Den grønne ridder

Der var en gang en konge som var enkemann, og han hadde en eneste datter. Men det er et gammelt ord, at enkemann sorg er som albuestøt, den gjør vondt, men den går snart over; og så giftet han seg med en dronning som hadde to døtre. Og denne dronninga, hun var ikke bedre enn stemødre pleier være; slem og trollet var hun alltid mot steddatteren.

Langt om lenge, da de var voksne disse prinsessene, så ble det krig, og kongen skulle ut og slåss for land og rike. De tre døtrene skulle få lov å si, hva kongen skulle kjøpe og ha med hjem til dem, hvis han vant på fienden. Steddøtrene skulle nå si ifra først, hva de ville ønske seg, må vite. Jo, den første ba om en gullrokk, så stor at den kunne stå på en sølvotteskilling, og den andre hun ba om et gullhespetre, så stort at det kunne stå på en sølvotteskilling. Det ville de ha; og det var nå hverken for vindinga eller for spindinga til noen av dem. Men hans egen datter, hun ville ingen annen ting be om enn at han ville hilse den grønne ridder. Kongen reiste ut i krigen, og hvordan det gikk, så vant han, og hvordan det bar til, så kjøpte han det han hadde lova steddøtrene; det hans egen datter hadde bedt ham om, hadde han glemt rent bort. Men så gjorde han et gjestebud, fordi han hadde vunnet. Der fikk han se den grønne ridder; så kom han det i hug, og hilste ham fra rettedatteren sin. Ridderen takket ham for hilsninga, og ga ham en bok, som så ut som en salmebok med spendeperm. Deri skulle kongen ta med og gi hende; men han måtte ikke lukke den opp, og ikke måtte hun det heller, før hun var alene. Da kongen var ferdig med krigen og gjestebuds-lagene, kom han hjem igjen, og han var nesten ikke kommet innenfor døra, før steddøtrene kringrendte ham etter det han hadde lova å kjøpe til dem. Ja, han hadde det. Men hans egen datter, hun holdt seg tilbake og spurte ikke etter noen ting, og kongen kom det ikke i hug han heller, før en gang han ville gå ut; da tok han på den kjolen han hadde hatt i gjestebudet, og med det samme han grep ned i lomma etter lommetørkleet, kjente han boka. Så ga han hende den, og sa han skulle hilse, den var fra den grønne ridder, og hun måtte ikke lukke den opp, før hun var alene.

Om aftenen da hun var for seg selv på sitt kammer, lukket hun opp boka, og med det samme hørte hun først en slått, så deilig at hun aldri hadde hørt maken til den, og så kom den grønne ridder. Han sa at boka var slik, at når hun lukket den opp, kom han til hende, det var det samme hvor hun var henne, og når hun lukket den igjen, var han borte med det samme.

Ja, hun lukket boka opp ofte om kvelden, når hun var alene og i ro, og ridderen kom alltid til hende og var der som tiest. Men stemora hadde nesa si i alt; hun skjønte, at det var noen inne hos hende, og hun var ikke lenge om å si det til kongen. Han ville ikke tro det; de fikk da se etter først, om det var så, sa han, før de kom med slikt og tok på hende for det. En aften stod de utenfor døra og lydde, og de syntes tydelig det talte innenfor. Da de kom inn, var det ingen. «Hvem var det du talte med?» spurte stemora både hardt og hvast. «Det var ingen det,» sa kongsdatteren. «Jo, jeg hørte det jo tydelig,» sa hun. — «Jeg lå bare og leste i en bønnebok.» — «Vis meg den,» sa dronninga. — Ja, det var ikke annet enn bønnebok det, og den måtte hun sagtens ha lov å lese i, sa kongen. Men stemora trodde det samme som før, og så bora hun et hull i veggen og lurte der. En aften hørte hun ridderen var der, rev døra opp og for som en vind inn til steddatteren; men hun var ikke sen til å lukke boka, hun heller, så han ble borte i en fart. Men hvor snapp hun hadde vært, så fikk stemora sett en snert av ham, så hun var viss om at noen hadde vært der.

Så skulle kongen ut på en lang lang reise; imellomtida fikk dronninga gravd et dypt hull ned i jorda; der muret de opp et hus; men i muren lot hun dem legge rottekrud og annen streng forgift, så det ikke skulle komme inn så mye som en mus engang. Murmesteren fikk god betaling, og lova at han skulle reise av landet; men det gjorde han ikke, han ble der han var, han. Der ble kongsdatteren satt nedi med sin pige, og så muret de gangen igjen, så det bare var et lite hull oppi, som de kunne sende mat ned igjennom til hende. Her satt hun og sørget, og tida falt lang og lengre enn lang. Så kjente hun, at hun hadde boka med seg, tok den og lukket den opp. Først hørte hun den samme deilige slåtten hun før hadde hørt, og siden en ynkelig jammer og lått, og rett som det var, kom den grønne ridder. «Jeg er nesten død nå,» sa han, og fortalte at stemora hadde lagt forgift i muren, og han visste ikke om han kunne komme ut igjen med livet. Da hun så måtte lukke boka, hørte hun den samme jammer og lått.

Men den terna som var hos hende, hadde en kjæreste, og ham fikk hun budsendt, at han skulle gå til murmesteren og be ham å gjøre hullet så stort at de kunne krype opp igjennom det; kongsdatteren skulle betale ham så godt, at han skulle ha nok alle sine levedager. Ja, han gjorde det; de slapp ut og reiste langt langt bort i fremmede land, både hun og terna, og hvor de kom, så spurte de etter den grønne ridder. Langt om lenge kom de til et slott som var kledd med sort, og med det samme de skulle forbi der, kom det en fløregn på dem; så gikk kongsdatteren inn under kirkesvalen og ville stå der til regnilen var over.

Som de stod så, kom en ung mann og en gammel mann, som også ville berge seg for regnet; men prinsessa drog seg lengre inn i kroken, så de ikke fikk se hende.

«Hva kommer det av, at denne kongsgården er kledd med sort?» sa den unge. «Vet du ikke det?» sa gamlingen, «prinsen her er dødssyk, han som de kalte den grønne ridder;» og så fortalte han hvordan det var gått til. Da den unge hadde hørt hvordan han hadde fått det, spurte han, om det ikke var noen som kunne gjøre ham god igjen. «Nei, det er ikke mer enn én råd,» sa han, «og det er, dersom den jomfru som satt i huset under jorda, kom mer and plukker legedomsurter på marka, koker dem i søt melk og vasker ham med tre ganger,» og så regnet han opp, hva det var for urter som skulle til, for at han skulle bli frisk. Dette hørte hun, og hun hørte vel etter også. Da regnet var over, gikk de to, og hun biet ikke lenge, hun heller. Da de kom hjem dit hvor de bodde, måtte de ut og hente alle slags urter på mark og i skog, både hun og terna, og de plukket og sanket sent og tidlig av alle dem hun skulle ha og koke. Så kjøpte hun seg en doktorhatt og en doktorkjole, gikk opp til kongen og bød seg til å gjøre prinsen god igjen.

Nei, det kunne ikke nytte, sa kongen; det hadde vært så mange der og prøvd det, men det var alltid blitt verre og ikke bedre. Hun ga seg ikke, men lova sikkert at han skulle bli god, og det både fort og vel. Ja, så skulle hun få lov å prøve da, og kom inn til den grønne ridder og vasket ham første gang. Da hun kom igjen den andre dagen, var han så god at han kunne sitte i senga; den neste dagen var han kar til å gå i værelset, og den tredje dagen var han så frisk som fiska i vannet. Han skulle ut på jakt, sa doktoren. Nå ble kongen så glad i doktoren som fuglen i lyse dagen. Men doktoren ville hjem. Da kastet hun kjolen og hatten, pyntet seg og laget til et måltid, og så lukket hun boka opp. Det var den samme gledesslått som før, og med det samme kom den grønne ridder. Han undret seg på hvordan hun var kommet dit. Men så fortalte hun hvordan alt var gått til, og da de hadde spist og drukket, tok han hende med like opp på slottet og fortalte kongen hvordan det var gått til fra først til sist.

Så ble det bryllup og bryllups-tuering, og da de var ferdige med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på hennes far. Men stemora tok de og trillet i en spikertønne.