Grisen og levemåten hans.

Det var engang grisen var lei av levemåten sin, og så fikk han for seg at han skulde til tings og få dom for en annen levemåte — han fikk friste lykken han som andre, enten det blev til det tynne eller det tykke.

«Hva er det du har å klage over?» spurte skriveren.

«Å jeg er så lei av levemåten min, far,» sa grisen. «Hesten får havre, og kua får meldrikke, og så ligger de tørt og godt i bås og spiltaug attpå. Og jeg får ikke annet enn skuler og skyllevann; om dagen så vasser jeg i søle, og om natten ligger jeg og ruller meg i lort og våt halm. Er det rett og rettferdighet i slikt, skriver?» spurte han.

Nei, det syntes skriveren kunde være noe i, og så lette han i bøkene sine, og gav ham dom for en annen levemåte: «Det er ulikt du skal ha det så mye strengere,» sa han; «fra nå av skal du få hvete og erter, og sove i silkeseng.»

Ja, grisen takket, og var så glad at han visste hverken natt eller dag. Og hele hjemveien gikk han og mullet og smågryntet: «Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng!»

Veien gikk mellem noen skograbber, og oppi et av holtene lå reven og lydde på. Og han skulde nå straks ut igjen med fantestykkene sine, vet du. Og så til å pipe, fint og gnelt: «Skuler og rask, og ligge i boss!»

Grisen brydde seg ikke om det han; holdt på med sitt: «Hvete og erter, og ligge i silkeseng!»

Men det drev på og drev på: «Skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!» Og til slutt så ség det i grisen, og før han visste av det, tok han til å lye og ta efter.

Da han så kom hjem, spurte de hvordan det hadde gått på tinget; «fikk du dom for en likere levemåte?» sa de.

«Ja-vel, ja-vel,» sa grisen; «skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!»