Hans Pindsvin

Det var en gang en rik bonde som ikke hadde noen barn med sin kone, og når han kom sammen med de andre bøndene så gjorde de nar av ham og spurte hvorfor han ingen barn fikk; derover ble han en gang sint, og da han kom hjem, sa han: «Nå vil jeg ha et barn, om det så skal bli et pinnsvin.» Om noen tid fikk hans kone et barn; oventil var det et pinnsvin og nedentil en gutt, og da hun så barnet, ble hun redd og sa: «Der kan du se, du har forgjort oss!» Da svarte mannen: «Ja, hva kan det hjelpe altsammen, gutten må til dåpen, men vi kan ikke be noen til fadder.» Da sa kona: «Vi kan heller ikke gi ham noe annet navn enn Hans Pindsvin.»

Da han var døpt, sa presten: «Han kan ikke ligge i noen ordentlig seng med de piggene.» Derfor ble det lagt litt strå bak ovnen, og det var Hans Pindsvins seng. Han kunne heller ikke patte moren; for han stakk henne med sine pigger. Så lå han da bak ovnen i åtte år og hans far var lei ham og tenkte: gid han ville dø; men han døde ikke, men ble liggende der.

Nå hendte det seg en gang at det var marked i byen, og dit skulle bonden; før han gikk spurte han sin kone hva han skulle bringe med tilbake til henne: «Litt kjøtt og et par stykker hvetebrød til husholdningen,» sa hun. Så spurte han pika: hun ville ha et par tøfler og strikkestrømper. Til sist sa han også: «Hva vil du ha, Hans Pindsvin?» «Å far,» sa han, «kjøp en sekkepipe til meg.»

Da nå bonden kom hjem, ga han kona kjøtt og hvetebrød som han hadde kjøpt til henne, deretter ga han pika tøflene og strikkestrømpene, og endelig gikk han bak ovnen og ga Hans Pindsvin sekkepipa. Da Hans Pindsvin hadde fått den, sa han: «Gå nå hen til smia, far, og la smeden legge sko under hanen, så vil jeg ri min vei og aldri mer komme igjen.» Da ble faren glad over at han skulle bli kvitt ham, og han lot smeden legge beslag under hanen, og da han var ferdig, satte Hans Pindsvin seg opp og red sin vei og tok med seg svin og esler som han ville gjete i skogen.

I skogen måtte hanen fly opp på et høyt tre med ham, og der satt han og gjette eslene og svinene, og han satt der i mange herrens år til hjorden var blitt stor, men hans far visste intet om ham. Mens han satt i treet, blåste han på sin sekkepipe så det var deilig å høre. En gang kom en konge som hadde fart vill i skogen og hørte musikken; han forundret seg herover og sendte tjeneren hen for å se etter hvor musikken kom fra. Han så seg om, men han så ikke annet enn et lite dyr som satt oppe i et tre, det så ut som en gårdshane, og på den satt et pinnsvin og blåste på sekkepipe.

Da sa kongen til tjeneren at han skulle spørre hvorfor han satt der, og om han ikke visste hvor veien gikk til hans kongerike. Da steg Hans Pindsvin ned av treet og sa at han ville vise ham veien hvis kongen ville love ham med sort på hvitt at han skulle få hva som først møtte ham på kongsgården når han kom hjem. «Det kan du nok gjøre,» tenkte kongen, «du kan skrive hva du vil, for Hans Pindsvin forstår det så ikke allikevel.» Så tok kongen penn og blekk og rablet opp noe, og da det var gjort, viste Hans Pindsvin ham veien, og han kom lykkelig hjem.

Men da hans datter så ham langt borte, ble hun så glad at hun gikk ham i møte og kysset ham. Han tenkte på Hans Pindsvin og fortalte henne hvorledes det var gått med ham, og at han hadde måttet love et underlig dyr som red på en hane og blåste på sekkepipe at det skulle få det som først møtte ham når han kom hjem, men han hadde skrevet at han ikke skulle få det, for Hans Pindsvin kunne ikke lese skrift. Dette var nå prinsessa meget glad over og sa at det var godt; for hun ville allikevel aldri gå derhen.

Men Hans Pindsvin voket svinene og eslene, og han var alltid lystig og satt på treet og blåste på sin sekkepipe. Nå hendte det at en annen konge kom reisende med sine tjenere og løpere, og han var også fart vill i skogen og visste ikke hvorledes han skulle komme hjem igjen, fordi skogen var så stor. Da hørte han også den skjønne musikk langt borte og undret seg over hva det vel kunne være, og så sa han til sin løper at han skulle se etter hvor den kom fra. Da gikk løperen bort under treet, og han så hanen sitte der og Hans Pindsvin på ryggen av den. Løperen spurte ham hva han gjorde der oppe. «Jeg gjeter mine esler og svin: hva er ellers Deres begjæring?»

Løperen sa at de var fart vill og kunne ikke finne veien tilbake til kongeriket, og han spurte om han ikke kunne vise dem veien. Da kom Hans Pindsvin med hanen ned fra treet og sa til den gamle konge at han ville vise ham veien hvis han ville gi ham det som først møtte ham når han kom hjem til kongsgården. Kongen sa ja og skrev under med sin hånd at Hans Pindsvin skulle ha det. Da det var gjort, red han foran på hanen og viste ham veien, og kongen kom lykkelig og vel tilbake til sitt rike igjen.

Da han kom hjem, ble det stor glede; han hadde en eneste datter som var overmåte deilig; hun gikk ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham og gledet seg over at hennes gamle far kom hjem. Hun spurte ham også hvor i all verden han hadde vært så lenge; da fortalte han henne at han var gått vill, og at han nesten ikke hadde funnet hjem igjen, men da han drog igjennom en stor skog, hadde en som halvveis så ut som et pinnsvin og halvveis som et menneske sittet og redet på en hane i et tre og blåst på sekkepipe, og han hadde hjulpet ham på rett vei igjen, men derfor hadde han lovt ham at han skulle få det som først møtte ham på kongsgården, og det var henne, og derover var han nå så bedrøvet; men hun lovte ham at hun gjerne skulle gå med når han kom, for sin gamle fars skyld.

Men Hans Pindsvin gjette sine svin, og disse svin fikk igjen svin, og disse fikk igjen svin. Da sendte Hans Pindsvin bud til sin far og sa at de skulle rømme alle svinestier i landsbyen, for nå kom han med en hjord svin som var så stor at enhver skulle få slaktet som på noen måte kunne slakte. Da hans far hørte dette, ble han bedrøvet; for han trodde at Hans Pindsvin for lenge siden var død. Men Hans Pindsvin satte seg på sin hane, drev svinene inn i landsbyen og lot dem slakte; hu! der ble en slakting og hakking så man kunne høre det en hel mil borte.

Da sa Hans Pindsvin: «La min hane bringe til smeden, far, og la smeden legge sko under den, så rider jeg bort og kommer aldri mer tilbake.» Da faren hørte at Hans Pindsvin ikke mer ville komme tilbake, ble han glad og lot legge nye sko under hanen.

Hans Pindsvin red nå til det første kongeriket; der hadde kongen befalt at hvis det kom en ridende på en hane med en sekkepipe under armen, da skulle de skyte på ham og hugge og stikke ham, for at han ikke skulle komme til slottet. Da nå Hans Pindsvin kom ridende, for de inn på ham med bajonettene, men han ga hanen av sporene, fløy av sted over porten like til kongens vinduer, satte seg der og ropte til kongen at han skulle gi ham det han hadde lovt, ellers skulle han ta livet både av ham og hans datter.

Da ga kongen sin datter gode ord og bad at hun skulle gå ut, for at hun kunne redde hans og sitt eget liv. Da kledde hun seg i hvite klær, og hennes far ga henne en vogn med seks hester for og prektige tjenere og gull og penger. Hun satte seg inn i vogna, og Hans Pindsvin med sin hane og sekkepipe satte seg ved siden, så tok de avskjed og reiste bort, og kongen tenkte at han aldri skulle få se henne mer.

Men det gikk annerledes enn han tenkte, for da de var kommet et stykke fra byen, trakk Hans Pindsvin henne ut av vogna og stakk henne med sine pigger til hun ble ganske blodig; da sa han: «det er lønna for din falskhet, gå nå din vei, for jeg vil ikke ha deg.» Så jaget han henne hjem igjen, og hun var beskjemmet for hele sitt liv.

Men Hans Pindsvin red videre med sin hane og sekkepipe og kom til det andre kongeriket, hvor han også hadde vist kongen vei. Men denne konge hadde befalt at når det kom en som så ut som Hans Pindsvin, skulle de presentere gevær for ham og rope hurra og føre ham til det kongelige slott. Men da nå prinsessa fikk se ham, ble hun forskrekket, for han så så rar ut; men hun tenkte at det var intet å gjøre ved det, for hun hadde lovt sin far det. Hun tok imot Hans Pindsvin og bød ham velkommen, og hun satte seg ved hans side.

Da det nå ble aften og de skulle gå hen og legge seg, ble hun redd for hans pigger, men han sa at hun ikke skulle være redd, det skulle ikke skje henne noe ondt, og til den gamle konge sa han at han skulle bestille fire mann, og de skulle våke ved sovekammerdøra og gjøre opp en stor ild, og når han gikk inn i sovekammeret og ville legge seg i sengen, skulle han krype ut av sitt pinnsvinskinn og la det bli liggende foran sengen, men da skulle mennene hurtig springe til og kaste det på varmen og passe på til det var aldeles opbrent.

Da nå klokka slo elleve, gikk han inn i kammeret og trakk pindsvinhuden av og lot den ligge foran sengen, så kom mennene og tok den hurtig og kastet den på varmen, og da den var opbrent, da var han forløst og lå i sengen som et annet menneske, men han var kullsort som om han var svidd. Kongen sendte bud til sin lege, som gned ham inn med gode salver så han ble hvit, og da var han en vakker mann. Da prinsessa så dette, ble hun glad, og de stod opp, spiste og drakk og holdt bryllup, og Hans Pindsvin fikk kongeriket av den gamle konge.

Noen år etter tok han sin dronning med seg og reiste til sin far og sa at han var hans sønn, men faren sa han ikke hadde noen sønn. En gang hadde han hatt en, men han var født som et pinnsvin med pigger på og hadde fart ut i den vide verden. Da ga han seg til kjenne, og den gamle far gledet seg og drog med ham til hans kongerike.