Den utlærte jegeren

En gutt hadde utståtte sin lære hos en låsesmed; han sa til sin far at han ville gå ut i verden og prøve lykken. «Ja,» sa faren, «det er godt og vel,» og ga ham noen penger til reisen. Han vandret da omkring; men så var det en gang at håndverket slo ham feil, og han hadde heller ikke mer lyst til det, men han syntes det skulle være morsomt å bli jeger. Da møtte han på veien en jeger med grønn trøye som spurte hvor han kom fra, og hvor han ville hen. Gutten sa han var smedsvenn, men han hadde ikke mer lyst til håndverket, han ville gjerne bli jeger, hvis han ville lære ham det. «Å ja, hvis du vil gå med meg.» Så gikk gutten med og var i lære hos ham i noen år og lærte å gå på jakt.

Nå ville han igjen prøve lykken, og jegeren ga ham ikke annet til lønn enn en vindbøsse, men den var slik at den traff alt hva den siktet på. Så gikk han da igjen ut i verden, og så kom han til en stor skog som han ikke kunne nå enden på den dag; da det ble kveld, satte han seg i et tre, for at ville dyr ikke skulle sønderrive ham. Ved midnatstid syntes han der skinte et lys langt borte; dette så han etter og la merke til hvor det var henne. Så tok han sin hatt av og kastet den på den kant som lyset kom fra, for at han ikke skulle ta feil av veien når han var kommet ned. Nå klatret han ned, gikk like hen til hatten, satte den igjen på hodet og gikk like frem. Jo lenger han gikk, desto større ble lyset, og da han kom der hen, så han at det var et stort bål og der satt tre kjemper omkring det; de hadde en okse på spiddet som de stekte.

Så sa den ene: «Jeg må kjenne om kjøttet snart er stekt,» og rev et stykke av og ville putte det i munnen, men i det samme skjøt jegeren det ut av hånden på ham. «Nå da,» sa kjempen, «der blåste vinden stykket ut av hånden på meg!» og så tok han det andre. Men da han ville bite i det, skjøt jegeren det igjen bort; da ga kjempen den som satt ved siden av ham en på øret og skrek: «Hva for noe, napper du stykket fra meg?» «Jeg har ikke nappet noe fra deg,» sa den andre, «det må være en skarpskytter som har skutt det bort.»

Kjempen tok seg et tredje stykke, men han kunne ikke holde det fast, for jegeren skjøt det ut av hånden på ham. Da sa kjempene: «Det må være en god skytter som kan skyte matbiten bort fra munnen på en, en slik en kunne være nyttig for oss,» og så ropte de: «Hei, kom hit, du skarpskytter, sett deg ved varmen og spis deg mett, vi skal ikke gjøre deg noe, men hvis du ikke kommer og vi må ta deg med makt, så er det forbi med deg.»

Da kom gutten frem og sa at han var en jeger som hadde utståtte sin lære, og det som han siktet på med sin rifle, det var han også god for å treffe på en prikk. Da sa de at hvis han ville gå med dem, så skulle han ha det godt, og de fortalte ham at ved enden av skogen var det et stort vann, og bak det stod det et tårn, og i tårnet satt det en deilig kongedatter, og henne ville de gjerne røve. «Ja,» sa han, «henne skal jeg snart få fatt på.»

Så sa de igjen: «Men det er ikke så lett ennå, for der ligger en liten hund som straks begynner å gjø når noen nærmer seg, og så vekker den alle folkene på kongsgården, derfor kan vi ikke komme inn; er du nå god nok for å skyte hunden i hjel?» «Ja,» sa han, «det er ingen sak for meg.» Så satte han seg i en båt og rodde over vannet, og da han nærmet seg land, kom hunden løpende og ville gjø, men da tok han frem sin vindbøsse og skjøt den på flekken. Da kjempene så det, ble de glade og trodde at nå var de da sikre på kongedatteren, men han sa til dem at de skulle bli hvor de var til han kalte på dem.

Deretter gikk han inn i slottet, og alt var stille og rolig og alle sov; da han kom inn i det første kammeret, hang der en sabel som var av pure sølv med en gullstjerne og kongens navn på, og så stod det et bord, og på bordet lå det et forseglet brev, og i brevet stod at den som hadde sabelen, kunne drepe alt som han møtte. Da tok han sabelen fra veggen, hang den ved siden og gikk videre, og så kom han i det andre kammeret hvor kongedatteren lå og sov, og hun var så smukk at han stod stille og betraktet henne og turte ikke engang trekke pusten.

Da han nå så seg om i værelset, så fant han under sengen et par tøfler; på den høyre stod hennes fars navn, og på den venstre stod hennes navn, og alt med gullbokstaver. Da tok jegeren en saks og klippet den høyre snipp av hennes halstørkle og puttet den i sin ransel, og så tok han også den høyre tøffelen med kongens navn og puttet den i ranselen. Jomfruen lå enda bestandig og sov, og hun var ganske insydd i sin skjorte; så klippet han også et stykke av skjorten og stakk det i ranselen, og alt det gjorde han uten å røre ved henne.

Så gikk han igjen ut og lot henne sove, og da han kom til porten, stod kjempene enda utenfor og ventet på ham og tenkte at han skulle bringe dem kongedatteren; han ropte til dem at de skulle komme inn, for jomfruen var alt i hans vold, men døra kunne han ikke lukke opp, der var et hull som de måtte krype igjennom. Nå kom den første, da viklet jegeren kjempens hår om sin hånd, trakk hodet inn og hugg det av ham med sabelen i ett hugg, og så trakk han ham helt inn; nå ropte han på den andre og hugg hodet av ham også; det samme gjorde han med den tredje, og nå var han glad over at han hadde frelst den deilige jomfru fra kjempene; så skar han tungene av dem og stakk dem i ranselen.

Da tenkte han: nå vil jeg gå hjem til min far og vise ham hva jeg alt har gjort, og så vil jeg igjen dra ut i verden, og jeg vil nok finne den lykke som Gud vil forunde meg.

Men da kongen våknet, så han at de tre kjempene lå døde; så gikk han inn i sin datters sovekammer, vekket henne og spurte hvem der hadde drept kjempene. Da sa hun: «Kjære far, jeg vet ikke, for jeg har sovet.» Da hun nå stod opp og ville stikke beina i tøflene, så var den høyre borte, og da hun betraktet sitt halstørkle, var det klippet i to og den høyre snipp manglet, og da hun så på sin skjorte, så var det et stykke borte.

Da lot kongen alle hoffolkene samle seg, soldater og alle dem som var der, og spurte hvem der hadde frelst hans datter og drept kjempene. Nå hadde han en kaptein som var enøyet og et fælt stygt menneske; han sa at han hadde gjort det. Da sa den gamle konge at siden han hadde gjort det, så skulle han ha prinsessen til ekte, men prinsessen sa: «Før jeg vil ha ham til mann, vil jeg gå ut i verden så langt som mine ben vil bære meg.»

Da sa kongen at hvis hun ikke ville gifte seg, skulle hun trekke de kongelige klærne av og ta bondeklær på og gå sin vei, og hun skulle gå til en pottemaker og begynne å handle med potter; da trakk hun de kongelige klærne av og gikk til en pottemaker og tok en hel del potter og fat på borg, og så lovte hun at hun skulle betale det om aftenen hvis hun fikk solgt det.

Nå sa kongen at hun skulle sette seg i den ene enden av torget og selge det, og så leide han noen bondevogner til å kjøre over alle potterne så de gikk i tusen stykker. Da kongedatteren hadde stilt sine potter og fat på gata, kom vognen og kjørte over dem så det ikke var annet tilbake enn skår; nå begynte hun å gråte og sa: «Ak, Gud! hvorledes skal jeg nå kunne betale pottemakeren,» men kongen hadde ved dette villet tvinge henne til å gifte seg med kapteinen; men i stedet for å gjøre det, gikk hun igjen til pottemakeren og spurte om han ville borge henne ennå en gang; han sa nei, han måtte først ha betaling for det hun hadde fått.

Da gikk hun til sin far og skrek og sa at hun ville vandre ut i verden. Han sa at hun skulle gå til skogen, der ville han bygge et hus til henne hvor hun skulle sitte alle sine levedager og koke for alle og enhver, men ikke ta penger av noen. Så lot han da bygge et hus til henne i skogen, og over døra satte han et skilt, og på det stod skrevet: «I dag for ingenting, i morgen for penger.» Der var hun nå i lang tid, og det gikk det rykte i verden at der var en jomfru som kokte for ingenting, og det stod over døra på et skilt.

Dette hørte også jegeren og tenkte: nei, det var noe for deg, for du er dog fattig og har ingen penger; så tok han med seg sin vindbøsse og sin ransel, og i den lå enda alt det som han hadde tatt med seg fra slottet som tegn, og gikk så ut i skogen og fant også huset med skiltet hvorpå det stod: «I dag for ingenting, i morgen for penger.» Ved siden hadde han sverdet som han hadde hugget hodet av de tre kjemper med, og kom så inn i huset og fikk seg noe å spise. Han ble glad i den deilige pika, og hun var også virkelig deilig.

Hun spurte ham hvor han kom fra, og hvor han ville hen; da sa han: «Jeg reiser omkring i verden.» Så spurte hun hvor han hadde fått sverdet fra, for på det stod hennes fars navn. Han spurte om hun var kongens datter. «Ja,» sa hun. «Med dette sverd,» sa han, «har jeg hugget hodet av tre kjemper,» og tok som tegn deres tunger ut av ranselen, og så viste han henne også tøffelen og snipp av halstørkleet og stykket av skjorten. Da ble hun svært glad og sa at han var den som hadde frelst henne.

Så gikk de sammen til den gamle konge, og hun førte ham inn til ham og sa at jegeren var den som hadde frelst henne fra kjempene. Og da den gamle konge så alle tegnene, kunne han ikke tvile, og det var ham kjært, og han ville gi ham henne til kone; og det var jomfruen inderlig glad over. Så kledde de ham ut som om han var en fremmed herre, og kongen lot gjøre gjestebud.

Da de nå satt til bords, satt kapteinen ved den venstre siden av kongedatteren, men jegeren ved den høyre, og kapteinen trodde det var en fremmed herre som var kommet i besøk. Da de nå hadde spist og drukket, sa den gamle konge til kapteinen at han ville gjøre ham et spørsmål som han skulle gjette: «Når en sa han hadde drept tre kjemper, og han ble spurt om hvor kjempenes tunger var henne, og han så etter og der ikke fantes noen i hodet på dem, hvorledes gikk det til?»

Da sa kapteinen: «De har vel ikke hatt noen.» «Jasa,» sa kongen, «hvert dyr har en tunge,» og så spurte han videre hva som burde gjøres ved en slik. Dertil svarte kapteinen: «Han bør hugges i stykker.» Da sa kongen at han hadde avsagt sin egen dom, og kapteinen ble satt i fengsel og hugget i fire stykker, men kongedatteren ble gift med jegeren, og han tok sin far og mor til seg, og de levde i fryd og glede hos sin sønn, og etter den gamle kongens død arvet han riket.