Ilmarin smeds frierferd

Ilmarin smed ble aldri trett av å smi. Han la jernet i varmen og glødet det. Med det samme kom der en jomfru til smien. Hun stod i døra og sa til smeden: «Visste du Ilmarin smed, hva jeg kan fortelle deg, la du ikke jernet i varmen.» «Hvis det er noe godt du har å fortelle,» sa han, «vil jeg gi deg et vakkert smykke; men er det noe vondt, skal du få et glødende jern i halsen på deg.» «Nå ror to menn ut i båten, og de skal fri til Hiisikongens datter, den vakre Kathrine,» sa hun. Ilmarin smed tok jernet ut av varmen, falt i dype tanker og gikk hjem. «Mor,» sa han, «gjør kobberbadstua varmere enn glødende stein og gi meg en fin skjorte og en vakker klædning.» Så gikk Ilmarin smed inn i badstua, badet seg og kom hjem. Da hadde han ikke sko på føttene. Så sa han til sin bror: «Bror, ta min vakreste treårs gamle føll og spenn den for gullsleiden med jernskjeker, kobbersele, ståltømmer og tinnbrystrem.» Broren gjorde det; men han orket ikke spenne igjen brystremmen. Så gikk Ilmarin smed selv ut og gjorde det.

Ilmarin smed satte seg i gullsleiden med jernskjeker, kobbersele og ståltømmer og kjørte med den raskeste føllen sin over ville sjøen. Han kjørte så fort som vinden, og hovene på hesten ble ikke våte, og de så ikke spor etter sleiden på vannet. Han tok igjen to som rodde i hver sin båt. Kathrine, Hiisikongens datter stod i vinduet så lys og fager og så ut over sjøen. «Far,» sa hun, «der kommer tre friere; to ror i båt, den tredje kjører på sjøen i en gullslede.» Hiisikongen tok imot dem, ga dem mat og drikke, og de sa de kom for å fri til den fagre Kathrine. Hiisikongen sa: «Hvem av dere kan pløye min ormeåker med bare føtter og bart liv?» «Det kan jeg,» sa Ilmarin smed. De andre bukket og gikk sin vei; men Ilmarin smed spente den raske føllen for plogen og ga seg til å pløye. To alen høyt yret det av ormer på åkeren, de hveste og snodde seg både om plogen og oppover Ilmarin; men de gjorde ingenting. Han pløyde hele ormeåkeren; og gikk så og bukket for Hiisikongen. «Kan du nå få alle de store fiskene i sjøen til å svømme, og alle de små til å hoppe?» sa Hiisikongen. Ilmarin smed gikk og gjorde det, og så kom han bukket for kongen igjen. Så sa kongen: «Nå skal du gå til stranden og hente den fagre Kathrines brudeskrin.» Ilmarin smed gikk ned til stranden, og der satt tre jomfruer. «I gode jomfruer, si meg hvor er den fagre Kathrines brudeskrin?» spurte han. «Gamle Untamo har skrinet,» sa de. «Der ser du hvor han bor, mange spor går dit bort; men få går derfra.»

Ilmarin smed gikk til Untamos bolig. Han lå på marken og drog seg rundt om hele huset, så hodet og føttene møttes ved døra. Ilmarin smed satte med et eneste sprang gjennom døra og midt inn i stua. «Du gamle Untamo, kom med den fagre Kathrines brudeskrin,» sa han. «Du skal få det,» sa Untamo, «hvis du kan tråkke på tunga mi og danse der.» Det gjorde Ilmarin smed. Han tråkket på tunga hans og hoppet og danset der. Gamle Untamo gapte halvanden alen i bredden og viste tenner som var en alen lange, og så slukte han Ilmarin smed hel og holden uten å bite til. Da Ilmarin smed var kommet ned i magen hans tok han av seg skjorta, og den gjorde han til smie, av buksa gjorde han belg, det venstre kneet brukte han til ambolt, den venstre hånden til tang og den høyre til slegg. Han tok kobberknappen ut av skjorta; av den smidd han en fugl med jernklør og stålnebb, så sang han en vise, og fuglen fikk liv. Den flakset omkring i gamle Untamos mage, rev i stykker årer og sener og gjorde et hull i siden hans. Det gikk Ilmarin smed ut av og gikk til jomfruene som satt ved stranden. «Jomfruer,» sa han, «gi meg den fagre Kathrines brudeskrin.» Jomfruene svarte: «Der ligger det i sanden, ta det og gå med det.» Ilmarin smed tok det og gikk med det til Hiisikongen, bukket og sa: «Her er den fagre Kathrines brudeskrin.» Så fikk Ilmarin smed den fagre Kathrine, Hiisikongens datter.

Ilmarin smed og bruden hans satte seg i gullsleiden med den raske føllen med jernskjeker, kobbersele, ståltømmer og tinnbrystrem, og så kjørte de over ville sjøen så fort at hovene på hesten ikke ble våte, og de så ikke spor etter sleiden på vannet. Ilmarin smed kjørte til natten kom. Da sang han en vise, så der vokste opp en holme i sjøen. Der la Ilmarin smed seg til å sove ved siden av bruden sin. Da han våknet om morgenen, var hun borte. Han gikk og talte endene som var omkring holmen, og så at der var én for mye. Så sang Ilmarin smed en vise: «Gjem deg ikke Kathrine,» og så stod hun der igjen. Han kjørte så ut på sjøen igjen; han kjørte og kjørte til natten kom. Da sang han igjen opp en holme i sjøen og la seg til å sove. Da han våknet om morgenen, var bruden hans borte igjen. Han gikk da og talte alle trærne på holmen og så der var ett for mye. «Gjem deg ikke, Kathrine,» sa han til treet, «her er du.» Så sang han en vise til hun stod der igjen. Så kjørte han igjen ut med bruden sin, han kjørte og kjørte på sjøen til natten kom. Da sang han opp en holme i sjøen og la seg til å sove; men om morgenen var bruden hans borte igjen. Ilmarin smed gikk og talte alle steinene som var på holmen, og der var en stein for mye. «Gjem deg ikke, Kathrine, her er du,» sa smeden og sang en vise, så Kathrine stod der. «Kathrine, for din skyld har jeg døyd mye vondt og ikke gruet for det vanskeligste; men nå skal du vandre på sjøen til evig tid, og til straff skal du alltid ha vinden mot deg.» Så sa Ilmarin smed og gjorde henne til en fiskemåke.