Kullbrenneren

Det var en gang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også kullbrenner. Da faren var død, giftet sønnen seg, men han ville ikke ta seg noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og til slutt ville ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde han fått brent en mile en gang da, og reiste til byen med noen kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygata og så seg om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at der var så mange prester, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av seg lua for; jeg skulle ønske jeg var prest jeg også, så hilste de kanskje på meg og; nu læst de mest ikke se meg,» sa han.

«Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du og,» sa grannene til kullbrenneren; «men nu er vi på færden likevel, så kan vi reise på auksjon etter gammelprest og få oss en tår, og i mellomtida kan du kjøpe kappa og krage,» sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

«Nu har du vel både levevei og skillinger?» sa kjerringa.

«Ja, nu skal det bli levevei, mor,» sa kullbrenneren, «for nu er jeg blitt prest!» sa han; «her ser du både kappa og krage!» — «Det skal du få meg til å tro; sterkt øl gjør store ord,» sa kjerringa; «du er like sånn, hvad for en ende der snur opp, du,» sa hun. «Du skal verken syte eller kyte av mila, før kullene er kjølet,» sa kullbrenneren.

Så var det en dag der reiste så mange presteklædde folk forbi hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunne skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren ville være med han også og tok på seg presteklærne. Kjerringa mente det var vel så visst å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen den tobakksskillinga han fikk for det også. «Alle snakker om drikkja, men ingen om tørsten, mor,» sa mannen, «dess mer en drikker, dess mer en tørster,» sa han, og så strøk han til kongsgården. Der ble alle de fremmede bedt inn til kongen, og kullbrenneren fulgte med, han også. Så sa kongen til dem at han hadde mistet den dyreste fingerringa si, og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt sammen alle de prestlærte i landet, om det var noen av dem som kunne si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut at han skulle lønne den som kunne si det; var han i prestlære, skulle han få kall; var det en prest, skulle han bli provst; var det en provst, skulle han bli biskop, og var han biskop, skulle han bli nærmest etter kongen.

Så gikk kongen fra den ene til den andre, og spurte dem allesammen, og da han kom til kullbrenneren, så sa han: «Hvem er du?» — «Jeg er den vise prest og den sanne profet,» sa kullbrenneren. — «Så kan vel du si meg hvem der har tatt ringa mi da?» sa kongen.

«Ja, det er ikke rent ut av von og vett, at det som er skjedd i mørket, kan synes seg i lyset,» sa kullbrenneren, «men det er ikke alle år at laksen leker i furutop,» sa han. «Nu har jeg lest i syv år for meg og mine, og har ikke fått kall enda, så skal tyven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for jeg må skrive og regne gjennom mange land.»

Ja, han skulle få god tid og så mye papir han ville, når han bare kunne skaffe tyven fram.

Så kom han opp på et kammer for seg selv i kongsgården, og der var det ikke lenge før de skjønte at han måtte kunne mer enn Fadervor, for han skrev opp så mye papir, at det lå der i store hoper og hauger, og der var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og kragetær¹. Men tida led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så ble kongen kjed av det, og så sa han, at kunne han ikke skaffe tyven fram om trei dager, så skulle han miste livet.

«Den som skal råde, får ikke være for brå; en kan da ikke kare ut kullene, før mila er slukket,» sa kullbrenneren. Men kongen ble ved sitt, han, og kullbrenneren skjønte det, at livet hans ikke var mye verdt. Nu var det trei av kongens tjenere som varta ham opp hver sin dag, og disse trei hadde vært sammen om å stjele ringa. Da den eine tjeneren kom inn og tok av bordet etter kveldsverden og gikk ut igjen, drog kullbrenneren et dypt sukk og så etter ham: «Det var den første,» sa han; han mente den første av de trei dagene han hadde igjen av livet sitt. «Denne presten kan mer enn madkei seg,» sa tjeneren, da han fikk kameratene for seg selv, og så fortalte han «at han hadde sagt at jeg var den første,» sa han. Den andre, som varta ham opp den neste dagen, skulle da legge vel merke til hva han sa, og riktig nok, da han tok ut etter kveldsverden, glante kullbrenneren stort på ham og sukka sårt, og så sa han: «Det var den andre.» Så skulle den tredje legge merke til hvordan han bar seg den tredje dagen, og det gikk verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døra og skulle gå med kopper og kjøretøy, så folda kullbrenneren hendene og sa: «Det var den tredje,» og så sukka han som hjertet ville briste.

Han kom ut til kameratene med ånda i halsen og sa det var greie sak at presten visste det, og så gikk de inn og gjorde knæfall for kullbrenneren og bad og velsigna, han måtte ikke si det var dem som hadde tatt ringa; de skulle gjerne gi ham hundre daler hver, når han ikke ville føre dem i ulykka. Det lovte han både visst og vel, der skulle ikke komme noen i ulykke, når han fikk pengene og ringa og en stor grøtpakke². Den balla han ringa vel inn i, og lot så en av dem gi den til den største galten til kongen, og gjete den, så den ikke gav den fra seg igjen.

Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og ville ha rett på tyven.

«Ja, nu har jeg regnet og skrevet gjennom mange land,» sa kullbrenneren, «men det er ikke noe menneske som har stjålet ringa,» sa han. «Pøh! hvem er det da?» sa kongen. «Å, det er den store galten til kongen,» sa kullbrenneren. Ja, de tok og slakta galten, og ringa hadde den i seg; det var riktig nok det. Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at han gav ham hest og gård og hundre daler på kjøpet. Kullbrenneren var ikke lenge om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i kallet, skulle han til kirka og lese opp kallsbrevet, men før han reiste, skulle han ha duurd³; så la han fra seg kallsbrevet på flatbrødet, men tok så feil og dyppa brevet ned i soddgryda, og da han kjente det var seigt å tygge, gav han hunden hele biten, og den slukte det med det samme.

Nu visste han ikke hvordan han skulle stelle seg. Men til kirka måtte han, for almuen venta, og da han kom dit, reiste han opp på prekestolen med det samme. Der begynte han å heve seg slik at alle tenkte, «det er visst svært til gild prest». Men da det bar til, ble det ikke så gildt enda.

«De ord, mine tilhørere, som I skulle fått høre denne dag, for i hundene, men kom igjen en annen søndag, mine kjære sognefolk, så skal I få annet å høre! og dermed er denne prekenen ute.»

Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preken hadde de aldri hørt; men så mente de, «han tør vel bli bedre, og blir han ikke det, så skal det vel bli en råd med ham.» Den neste søndagen, da det var messe igjen, var det så fullt av folk som ville lyse på den nye presten, at det mest ikke var rom til dem i kirka. Ja, han kom da også, og reiste opp på prekestolen med det samme; der sto han en stund og sa ikke et ord, men så smelte han på med én gang og ropte: «Hør du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt bak i kirka?» — «Å, jeg har slike sunde sko, far,» sa hun. «Å, du kunne ta deg et gammelt pørkeskinn og gjøre deg ny sko, så kunne du komme like så langt fram i kirka du, som de andre damekvinnene⁴. — Forresten så må I betanke hvad for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirka, så kommer noen nordenfra og noen søndenfra; og det samme er det når I reiser fra kirka igjen; men I står vel, og da spørres det hvor det blir av dere. Ja, hvem vet hvor det blir av oss allesammen? — Så skal jeg lyse opp om en svart merr, som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og hengeman og mer slikt som jeg ikke vil nevne på dette sted. — Og så har jeg et hull på min gamle bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunne høve til hullet, det vet verken I eller jeg.»

Denne prekenen var noen av almuen nokså fornøyde med. De trodde ikke annet enn at det ble en bra prest av ham med tida, sa de, men de fleste syntes det var altfor galt, og da det ble provstmesse, så klaga de på presten og sa, at slike prekener hadde ingen hørt før, og så var det en som husket den siste og leste den opp for provsten.

«Det var en meget god preken,» sa provsten; «for det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trenge veien; og særlig,» sa han, «var det som han lyste opp om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulle gå med oss til slutt. Lomma med hullet på, det skulle bety hans trang, og lappa var offer og milde gaver han venta av menigheten,» sa provsten.

«Ja, så mye skjønte vi og, det var prestesekken det!» ropte de.

Til slutt sa provsten han syntes at menigheten hadde fått sånn en bra og forstandig prestemann, at de ikke burde klage på ham, og enden ble at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det ble verre og ikke bedre, så klaga de til biskopen.

Ja, langt om lenge kom han også, da det skulle være biskopsmesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirka, så ingen visste om det, og saga løs prekestolen, så det var såvidt den hang der, når en gikk varlig opp på den. Da så menigheten var samlet, og han skulle til å preke for biskopen, lista han seg opp på stolen og begynte å legge ut, så som han pleide; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høyt: «Er det noen her som har noe ondt eller noen ugjerning på seg, da er det best at han forlater dette sted; for i denne dag vil det skje et fall hvis make ikke har skjedd siden verdens skapelse,» og dermed slo han i stolen, så det dundra, og prekestolen og presten og hele hurven⁵ ramla ned over kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirka, som den ytterste dag holdt på å komme.

Men da sa biskopen til almuen at han undra seg på, at menigheten kunne klage over en prestemann som hadde sådanne gaver på stolen og så mye visdom, at han kunne forutsi tilkommende ting. Han syntes han minst burde være provst, sa han, og det varte ikke lenge heller før han ble det. Så var det ingen råd, de fikk drages med ham.

Nu var det så, at kongen og dronninga der i landet ikke hadde noe barn, men da kongen fikk høre at det kanskje kunne komme et, var han nysgjerrig etter å vite om det skulle bli en arving til land og rike, eller om det bare skulle bli en prinsesse. Så ble alle de lærde i landet samlet til slottet, for at de skulle si hva det ble til. Men da det ikke var noen av dem som kunne det, så huska både kongen og biskopen på kullbrenneren, og det var ikke lenge før de fikk ham imellom seg og spurte ham ut. Nei, han kunne ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som ingen kan vite.

«Ja, ja,» sa kongen, «jeg er like glad, enten du vet det eller du ikke vet det, jeg; men du er jo den vise prest og sanne profet, som kan forutsi tilkommende ting; og vil du ikke si det, skal du miste både kappe og krave,» sa kongen. «Men det er det samme, jeg skal prøve deg først,» sa han, og så tok han det største sølvkruset han eide, og gikk ned i stranda. «Kan du si meg hva der er i det kruset,» sa kongen, «så kan du nok si det andre og?» sa han og holdt på kruslaaget.

Kullbrenneren vred bare hendene og bar seg ille: «Å, du ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord, hva har du nu for alt ditt slid og ditt slep!» sa han.

«Ja, der ser du om du ikke visste det!» sa kongen, for han hadde en stor krabbe i sølvkruset. Så måtte kullbrenneren inn i storsua til dronninga. Han tok en stol og satte seg midt på gulvet, og dronninga gikk fram og tilbake i stua.

«En skal ikke gjøre båss til ufødt kalv, og ikke kjefte om navnet, før barnet er født,» sa kullbrenneren; «men slikt har jeg verken hørt eller sett,» sa han; «når dronninga går mot meg, så tror jeg mest det blir en prins, og når hun går fra meg, ser det ut som det var en prinsesse»: det var tvillinger, så kullbrenneren traff det den gangen også. Og for det han kunne si det som ingen kunne vite, fikk han penger i lassevis, og så ble han den nærmeste neste kongen. Trip trap trille, han ble mer enn han ville.

Fotnoter

1. Uleselige skriblerier som lignet krokete tegn ↩

2. En pakke med grøt eller havregrøt ↩

3. Dugurd - frokost eller morgenmåltid før kirkegang ↩

4. Damekvinner - velstående kvinner, «fine damer» ↩

5. Hurv - støv, rusk og skrap ↩