Kjetta på Dovre.

Det var engang en mann oppi Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn; den skulde han gå til kongen av Danmark med. Så falt det seg så, at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i ei stue, hvor det bodde en mann som hette Halvor. Her bad han om han kunde få lånt hus til seg og kvitbjørnen sin.

«Å gud bære oss!» sa mannen i stua; «vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer det så fullt med troll her, at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet sjøl engang.»

«Å, du kan nok låne meg hus for det,» sa mannen; «bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven.»

Ja, så lenge bad han da, at han fikk lov. Så flyttet folkene ut, og da var det laget til for trollene med dekkete bord, både med rømmegraut og lutefisk og pølse, og ellers alt det som godt var, like som til et annet gildt gjestebud.

Rett som det var, så kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langrumpet, og noen var rumpeløse, og noen hadde lange, lange neser, og de åt og de drakk og smakte på all ting. Men så fikk en av trollungene se kvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte, gikk så sta og stakk det bort i nesa på kvitbjørnen, så han brente seg. «Kjette, vil du ha kurv?» skreik han. Så for kvitbjørnen op og brummet og jaget ut alle ihop, både store og små.

Året efter var Halvor i skogen julekveldseftermiddagen og skulde hente ved til helgen, for han ventet trollene igjen.

Aller best han hogg, hørte han det ropte borti skogen: «Halvor! Halvor!»

«Ja,» sa Halvor.

«Har du den store kjetta di ennå du?»

«Ja hun ligger hjemme under ovnen,» sa Halvor, «og nå har hun ynglet og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun er sjøl.»

«Så kommer vi aldri til deg mere da!» ropte trollet borte i skogen; og siden den tid har trollene heller ikke ett julegraut hos Halvor på Dovre.