får alt for intet, og så er det jo rimelig nok at du kjenner deg mistrøstig, når du ligner dine tunge kår med mine. Men hør nu etter, så skal jeg fortelle deg alt som jeg har fristet av motgang og prøvelser, før jeg kom i en rolig havn, og da kanskje du ikke lenger misunner meg. Og mine venner her,» sa han til de andre, «har vel ikke noe imot å høre min historie; for mangen og meget i den er vel verd å legge merke til.»

Han bad nu sine tjenere bære Jussufs bør, som enda stod ute på gata, dit han skulle med den, og så tok han fat på sin fortelling.

«Min far var en meget velstående kjøpmann her i byen, og da han døde, var jeg atten år gammel. Jeg var nu min egen herre, hadde mange venner og ville gjerne more meg, og så levde jeg et helt år, dag ut og dag inn, i bare lystighet og glede, uten å spare på pungen og uten å tenke på framtida. Da jeg hadde prøvd alle slags adspredelser, blev jeg tilslutt kjed av lediggang. Du kan bruke pengene dine bedre, tenkte jeg, enn å kaste dem bort til ingen nytte og så kanskje leve i nød og armod på dine gamle dager. Jeg samlet restene av mine midler, som til min forferdelse hadde minket stygt, gjorde alt det jeg hadde av innbo og løsøre i penger, og kjøpte alle slags varer isteden. Jeg samrådet meg med noen kjøpmenn, som hadde vært gode venner av min far, om hvorledes jeg på beste måte skulle få solgt mine varer, og de rådet meg alle til å gå til sjøs og drive varebytning langt borte i fremmede land. Jeg fulgte rådet, drog til Balsora og gikk ombord på et skip, som noen dager efter førte meg, sammen med flere andre kjøpmenn, ut på det åpne hav. Vi drog fra ø til ø, fra by til by; alle steder drev jeg handel og tjente store penger, og med glede tenkte jeg på den tid, da jeg skulle komme hjem til Bagdad igjen og føre et liv i ro og velstand for det jeg hadde vunnet. Så kom vi en dag til en stor ø som hadde et meget ødslig utseende. På stranda så vi en del frukttrær, og da vi hadde vært meget lenge i sjøen, siden vi sist var ved land, fikk vi lyst til å gå en stund omkring på øya og smake på de lokkende fruktene. En båt blev satt ut, og jeg og flere av mine kamerater rodde inn til stranda. Vi gikk fram og tilbake der på øya, noen hit og noen dit; tilslutt blev jeg alene, og da jeg var trett, satte jeg meg ned ved en liten sildrende bekk, tok fram nisten og gjorde meg til gode med mat og vin. Mens jeg sat der i skyggen og hørte på bekkesuret, kom det over meg en døs; jeg lukket øynene og lå snart i dyp søvn. Mens jeg sov, var det ventelig gitt tegn til bortferd ombord; men ingen av mine kamerater savnet meg, og da jeg endelig våknet, var ikke et menneske å se. Ingen svarte på mine rop, og med redsel så jeg skibet legge ut på havet for fulle seil og bli borte i synsranden. Alt håp var nu ute for meg. I min fortvilelse kastet jeg meg ned på marka, rev meg i håret og slo meg for brystet. Min sorg og modløshet var nu så stor at jeg en stund lå i en tilstand av dyp vanmakt. Da jeg våknet, og livslysten atter vendte tilbake til mitt hjerte, satte jeg meg fore at jeg ville prøve på å holde ut det liv i ensomhet som jeg nu hadde i vente. Jeg steg opp i et tre, for å se etter om det ikke var mennesker å oppdage noen steder; men jeg kunne ingen øyne. Langt borte så jeg noe hvitt lyse; jeg steg ned fra treet og gikk bort til det, og så nu at det var en stor hvit kule; den lignet en glatt, veldig klump av kalk. Mens jeg stod og tenkte på hva dette kunne være, blev himmelen med ett mørk, og sola likesom dekket av en sky. Denne skya kom mer og mer nærmere, og tilslutt sank den ned over kulen. Da fikk jeg se at det var en kjempestor fugl, ingen annen enn selve rok-fuglen, og den hvite klumpen var et av dens egg. Jeg prøvde å gjemme meg tett inn under egget. Like ved meg lå det ene benet av fuglen; det var så tykt som en gammel eik. Jeg skalv av angst; for hadde fuglen sett meg, hadde den slukt meg, som spurven sluker et bygkorn. Men den fikk slett ikke øye på meg. Så kom jeg på en djerv tanke, og det var denne: Kunne du ikke nytte leiligheten og binde deg fast til foten på fuglen, og så la den føre deg bort til fastlandet gjennom lufta? I førstningen blev jeg rent forferdede over min egen djervhet; men tanken blev mer og mer lokkende. Og hva kunne jeg miste mer enn mitt liv? På denne øde øya kunne jeg jo allikevel ikke holde lenge ut. Så tok jeg da det råd å utføre mitt forsett. Jeg løste av meg mitt lange kastetørkle som jeg bar om livet, og bandt meg godt fast til foten på fuglen. I sterk spenning ventet jeg på morgenens komme. Rok-fuglen våknet, den lettet på vingene, og før jeg visste av det, bar det avsted gjennom lufta, høyt over skyene. Jeg hang fast i benet på den veldige fuglen, men den kjente ikke noe til det; for den er så sterk, at den kan fly avsted med to elefanter, en i hver klo. Nu svevde jeg en lang stund mellom himmel og jord, og det grøsset i meg, når jeg så ned i dypet under meg. Men kastetørkleet holdt, og tilslutt syntes jeg at denne luftferd virkelig var morsom. Vinden suste om oss, der vi for over berg og dal, over land og vann. Endelig bar det så fort nedover at jeg holdt på å miste pusten. Men så fikk jeg igjen fast grunn under foten; hastig løste jeg opp tørkleet, og det var også på tide; for fuglen hadde grepet en kjempestor orm i klørne og fløy bort med sitt rov. Jeg takket Alla for min frelse og tok nu til å se meg om. Jeg var i en dyp dal med sky høye bergsider; bratte og nakne var de alle steder, og ingen sti eller oppgang var å se. Jeg gikk bortover for å se meg bedre om, og fikk øye på en hel mengde steiner som lå utover marka, alle meget blanke og glitrende. Jeg tok opp en av de vakreste, og så straks til min store forundring at det var en diamant av den klareste vannfarve. Jeg blev sjeleglad, mindre over diamantene enn over den visshet at jeg kunne bli frelst. Ti nu skjønte jeg at jeg var i den vidt kjente diamantdal, som det går så mange frasagn om; jeg visste også at de mange kjøpmenn som kommer hit, har funnet på en slu list for å få fatt på diamantene. De driver store okser opp til den øverste kant av fjellene som strekker seg rundt hele dalen — for på den ytre sida er det lettere å komme opp —, og så slakter de oksene og kaster friske, blodige kjøtstykker ned i dalen. En del av diamantene blir da hengende fast ved kjøtet. Ørnene, som har reir på fjelltoppene, slår nu ned på kjøtet og flyr opp til sine unger med det. Men imens setter kjøpmennene i å skrike, og gjør slikt bråk at ørnene blir redde, og i forfjamselsen slipper de fra seg rovet, — som faller ned til kjøpmennene. Dette ville nu jeg nytte til min frelse. Men først måtte jeg finne meg et trygt tilholdssted for natta. Jeg visste at det var fullt av giftige ormer her i dalen; de kommer fram om natta, men holder seg i skjul om dagen, fordi de er redde for rok-fuglen. Jeg fant meg en liten trang hule, som jeg krøp inn i, veltet en stein for inngangen og fikk fram nisten for å holde måltid. Straks det blev mørkt, kunne jeg høre, at ormene var på ferde; for det blev en fresing og tusling alle steder rundt omkring hula, og et av disse fele udyrene kom stikkende med hodet inn til meg, og pusten av det satte slik vond lukt at jeg var rent danevärdig. Men jeg fikk hugget den i skallen med kniven, og da drog den seg unna og holdt seg borte siden. Endelig blev det lyst, og ormene hadde nu gjemt seg. Så krøp jeg fram og sanket lommetørkleet fullt av diamanter, de vakreste jeg kunne finne. Snart fikk jeg se folk oppe på fjellene, og med en gang falt flere stykker kjøt ned like ved meg. Jeg tok turbanen av meg, løste den opp og bandt et av de største kjøtstykkene fast på ryggen. Diamantene gjemte jeg vel inne på brystet. Så la jeg meg ned på magen — og ventet. Rett som det var kom ørnene susende gjennom lufta og slo ned på kjøtet rundt omkring. En av de største grep meg og for avsted. Nu var jeg svært redd for å falle ned fra den svimlende høyde; men det gikk godt. Uten å bry seg om kjøpmennenes skrål fløy fuglen til sitt reir for å gi sine unger føde. Til all lykke lå reiret i et tre som ikke var høyere, enn at en av kjøpmennene kunne klyve opp til meg. Da han så en mann i reiret, blev han både forundret og harm. «Menneske!» ropte han, «våger du å ta diamanter fra meg? Er det ikke for å stjele du er lusket hit opp?» — «På ingen måte,» svarte jeg. «La meg bare komme løs og stige ned, så skal dere få vakrere diamanter enn dere noen gang har sett.» Da vi begge to kom ned til hans kamerater, måtte jeg fortelle dem hele min historie. De var fulle av forundring, og sa at de selv aldri hadde turdet gjøre et slikt vågestykke. Så tok jeg fram tørkleet med diamantene og sa til ham som hadde berget meg fra ørneredet: «Se her, kjære venn! Velg ut så mange du selv lyster.» Da han fikk se skatten, slo han hendene sammen av forundring; for slik rikdom hadde han aldri sett før. Han tok bare en eneste stein og gav meg resten. «I denne ene diamant har jeg nok, så lenge jeg lever,» sa han. «Jeg takker deg av hjertet.» Noen dager etter blev jeg i følge med kjøpmennene til deres hjemland. Her så jeg mange merkelige ting; men mest merkelig tykte meg det store kamfertreet, som kan skygge over 500 ryttere. Her finnes også neshorn og elefanter; de slåss ofte på liv og død, og da hender det stundom at neshornet vinner, fordi det støter sitt horn inn i buken på elefanten. Men da kan det også hende, at rok-fuglen er i nærheten; den slår da ned og fører både neshornet og elefanten bort til sitt reir, til føde for sine unger. Da jeg hadde vært 3 uker i dette land, tok jeg mine varer og skatter med meg ombord på et skip som skulle til Balsora, og kom etter en lykkelig ferd hjem til Bagdad. En del av min rikdom delte jeg ut til de fattige; enda hadde jeg nok igjen og mer enn det, om jeg så skulle leve i to hundre år. Således endte min første ferd, og du kan visst ikke si annet, Jussuf, enn at min rikdom har kostet meg både fare og møye.» Da Sindbad hadde endt sin fortelling, gav han sjaueren en stor pung full av penger, og sa til ham at han skulle komme igjen neste dag, så skulle han få høre mer.

Sjeleglad gikk Jussuf bort med sin gave, og dagen etter pyntet han seg, det beste han kunne, og skyndte seg til Sindbads hus. Her var atter gilde, og Jussuf sat med til bords. Da måltidet var til ende, tok Sindbad til å fortelle om sin andre reise.

«Det varte ikke lenge, kjære venner, før reiselyst for i meg igjen. Jeg satte da det meste av min eiendom i jordegods, kjøpte varer for resten, reiste til Balsora, og gikk der ombord på et skip for atter å drage i handelsferd. Jeg hadde flere gode kjentinger i følge med meg; vi for alle i samme erende, og hvor vi landet, gjorde vi god handel og tjente mange penger. Vi tenkte alt på å drage hjem igjen, da vi fikk en overmålig storm, som satte oss rent ut av vårt stevne, ut på storhavet igjen, og i flere dager visste vi ikke hvor det bar avsted med oss. Da stormen endelig la seg, var vi i nærheten av to øyer, og her kastet vi anker i en bukt, for å bøte litt på den skade fartøyet hadde lidt. Snart fikk vi se en hel mengde underlige små skikkelser på land, og da vi ropte på kapteinen, og spurte om han visste hva dette her var for noe, blev han forferdede og ropte: «Nu er vi ille stedt! Jeg kjenner disse to øyene; på den til høyre lever de minste mennesker i verden, og på den til venstre de største av alle kjemper. Nu må vi være varsomme, godtfolk! Der kommer dvergene alt svømmende ut til oss. La oss endelig ikke gjøre dem noen skade, for da kan de føre oss i stor ulykke.» Det varte ikke lenge, før de nådde ut til oss og kløv oppover skipssida, som det kunne være en hær av katter. Lodne på kroppen og stygge å se til var de alle. Uten å bry seg om oss, for de straks ned i rommet, og da de kom opp igjen og hadde sett all den rikdom vi hadde der, lo og grin de av glede over det gode rov de nu skulle gjøre. Før vi visste ordet av, kastet de seg flokkevis over både kapteinen, mannskapet og oss kjøpmenn og jaget oss overbord. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å redde oss i land ved svømming. Den øya som lå på venstre hånd, var den nærmeste, og da vi var nådd dit, så vi at de små kjeltringene hadde kappet ankrene og lot skibet drive over til sin ø, og der gav de seg straks til å føre varene i land. Hva skulle vi nu gripe til? Vi visste ikke annet å gjøre enn å gå opp på øya og prøve om vi kunne få noen hjelp; for vi hadde hverken mat eller drikke. Strandsida var brat, og da vi var kommet opp på høyden, så vi et hus som var så overmåtes stort, at vi straks skjønte det måtte være bosted for en av de kjempene kapteinen hadde talt om. Vi tok da det råd å gå dit med en gang, for vi visste ingen annen utvei. Det var et veldig tømmerhus, og døra stod vidåpen; den var så høy som det høyeste tårn, og da vi kom inn, og så hvor stort og svært alt bohavet var derinde, tenkte vi med gru på hvorledes den karen måtte se ut, som brukte disse gre.ene. Nu var han ikke hjemme, det var da enda en trøst, og så tok vi fat på en diger stek, og en del annen kjøtmat som vi fant i kjøkkenet. Mette blev vi da i alle fall; for her var nok å ta av.

Vi hadde såvidt fått metten, da vi hørte et felt brak. Vi trodde først det var tordenen som slo, og kapteinen sprang ut for å se på veret. Straks etter hørte vi samme laton en gang til, og i det samme kom vår fører inn igjen og ropte: «Kjempen er i nærheten! Det svære braket vi hørte, kom bare av at han nys!» Nu kan det nok hende vi blev redde, og det første vi tenkte på var å gjemme oss. Nu kom han inn gjennom døra, og det var ikke mer enn såvidt den var stor nok; håret på ham var rødt og stod ut som busten på et vildsvin, ørene var store og hengende som på en elefant, huggttenner hadde han i munnen, men bare ett øye, og det sat midt i panna på ham og var ildrødt som en glo. Da han kom inn i kjøkkenet, så han straks at noen hadde hatt fat i steken og kjøtmaten. «Hvem har ett av steken min?» brølte han. «Og hvem har vært her og stjålet av kjøtmaten?» Imens lynte det ene øyet hans så felt, at vi holdt på å gå fra vettet av redsel. Han for nu om i huset for å lete; så kom han atter ut i kjøkkenet, lettet på den svære nesa og snuste og snuste. «Her lukter menneskekjøt!» ropte han, og gikk etter lukta bent bort til grua. Der fikk han se oss arme mennesker, som lå sammenkrøpet i hullet. Så lenge jeg lever, glemmer jeg ikke denne redselsstund. «Hei!» ropte kjempen, «har dere kjeltringpakk ett av steken min? Fram med dere, småfolk!» Og så tok han den ene etter den andre av oss og stengte oss inn i et stort fuglebur som hang på veggen. «Nu kan dere vente til i morgen!» ropte han; dermed gikk han sin vei.

Skjelvende ventet vi på dagens frambrudd, ikke en eneste av oss lukket et øye den natta. Morgenen kom, og da kom risen, åpnet buret og tok oss alle ut igjen. Vi var omtrent førti i tallet. Han så på alle, den ene etter den andre, men syntes vi var for magre. «Bare noe skrap,» sa han. «De må fetes først.» Så tok han tilslutt fat på kapteinen, som var en svær mann i godt hold, klemte ham mellom to fingre og kjente på ham. «Det kan bli en fet liten stek,» sa han, tok et stekespett, så stort som en vognstang, og stakk kapteinen inn på det, som han kunne vært en trost, og tente så opp en stor varme på grua. Det hjalp hverken skrik eller skrål, kapteinen blev stekt over bålet og alt i ett dyppet i smør, til han blev skjør og brun. Så tok han ham av varmen og lot ham svale seg noe, og deretter åt han med hud og hår; ikke et eneste ben levnet han, og vi kunne se på minene at han likte denne steken riktig godt.

«Nu går jeg ut og driver en stund,» sa han til oss andre, som med redsel hadde sett på alt dette, «og finner jeg dere ikke straks i kveld, når jeg kommer hjem, så skal jeg bryte hvert ben i dere. Jeg skal nok finne dere igjen; herfra slipper ingen bort; for øya er omflyt av dypt hav på alle kanter.» Han så bistert på oss, hyttet til oss med neven og skred bort med lange steg.

Nu tok vi alle til å gråte og hyle en stund; for vi så ingen utvei til å slippe fra den redsomme skjebne å bli levende stekt av dette fele troll og glide ned i hans buk. Tilslutt var vi så utåset av gråt og sorg, så vi sat stille sammen uten å mele et ord. Da kom jeg på en god tanke. «Kjære venner!» sa jeg, «nu tror jeg endelig jeg har funnet en råd til å berge oss.» De hørte på meg i stor spenning, og bad meg endelig si hva jeg mente. «La oss skynde oss ned til stranda,» sa jeg; «der er nok av vraktømmer, og her i kjempens hus kan vi finne spiker og taugverk, for det har jeg sett; la oss prøve å tømre sammen små flåter og sette dem på vannet. Når risen kommer hjem i kveld, er han ventelig søvnig og legger seg til å sove som en stein. Så gjør vi enden av stekespettet hans glødende i et bål på grua, stikker det i øyet på ham, mens han sover, og brenner det ut. Da kan han ikke se oss, når vi render vår vei, og så slipper vi bort på flåtene. Går dette galt, kan det i hvert fall ikke hende oss noe verre enn at vi mister livet, og hvilken måte vi så kommer til å dø på, så må det da være bedre enn å bli levende stekt.» Mine reisefeller sprang opp og ropte høyt av glede over den utvei til frelse som nu åpnet seg for dem. Vi tok taugverk og spiker med oss, skyndte oss den benteste vei ned til stranda, sanket drivved og arbeidet på flåtene, så svetten rant av oss. Før nattens komme var vi ferdige med dem, bandt dem fast i sterke staurer, som vi drev ned i jorda, og skyndte oss tilbake igjen. Nu hadde vi ikke annet å gjøre enn å sette vårt håp til Gud, at han ville unne oss et lykkelig utfall på vårt foretak.

Da risen kom, hadde vi atter gjemt oss under grua, og lot som vi lå i dyp søvn. Kjempen lot seg narre, og vi hørte han mumlet: «Det er best å la dem sove, de små armingene; det er ikke verd å skremme dem for meget, så de blir magre og usle av bare angst. De kan jo ikke komme bort likevel.» Han gikk nu inn i et annet rom; der hørte vi senga knake og brake, i det samme han la seg, og snart snorket han så hardt at det lød som tordendreøn. Nu krøp vi fram med så lite bråk som mulig, tente opp varme på grua og gjorde det svære spettet glødende. Det var så svært at jeg orket det ikke alene; jeg gav den djerveste i vår flokk et vink om at han skulle hjelpe meg, og så lurte vi oss stille inn i soverommet til risen. Han lå med nesa i veeret og snorksov. Vi gikk bort til ham, løftet den store stanga opp, og så støtte vi den med en susende lyd bent inn i øyet på ham, så blodspruten stod høyt tilveiros. Med et brøl, sterkere enn av hundre okser, sprang risen opp; men vi skyndte oss ut til de andre og ropte: «Heldig overstått!» Så rendte vi i kapp sprang ned til stranda og ut på våre flåter, og rodde langt ut på sjøen. Vi hørte veldige brøl av kjempen, som var rent ned til stranda og nu kastet store bergstykker etter oss. Men vi var alt langt unna; vi bare lo av ham, og så løp han bort igjen med høye brøl. Siden har jeg aldri sett ham, og jeg har, sant å si, ingen lyst til å møte ham igjen.

Vi drev nu om på havet i mange dager, og stod i fare for å sulte ihjel; ti den niste vi hadde fått med oss i skyndinga, var det snart slutt med. Det blev natt, og det blev morgen, og straks de første solstrålene hoppet og dirret bortover havet, ropte vår styrmann: «Land! land!» Og nu så vi en vakker strandside med gress og trær, som lot til å være et rent paradis. Sjeleglde stevnet vi inn mot den, og snart hadde vi atter fast grunn under føttene.

Da vår første gledesrus var over, gav vi oss til å sanke opp en del av de fruktene som i rikelig mengde lå under træne, og denne saftige føde frisket oss godt opp. Vi så oss nu om, steg opp på en høyde, og så at vi var landet på en ø. Allikevel fant vi oss trøstig i vår skjebne; for øya var rik på frukttrær av alle slag, så vi slapp å dø av sult. Vi spredte oss nu utover i små flokker, for å finne et høvelig oppholdssted til natta. Vi visste jo hverken om øya var ubygd, eller om det fantes farlige villdyr i skogene. Den flokk som jeg var med, fant snart en rommelig hule med en trang inngang, som var lett å stenge. Vi ropte nu de andre sammen, og alle var glade over vårt funn. Imens var dagen gått, og det blev mørk natt. Vi krøp nu alle inn i hula, som vi lukket med en stor stein, og la oss til å sove. Ut på natta våknet jeg ved en underlig tuslende og fresende lyd; jeg krøp bort til inngangen og kikket gjennom en sprekk. Jeg fikk da øye på et felt udyr, en orm som var et par hundre alen lang og tykkere enn den største eikebul. Kroppen var dekket med glinsende skjel, som singlet og klang, når dyret krøp bortover marka. Den snuste omkring inngangen til hula, og pusten av den drev inn til oss, og var så giftig at jeg holdt på å miste sans og samling. Da jeg var kommet meg i lag igjen, kikket jeg atter ut, og så nu at dyret hadde lettet på seg og bar hodet heit i veeret; det hang med halen om et stort palmetræ og vagget fram og tilbake. Med ett kom en elefant travende, uten å legge merke til ormen, før den var tett ved den. Da slapp ormen sitt tak i treet og kastet seg som et lyn over elefanten, som forgjeves prøvde å fly; ormen tullet seg om den med sin kjempekropp, fra halsen til bakbeina, og klemte den, så det veldige dyr skrek høyt, og etter noen krampedrag lå elefanten død på marka. Nu slapp ormen taket i sitt rov, og gav seg til å spy det over og slikke det, til det blev helt slimet, og da spilte den opp sitt svære svelg og slukte i seg hele dyret, hodet først og siden hele kroppen. Mens ormen nu lå der, mett og opprutnet, uten å røre seg det minste, var det en tålig lett sak for oss å få livet av den. Jeg ropte på mine kamerater; de blev rent falne, da de så dette veldige udyr; men det blev liggende som i en dvale, og så tok de mot til seg og hjalp meg med å hugge hodet av det, mens det slo vilt med halen, uten forresten å kunne røre seg.

I lang tid holdt vi oss nu meget varsomt i nærheten av hula, og heldigvis var den drepte orm det eneste udyr av det slaget på hele øya, så vi tilslutt kjente oss trygge. Elefanter så vi flere av; men det var meget fredelige dyr, som ikke gjorde oss noen men. Således gikk et halvt år, og vi tenkte at vi kom til å bli på denne øya for hele resten av vårt liv. Men en morgen jeg var oppe på en høyde i nærheten av hula, så jeg noe dukke opp av synsranden og komme nærmere og nærmere. Jeg skjønte at det var et skip som stevnet mot øya. Hastig sprang jeg ned og ropte til mine kamerater: «Et skip! Et skip!» Vi tente opp et stort bål, og viftet med alt vi eide av plagg og tørkler. Til vår usigelige glede fikk folkene ombord i skibet øye på oss, og styrte bent mot den stranda vi stod på. En båt kom roende i land, og i den var skipets kaptein. Til ham fortalte jeg nu alt som var hendt oss, og han var straks villig til å ta oss ombord i sitt skip. Han var på vei til Balsora; dit skulle han føre oss, og da var vi nesten hjemme med det samme.

Etter noen ukers reise nådde vi denne byen, og her sa jeg først farvel til kapteinen, som ingen lønn ville ha for sin umak, og siden til mine kamerater. Mens jeg et par dager senere gikk omkring nede ved havna, for å finne et skip som skulle gå opp til Bagdad, hørte jeg kapteinen på en av skutene som lå der, nevne mitt navn. Jeg blev meget forundret, da jeg i ham kjente igjen den skipsfører som på min første reise hadde latt meg bli igjen på en ubygd ø. Jeg hadde stor lyst til å vite om denne mann var en kjeltring eller ikke, og så gikk jeg bort til ham, og spurte hvem den Sindbad var som han talte om. «Det er en kjøpmann som engang reiste med mitt skip,» svarte han; «med flere andre reisende gikk han i land på en ø; de andre kom ombord igjen, men ikke han, og så reiste jeg fra ham, uten å vite det. Siden har jeg atter vært ved øya for å lete ham opp, men kunne ikke finne spor etter ham. Nu er han vel død, og det er meget sørgelig. Det eneste jeg nu kan gjøre, er å lete opp hans slektninger og la dem få sin arvelodd; for jeg har passet vel på hans gods hele tida.» Jeg visste nu at det var en ærlig mann, og spurte om han ikke kjente meg. Han så på meg; men siden min første reise hadde jeg endret meg en hel del, og det var en stund, før han drog kjennskap på meg. Med ett ropte han: «Sindbad, Sindbad! Skal jeg virkelig få den glede å se deg igjen! Mangen tung stund har jeg hatt for din skyld, fordi jeg har ment å ha vært årsak i din død; men nu er mitt hjerte lett for sin byrde, og jeg kjenner meg så glad igjen.» Han førte meg til sitt hjem, vi nøt et festlig måltid sammen, og så gav han meg ærlig og redelig hele min eiendom tilbake. Da vi skiltes, gav vi hverandre løfte om evig vennskap, og rikere enn før kom jeg atter hjem til Bagdad. I morgen skal jeg fortelle om min tredje reise, i fall mine venner har lyst å høre på meg.» Sindbad lot atter sjaueren få hundre guldstykker, og Jussuf gikk hjem, glad over sin skatt, og med hodet fullt av sjøfarenens merkelige fortellinger.

Dagen etter tok Sindbad til å fortelle om sin tredje reise. «Enda jeg hadde fristet så mange farer og lidt så mye vondt på mine sjøferder, så blev jeg likevel kjed av landlivet og måtte avsted igjen. Men den gang drog jeg ikke ut fra Balsora, men fra en persisk havn; for da mente jeg at alt skulle gå bedre. Jeg gikk ombord på et skip med mine varer, og de første tre dager gikk alt godt og vel. Men den fjerde dag røk det opp en storm som jeg aldri har opplevd maken til. Det hjalp ikke at vi tok rev i seilene; stormen slet dem i filler og slængte fartøyet opp og ned, som det hadde vært en ball. Tilslutt blev det kastet mot et skjær og slått i tusen stykker. Alle sjøfolkene druknet; bare jeg og et par andre kjøpmenn berget såvidt livet på noen vrakstykker. Da vi hadde drevet om en stund, fikk vi øye på en ø som strømmen bar oss inn imot, og vi mente alt at frelsen var nær, da et par underlige havdyr skjøt opp i vår vei. Det ene var en fisk, så stor som en båt og med hode som på en ugle; det andre var enda større, og lignet mest en elefant, for det hadde et langt tryne. Vi mente de skulle sluke oss med det samme. Men heldigvis var dyrene like så redde for oss som vi for dem, og blev borte under havflata. Omsider blev vi av bølgene kastet opp på land, og vi blev nu en lang stund liggende sansesløse i stranda.

Da vi fikk samling igjen, var det ledet ut på kvelden. Vi stagget vår sult, så godt det lot seg gjøre, på nedfallen frukt, og så la vi oss tett sammen på jorda for å sove. Da vi våknet, var det høylys dag, og vi ville nu prøve å nå fram til folk, i fall sådanne fantes på øya. Da vi hadde gått en times tid, så vi en mengde hytter med runde tak, og snart møtte vi en flokk negre, som nærmet seg på en vennlig måte. Men da de først hadde kringsat oss, overfallt de oss med skrål og skrik, bandt våre hender, og drev oss fram til sin landsby. En av negrene tok meg og mine ulykkesf eller med seg til sin hytte, og løste våre bånd, men truet oss med døden, i fall vi prøvde på å fly. Nu skulle vi få mat, sa han, og la en hel del underlige urter foran oss på bordet. Mine kamerater åt som sultne ulver; men jeg hadde mistro til disse vekstene, og det viste seg snart at mine ulykkesbrødre hadde hatt den største skade av sin grådighet. De tedde seg lystig, danset og lo; men deres glede var ikke annet enn galskap. Disse stakkars vanvittige blev nu av sin sorte eier mann fetet med melk, ris og kjøt, og de åt og drakk sorgløst, dag etter dag, til de blev så fete og tunge at de nesten ikke orket å røre på seg. Så tok negeren sin kniv, slaktet dem og hugg dem i stykker, som det var svinekjøt. Noe av dette kjøtet blev stekt, noe blev laget til pølser, og resten blev hengt opp som flesk og skinker. Jeg, som hadde mine fulle fem, så med redsel på alt dette, og blev så medtatt av sorg og gru at min herre ikke brydde seg om å slagte meg, fordi det ikke var annet å få av min usle kropp enn skinn og ben. De sorte lot meg derfor løpe, som jeg ville, og jeg nyttet leiligheten til å sanke sammen en hel del frukt og andre fødevarer, så jeg kunne friste livet et par ukers tid. En dag skulle alle menn og kvinner i landsbyen avsted for å overfalle en fiende, som bodde et par dagsreiser fra dem. Bare gamle folk og noen barn blev igjen i landsbyen. Et par timer etter krigsfolkets bortgang tok jeg min herres beste hest, og la mitt matforråd på den. Deretter red jeg raskt ut av landsbyen, uten å bry meg om de skrikende gamlinger og barn, som ikke kunne hindre min flukt. Jeg red hele dagen, så fort hesten kunne springe. Om kvelden steg jeg av, tjoret hesten ved en palme, og la meg til ro. Neste morgen satte jeg avsted igjen, og således holdt jeg det gående en hel uke.

Den åttende dag nådde jeg havet, og fant en flokk hvite menn, som sanket pepper. Dem fortalte jeg mine eventyr, og de var straks villige til å hjelpe meg. Da de hadde høstet så meget pepper som de ville ha, og ladd fartøyene, drog de til sitt hjem, og jeg fulgte med dem. Jeg fikk tale med deres konge, en ung, meget vennlig mann, som gav meg fem punger med guldstykker, så jeg hadde nok til mat og klær for lang tid. Til gjengjeld lærte jeg kongen å bruke sadel og stigbøyle, når han red; disse ting var ukjent der til folk i landet; så godt likte de det jeg hadde vist dem. Alle i alle vakre mine efteropbygningsdager — så var det viss til mitt kjære sørgeklær på min være til med og så sa: «Hva skjer med deg? Hvorfor ser du så ven?» — «Og nu er min kone død. Jeg må til lands med ham, og der fer jeg med ham sammen, det er lov og skikk i landet,» svarte jeg og spurte mening i det? — «Kjære ven,» sa kong en, «nå gjennomfører jeg lovene min, og der gjennomførerforskud — jeg må også være til de med kone dør. Jeg må selv bøye meg for denne loven.» Jeg gikk bort, dypt oprørt og full av sorg og redsel, og min lengsel etter å komme bort fra dette ville folkeslag blev enda sterkere enn før. Det værste var, at min kone kort etter blev alvorlig syk; alt mulig blev gjort for å holde henne i live, men det nyttet ikke. Få dager etter lå hun lik.

Jeg var rent ør og maktløs av sorg og gru ved den tanke: i morgen blir du levende jordet. Jeg våget ikke å fly; ti kongens livvakt omgav huset; det skulle være en ære som vistes meg. Etter en redsom natt hørte jeg likvogna komme og stanse ved min dør. Min kones lik blev sat på vogna, og jeg måtte følge etter; livvakter gikk fore, kongen og hele hirden drog baketter. Etter en times gang nådde vi toppen av dødsberget; en falldør blev åpnet, og dødens avgrunn åpnet sitt gap. Jeg falt i uvet, og da jeg våknet, var min kone alt senket ned i dypet, og graverne tok nu fat på meg; men jeg slet meg løs, kastet meg for kongens føtter og bad for mitt liv. Den gode konge var rørt til tårer, men sa at han ikke med sin beste vilje kunne avvende min skjebne. Jeg blev atter grepet, og mistet nu for en stund sans og samling. Da jeg våknet, merket jeg til min redsel at jeg var i gravhvelvingen. Jeg kjente en gnagende sult; med hånda støtte jeg til noe; det var et brød, som var senket ned med meg. En krukke med vann fant jeg også, og fikk således stagget min sult og min tørst for en stund. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne holde ut lenge på dette grufulle stedet. Lukta her var fel, og en strime av dagslyset, som kom inn gjennom en smal revne i fjellet, viste meg min gruelige stilling, mellom benrader og grinende dødningehoder, rotter og ormer og annet utøy, som åt på likene. De tok også til å krype oppover meg; jeg måtte verge meg mot dem og drepte en hel del av dem. Midt i all denne rådenskapen så jeg gull og edelsteiner blinke; ti folkene i dette land pynter sine døde med den fineste stas de har. For meg hadde denne rikdom intet verd; jeg ville gjerne byttet den bort mot et eneste stykke brød; for jeg blev snart atter plaget av sult. Den siste strime av lys blev borte, og det blev sort natt omkring. Jeg stod støttet opp til veggen, og prøvde, så godt jeg kunne, å holde rottene og ormene fra meg.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut i denne tilstand, da jeg hørte noe rusle og puste et stykke borte fra meg. Jeg tok mot til meg og gikk etter lyden; men da blev det atter stille. Og således flere ganger. Lyden lød til å komme fra et dyr, som drog seg unna, så snart jeg nærmet meg. Jeg blev nu ivrigere til å følge etter, hver gang jeg hørte den tuslende lyd, og om en stund så jeg et blankt skinn. Jeg tenkte meg at dette måtte være en utgang; lysningen blev sterkere og sterkere, og endelig kom jeg til åpningen, for ut — og blev rent ør av glede: jeg var på en strand, den blå himmel var over meg, og det åpne hav midt imot meg! Den friske havluft virket så sterkt på meg at jeg for en stund mistet samling. Da jeg atter kom til meg selv, danset jeg først omkring, rent vill av glede; deretter kastet jeg meg på knær og takket Alla, som på en så vidunderlig måte hadde frelst meg fra en redsom død.

Ute på havet fikk jeg øye på flere fartøy under seil. Det nærmeste var nær nok til at mitt rop kunne høres. En båt blev sat ut og hentet meg ombord. Skibet skulle til en persisk havn, og derfra vendte jeg tilbake til mitt hjem i Bagdad. Hadde jeg ingen rikdom vunnet på denne ferd, så var jeg likevel rik nok i forveien, og jeg levde nu i noen tid rolig på mine landgods.»

Her endte Sindbad sin fortelling, og bød sine venner og Jussuf komme igjen neste dag. Sjaueren fikk atter hundre guldstykker, og gikk fornøyd hjem.

Neste dag, etter måltidet, fortalte Sindbad om sin fjerde reise. «De grufulle eventyr jeg hadde opplevd på min siste ferd, tapte efterhvert sin skrämmende virkning, og min gamle reiselyst fikk atter makt over meg. Jeg måtte ut igjen; det nyttet ikke at mine venner prøvde å holde meg tilbake. Men for å være min egen herre under hele ferden, kjøpte jeg meg et skip; så kunne jeg seile hvor jeg ville. Jeg kjøpte varer og ladd skibet, hyret mannskap, og fikk en bra og klok sjømann til å føre skuta, og med flere kjøpmenn i mitt følge drog jeg avsted. Ferden gikk lenge godt; men så kom vi til en ubygd ø, og her gjorde mine medreisende en stygg strek, som førte oss alle i ulykke. Øya var ingen annen enn Rok-øya, og et av kjempetuglenes egg lå just i sanda. Det var så vidt utklekket at vi hørte ungen pikke for å komme ut. Mine reisefeller for nu løs på egget med sine økser, drog ungen helt ut, drepte den, og holdt alt på å steke den, da jeg fikk øye på to sorte flekker i synsranden. De nærmet seg med hast; jeg så snart at det var de gamle rok-fuglene, og skyndte på mine kamerater, så vi kunne få berget oss ombord. Men det var for sent. De gamle fuglene, som hadde funnet egget knust og ungen drept, satte i rasende skrik, og fløy hastig bort. Jeg tenkte alt vi var sluppet vel fra det; men så kom kjempefuglene tilbake, hver med et stort bergstykke i klørne, — steg høyt mot skyene og svevde bent over oss. Nu lot den ene fugl sin stein falle, for å knuse vårt skip; men rormannen fikk vendt skuta; bergstykket falt ned ved sida av oss og åpnet en avgrunn i havet, så vi et øyeblikk kunne se bunnen. Den andre rok lot sitt bergstykke falle straks etter, og det knuste skibet med et gruelig brak; stykkene drev rundt omkrin, og hvert menneske ombord blev slått ihjel eller druknet, så nær som jeg, som hadde stått alene i framstavnen.

Da jeg hadde kavet en stand i vannet, fikk jeg fatt på en skipsplanke, og svømte av alle krefter inn mot en brat strandside som jeg lenge hadde lagt merke til. Dødstrett kom jeg i land og måtte ligge en lang stund og hvile meg på stranda. Da jeg atter kunne røre på meg og gå omkring, så jeg at den ø jeg var strandet på var et rent paradis, med gress og blomster, palmer og de herligste frukttrær. En bekk sildret under løvet, sommerfugler svevde fram og tilbake, og lufta gjenljød av den vakreste fuglesang. Jeg spiste vindruer og annen frukt, og om kvelden, da jeg hadde gått meg trett, la jeg meg til å sove i gresset.

Da jeg våknet neste morgen, tok jeg meg et bad i bekken og gikk lenger inn over øya. Med ett fikk jeg se en gammel mann sitte ved kanten av bekken; han så rent ussel og hjelpeløs ut, og gjorde tegn til meg at jeg skulle bære ham over bekken, så han kunne få seg noe av all den frukt som vokste på den andre sida. Jeg rik ham opp på ryggen; men da satte han i en fel latter, og klemte meg slik, med armer og ben, så jeg ikke kunne komme løs igjen. «Nu skal du bære meg, hvor jeg lyster!» ropte han. Jeg slet og rev, for å få ham av meg; men da hamret han meg på skallen med sine harde knokkelhender, så jeg trodde han skulle slå meg ihjel, og da jeg siden prøvde å klore og bite ham i legger og knær, spente han meg med hælene i ribben, så jeg falt overende. Da jeg atter kom noe til krefter, jaget han meg opp igjen, og jeg måtte gå og bære på dette utysket hele dagen; det var knapt nok jeg fikk revet til meg en og annen frukt å leske meg på. Om kvelden måtte jeg bære ham til hans hus, som ikke var annet enn en løvhytte. Her la vi oss ned, men enda slapp han meg ikke. Endog i søvne måtte jeg bære min byrde. Neste dag gikk det på samme måten; han vekket meg med spark og slag, og jeg måtte trave om med ham på ryggen. Således holdt han på å plage meg i fire uker. Da fant jeg på å presse druesaft i et kar, som jeg laget av et modent og tørt flaskegraskar. Gamlinge var nysgjerrig og lot meg gjøre dette; for han hadde nok lyst å se hva dette skulle bli til. Jeg satte karet i sola for å la saften gæse. Et par dager etter hadde gesingen gjort saften til den kosteligste vin. Jeg drakk av den, kjente meg meget opplivet og danset og lo, enda jeg bar det gamle utysket på ryggen. Da han skjønte at det var drikken som opplivet meg, ville han også smake av karet og lo og ble lystig, og siden ble han så søvnig at han for ned av ryggen min og la seg på marka og sov. Da tok jeg en stor stein og gikk bort til den stygge eremitt. Jeg knuste hodet hans med steinen og drepte ham. Deretter skyndte meg bort så langt jeg kunne, for jeg var redd kanskje flere slike utysker holdt til på øya.

Jeg gikk omkring på øya en lang stund, og måtte tilslutt vente på å se et skip langt borte; da kastet jeg anker og en båt blev sat ut, og sjøfolkene hørte mine rop om de ville hente meg, da de så hva jeg hadde gjort for å bli kvitt den gamle vampyren som hadde plaget meg. De var straks villige til å ta meg med og hjalp meg ombord. En av dem fortalte meg at den øya var kjent for at der fantes slike uhyrer, som var noe mellom menneske og djevler; og mange sjøfolke som var kommet i land der, hadde de tatt til fange på samme måte som meg; men jeg var den første som var sluppet fra dem.

Vi seilt nu videre, kom til en annen vakker ø med store kokospalmer i mengdevis. Der gikk jeg i land sammen med noen av mine nye reisefeller. En av kjøpmennene gav meg en sekk og sa: «Gjør som jeg og de andre; kast steiner opp på apekatterne som sitter der oppe og klyver opp og ned. Jeg kastet steiner opp imot dem, men nådde knapt halvveis opp med mine kast. Men apekatterne blev sinte, skrek og satte opp de feleste fjes, og så skulle de denge meg med kokosnøtter. Jeg lot dem kaste, så meget de lystet, og da alt igjen blev fredelig, fyldte jeg sekken med nøtter og bar dem til min venn kjøpmannen, som gav meg både takk og penger for dem. Nu holdt jeg på et fjerdingår å samle kokosnøtter og penger; så leiet jeg et skip, ladd det med nøtter, og gav meg på hjemveien; efterhvert som jeg drog fra by til by, fikk jeg solgt nøttene, og kjøpte pepper, perler og andre dyre ting isteden; dem solgte jeg i Balsora, og kom til mitt hjem i Bagdad meget rikere enn jeg hadde forlatt det. Jeg gjorde nu hva jeg kunne for at reiselyst ikke skulle få makt over meg igjen; men tilslutt blev den for sterk. I morgen gode venner, skal jeg fortelle om min femte reise.» — Jussuf fikk atter hundre guldstykker. Etter måltidet neste dag tok Sindbad fat igjen.

«Denne gang drog jeg først med en karavane gjennom Persia og India, handlet godt, og hadde mange penger med meg, da jeg i en indisk sjøhavn gikk ombord på et godt og sterkt skip med mine varer og rikdommer. Men denne gang hadde skibet en ukyndig fører. Vi drev i flere uker om på det åpne hav, og kapteinen visste hverken ut eller inn. En sterk strømning førte oss avsted med større og større hast, og tilslutt så vi et stort fjellland stige opp av havet. En times tid etter støtte skibet mot et skjær, og fikk et stort hull i bunnen, så vannet strømmet inn i det nederste skipsrom. En lykke var det at vi var så nær stranda, at vi i båter kunne berge oss selv i land og få det meste av våre fødevarer og vårt gods med oss i båtene, før skibet blev knust av bølgene. Men vår stilling var likevel meget sørgelig. Stranda strakte seg langs en høy bergvegg, som var så brat at det ikke var å tenke på å komme over den. Det var et underlig sted: en mengde bengrinder av mennesker varslet oss på den uryggeligste måte om hva vi kunne vente oss; men vi fant også store stykker av rav i mengde, og fjellveggen var rik på edelsteiner, som sat så løst at vi lett kunne ta dem ut; andre, som ventelig var løsnet av havet, lå likesom småsteiner langs foten av bergveggen. Men hva kunne all denne rikdom nytte oss, når vi måtte bli på denne øde stranda? Ethvert skip som drev i land her blev av den gruelige strøm hindret i å komme bort igjen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å dele våre fødevarer mellom hverandre og gjøre oss rede til å dø, når de var til ende. Vi sparte på dem, det beste vi kunne; men da en tid var gått, døde den ene etter den andre av mine kamerater og blev jordet av de overlevende med sorg og tårer; tilslutt var jeg den eneste som var i live. Jeg hadde enda en liten rest av mat igjen, og holdt det gående noen dager etter mine ulykkessfellers død. Da mente jeg det var på tide å grave min egen grav, og gikk bort, i mine sørgelige tanker, til kanten av en elv, som rant der hvor strandsida åpnet seg til en slette. Denne elva var intet vanlig vassdrag, men kom opp av jorda, som en kilde, og løp ikke ut i havet, men veltet sine bølger gjennom et stort hull i bergveggen; der blev den borte i en mørk hule.

Som jeg nu stod der og så ned i det strømmende vann, tenkte på min sørgelige tilstand, og bannet min usalige reiselyst som hadde ført meg i denne ulykke, kom jeg til å tenke på om ikke denne elva kunne bli meg en utvei til frelse. I fall jeg bygde meg en sterk flåte og lot meg drive med elva gjennem det sorte hullet, hvor bar det så avsted? Kanskje kom jeg da til å drukne et steds derinde i mørket. Men det kunne vel ikke være en hardere død enn å pines langsomt ihjel av sult. Og var det ikke tenkelig, at denne elva kunne føre meg fram i dagen et steds, til et annet strøk, hvor jeg slapp å dø av sult. «Det er da verd å friste,» sa jeg høyt til meg selv; «jeg vil i Guds navn prøve den eneste utvei som står meg åpen.» Jeg tok straks fat, sanket sammen en del rester av vårt skip; meget av det gods vi hadde ført i land kom meg nu til nytte, og før kveld hadde jeg tømret sammen en passelig stor og meget sterk flåte. For det tilfelle at vågestykket går godt, kan det være bra å ha noe med av all den rikdom her finnes, tenkte jeg, og så samlet jeg en mengde rav og edelsteiner i en sekk, tilsammen en umådelig rikdom, og bandt den fast på flåten. Så tok jeg den rest av matvarer jeg enda hadde igjen, grep en åre og skjøt flåten ut i vannet. Jeg var nu i bølgenes vold og stevnet henimot det sorte hullet i fjellveggen.

Da jeg var kommet et stykke inn i fjellet, blev alt mørk natt omkring meg, og ingen annen lyd var å høre enn susen av vannet. Hula var stundom så lav, at jeg måtte lute meg ned for ikke å støte hodet mot taket i hvelvingen. Således gikk det nu i lang, lang tid. Noen tidsregning kunne jeg ikke føre; men jeg tror visst, det var i flere dager, jeg således blev ved å drive i nattsort mørke. Jeg sparte så meget som mulig på min reisekost; men tilslutt eide jeg ikke en brødbete igjen og var så medtatt av sult, at jeg måtte legge meg ned på flåten, så lang jeg var, — og så falt jeg i uvet. Hvor lenge jeg lå således, vet jeg ikke; men da jeg våknet opp igjen, lå jeg ved kanten av en elv, mellom gress og busker, og over meg hadde jeg den blå himmel. En flokk godlyndte sorte mennesker holdt på å stelle med meg; de hadde vekt meg av svimen. Jeg reiste meg, så forundret omkring, og takket hjertelig dem som hadde hjulpet meg. De skjønte ikke mitt mål, men viste ved miner og lader sitt vennlige sindelag. Jeg var så lykkelig over min frelse, at jeg måtte prise Allas nåde og sa noen arabiske vers til hans lov. En av de sorte forstod dette, for han kunne arabisk, og han fortalte meg nu hvorledes de hadde funnet meg. «I morges da vi gikk til vårt vanlige markarbeide, så vi ditt fartøy drive her på elva som kommer fram av det store fjellet; vi sprang ut i vannet og drog flåten inn til kanten. Så bar vi deg i land, og vi fikk liv i deg igjen, og din eiendom har du her, hel og urørt.» Jeg bad nu de gode menneskene gi meg noe å stille min sult på; det fikk jeg også, og aldri har noe måltid mat smakt meg bedre enn det jeg nøt denne morgen. På de vennlige menneskenes bøn fortalte jeg nu alt som var hendt meg. De undret seg høylig over det de nu fikk høre, og ropte: «Dette må du fortelle kongen! Kom og følg med oss til kongen!» Et par av dem løp etter hester til meg selv og mitt gods, og så drog vi alle avsted til hovedstaden Serendib, og bent til kongsgården. Gjennom flere fine rom blev jeg nu ført til kongen, som rakte meg hånda og svarte vennlig på min arabiske hilsen. Han bød meg fortelle hvorledes jeg var kommet til hans land, og var så nådig å gi meg plass ved sida av seg. Jeg sa nu hvem jeg var, og hvor jeg var fra, og fortalte ham de merkeligste av mine mange hendelser, og kongen likte min fortelling så godt at han lot den opskrive og gjemme i rikets brevsamling. Da han fikk se mine edelsteiner og andre rikdommer, undret han seg ikke mindre over dem enn over min fortelling. Jeg bad ham motta dem som gave, til gjengjeld for all sin godhet og vennlighet, men det ville han ikke. Tvert imot økte han min rikdom med en stor kongelig gave, og bød at jeg daglig skulle komme til ham og fortelle mer. Jeg levde nu en lang og lykkelig tid der i kongsgården; men tilslutt fikk jeg slik lengsel etter min fødeby, at jeg bad kongen om å la meg få reise. Det var han straks villig til, og gav meg et brev og store gaver med til de troendes herre i Bagdad, kalifen Harun al-Raschid. Alt mitt gods blev nu lesset på kameler og ført ned til strandsida; her lå et stort skip ferdig, som skulle føre meg til Balsora. Kongen av Serendib omfavnet meg som en bror, da vi skiltes, begge med tungt hjerte og med tårer i øynene.

Om hjemferden er ikke annet å si enn at jeg kom godt og vel fram til Bagdad, og da jeg hadde hvilt meg ut et par dager, drog jeg straks, fulgt av en flokk treller, med brev og gaver til kalifens slott. Harun al-Raschid leste brevet fra kongen i Serendib, og lot alle gavene legge fram på et bord; mellom disse var edelsteiner, perler og rav fra meg selv, og et teppe som ikke så videre merkelig ut, men som likevel hadde den egenskap, at enhver som sov på det om natta, var trygg mot all slags sykdom. Kalifen blev meget glad, viste meg den største vennlighet og lot en stor gave sende til mitt hjem. Nu hadde jeg sat meg fore å leve resten av mine dager i stillhet.»

Her endte Sindbad fortellinga om sin femte reise og lovet neste dag å fortelle om den sjette og siste. Det gjorde han også, som vanlig etter måltidet, og hans fortelling lød således: «Nu ville jeg, som før sagt, holde meg i ro, og når reisehugen for i meg igjen, stred jeg imot, det beste jeg kunne. Jeg var jo ikke ung lenger og hadde ikke krefter til å tåle så meget som før. Men det viste seg, at jeg i dette stykke ikke var herre over min egen skjebne. En dag kom storveziren Giafar, kalifens øverste rådgiver, inn til meg og bød meg komme opp på slottet; kalifen ville tale med meg. Da jeg var stedt for hans åsyn, tok de troendes herre således til orde: «Kjære Sindbad, jeg vil be deg om en tjeneste. Du har hatt gaver med til meg fra kongen i Serendib. Jeg må, som du vel kan skjønne, gjengjelde disse gavene og svare på kongens vennlige brev. Nu vil jeg sende deg som bud til Serendib, og jeg har alt latt et skip gjøre ferdig til deg i Balsora.» Ved denne tale av kalifen blev jeg meget ille til mote, og bad de troendes herre vise meg den nåde å frita meg for et erende som jeg nu kjente meg lite skikket til, og så fortalte jeg ham om de mange ulykker jeg hadde fristet på mine tidligere ferder. Men kalifen blev likevel ved sitt; ingen kunne gjøre dette så godt som jeg, mente han; meg kjente kongen fra før, og jeg skulle få et godt skip, pålitelig mannskap og rikelig utrustning med reisepenger og alt annet som trengtes. Jeg måtte da til, så liten lyst jeg hadde. Neste dag fikk jeg brev og penger av kalifen, og i slottsgården stod en hel flokk med kameler og tjenere, som skulle føre meg med mitt reisegods og kalifens gaver ned til havna ved Balsora. Det var med tungt hjerte jeg denne gang vendte Bagdad ryggen; for jeg var redd for at jeg aldri mer fikk se min hjemby. Da ladninga var ført ombord, satte vi stevne mot Serendib. Reisen dit gikk meget lettere enn vi hadde ventet, og vi nådde fram uten uhell. Kongen blev meget glad ved å se meg igjen, og enda gladere blev han, da han leste kalifens brev og tok de rike gavene i øyesyn. Mitt opphold i Serendib gjorde jeg denne gang så kort som mulig; ti jeg brente etter å komme hjem igjen. Også nu fikk jeg et brev med til kalifen, og da jeg tok farvel med kongen, gav han meg en gild stasklædning og andre rike gaver. Samme kveld var jeg alt ombord, og vi satte seil til. Vinden var god, og reisen så ut til å gå godt; men just som jeg hadde det beste håp om å komme hjem snart, var ulykka ute. En morgen ropte utkiks-mannen: «En seiler i vest!» Kapteinen fikk kikkerten fram og lot til å bli rent forferdede. Han varslet oss om at vi måtte gjøre oss ferdig til å verge oss; for dette var visst et sjørøverskip. Det viste seg også at han hadde rett. Det var riktig en skarpseiler, og den så ut til å gjøre jakt på oss. Da en time var gått, for et blodrødt flagg opp i fortoppen på den fremmede skuta, og den var nu så nær, at vi hørte kapteinen skrike gjennom roperen at vi skulle stryke flagg og overgi oss. Men vår fører var en modig mann; han ropte tilbake at røveren fikk komme og stryke det selv. Røverskibet la nu tett inn til oss; hele dekket yrde av væpnede menn, med ville skjeggfjes og blanke sabler; de sprang straks i store flokker over på vårt skip, og så var striden i full gang. Vår kaptein slo om seg som en løve, og jeg holdt meg ved sida av ham og hjalp ham, det beste jeg kunne. Men sjørøverne var tre ganger så mange i tall som vi, våre krefter tok av, og svett og blod rant av oss. Da ropte vår kaptein hele vårt mannskap sammen i en tett flokk, og med våre siste krefter satte vi inn på røverne, som mistet mange folk under denne rasende pågang, og de holdt på å vike. Men da var vår djärve kaptein så uheldig å glide på det blodige dekk; i fallet blev han tatt til fange, og det lyktes røverne å føre ham over på sitt skip. Da mistet vi andre motet, kastet våpnene fra oss og lot oss binde. Under ville seierskrik gjorde røverne seg nu til herrer over vårt fartøy, kastet de døde overbord, skyllet dekket og drog avsted med begge skipene. Av de seksen og femti mann på vårt fartøy var nu bare seksten i live.

Vi ventet nu at røverne skulle drepe oss; men det gjorde de ikke. De plyndret oss for alt vårt eie, drog til en afrikansk havn og solgte oss der som treller. Jeg blev kjøpt av en handelsmann, som gav meg klær og sørget tålig godt for meg, og da jeg var kommet til krefter, spurte han om jeg kunne noe håndverk. Jeg svarte da at jeg var vel vant med å skyte med bue. Så gav han meg bue og piler, steg sammen med meg opp på en elefant, og fulgte med meg ut til en skog som lå et stykke utenfor byen. Her stanset han på en åpen grønn plass; på dette stedet, sa han, pleide de ville elefantene ofte å komme sammen. «Du skal stige opp i et av træne her, passe på når de kommer, og prøve å skyte noen av dem.» Så gav han meg niste, lot meg stige opp i et høyt tre, og drog selv hjem igjen på sin tamme elefant. Jeg blev sittende i treet resten av dagen og hele natta, uten at noen elefant lot seg se. Men ut på morgensida hørte jeg tunge drønn, og en hel flokk av de svære dyr kom trampende. De stanset på plassen, i nærheten av mitt tre. Det var visst hundre stykker. Jeg spente bua og skjøt gang på gang. Det var lett nok å treffe dem; men de blev bare såret. Endelig falt en elefant til jorda; jeg hadde truffet den i øyet, så pila var nådd inn i hjernen. Da de andre dyr så kameraten falle, satte de avsted i vilt trav og blev borte i skogen. Jeg steg ned og skyndte meg til byen, for å fortelle min herre om mitt mesterskudd. Han blev meget glad, lot meg få et herlig måltid, og red så på sin tamme elefant sammen med meg ut til skogen. Der grov vi det drepte dyr ned i jorda. Når det siden var rådnet, ville han bryte ut tennene; for de er, som vel nok kjent, en dyr handelsvare. Jeg skjøt siden hver dag en elefant fra mitt tre, og dette holdt jeg gående nesten to måneder. Men det endte med at jeg fikk en god støkk. Som jeg var vant, sat jeg en morgen i treet og holdt meg ferdig. Da så jeg elefantene komme trampende, denne gang i utallig mengde. De slo om seg med snablene, ristet på ørene og brøt felt, som de var riktig olme. Jeg skjønte det gjaldt meg, og at de ville ta hevn, og jeg skalv, der jeg sat i treet, så jeg knapt kunne holde meg fast. I denne angst mistet jeg bua; den falt ned på marka, og det var min lykke; for hadde jeg nu såret noe dyr, hadde de gjort ende på meg. Men da de skjønte jeg var våpenløs, blev de spakere, stakk hodene sammen og holdt åpenbart råd om hva de skulle gjøre med den leie fyren der oppe i treet. Da de hadde stått en stund og duppet med hodene og knurret, gikk den største av dem bort til mitt tre, slængte snabelen om leggen på det, og slet roten med et eneste ryk opp av jorda. Treet falt overende, og jeg blev liggende på marka. Nu var det ute med meg, tenkte jeg. Men da hendte det noe merkelig. Elefanten som hadde revet treet overende, løftet meg med snabelen opp på sin rygg og travet så avsted med meg. Hele flokken fulgte etter; det var en tramping, så marka disset. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro om denne reisen; men da den hadde vart en stund, kom vi til en åpen plass inne i vildskogen, med høye gamle trær og tette busker omkring på alle kanter. Fører-elefanten stanset, og de andre med. Så løftet den meg ned på marka, som her var oppfylt med ben og elefanttenner i hauger, pekte med snabelen på elfenbensdungene og holdt den deretter opp i veiret, likesom for å true og advare meg. En liten stund etter satte hele flokken atter avsted og lot meg stå alene. Jeg skjønte nu at denne enslige rydning var elefantenes likferdspass, og at de nu frivillig, for å slippe å bli drept, tilbød meg den rikdom som ellers kunne kostet deres liv. Her var i årrækker hopet sammen tenner til et verd av flere millioner guldstykker. Jeg tenkte straks på min herre og skyndte meg til byen for å fortelle ham om mitt funn. Han blev så glad at han straks gav meg friheten, og svor på at jeg skulle få halvdelen av den fundne rikdom. Denne mengde elfenben førte vi i de nærmeste dager hjem på en lang rekke elefanter. Jeg solgte min part og fikk seks millioner guldstykker for den. Så rik hadde jeg aldri vært før. Jeg kjøpte nu et skip og førte flere tenner med gull ombord. Så tok jeg farvel med kjøpmannen og satte opp seil. Etter en langsom, men forresten lykkelig ferd nådde jeg fram til Balsora, og leiet der kameler til å føre mitt gods opp til Bagdad. Da jeg hadde gjemt og trygt min rikdom, gikk jeg til kalifen, gav ham brevet fra kongen i Serendib og fortalte ham om min reise. Han har alltid siden vært meg en nådig herre og en god venn. Nu gjør jeg ingen sjøferder mer, men vil holde meg rolig her hjemme den tid jeg har igjen å leve.»

Således endte Sindbad sin fortelling, og deretter spurte han sin sidemanna, sjaueren Jussuf: «Si meg nu, min venn, misunner du meg enda min rikdom?» Til svar kastet Jussuf seg ned for Sindbads føtter og kysset hans hånd. «Nei, herre!» ropte han, «du har i sannhet fortjent din lykke ved all den nød og møye du har fristet. Gid Alla må øke dine dagers tall og signe din alderdom!» Dermed ville arbeidsmannen takke for seg og gå bort; men Sindbad bad ham bli. «Jeg vet nu,» sa han, «at du har et godt og trofast hjerte. Jeg har lest sorg i ditt åsyn, når du hørte om all den fare og nød jeg har vært i, og sett din glede, hver gang jeg fortalte om min lykke. Siden du har tatt så inderlig del i min skjebne, har jeg fått deg kjær, og for å vise deg at jeg også til gjengjeld har medynk med deg i dine sorger, så tilbyr jeg deg nu å bo i mitt hus med dine barn. De skal ha det her som de var mine egne, og du skal være min venn og bror.» Jussuf kunne i førstning ikke fatte denne lykke; men da han skjønte det var Sindbads fulle alvor å ta ham og hans barn til seg og sørge for dem, blev han så glad at han gråt av glede og omfavnet sin velgjører med mange takksamme ord. Samme dag flyttet Jussuf og hans barn til Sindbads hus, og der levde de siden alle sine dager. Sindbad kjente seg i sitt hjerte rikt lønnet for denne gode og menneskekjærlige gjerning. Jussuf var en bra mann, som skjønte på sin uventede lykke og var sin velgjører til megen glede, og Sindbad blev barn igjen med de små barna, og hans største moro var å sitte og fortelle dem om sine eventyrlige ferder.

Her ender fortellinga om Sindbad sjøfareren.