Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et streplag, og noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var død, ville gutten ut i verden og prøve sin lykke; så bandt han sverdet om seg og tok brødsmulene og la i streplaget til niste; for de bodde oppe i en skoglie, langt fra folk. På veien måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne se ut over vidden fikk han se en løve, en falk, og en maur, som stod og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved, da han så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik, at hver fikk det han burde ha.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven gav han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort det, sa han: «Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det meste, fordi den er størst og sterkest; falken skal ha det beste, fordi den er fin og fysen; mauren skal ha skolten, fordi den kryper i kroker og kriker.»

Ja den delingen var de vel fornøyd med alle sammen, og de spurte ham hva han skulle ha, fordi han hadde skiftet så vel imellom dem. «Har jeg gjort dere en tjeneste, og der er nøyd med det, så er jeg velnøyd,» sa han; «men betaling skal jeg ikke ha.» Jo, noe skulle han ha, sa de. «Vil du ikke ha annet,» sa løven, «så skal du få tre ønsker.» Men gutten visste ikke hva han skulle ønske seg. Så spurte løven, om han ikke ville ønske at han kunne skape seg om til løve, og de to andre spurte om han ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han skulle være både godt og vel, og så ønsket han seg det.

Han kastet sverdet og streplaget, skapte seg om til falk og begynte å fly. Så fløy han, til han kom over et stort vann; men da han kom utpå, ble han så trøtt og så sårvinget at han ikke kunne fly lengre, og da han så et bratberg som stod opp av vannet, satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et underlig berg, og gikk omkring på det en stund. Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en liten falk igjen og fløy avsted, til han kom til kongsgarden; der satte han seg i et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen, fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da falken var kommet innenfor, stod hun ferdig, og - husj - slo kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den inn i et bur.

Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun gav seg til å skrike, så kongen våknet og kom inn og spurte hva her var på ferde.

«Det er noen her!» skreg prinsessen. I det samme var gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen. Kongen kunne ikke se noe som var å bli redd for; så sa han til kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men da han var vel ute av døren, var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og satte seg hos prinsessen.

Da skreg hun høyt, og kongen kom og skulle se hva der var på ferde igjen.

«Det er noen her!» skreg kongsdatteren. Men gutten smatt inn i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint, fordi han ikke kunne få nattero, og sa det var noe tøv prinsessen for med; «skriker du så én gang til,» sa han, «så skal du bli var det at kongen er far din!»

Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var hos prinsessen igjen. Den gangen skreg hun ikke, endda hun var så redd, at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Så spurte gutten, hva det var hun var så redd for. «Jo, hun var lovet bort til en haugebasse,» sa hun, «og første gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdags morgen kom der bud fra haugebassen, og det budet var en drage, som kongen måtte gi ni velfødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han satt ut, at den som kunne fri ham for dragen, skulle få prinsessen og halve kongeriket.»

Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at der var en inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett så mange svin at der snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen var det netop en torsdags morgen, og der med så strøk gutten dit som dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondskaren i kongsgarden viste veien for ham.

Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og så sint, at det fraste ild og luer, da han ikke så svinematen sin, og fløy på gutten, som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde han seg til løve og sloss med dragen og rev det ene hodet av ham etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde ild og edder. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode igjen, det var det seigeste; til sist fikk gutten revet det av og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og der ble stor glede over hele kongsgarden, og gutten skulle ha kongsdatteren.

Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve haugebassen farende, tok kongsdatteren og for bort igjennom lufta med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men der hjalp hverken bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og for avsted. Men da han ikke så dem, kom han i hug det underlige bratberget han hadde hvilt på, den første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør, som var lukket. Men han visste råd til å komme inn, han krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed prinsesse og lyste en haugebasse med tre hoder.

«Jeg har nok gått riktig!» tenkte gutten ved seg selv, for han hadde hørt at kongen hadde mistet to døtre før, som trolla hadde tatt. «Kanskje jeg finner den andre også,» sa han ved seg selv og krøp igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt en annen fremmed prinsesse som lyste en haugebasse, og han hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der satt den yngste kongsdatteren og lyste en haugebasse med ni hoder. Han krøp opp på leggen hennes og knep henne; så skjønte hun at det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun haugebassen om hun fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var, igjen, og så sa han til henne at hun skulle spørre haugebassen, om hun da aldri skulle komme derfra og hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og begynte å lyste haugebassen.

Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker. «Du glemmer å lyste meg; hva er det du grunder på?» sa trollet.

«Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herfra og hjem til min fars gård,» sa kongsdatteren.

«Nei, det gjør du aldri,» sa haugebassen; «ikke før noen finner det sandkornet som ligger under den niende tunga i det niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker alle haugebassene, og berget blir til et gullforgylt slott, og vannet til engmarker.»

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhulla og gjennom sprekka ut på berget; der gjorde han seg til en falk og fløy dit som dragen lå. Så lette han, til han fant sandkornet, under den niende tunga i det niende hodet, og fløy avsted med det; men da han kom til vannet, ble han så trøtt, så trøtt, at han måtte dale ned og sette seg på en stein på stranda. Rett som han satt der, blundet han et øyeblikk, og imellom falt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy han bent til bratberget med det og slapp det ned igjennom sprekka. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og der stod et gullforgylt slott, som var det gildeste slott i hele verden, og vannet var de deiligste åkrer og grønneste enger noen ville se. Så reiste de til kongsgarden, og der ble det vel glede og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha hverandre, og de turet bryllup over hele kongeriket i syv samfulle uker. Og for ikke de vel, så gi du nå må fare endda bedre!