Gjete kongens harer
Gjete kongens harer
Det var engang en livsørsmann som hadde gitt opp gården sin til odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de het Per og Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting gjøre, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for gode til alt, og at ingenting var godt nok til dem.
Langt om lenge hadde Per fått høre at kongen ville ha en gjeter til å gjete harene sine, og så sa han til faren at han ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke tjene noen ringere mann enn kongen, sa han. Kallen mente det, at der nok kunne være arbeide som passet bedre til ham enn det; for den som skulle gjete harene, fikk være leug og lett og ikke noen daustokk1, og når harene tok på å skjerpe og flyge, så ble det annen dans enn å rangle stuemellem.
«Ja, det fikk ikke hjelpe, Per ville dit og han skulle dit,» så tok han skreppen på nakken og labbet ned over bakken, og da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en gammel kjærring, som sto med nesen sin i en vedkubb og hakket, og da han fikk se hvorledes hun rykket og slet for å komme løs, gav han seg til å storle.
«Stå ikke der og glis,» sa kjærringen, «men kom og hjelp en gammel krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesen min ned i her, og så har jeg stått og rykket og slitt og ikke smakt mat-smulen i hundre år,» sa hun.
Men enda mer lo han Per; han syntes det var bare moro, og sa, at når hun hadde stått så i hundre år, kunne hun alltid holde ut hundre til.
Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter straks; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god lønn skulle han ha, og kanskje prinsessen på kjøpet; men om det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.
Så lenge Per var i fegaden2 og hjemhagen, hadde han alle harene i én flokk; men da det led på dagen, og de kom opp i skogen, tok de til å skjene og flye over alle åsene. Per satte etter og rendte på sprang, så lenge han kunne skjønne han hadde én igjen, og da den siste var borte, var han nesten sprengt, siden så han ikke mer til dem.
Da det led på ettermiddagen, ruslet han på hjemveien, og sto og kopte og kopte etter dem i grinden. Å nei, der kom ingen harer; men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på ham, strødde pepper og salt i og kastet ham i ormegården.
Om en stund ville Pål i veien til kongsgården og gjete harene til kongen. Kallen sa det samme til ham, og enda mer til; men han måtte avsted og han ville avsted, der var ingen råd for det, og det gikk hverken verre eller bedre med ham, enn det gikk med Per. Kjærringen sto der og rykket og slet med nesen i vedkubben, han lo og syntes det var bare moro, og lot henne stå der og hakke. Tjeneste fikk han straks, der var ikke nei til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda han sprangfløy, så han pæset og bar seg som en buhund i solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven på tråkken, og tok og skar tre brede røde remmer av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så i ormegården med ham.
Da det led om en stund, ville Askeladden i veien og gjete kongens harer, og det sa han til kallen: han syntes det kunne være sådan høvelig arbeide for seg, å fare i skog og mark og bort etter jordbærbrådene og rekke etter en flokk harer og ligge og sove og late seg i solbakkene stundom til.
Kallen mente at der nok kunne være arbeide som høvde bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham, enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder på, eller som en flue på en tjærekost; og når de tok til å skjene i solbakkene, ble det annen dans enn å fange lopper med votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være mer enn leug og lett, og flyge måtte han være enn et tørt skinn og en fuglevinge.
«Ja, det fikk ikke hjelpe hvorledes det var,» sa Espen Askeladd; han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn gjeten og kalven. Så tok Askeladden skreppen på nakken og labbet ned over bakken.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å bli riktig sulten, kom han til den gamle kjærringen som sto med nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.
«God dag, gamlemor,» sa Askeladden; «står du der og bryner nesen din, din stakkars krok du er?» sa han.
«Nå har ingen kalt meg mor på hundre år,» sa kjærringen; «men kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så lite å leve av, for jeg har ikke hatt mat i min munn i all den tid; så skal jeg gjøre deg et morsstykke3 igjen,» sa hun.
«Ja, han syntes nok hun kunne trenge til både mat og drikke da,» sa Espen Askeladd.
Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk nesen ut av vedsprukken, og satte seg til å ete og delte med henne, og kjærringen hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved brørparten av nista.
Da de var ferdige med det, gav hun Askeladden en pipe, som var slik, at når han blåste i den ene enden, så spredte det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanket det seg sammen igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake. «Det var mye til pipe,» tenkte Espen Askeladd.
Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter straks, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle han ha, og var han i stand til å gjete kongens harer, så ingen kom bort, skulle han kanskje få prinsessen også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker på det, at han gikk bort og brynte kniven med det samme.
Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegaden og i hjemhagen, hadde han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen, og det led til middags, så sola tok til å brenne og skinne i bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle haugene.
«Eia mei da! hei vil du gå!» skreik Espen Askeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de for til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom fram på en gammel kullebund, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem over, som en trop soldater på en eksersérmo4.
«Det var mye til pipe,» tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skjente og sytte seg selv til kveldstid; da blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med dem som med en saueflokk.
Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og undret seg på hva dette var for en kar, som gjette harene, så han kom hjem med dem igjen, og kongen talte og regnet dem, og peika med fingeren og regnet dem igjen, men der var ikke borte så mye som en hareunge engang. «Det var gut det!» sa prinsessen.
Den neste dag for han til skogs og skulle gjete igjen. Men som han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i kongsgården bort til ham, for at hun skulle få greie på hvorledes det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så vel.
Han tok fram og viste henne pipa, og så blåste han i den ene enden, så de for som en vind bort over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten og sto på rekke og rad igjen.
Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.
«Ja, det er mye til pipe,» sa Espen Askeladd, «og for penger var den ikke til fals, men ville hun gi ham de hundre dalerne og en kyss for hver daler, så skulle hun få den,» sa han.
«Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk til.»
Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var pipa borte, for Espen Askeladd hadde ønsket den til seg igjen, og da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en annen saueflokk, og alt det kongen regnet og peika og talte, så hjalp det ikke, der manglet ikke et hår.
Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien, for at hun skulle få pipa fra ham. Hun gjorde seg blid som en lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge henne pipa, og si henne hvorledes hun skulle bære seg ad for å få den vel hjem med seg.
«Ja, det er mye til pipe,» sa Espen Askeladd; «og den var ikke til fals,» sa han, «men det var det samme, han fikk gjøre det for hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun beholde den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.»
Det var en høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun kvittet seg likesom for å gi ham kyssene; men siden det var i skogen, så ingen så det eller hørte det, så fikk det skure, for pipa måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og fingret på den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle ta den opp, var den borte mellom fingrene på henne.
Den neste dag ville dronningen selv i vei og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle ha pipa med seg også.
Hun var mer knepen på skillingen og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på, så det ble tre hundre. Askeladden sa det var mye til pipe, og det var et rent skambud, men for hennes skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt5, for på det slaget var hun ikke så pruten.
Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel attpå; men det gikk ikke henne et hår bedre enn de andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om aftenen kom Espen Askeladd hjemdrivende med kongens harer som med en tam saueflokk.
«Det er skrap alt i hop,» sa kongen; «jeg får nok i veien selv, skal vi få fra ham denne skarvepipa; det blir ikke annen råd, kan jeg skjønne.»
Og da Espen Askeladd var kommet vel til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter, og fant ham i den samme solbakken som kvinnfolkene hadde vært i kastelag med ham.
Ja, de var fine venner og vel forlikte, og Espen tedde ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.
«Ja, det er mye til pipe det,» sa Espen Askeladd, «og for penger er den ikke til fals,» sa han; «men ser du den hvite merra der nede?» sa han og peika bort i skogen.
«Ja, det er min egen hest, det er Hvita det,» sa kongen; den var han god for å kjenne selv.
«Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse den hvite hoppa som går ned i myra bak ved den store furua, så skal du få pipa mi.»
«Er den ikke til fals for noen annen pris?» sa kongen.
«Nei, den er ikke det,» sa Espen.
«Ja men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt i mellom?» sa kongen.
Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i pengepunga si, og den stakk han i lomma og knappet vel til for den, og så strøk han avsted på hjemveien; men da han kom til kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke pipa mer enn de hadde den; og Espen Askeladd kom hjemdrivende med hareflokken, og der manglet ikke et hår.
Kongen var både hask og harm, fordi han hadde narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa det samme, det var best å rette en sådan bedrager på fersk gjerning.
Espen mente det at det hverken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt, så godt han kunne.
Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å lyve det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han få beholde livet.
«Der var hverken noe langt eller vanskelig arbeide det, det trodde han seg vel til,» sa Espen Askeladd. Og så tok han på å fortelle hvorledes det var gått med ham fra først av; han fortalte om kjærringen med nesen i stubben, og rett som det var, så sa han: «jeg må noe lyve i hop, skal karet bli fullt»; så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om prinsessen, hvorledes hun kom til ham og kysset ham så vel for pipa, så ingen så eller hørte det, borte i skogen — «jeg må noe lyve i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Askeladd; så talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor flongs hun var med smellkyss — «jeg må noe lyve i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Askeladd.
«Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg,» sa dronningen.
«Å inte,» sa kongen.
Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den hvite hoppa som gikk ned i myra — og om han ville ha pipa, så fikk han — så fikk han — ja, med forlov, «jeg må noe lyve i hop, skal karet bli fullt,» sa Espen Askeladd.
«Holdt, det er fullt, gut!» skreik kongen, «ser du ikke det flømmer over bryggen på bryggekaret?»
Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk prinsessen og halve riket; der var ingen råd for det.
«Det var mye til pipe det,» sa Espen Askeladd.
