Historien om den avhuggede hånden

Jeg er født i Konstantinopel. Far drev handel med luktevann og silketøy. Jeg ble vel opplært, for far var selv mye for boklig lærdom. Det var først tanken at jeg skulle gå til handelen og ta krambua etter ham. Men jeg hadde så god begavelse at jeg fikk lov til å studere; jeg skulle bli lege.

Det kom flere franske kjøpmenn i huset hos oss, og en av dem fikk overtalt far til å la meg fare til Paris; der hadde de så mange dyktige leger. Han ville selv ta meg med når han for hjem igjen.

Jeg ble mer enn glad da jeg fikk høre at jeg skulle få lov, og kunne nesten ikke ha tålmodighet til kjøpmannen var klar til hjemferden. Kvelden før jeg skulle av sted, tok far meg inn i soverommet sitt. På bordet lå gode klær og våpen og en pung gullpenger.

Far tok meg om halsen og sa: «Se her, gutten min, her har jeg gjort i stand reiseutstyret ditt. Det jeg eier er ikke stort. Tredjedelen får du med deg nå, andre tredjedelen må jeg selv ha til å livnære meg med, og den tredje skal ligge til du kommer tilbake.»

Så talte gamle far og fikk tårer i øynene. Det var nettopp som han kjente på seg at vi aldri skulle finnes mer.

Ferden gikk godt, og det sto ikke lenge på så var vi i Paris. Kjøpmannen hjalp meg til et godt husværelse og ba meg holde godt hus med pengene mine.

I tre år bodde jeg der i byen og lærte alt det som en god lege må vite. Men jeg likte meg ikke særlig godt der og hadde få venner.

I all denne tiden hadde jeg ikke hørt fra far. Til slutt var jeg ikke god til å holde meg for lengsel og dro hjem igjen med første høve. Jeg kom meg godt og vel tilbake til Konstantinopel. Men huset vårt fant jeg stengt og låst, og naboene kunne fortelle at far var død for to måneder siden. Nøklene fikk jeg hos en prest jeg kjente. Inne stod alt som før jeg reiste. Bare gullpengene som han hadde rådet om jeg skulle få når jeg kom hjem igjen, var ikke til å finne noen steder.

Jeg spurte presten, og han svarte: «Far din døde hellig. Han har gitt alt gullet til kirken.»

Jeg hadde vondt med å tro dette. Far hadde aldri vært den som gikk fra ordet sitt. Men hva råd var der. Jeg hadde ikke vitne på presten og måtte bare være glad han ikke hadde tatt fra meg både hus og krambu i tillegg.

Dette var det første støtet jeg fikk. Fra nå av kom de slag i slag. Som lege hadde jeg vondt med å bli kjent, for jeg skammet meg for å leie folk til å skrike ut om meg på torget, sånn som de andre legene gjorde. Hadde far levd, ville det vært annerledes; han hadde så mange venner. Men ingen tenkte nå på den stakkars Zalevkos.

Heller ikke gikk det med handelen. De gamle kjøperne var gått fra da far døde, og det tok tid å få igjen andre.

Jeg var iblant rent oppgitt når jeg tenkte på framtiden. Men med en gang kom jeg i hu Frankrike og Paris. Jeg syntes at jeg iblant hadde sett folk der fra mitt eget land. De tilbød varer på torget og alle kjøpte av dem fordi de var framandfolk. På den måten kunne de tjene mange ganger så mye som andre. Her måtte jeg prøve.

Jeg solgte farshuset og ba en pålitelig venn gjemme halvdelen av salgssummen. For den andre halvdelen kjøpte jeg varer som den gang var sjeldsynte i Frankrike, som for eksempel sjal, silketøy, velluktende salver og oljer, og tok med dette i vei til Frankland.

Ikke før var jeg ute av Bosporus, da var det som lykken fulgte meg igjen. Jeg kom godt og vel fram og alle kjøpte av meg så jeg snart måtte få inn flere varer fra Konstantinopel.

Jeg ble rikere dag for dag og hadde snart lagt opp så mange penger at jeg våget meg ut på en ny langferd. Denne gangen ville jeg til Italia.

Her tok jeg legekunsten til hjelp i tillegg. Når jeg kom til en by, sendte jeg folk forut som spredte rundt sedler om at en gresk lege var ventet til byen. Og det var ikke småsummer jeg tok inn.

Lenge om lenge var jeg på denne måten nådd til byen Firenze. Her likte jeg meg så godt at jeg ville gi meg til en tid.

Jeg leide meg en bod i St. Croce-kvartalet og et par rom i et hotell der ved siden av. Siden sendte jeg sedler rundt til folk om at jeg bodde der og der, så og så lenge. Jeg hadde nesten ikke åpnet boden så kom folk strømmende til; enda jeg holdt stive priser, solgte jeg mer enn alle de andre kjøpmennene i byen.

Jeg hadde alt vært en ukes tid i Firenze, så fant jeg en kveld en liten eske i pengeskuffen. Hvor esken kom fra var jeg ikke god til å forstå; jeg hadde aldri sett den for øyne før.

Jeg skyndte meg og åpnet den, og fant en seddel nede i. Det var bud om at jeg måtte komme til en kjent bru der i byen på slaget tolv samme natten.

Jeg grunte lenge på hvem dette kunne være fra, for jeg kjente ikke en sjel i Firenze. Men til slutt kom jeg til det at de ville ha meg til en syk; dette hadde hendt før, om ikke nettopp på en slik tid. Jeg kom til det at jeg ville gå, men tok sabel med meg til trygghet.

Noe før midnatt gikk jeg og stod snart på brua. Der fantes det ikke en levende sjel. Det var kaldt, og månen skinte så jeg kunne tydelig se alt omkring.

Nå hørte jeg at klokka i kirketårnet slo tolv, og i det samme stod det en høy, stor kar foran meg. Han var kledd i en rød kappe, og den ene flippen holdt han opp med hånden så jeg fikk ikke se ham inn i ansiktet.

Jeg ble ikke lite skremmet da han stod der så brått foran meg, men jeg herdet meg og sa:

«Er det du som har sendt bud etter meg, så si hva du vil.»

Rødkappen snudde seg og sa: «Følg med!»

Dette syntes noe uhyggelig. Gå to og to med denne ukjente! Jeg sto der jeg sto, og svarte bare:

«Nei, min gode mann, først må du si hvor som helst vi skal. Og så kunne du gjerne vise meg et glimt av ansiktet ditt. Har du noe godt for, trenger du ikke skjule det bort.»

Rødkappen brydde seg aldri om å svare.

«Vil du ikke være med, Zalevkos, kan du være der du er,» svarte han og gikk fra meg.

Da ble jeg sint for alvor og ropte:

«Mener du at en mann som jeg lar meg holde for narr av hvem som helst! Jeg vil ikke ha gjort meg bryet med å komme hit for ingenting i denne kulden, så mye kan du vite!»

Jeg sprang etter ham og grep ham i kappen. Men kappen ble hengende igjen i hånden min, og framandmannen var alt av syne bak en husvegg.

Sakte om senn blidnet jeg. Jeg hadde da kappen; kanskje kunne den gi nøkkelen til denne gåten. Jeg tok den på meg og snudde hjem igjen. Da jeg kom noen skritt lenger bort, strøk det en forbi meg og hvisket på fransk:

«Vokt deg, herre greve, i natt kan ingenting gjøres.»

Før jeg fikk se meg til, var mannen borte. Jeg forsto godt at disse ordene gjaldt kappen og ikke meg, men ellers var jeg like vis.

Om morgenen undret jeg på hvordan jeg skulle fare fram. Jeg hadde først tenkt at jeg ville lyse ut at jeg hadde funnet kappen. Men da kunne eieren la noen hente den, og så ble jeg ikke klokere enn jeg var.

Jeg så bedre på kappen. Den var av tykt purpurrødt fløyel og kantet med kostbart gråverk og utsydd med gull. Den var så staselig at jeg straks kom på noe jeg ville gjøre. Jeg bar den ned i boden min og tilbød den fram til salgs, men satte så høy pris på at jeg var sikker på at ingen ville kjøpe.

Tanken var at jeg ville se vel på alle som spurte på kappen. For enda jeg bare hadde sett mannen et eneste øyeblikk, mente jeg nok at jeg skulle kjenne ham igjen.

Det kom mange og spurte på denne gode kappen, men ingen liknet i minste måte på den jeg hadde vært ute for. Og ingen ville gi de to hundre gullpengene jeg krevde heller.

Jeg spurte alle som kom inn om de hadde sett slik kappe før, men det svarte de alle nei til og mente på at noe så dyrebart og vakkert arbeid ikke fantes i hele Firenze.

Det var kvelden, og jeg skulle nettopp til å stenge boden. Da kom en ung mann som flere ganger hadde vært og budt på kappen, inn til meg, slengte en pengepung på disken og ropte:

«Jeg må ha kappen din, Zalevkos, om jeg så skal bli ruinert etterpå. Her har du de to hundre gullpengene!»

Dermed gav han seg til å telle opp pengene.

Her kom jeg i klemme. Kappen hadde jeg bare hengt ut til salgs fordi jeg tenkte jeg skulle narre eieren hit, og nå kom denne unge tosken og ville gi den høye prisen.

Men hva råd var der. Jeg lot ham få kappen, for jeg tenkte som så at det var god lønn for en liten natteferd.

Mannen tok kappen på seg og ville gå. Men da han var kommet bort til døren, snudde han seg og kastet til meg en seddel som hadde vært festet i kappen. Jeg tok likegyldig mot seddelen, men jeg skal si jeg ble forskrekket da jeg leste:

«Kom i natt med kappen til den bruen du vet, på samme klokkeslett, så skal du få fire hundre gullpenger.»

Jeg stod som tordneslått. Der hadde jeg mistet to hundre gullpenger! Men jeg drygde ikke lang stund. I en fart sopte jeg sammen pengene på disken og sprang etter mannen med dem.

Jeg tok ham snart igjen og ropte:

«Se der! Ta tilbake pengene dine, gode venn, og gi meg kappen tilbake; den er ikke til salgs.»

Mannen mente først det bare var spøk, men da han forsto at det var alvoret mitt, ble han sint og skjellte og bar seg ad, til vi til slutt kom i klammeri med hverandre. Så kom politiet og dro oss for retten. Domaren ble ikke lite undret da han hørte hva striden gjaldt. Jeg tilbød kjøperen tjue, tretti, femti, alt opp til hundre gullpenger om han ville la meg få kappen tilbake. Og pengene gjorde til slutt så mye at han gav seg. Han fikk hundre gullpenger av meg, og jeg gikk derfra med kappen, enda alle folk trodde jeg hadde blitt fullstendig gal. Men jeg brydde meg lite om hva folk sa; jeg visste med meg at jeg kom til å tjene på handelen uansett.

Jeg kunne nesten ikke vente til om kvelden og var på bruen lenge før tiden. Lenge om lenge slo klokka tolv, og på slaget kom en høy mann bort til meg. Det var ikke råd å ta feil av den karen. Det var mannen fra kvelden før.

«Har du kappen med deg?» spurte han.

«Ja,» svarte jeg, «men den kostet meg hundre gullpenger ekstra.»

«Jeg vet det,» svarte han. «Se der! Der har du de fire hundre gullpengene dine.»

Vi gikk bort til en lykt, og han talte opp pengene. Det var fire hundre gullpenger, det var rett nok. De skinte så vakkert i månelyset at jeg ble helt opphisset. Jeg tenkte nok ikke den gang at det var den siste gleden jeg fikk her i verden.

Jeg stakk pengene i lommen og ville se bedre på framandmannen. Men han hadde denne gangen maske for ansiktet.

«Du skal ha så mange takk,» sa jeg. «Er det ellers noe jeg kan være til tjeneste med? Men det sier jeg på forhånd, noe vondt vil jeg ikke være med på.»

«Det trenger du ikke frykte for,» svarte han og slengte kappen om seg.

«Jeg trenger deg til lege, - men ikke til noe levende menneske. Det er til en som er død.»

«Hvordan kan det ha seg!» ropte jeg forbauset.

«Jeg og søsteren min er kommet langveisfra,» fortalte han og vinket til meg at jeg skulle følge med. «Vi har vært her og besøkt en god venn av oss. - I går døde søsteren min så brått, og slektningene vil ha henne i jorden i morgen. Men nå er det gammel skikk hos oss at alle som hører slekten til skal legges i samme grav som fedrene våre. Og alle som har dødd i utlandet har de latt balsamere og føre hjem. Nå vil ikke slektningene her at vi skal gjøre dette med søsteren min. Men jeg tør ikke vise meg for gamle far min uten at jeg i det minste har med meg hodet av henne hjem.»

Den skikken å skjære av et menneskehode og balsamere det syntes jeg var fryktelig. Men jeg ville ikke legge stein til byrden og si noe som kunne tynge ham i sorgen. Jeg måtte likevel spørre hvorfor alt dette skulle gå så skjult.

Han svarte at slektningene hans mente det var synd og ville ikke slippe ham til å gjøre det. Men var først hodet avskåret, kunne de ikke si noe. Han kunne nok selv ha kommet seg med hodet, men han hadde ikke fått seg til å skjære det av selv.

Vi var nå kommet til et stort, godt hus. Kameraten min stoppet utenfor og vi gikk inn en liten sidedør som han stengte varsomt igjen etter oss. I mørket gikk vi opp en liten trapp og kom gjennom en halvmørk gang inn på et rom der det sto en nattlampe og brente.

Borte i det ene hjørnet stod en seng. Der lå liket. Framandmannen snudde seg fra som ville han tørke tårene av øynene. Han pekte på sengen og ba meg gjøre det fort og godt. Dermed gikk han. Han orket ikke å se på at den stakkars søsteren ble lemlestet.

Jeg tok fram kniven som jeg alltid bar på meg med det jeg var lege, og gikk bort til sengen. Bare hodet stakk fram av likklærne, men dette var så vakkert at jeg syntes rent vondt og sørget av det at hun hadde fått dø så ung og så vakker.

Jeg gjorde først et lite snitt i huden, slik som legene pleier å gjøre, tok den kvasseste kniven jeg hadde og skar med et kutt halsbenet av.

Men dere kan tenke dere hvor forskrekket jeg ble da den døde jenta løftet opp øynene og gav et dypt sukk fra seg, som hun først nå for alvor døde. Samtidig kom en varm blodsprut ut av såret. Det var ikke tvil om at jeg hadde drept stakkaren. At hun ikke lenger sto til å redde med et slikt sår, var likeså klart.

Jeg stod der et øyeblikk rent oppgitt over det jeg hadde gjort. Hadde Rødkappen sviktet meg, eller hadde søsteren bare vært skindød? Det siste syntes meg å være det mest sannsynlige. Men jeg ville ikke gjøre broren så vondt at han skulle få vite hun hadde levd, og ville derfor skjære hodet av, som avtalen var. Men enda en gang stønnet jenta, strakte på seg som i fryktelig pine, og døde.

Da ble jeg så redd at jeg fór ut av rommet, ned trappen og stod ute på gaten før jeg visste ordet av det.

Nesten fra meg av redsel skyndte jeg meg hjem og krop meg dypt ned i sengen min. Jeg kunne ikke få fra meg det grufulle synet. Som ventet kunne jeg ikke få blund på øyet den natten. Men jeg forsto så mye om morgenen at jeg måtte ta meg sammen. Det var klart at mannen som hadde fått meg til denne ugjerningen - slik stod det for meg nå - ikke ville melde meg. Eneste rådet var å gå til krambua og late som ingenting var.

Men det var ingen lett sak, særlig da jeg kom etter at jeg hadde mistet begge knivene. Luen min savnet jeg også, og jeg fryktet at jeg hadde glemt alt dette igjen i rommet hos den drepte jenta. Var dette så, ville det ikke stå lenge på før de kom etter hvem gjerningsmannen var.

Jeg åpnet boden til vanlig tid, og naboene kom inn som de pleide og ville slå av en prat.

«Nei, men har du hørt om det fryktelige mordet som er gjort i natt?» ropte de. Jeg lot ikke som jeg hadde greie på noe som helst.

«Hva slags! Vet du ikke at Bianka, vakreste blomsten i Firenze, datteren til borgermesteren, har blitt drept i natt? Å herre meg! Så jeg ikke henne kanskje levende i går på gaten, hun kjørte en tur med brudgommen sin. I denne dag skulle hun ha hatt bryllup.»

Hvert ordet de sa var som et stikk i hjertet mitt. Og hver en som kom snakket om det samme, og den ene fortalte det verre enn den andre. Men ingen kunne fortelle det så fryktelig som jeg selv hadde sett det.

Ved middagstid kom en konstabel inn på boden og ba om han måtte få snakke med meg to og to. De som var inne, styrte jeg inn i siderommet så lenge.

«Herr Zalevkos,» sa konstabelen og trakk fram de sakene jeg hadde savnet. «Er det du som eier dette?»

Det kom for meg at jeg burde nekte alt, men gjennom glasruten i døren så jeg inn i siderommet at verten min og andre var der som kunne vitne mot meg. Jeg ville derfor ikke gjøre vondt verre med å lyve, og gikk med på at jeg var eieren. Konstabelen ba meg følge med inn i en stor bygning som jeg snart forsto måtte være fengselet. Der lot han meg sitte igjen alene i et øde lite fangerom.

Det var hardt å være alene. Jeg kunne ikke glemme det fryktelige som hadde hendt denne natten. Jeg var morder, enda om det hadde vært mot min vilje. Heller ikke kunne jeg skjule for meg selv at jeg hadde latt meg blende av gullet så jeg ikke så klart.

To timer etter jeg hadde blitt satt fast, ble jeg tatt inn i en stor sal. Der satt tolv menn rundt et langt bord med svart duk på. Og lokalet var proppfullt av folk som ville høre på. Det var nok rettssalen, dette.

Da jeg stod foran det svarte bordet reiste en høy, mørk mann seg. Det var borgermesteren. Han sa med en stemme som dirret av sinne at han var far til den drepte jenta, så han kunne ikke være dommer i denne saken; eldste senatoren måtte komme i stedet. Dette var en gamling på nitti år i det minste.

Han tok domersetet og spurte om jeg vedgikk mordet.

Jeg fortalte høyt og klart hvordan alt hadde gått til.

Mens jeg talte satt borgermesteren der så rød som blod i ansiktet, og da jeg sluttet hveste han inn:

«Du din skurk! Er det ikke nok med at du har gjort denne udåden av skjær havesyke, om du ikke i tillegg skal prøve å velte skylden over på en annen.»

Men senatoren stoppet ham og nektet ham å tale. Han hadde av egen fri vilje sagt fra seg dommerembetet her. I tillegg var det slett ikke bevist at jeg hadde gjort dette av havesyke; han hadde selv sagt at ingen ting var borte. Han gikk så langt at han sa borgermesteren måtte stå til rette for hvordan datteren hadde levd. Da først kunne en få greie på om jeg hadde sagt sant eller ei.

De tok meg inn igjen på fangerommet, og jeg hadde fått som et lite håp. En gang måtte vel Rødkappen finnes.

Dagen etter var jeg på forhør igjen. På bordet lå flere brev, og senatoren spurte meg om det var min håndskrift.

Jeg så på dem og kom til det at det måtte være den samme som hadde skrevet de to sedlene jeg hadde fått. Dette sa jeg til senatoren, men han svarte bare kort at jeg kunne og måtte ha skrevet både sedlene og brevene, for alle brevene var underskrevet med en Z, som var første bokstaven i navnet mitt. Og i disse brevene ble den drepte jenta gang på gang truet på livet.

Jeg ba dem gå over papirene mine som de ville finne der og der hjemme på rommet mitt. Men de sa at de hadde alt letet etter dem og ikke funnet noe. - Da gav jeg meg helt over. Dagen etter ble jeg dømt til døden for mord.

Så langt var det kommet med meg! Langt borte i et fremmed land skulle jeg få en stygg død uskyldig.

Jeg satt om kvelden samme dagen og tenkte fram og tilbake på denne underlige skjebnen. Da gikk døren opp. En mann kom inn og gav seg uten et ord til å stå der og se på meg.

«Er det slik jeg skal finne deg igjen, Zalevkos,» sa han lenge om lenge.

Jeg hadde ikke kjent ham der i halvmørket; nå hørte jeg straks på stemmen hvem det var. Det var Valetti, en av de få studentvennene jeg hadde i Paris.

Han fortalte han hadde kommet ved et tilfelle til Firenze, og her hadde han hørt om mordet. Han hadde ikke drøyd et øyeblikk, men skyndte seg inn til meg og ville høre av min egen munn hvordan alt hadde gått til.

Jeg fortalte ham historien fra først til sist. Han ble storlig forbauset og ikke helt overbevist. Han tigget og ba at jeg måtte si alt som det var til ham, eneste vennen jeg hadde, og ikke dø med en løgn på tunga.

Jeg gjorde min ed på at hvert ordet var sant, og at jeg ikke visste meg å ha annet galt gjort enn at jeg lot meg blende av gullet så jeg ikke traste forstå hvor det bar av.

«Du har ikke kjent Bianka før da?» spurte han.

Jeg svarte, som sant var, at jeg aldri hadde sett henne for øyne før.

Valetti mente det lå noe under her, med det borgermesteren hadde skyndt så på dommen. Det gikk det ordet i byen at jeg hadde kjent Bianka lenge og hadde drept henne av hevn da hun ville gifte seg med en annen.

Jeg viste ham at dette passet utmerket på Rødkappen.

Valetti tok meg om halsen, gråt og lovet han skulle gjøre alt han kunne så jeg i det minste slapp å miste livet. Jeg hadde lite håp. Men jeg visste at Valetti var en klok og juridisk sterk mann som ville gjøre alt han kunne til å berge meg.

To lange dager satt jeg der og ventet. Endelig kom han.

«Jeg kan gi deg trøst, om den er liten,» sa Valetti. «Du får leve, men må miste den ene hånden.»

Han fortalte at det var helt umulig å få borgermesteren til å ta saken opp igjen. Men til slutt gikk han med på at jeg skulle slippe med å miste venstre hånd og jages som en hund ut av landet.

Dette ble da straffen min. Jeg er ikke god til å skildre den fryktelige stunden da jeg måtte legge armen på hoggestablen så alle så det, og mitt eget blod sprøytet og fosset fra armestubben!

Valetti tok meg med hjem til seg til jeg ble frisk igjen. Siden sendte han meg av gårde med fullt opp av penger til ferden. Alt det jeg før hadde lagt meg opp der i byen, hadde politiet tatt.

Jeg tok fra Firenze til Sicilia og derfra til Konstantinopel. Alt mitt håp stod til den vennen som jeg hadde betrodd pengene mine til. Han tok vel imot meg, og jeg ba om jeg måtte få bo hos ham så lenge til jeg fikk leie med inn et sted.

Han spurte undret hvorfor jeg ikke heller ville bo i mitt eget hus. Og han kunne fortelle at en fremmed mann hadde vært der og kjøpt et hus i mitt navn i det greske kvartalet. Samtidig hadde han sagt til alle naboene at jeg snart var ventet hjem igjen.

Jeg fulgte selvsagt bort med en gang og ble vel mottatt av alle gamle bekjentskapene mine.

En gammel kjøpmann hadde et brev til meg fra mannen som hadde kjøpt huset. I det stod:

«Zalevkos! To hender er klar til å gjøre hva som skal gjøres, så du ikke skal savne den ene. Huset som du ser og alt som i det er, hører deg til, og du skal hvert år få så mye penger at de må regne deg for en rik mann. Kan du tilgi den som er ulykkelig enn du?»

Jeg trodde nok jeg forsto hvem dette brevet var fra, og kjøpmannen fortalte i tillegg at mannen som hadde vært der gikk kledd i en rød kappe og så ut som en franskmann.

Jeg visste nå at Rødkappen ikke bare hadde kalde følelser, og det gjorde godt å se.

I det nye huset mitt fant jeg alt tilrettelagt på det beste; og til huset hørte en krambu med gode og dyre varer.

Ti år er gått siden den tiden. Mer av vane enn av trang gjør jeg hvert år en handelsferd til utlandet. Men det landet der jeg fikk så sørgelig behandling, har jeg ikke siden sett igjen. Hvert eneste år gjennom har jeg fått tusen gullpenger sendt. Men enda det gjør godt å se at den ulykkelige Rødkappen angrer sin synd, kan han aldri med penger slette ut av sjelen min det grufulle bildet av Bianka, den stakkars jenta som jeg drepte.

De satt lenge og snakket om denne historien.

«Hater du ikke denne Rødkappen som er skyld i at du mistet hånden, ja til og med satte livet ditt på spill?» spurte framandmannen.

«Det var nok de stunder før,» svarte grekeren, «at jeg klaget ham for Gud, med det han hadde ødelagt livet mitt. Men jeg fant trøst i ordet om at en skal elske fienden sin. Og ellers så er han sannsynligvis mer ulykkelig han enn jeg.»

«Du er en god mann,» sa framandmannen og tok ham i hånden.

I det samme kom høvdingen for vakten inn i teltet. Han så heller engstelig ut og sa det var ikke verdt å gi seg til lenger, for det var nettopp her på denne stedet at karavanene pleide å bli overfalt. «Og vaktmennene tror de har sett flere ryttere borte på vidda.»

Kjøpmennene ble skremte da de fikk vite dette. Men framandmannen undret seg på at det skulle så lite til å sette dem i angst. De var da så mange at de trengte ikke å være redde en flokk arabertamp.

«Ja, ser du, gode mann,» svarte høvdingen, «var det bare slikt pakk, kunne en nok trygt legge seg til hvile. Men nå en tid har den fryktelige Orbasan vist seg igjen, og da gjelder det å være på post.»

Framandmannen spurte hvem denne Orbasan var. Og Ahmed svarte:

«Det går mange sagn blant folk om denne merkelige mannen. Noen holder ham for en trollmann; for det beste er han alene har slåss med syv-åtte mann. Andre tror det er en djerv frank som ulykken har drevet ut i ørkenen. Men så mye er sikkert at en fryktelig tyv og røver er det.»

«Det har du ikke lov til å si,» mente en av kjøpmennene. «La ham være røver så mye han vil; en god mann er det uansett. Det har broren min erfart. Alle de han har under seg har han gjort folk av. Og så lenge han farer gjennom ørkenen våger ingen andre røverflokker seg til. Dessuten plyndrer og stjeler han ikke som andre; han bare krever en skatt av karavanene. Og de som legger denne skatten med det gode får fare i fred. For Orbasan er herre i ørkenen.»

Slik gikk praten fram og tilbake i teltet. Men vaktmennene som var satt ut rundt hvileplassen begynte å bli heller utrygge. En rytterflokk kom ridende imot dem. Vaktmannen skyndte seg inn i teltet og meldte dette.

Kjøpmennene rådførte seg om hva de skulle gjøre, om de skulle gå imot dem eller bli der de var til de ble overfalt.

Ahmed og de to eldste kjøpmennene ville det siste. Men Muley og Zalevkos holdt på det første og spurte hva framandmannen mente.

Han tok i all ro fram fra beltet et lite blått klede med røde stjerner på, bant det på en spydspiss og satte en av slavene til å binde det fast opp på telttaket. Han ville våge livet sitt på at rytterne ville fare forbi når de så dette tegnet.

Muley trodde ikke det ville hjelpe noe; men slaven satte spydet opp på teltet.

Alle hadde tatt til våpen nå og satt i spenning og ventet på rytterne.

Med ett så det ut til at de hadde fått øye på det blå merket, for de stanset brått og dro bort igjen samme veien de var kommet.

Hele følget stod et øyeblikk og så med undring snart på rytterne og snart på framandmannen. Han stod som ingenting var hendt og skuet utover sletten.

Til slutt ropte Muley:

«Hvem er du, mektige mann, som kan tvinge ville røverflokker bare med et tegn?»

«Dere gjør for mye av dette,» svarte Selim Baruch. «Jeg fikk tak i dette merket da jeg rømte fra røverne. Hva det betyr vet jeg ikke riktig selv. Bare det vet jeg at den som reiser under dette merket er under mektig vern.»

Kjøpmennene takket framandmannen og kalte ham sin redningsmann. Rytterflokken hadde vært så stor at karavanen sikkert ikke hadde greid seg imot dem.

Lett om hjertet gikk de til hvile. Først da solen gikk ned og kveldsvinden strøk bort etter sandørknene tok de i vei igjen.

Dagen etter nådde de så langt at de bare hadde en dagsferd igjen til de kom ut av ørkenen.

Da kjøpmennene var kommet til sete i det store teltet, tok kjøpmann Lezah så til orde:

«Jeg nevnte i går at Orbasan var en god kar. Nå skal jeg fortelle hvordan det gikk med broren min, så får dere selv dømme.»