De tre håndverkssvennene

Tre håndverkssender var blitt enige om at de bestandig skulle vandre sammen og arbeide i en by. Men en gang var det ikke mer noe arbeid å få, så de ikke hadde noe å leve av.

Da sa den ene: «Hva skal vi ta oss til? Sammen kan vi ikke bli lenger. Dette skal være den siste byen hvor vi er sammen. Kan vi ikke finne noe arbeid her, så vil vi avtale med oldermannen at vi skriver til ham hvor vi oppholder oss, så den ene kan få underretning om den andre, og så vil vi skilles.»

Det syntes også de andre var det beste. Mens de snakket om dette, kom det en rikt kledd mann bort til dem og spurte hvem de var.

«Vi er håndverkssvenner som søker arbeid, og hittil har vi holdt oss sammen, men nå vil vi skilles fordi vi ikke kan finne noe arbeid mer.»

«Å, det har ingen nød,» sa mannen, «hvis dere vil gjøre det som jeg sier, så skal det hverken mangle dere penger eller arbeid, ja dere skal bli store herrer og kjøre i vogn.»

Den ene sa: «Ja, hvis det ikke er til skade for vår sjel og salighet, så kan vi nok gjøre det.»

«Nei,» svarte mannen, «med det har jeg ingenting å bestille.»

Men den andre hadde sett hans føtter, og da han merket at han hadde en hestefot og en menneskefot, ville han ikke ha noe med ham å bestille. Men djevelen sa: «Vær rolig, det er ikke deres sjel jeg legger an på, men en annens som alt halvveis er min.»

Da de nå var sikre, så gikk de inn på det, og djevelen sa dem hva han forlangte. Den første skulle på ethvert spørsmål svare: «Alle vi tre.» Den andre: «For penger.» Den tredje: «Og det var rett!» Det skulle de bestandig si, den ene etter den andre, men forøvrig skulle de ikke tale et ord, og hvis de overtrådte dette, skulle hvert øre forsvinne, men så lenge som de gjorde det, skulle de bestandig ha lommene fulle.

Til å begynne med ga han dem også straks så mange penger som de kunne bære, og bad dem gå til byen og ta inn i vertshuset. De tok inn der. Verten kom dem i møte og spurte: «Vil dere ha noe å spise?»

Den første svarte: «Alle vi tre.»

«Ja,» sa verten, «det mener jeg også.»

Den andre: «For penger.»

«Det forstår seg,» sa verten.

Den tredje: «Og det var rett!»

«Ja vist er det rett,» sa verten.

De fikk nå god mat og drikke og ble godt oppvartet, men da de hadde spist, måtte de betale, og verten kom til den ene med regningen. Han sa: «Alle vi tre.» Den andre: «For penger.» Den tredje: «Og det var rett.»

«Ja vist er det rett,» sa verten, «alle tre betaler, og uten penger kan jeg ikke la noen få noe.» Men de betalte enda mer enn han hadde forlangt.

Gjestene så det og sa: «De folkene må være gale.»

«Ja det er de også,» sa verten, «for de er ikke riktig kloke.»

De ble nå en tid lang i vertshuset og sa aldri annet enn: «Alle vi tre, for penger, det var rett.» Men de så og visste alt hva som foregikk i vertshuset.

Nå hendte det seg en gang at det kom en stor kjøpmann med mange penger. Han sa: «Herr vert, vær så snill å gjemme mine penger for meg, for ellers kunne de tre gale håndverkssvendene stjele dem fra meg.»

Verten gjorde det, men da han bar pengesesken inn i sin stue, kjente han at den var tung og full av gull og penger. Derpå ga han håndverkerne en seng nedenunder, men kjøpmannen fikk et eget værelse ovenpå.

Da det ble midnatt og verten tenkte at de sov alle sammen, kom han og hans kone med en øks og slo den rike kjøpmannen i hjel, og da de hadde fullført mordet, la de seg igjen til å sove.

Da det nå ble dag, ble det et stort spektakel. Kjøpmannen lå død i sengen og svømte i sitt blod. Alle gjestene kom sammen og verten sa: «Det har de tre gale håndverkerne gjort.»

Gjestene bekreftet det og sa: «Det kan ikke ha vært noen andre.»

Men verten lot dem kalle og sa til dem: «Har dere drept kjøpmannen?»

«Alle vi tre,» sa den første.

«For penger,» sa den andre.

«Og det var rett!» sa den tredje.

«Der kan de nå høre,» sa verten, «de tilstår det selv.»

Derpå ble de brakt i fengsel og skulle dømmes. Da de nå så at det gikk alvorlig til, ble de dog redde, men om natten kom djevelen til dem og sa: «La meg nå se at dere holder ut ennå en dag og ikke forspiller deres lykke, så skal det ikke krummes et hår på deres hoder.»

Neste morgen ble de brakt til retten. Da sa dommeren: «Er dere morderne?»

«Alle vi tre.»

«Hvorfor har dere slått kjøpmannen i hjel?»

«For penger.»

«Kjeltringer,» sa dommeren, «er dere ikke redde for synden?»

«Og det var rett.»

«De har bekjent og er dertil gjenstridige,» sa dommeren, «la dem straks dø.»

De ble ført ut, og verten måtte tre inn i kretsen med dem. Da de nå allerede var kommet på stillabet og skarpretter sto med blottet sverd, så kom det med en gang en vogn med fire blodrøde hester for, og den kjørte så ilden sprutet av steinene, og ut av vinduet vinket det med et hvitt lommetørkle.

Da sa skarpretteren: «Der kommer nåde,» og ut av vognen ble det også ropt: «Nåde, nåde!»

Da kom djevelen ut, prektig kledd som en fornem herre og sa: «Dere tre er uskyldige, nå kan dere tale, si hva dere har sett og hørt.»

Da sa den eldste: «Vi har ikke drept kjøpmannen, men der inne i ringen står morderen,» og han pekte på verten, «og hvis dere går ned i hans kjeller, så kan dere finne enda mange flere som han har tatt livet av.»

Da sendte dommeren sine hjelpere dit, og de fant det slik som håndverkerne hadde sagt, og da disse hadde fortalt dommeren det, lot han hodet hugge av verten.

Da sa djevelen til de tre: «Nå har jeg den sjelen jeg ville ha, men dere er fri og har penger nok for hele livet.»