Stallo og lappebrødrene Sodno

(Lappisk folkesagn)

Der var engang to brødre som het Sodno, og de eide en stor renhjord. De hadde en eneste søster, hun het Lyma, og når brødrene var ute på jakt, måtte Lyma passe og gjete renene.

Flere mil fra brødrene Sodno bodde tre brødre av Stalloslegten sammen med sin mor. En dag da Sodnobrødrene var ute på jakt, kom Stallobrødrene og tok Lyma og alle renene. Men før de fikk henne med seg, så hun sitt snitt til å knytte enden av et trådnøste fast i gammen. Hun lot tråden løpe etter seg der de gikk, og da den ikke rakk lenger, tok hun rentalle som hun hadde gjemt i pæsken og lot småklumper falle i rad langs veien, for at brødrene kunne se hvor det var blitt av henne og renene. Da de kom hjem fra jakten og fant gammen tom, og så at alt var røvet, skjønte de med én gang at det måtte være Stallofolkene som bodde langt vestenfor, som hadde vært der og tatt med seg søsteren og renene og plyndret alt, så der ikke var matsmulen igjen i huset. Sodnobrødrene visste ingen annen råd enn å gå etter tråden og rentallen, og så ga de seg straks avsted for å hevne seg på Stallofolket.

Tredje dagen ut på kvelden kom de frem dit hvor Stalloene bodde; men de turte ikke gi seg i kast med dem åpenlyst, de måtte bruke list, og så kløv de opp i et tre ved bekken hvor Stallofolket pleide å hente vann. Ut på kvelden kom søsteren for å hente vann i det klare måneskinner, og brødrene viftet til henne med luene sine, så hun så skyggen av dem på marken og skjønte at de var der. Så sa de til henne hvordan hun skulle bære seg ad for å frelse seg selv og renene og få hevn over Stalloene. «Du vet det,» sa de, «at Stallo ikke smaker maten, men kaster den til hundene, hvis den ikke er renslig laget. Når han har satt gryten over varmen, og kjøttet har kokt en god stund, så skal du tråkke på enden av et av vedtrærne som ligger under gryten, akkurat som av vanvare, så den heller, og det skvetter kull og aske opp i. Så sier han det ikke er renslig og ber deg ta gryten og bære ut og kaste alt sammen for hundene. Men da bærer du den hit til oss. Vi har ikke smakt mat på tre døgn.»

Søsteren gjorde som brødrene sa, og det gikk som de hadde ventet. Da den eldste Stallo så det kom aske i gryten, sa han til lappepiken at hun skulle bære ut gryten, og slå alt sammen for hundene og hente rent vann til ny koking. Lyma bar kjøttet til brødrene, og de sa hva hun videre skulle gjøre.

«Når du har kokt maten for andre gang, og den eldste Stallobroren har spist, skal du late som du ikke lenger er sint på ham, men som du bryr deg om ham, og så skal du tøve så lenge med ham at du får ham til å ta av seg jernskjorta han har, og når han har fått av den, skal du lure deg til å sette den så nær varmen at den blir brennende het. Resten skal vi greie selv.»

Lyma gjorde som brødrene ba henne. Den eldste av Stallobrødrene hadde fridd til henne hele tiden; men hun ville ikke ha ham og skydde ham som pesten; men i kveld lot hun som om hun hadde skiftet sinne. Stallo var så glad over det at hun straks fikk lov til å ta av ham jernskjorta.

Stallo hadde hentet noen renokser hjem fra marken. De ville han slakte den neste dagen. Han hadde bundet dem tett inn til stuveggen. Nå gikk Sodnobrødrene bort til huset, tok tak i hornene på renoksene og slo dem hardt sammen. Inne i stua hørte de dette, og det hørtes ut som dyrene holdt på å stange hverandre og strype seg i tømmene. Den eldste av Stalloene hørte det straks og sa til den yngste at han skulle gå ut og skille renene, så de ikke strypte seg. Han gikk ut; men han var ikke før kommet utenfor døra før brødrene hogg til ham, så han falt død uten å gi en lyd eller et sukk fra seg. Så begynte Sodnobrødrene å gjøre larm med renoksene igjen. Da sa Stallo til den andre broren sin: «Gutten råder nok ikke med renene, du får gå ut og hjelpe ham.» Han gikk også ut; men de hogg ham ned, så han falt uten å gi sukk fra seg, akkurat som den første. Renoksene holdt på å stanges og larmet enda.

«Det var da artig at de ikke kan få skilt renene. Nå får jeg stå opp og gå ut selv,» sa Stallo og ville trekke jernskjorta på seg; men den var så altfor varm at han måtte gå uten jernskjorte. Sodnobrødrene var ikke sikre på hvilken vei Stallo ville komme ut, enten gjennom gangdøra eller en liten bakdør. Derfor hadde den eldste Sodno stilt sin yngste bror ved bakdøra, for at Stallo ikke skulle unngå dem om han fant på å krype ut bakveien.

Slik gikk det også; for Stallo hadde begynt å ane uråd da brødrene ble så lenge borte, og han kom krypende ut bakdøra. Dette hørte den eldste Sodnobroren, og han sprang til for å hjelpe bror sin; men da hadde Stallo alt fått dødshogget og reiste seg ikke mer.

Imellomtiden lå den gamle Stallokjerringen, mor til de tre brødrene, og sov og visste ikke om noe av det som var hendt. Nå bant Sodnobrødrene på seg klærne til de to yngste Stallobrødrene og gikk inn; for de ville ha greie på hvor Stalloene hadde gjemt skattene sine. Da de begynte å lysne om morgenen, gikk den yngste Sodnobroren bort til gammelkjerringen og la hodet i fanget hennes, for at hun skulle lyske ham. Imellomtiden fikk han henne til å prate om rensdyr og reiser og mye; men rett som det var, fór han opp, som om det var noe han med én gang kom til å huske. «Kjære mor, hvor er det sølvet til den eldste bror min ligger gjemt?» sa han. «Og det vet du ikke?» sa gammelkjerringen og undret seg svært over at han ikke visste det. «Nei, jeg er så glemsk,» sa han. «Det ligger jo under dørterskelen,» sa hun. Så tidde han stille en stund; men om litt spurte han igjen: «Men kjære mor, hvor er sølvet til den mellomste bror min, da?» «Vet du ikke det heller!» sa gammlemor og begynte å bli sint på gutten. «Å, jeg har glemt det; for jeg er så stuthugen,» sa gutten. «Det ligger under huggestabben,» sa kjerringen.

Så tidde han en stund; men om litt spurte han: «Men kjære mor, hvor er mitt eget sølv hen, da?» Da ble gammlemor sint for alvor og grep etter bjørkeriset og ville gi ham over ryggen for å få ham til å huske. Men Sodno snakket vel med henne, så han fikk stagget henne, og til slutt fikk han vite at sølvet til den yngste Stallo lå under setet til gammelkjerringen. Nå visste de hva de ville vite.

«Kjære bestemor,» sa Lyma som satt ved skorstenen, «vet du riktig hvem det er du sitter og snakker med?» «Hva?» sa gammelkjerringen, «det skulle vel aldri være Sodno?» «Jo, ham er det,» sa Lyma. Gammelkjerringen begynte å lete etter ildrøret sitt, det som hun pleide suge blod med av dem som hun ville drepe og ofre. Men trollrøret var vekk; for Lyma hadde lurt seg til å legge det på varmen. «Hvor er sugerøret mitt?» skrek kjerringen. «Se der ligger det, bestemor,» sa Lyma og viste henne det i varmen. Stallokjerringen tok det, så glødende det var, satte det for munnen og sog i seg glødende kull og ildmørje med røret, så innvoldene hennes brente opp, og hun døde på flekken. Nå grov Sodnobrødrene opp sølvskattene, fant dem alle tre, tok så søsteren og renene med seg tilbake og reiste østover til sitt eget hjem.