Ikke kjørende og ikke ridende

Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlik, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, fordi hun var ikke fin nok for ham. Men så tenkte han, han skulle prøve å bli kvitt henne, og så sa han, han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham

ikke kjørende
og ikke ridende,
ikke gående
og ikke akende,
ikke sulten
og ikke mett,
ikke naken
og ikke kledd,
ikke dag
og ikke natt.

For det trodde han hun ikke kunne greie.

Hun tok tre byggkorn og bet dem over, så var hun ikke mett, men ikke sulten heller; og så kastet hun et ullnett over seg, så var hun

ikke naken
og ikke kledd.

Hun tok så en sauebukk og satte seg på den, slik at bena slepte på bakken; så subbet hun frem, og da var hun

ikke kjørende
og ikke ridende,
ikke gående
og ikke akende.

Og det var i skumringen, skillet mellom natt og dag.

Da hun kom frem til vaktene, sa hun at hun måtte få snakke med prinsen; de ville ikke slippe henne inn, fordi hun så ut som et spektakkel. Men av alt styret våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort, og vred det ene hornet av bukken. Det tok hun, stod opp på ryggen av bukken og banket på vinduet med. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.