Hvordan Fatme ble berget

Far var dommer i Akra. Han hadde tre barn. Jeg var den eldste og hadde en bror og en søster som var mye yngre.

Da jeg var tjue år gammel, tok en farbror meg til oppfostring. Han gjorde meg til arvingen sin på det vilkåret at jeg skulle være hos ham til han døde. Men han ble en gammel mann, så jeg kunne først slippe hjem igjen for to år siden. Da fikk jeg vite om alle begivenheter hjemme og hørte hvor god Gud hadde vært som hadde vendt alt til det beste.

Broren min, han Mustafa, og Fatme, søsteren min, var nesten jevngamle. Det var i høyden et par år som skilte.

De var hjertens glade i hverandre og gjorde alt de kunne til å lette far i alderdommen.

Da Fatme var seksten år gammel gjorde broren min et gjestebud for henne. Han innbød til seg alle lekkammeratene hennes og satte fram for dem av det beste. Og da kvelden kom, tok han dem med på en liten sjøtur. Dette ville Fatme og gjestene mer enn gjerne. Det var godvær, og byen tok seg vakker ut fra sjøen om kvelden.

Jentene likte seg så godt der ute at de tigget og ba broren min om å ro enda lenger ut. Det gjorde han da, men var lite lysten på det. For de hadde sett et røverskip ute på fjorden for et par dager siden.

Ikke langt fra byen stikker et nes ut. Dit ville jentene og se solen gå ned i havet. Men best de rodde rundt neset, fikk de se en båt med væpnede folk komme roende imot seg.

Broren min fryktet ille og ba rorkarene snu tilbake til land. Det var ikke uten grunn han hadde vært redd; for den andre båten kom settende etter, nådde dem nesten igjen og skar seg inn imellom dem og faste landet.

Da jentene forsto det var fare på ferd, sprang de opp, skreik og skrek og bar seg ille. Mustafa prøvde å snakke dem til rette og ba dem sitte stille så de ikke veltet båten. Men det var forgjeves hva han sa; de lyttet ikke. Og da den andre båten nærmet seg dem, fór alle bort til en side så båten gikk rundt.

Imidlertid hadde folk fra land blitt var denne fremmede båten og syntes den var for underlig. De visste som sagt at et røverskip var i farvannene, og nå satte flere båter ut fra land til å hjelpe om noe sto på. - De kom nettopp i tid til å fiske opp de stakkars jentene. I det oppstyret som ble, hadde den fremmede båten kommet seg bort.

Jentene tok de opp, noen i en båt og noen i den andre, så det gikk en tid før de fikk greie på om alle var berget.

Endelig kom de etter at søsteren min og en til var borte. Samtidig fant de i en av båtene en fremmed mann som ingen kjente igjen.

Da Mustafa truet ham på livet, stod han til at han hørte til på en røverskute som lå ankret to mil derfra. Kammeratene hadde rodd fra ham da han kastet seg i vannet og ville berge jentene. Han fortalte også at han hadde sett at de hadde to med seg i båten da de rodde bort.

Gamle far ble rent fra seg av sorg, og Mustafa var ikke mindre ulykkelig. Det var ikke bare det at han hadde mistet den kjære søsteren og at han selv var skyldig i dette. Men den jenta som var røvet sammen med Fatme var han hemmelig forlovet med. Han hadde bare ikke våget å si det til far, med det hun var av fattige folk.

Far var en hard mann. Da sorgen hadde lagt seg noe, kalte han Mustafa til seg og sa til ham:

«Det er din skyld at jeg har mistet min alderdoms trøst og glede. Gå bort; jeg banner deg for all tid. Jeg banner deg og alle som kommer etter deg. Bare om du gir meg Fatme tilbake, løser jeg deg fra forbannelsen!»

Dette hadde stakkars broren min ikke ventet. Han hadde lenge sett seg for at han ville lete opp søsteren og kjæresten og var nettopp ment på å be far om velsignelse til ferden. Og så fikk han forbannelse i stedet.

Men hadde han før vært motløs og nedfor, ble han trassig og stålsatt nå. Han gikk til sjørøveren de hadde fanget og spurte ham ut om skipet og ferden deres, og fikk vite at de drev med slavehandel og skulle holde stort marked i Basra.

Da han kom hjem igjen og skulle bu seg til ferden, var det som far blidnet noe, for han sendte ham en full pengepung til å ha med på ferden.

Mustafa tok nå i vei. Han ville først til Basra og tok landveien; det gikk ikke skip til Basra fra den lille byen. Han måtte derfor skynde seg så han ikke skulle komme senere fram enn sjørøverne.

Han hadde god hest og ingen ting å dra på, så han håpet han skulle være framme på seks dager. Men om kvelden fjerde dagen kom tre menn og tok på ham. Han så de hadde gode våpen og var sterke, kraftige karer, og så ropte han til dem at han gav seg; han kunne heller være av med pengene og hesten enn med livet.

De steg av hesten, tok broren min og bandt ham. Og så bar det av gårde med ham; ingen sa et ord. - Mustafa gav opp all håp; det var nok forbannelsen som slo til. Hvordan skulle han berge søsteren sin og Zoraide når han hadde mistet alt han eide!

De kunne vel ha ridd en times tid, så svingte de inn i en liten sidedal. Nede i dalbunnen stod omtrent tjue telt, og kameler og gode hester stod bundet der omkring.

Broren min ble tatt inn i et telt som var noe større enn de andre. På en putebenk satt en liten gamling. Han var heslig stygg og svartbrun i huden. Enda han skapte seg til så en skulle tro han var noe til kar, forsto Mustafa snart at det ikke var han som eide teltet. For røverne spurte puslingen:

«Hvor er høvdingen?»

«Han er ute på jakt,» svarte puslingen, «men han har satt meg i stedet sitt.»

«Det var da forsømt,» mente den ene røveren, «for det må avgjøres snart om denne hunden her skal leve eller dø. Og det vet høvdingen og ikke du.»

Den lille puslingen ble sint, reiste seg opp og gav den andre et slag på øret. Men det slapp han å gjøre for ingen ting, og snart bar det i hop i vilt slåssing med disse to.

I det samme gikk teltdøren opp, og inn kom en høy, staselig mann, ung og vakker som en prins av Persia.

«Hvem er det som holder slikt spektakkel i teltet mitt?» ropte han.

Det ble lenge stille. Endelig fortalte den ene av dem hvordan dette hadde gått til.

Høvdingen ble rød av sinne. «Når har jeg satt deg i mitt sted, Hassan?» skreik han arrig.

Den lille puslingen krøp sammen til han så enda mindre ut enn før, og smett ut av teltet.

Da han var gått, skjøv de tre røverne broren min fram for høvdingen og sa: «Her kommer vi med den du sendte oss ut etter og skulle fange.»

Høvdingen stod lenge og så på fangen. Endelig sa han:

«Bassa Sulieika, eier du samvittighet, så vet du selv hvorfor du står her foran Orbasan.»

Da broren min hørte dette, kastet han seg på kne og svarte:

«Herre, du tar feil. Jeg er en fattig reisemann og ikke den Bassa du tror.»

Røverne ble storlig forundret da de hørte dette, men høvdingen sa:

«Det er forgjeves å nekte hvem du er. Jeg skal føre folk fram for deg som nok skal vitne hvem du er.»

En gammel kvinne ble hentet. Og da de spurte om ikke Mustafa var Bassa Sulieika, svarte hun:

«Visst er han så. Jeg sverger ved Profeten at dette er Bassa og ingen annen.»

«Ser du nå, din skurk, hva gagn du fikk av dette bedrageritrikkset ditt!» ropte høvdingen. «Du er ikke verdt at jeg tilsmusser kniven min med blodet ditt. I morgen tidlig skal jeg binde deg etter føttene til halen på hesten min og jage ham til skogs med deg til du er slut.»

Da gav broren min opp alt håp. «Det er forbannelsen som kommer igjen,» gråt han. «Nå er det ute med deg, stakkars søster mi, og med Zoraide likeså!»

«Du trenger aldri skape deg til; det er forgjeves,» mente den ene røveren og bandt hendene hans bak på ryggen. «Se at du kommer deg ut av teltet før høvdingen rent mister tålmodigheten!»

Broren min skulle nettopp til å gå da tre andre røvere i det samme kom inn med en fange mellom seg. De gikk bort til høvdingen med ham og sa: «Her kommer vi med Bassa, som du sa til oss.»

Broren min fikk se fangen i ansiktet og merket hvor merkelig lik han var ham selv, bare at han var mørkere i hudfargen.

Høvdingen stirret undret fra den ene fangen til den andre.

«Hvem av dere er den riktige?» spurte han.

«Mener du Bassa Sulieika,» svarte den andre byrden, «så er det jeg.»

Høvdingen vinket med hånden at de skulle føre Bassa ut. Der etter gikk han bort til broren min, skar av tauet med kniven og ba ham sette seg bort på putebenken ved siden av ham selv.

«Det var leit dette,» sa han, «at jeg skulle ta deg for den ukjura der. Men du får ikke dømme meg for hardt. Du så selv hvor like dere var hverandre.»

Broren min ba bare om å få reise med det samme. Hver stund var dyr. Høvdingen spurte hva som sto på, og Mustafa fortalte alt. Den andre ba ham stoppe der i teltet om natten; både han og hesten kunne trenge å hvile ut. Så skulle han selv om morgenen vise ham en snarvei så han kunne nå på halvannen dag fram til Basra.

Broren min sa takk til dette og gav seg til. De dekket opp for ham av det beste, og siden sov han trygt i røverteltet til det ble allerede dag.

Da han våknet var han alene i teltet. Men han hørte mannsstemmer utenfor og kjente snart igjen de som talte; det var høvdingen og den lille svartbrune puslingen.

Han lyttet etter og skalv da han hørte at puslingen tigget og ba høvdingen om å drepe den fremmede reisemannen så han ikke skulle melde dem. Mustafa forsto at puslingen var sint på ham fordi han hadde fått så ille behandling dagen før.

Høvdingen drøyde et øyeblikk før han svarte. - «Nei,» mente han, «det er gjesten min, og gjest skal holdes i ære. Heller ikke ser han ut som han vil svikte oss.»

Dermed løftet han på teltduken og steg inn.

«Fred være med deg, Mustafa!» sa han. «La oss nå spise så du får komme av sted.»

Etter maten satte de seg på hver sin hest og red to og to i vei.

Høvdingen fortalte at den Bassa de hadde fanget eide skogen og hadde gitt dem lov til å fare der i fred. Men for et par uker siden hadde han uten varsel tatt flere av de beste mennene, pint dem noe rent fryktelig og hengt dem opp. Nå måtte han selv dø. Mustafa våget ikke å si noe på dette. Han var glad han selv slapp unna med livet.

Da de var kommet ut av skogen, stanset høvdingen hesten og rettet broren min nøyaktig om veien. Så tok han Mustafa i hånden og sa:

«Mustafa, på en underlig måte kom du til å være gjest hos røveren Orbasan. Jeg ber deg ikke holde skjult det du har sett og hørt. Uten grunn var du døden nær; det må jeg gjøre godt igjen. Ta denne kniven her i gave fra meg, og kommer du i nød og trenger hjelp, så send den til meg; da skal jeg skynde meg til deg. Og denne pungen her kan komme vel med på ferden.»

Broren min takket og tok imot kniven. Men pungen ville han ikke ha. Orbasan tok ham en gang til i hånden, slapp pungen ned på marken og red bort, fort som en pil.

Da Mustafa så at han ikke kunne nå mannen igjen, steg han av hesten og tok pungen opp. Og tenk, den store pungen var stappfull av gullpenger. Da takket Mustafa Gud for hjelpen og ba for den gode røveren.

Så red han i vei det forteste han kunne.

Lezah taushet et øyeblikk og så bort på den gamle kjøpmannen.

«Nei, er dette sant, da får jeg bedre tanker om Orbasan. Mot broren din var han god, det er sikkert.»

«Han har fart fram som en æresmann,» ropte Muley. «Men jeg håper det ikke er slutt på historien enna. Vi vil alle gjerne høre hvordan det gikk med broren din, om han fikk berget Fatme og den vakre Zoraide.»

«Dersom dere har lyst på det, skal jeg så gjerne fortelle,» svarte Lezah, «for broren min var ute for mangt og mye merkelig.»

«Ved middagstid dagen etter dro Mustafa gjennom porten inn i Basra. Han fikk seg rom på et herberge og spurte etter når det slavemarkedet skulle være som årlig år ble holdt her. Han fikk til svar at han kom to dager for sent.

Han hadde tapt storlig ved dette, lot de ham vite. For siste markedsdag kom det folk med to slavinner som var så vakre at hele byen måtte av og beundre dem. Det hadde vært stor konkurranse om dem, og de hadde nok kostet mye for den som kjøpte dem.

Han spurte mer ut om disse to og ble snart klar over at det nettopp var de han lette etter. Han kom likeså etter at mannen som hadde kjøpt begge to bodde et stykke fra Basra og het Tiuli-Kos. Det var en rik og mektig mann, dette, og nokså til års. Han hadde før vært minister hos fyrsten, men nå på sine gamle dager hadde han bedt seg fri og levde bare av pengene sine.

Mustafa ville først sette etter Tiuli-Kos som ikke kunne være langt kommet enna. Men han kom snart til det at alene kunne han lite gjøre mot så mektig en mann. Og så tenkte han ut en annen plan.

Det at han var så lik Bassa Sulieika satte ham på den tanken at han skulle besøke Tiuli-Kos under dette navnet og se om han ikke på den måten kunne få berget de stakkars jentene.

Han leide seg tjenerskap og mange hester, og til alt dette kom Orbasans penger vel med. Til slutt kjøpte han staselige klær til seg og tjenerne sine og gav seg i vei til slottet der Tiuli-Kos bodde. Fem dager etter var han framme. Slottet lå på en vakker slette og var omkranset med høye murer så en bare så vidt skimtet tårnene.

Mustafa hadde farget håret og skjegget sitt svart og gnidd ansiktet inn med en plantesaft så han ble brun nettopp som Bassa.

Nå sendte han en av tjenerne inn i slottet og skulle høre etter om Bassa Sulieika kunne få være der om natten.

Tjeneren kom snart tilbake og hadde fire hvitkledd slaver med seg. De ledet hesten til Mustafa inn på borgtunet. Der hjalp de broren min av hesten, og fire andre slaver kom og førte ham opp en trapp og inn til Tiuli-Kos.

Denne tok vel imot broren min og satte fram for ham av det beste huset hadde. Da de hadde spist, fikk Mustafa sakte om senn ledet samtalen bort på de nye slavinnene. Tiuli skrøt uhemmet av hvor vakre de var. Bare synd at de jevnt var så sorgtunge. Men han hadde det håpet at det snart ville gi seg.

Broren min ble overlag spent da han fikk vite dette, og gikk og la seg, glad i sinnet. Han kunne vel ha sovet en times tid. Da våknet han av at skjæret fra en lampe falt rett på ansiktet hans. Han reiste seg opp og trodde han drømte. For der rett foran ham stod den lille svartbrune puslingen som han hadde sett hos Orbasan. Han holdt en lampe i hånden og stod der og kaldfliret med den brede flabben sin.

Mustafa måtte knipe seg i armen og kjenne etter om han sov eller våket. Men mannen stod der like godt.

«Hva skal du her?» ropte Mustafa da han endelig fikk ord for seg.

«Ta det med tålmodighet, herre,» flirte den lille mannen. «Jeg har nok gjettet hva ærend du kommer i. Og det er sikkert. Hadde jeg ikke med egen hånd hengt Bassa opp, ville jeg lite visst hva jeg skulle tenkt.»

«Si hva det er du vil,» ropte Mustafa sint for at han var oppdaget.

«Det var det jeg ville si,» holdt puslingen ved, «at jeg kom ikke godt ut av det med høvdingen, og så rømte jeg. Men det er din skyld dette, Mustafa, fra først av. Og nå får du gi meg søsteren din til kone, så skal jeg hjelpe dere bort. Men vil du ikke det, går jeg beint til den nye husbonden min og forteller hva slags Bassa han har fått i hus.»

Mustafa ble nesten fra seg av sinne og redsel. Nå trodde han at han stod ved målet, og så skulle dette udyret komme slik på tvers. Det var bare et råd: han måtte drepe dette lille krekelet.

Med ett byks satte han ut av sengen og tok på puslingen. Men denne var for snar i vendingen. Han slengte lampen fra seg så den falt på gulvet og sluknet, smett seg bort i mørket og skreik om hjelp av all sin makt.

Der stod broren min! Jentene måtte han gi opp så lenge og bare se å berge seg selv.

Han sprang bort til vinduet og ville se om han kunne slippe ut den veien. Det var høyt ned, og dessuten en høy mur å klatre over om han kom seg helskinnet ned. Et øyeblikk stod han rådvill. Da hørte han folk i gangen. Nå var de alt ved døren. Da grep han klærne og kniven og sprang ut gjennom vinduet.

Han slo seg stygt. Men han kjente da at ingen ben var brukket. Aldeles forrykt sprang han opp og var så heldig han kom seg over muren før noen nådde inn til ham.

Han sprang og sprang og stoppet ikke før han kom til en skog like ved. Der kastet han seg andpusten ned på marken.

Han tenkte nå etter hva han skulle gjøre. Hestene og tjenerne hadde han mistet, men pengepungen bar han i beltet, så den hadde han fått berget.

Han gikk til han nådde fram til en landsby, og der fikk han seg en billig hest og red fort til nærmeste by. Her spurte han seg for etter en lege, og de styrte ham til en dugende mann. Der hos ham fikk han en legemiddel som var slik at tok en den inn, falt en av i dvale. Et annet pulver fikk han også som var til å vekke opp av dvalen igjen.

Da han hadde fått disse to medisinene, kjøpte han seg et langt skjegg, en svart kjole og små glass og flasker av alle slag, så han kunne kle seg ut som en omreisende doktor. Disse sakene lastet han på et esel og tok igjen tilbake til Tiuli-Kos. Han trengte ikke å være redd for at noen skulle kjenne ham igjen; skjegget gjorde ham så fremmedartet at han nesten ikke kjente seg selv igjen heller.

Da han kom fram, sendte han bud inn at den store legen Kakamankabudibaba var utenfor.

Det gikk som han tenkte. Dette lærde navnet kunne det gamle narret ikke stå seg for, men innbød straks doktoren inn.

Kakamankabudibaba kom, og gamlingen ble så betatt av all lærdommen hans at han ville ha ham til å se på slavinnene sine.

Legen kunne med nød skjule hvor spent han ble da han skulle få se igjen de to kjære jentene. Hjertet hans hamret og slo så han kunne høre slagene da han fulgte med Tiuli bort i kvinnehuset.

De kom inn i et rom som var utstyrt på det fineste. Men her var ingen inne.

«Kambabael, eller hva du nå heter kjære doktor,» sa Tiuli-Kos, «ser du det hullet i muren der? Nå skal alle slavinnene etter tur stikke armen uttenfor, så ser du etter om de er friske.»

Det hjalp ikke hva Mustafa sa; se dem fikk han ikke. Tiuli gikk bare med på å si fra hvordan hver av dem pleide å være med helsen. Han trakk en lang liste fram fra beltet og ropte opp navnet på slavinnene. For hver gang kom det en hånd uttenfor muren, og legen måtte kjenne på pulsen.

Han hadde alt kjent på seks og sagt at de var friske. Da ropte Tiuli opp «Fatme», og en liten hvit arm stakk ut av muren. Mustafa skalv av glede da han fikk se denne hånden og sa alvorlig at hun var overlag syk.

Tiuli ble lei seg og ba den vise Kakamankabudibaba skynde seg og finne et råd til henne.

Legen gikk ut og skrev på en liten seddel:

«Fatme, jeg kan berge deg om du vil ta et pulver så du blir liggende i dvale et par dager. Jeg vet råd til å vekke deg opp igjen. Vil du det, så bare si at denne drikken ikke har hjulpet. Da vet jeg at du vil.»

Han kom snart inn igjen til Tiuli og hadde med seg en helt uskadelig drikk. Han kjente Fatme på pulsen en gang til, stakk seddelen inn under armbåndet hennes og sendte drikken inn til henne gjennom hullet i muren.

Tiuli var mye ute av seg for Fatme og bare tenkte på hvordan han skulle få henne frisk igjen. Med gråt i stemmen sa han til broren min:

«Kanibaba, snakk rett ut og si hva du tror om Fatme.»

Kakamankabudibaba trakk et tungt sukk og svarte:

«Å herre, be himmelen om trøst. Hun har sterk feber, så det ser stygt ut.»

Da ble Tiuli sint.

«Hva sier du, din hund, hun som jeg ga to tusen gullpenger for, skal hun dø som en ku! Det sier jeg deg at gjør du henne ikke frisk igjen, så hugger jeg hodet av deg.»

Da forsto broren min at han hadde vært for brutal og ga Tiuli bedre håp.

Mens de stod og snakket om dette, kom en svart slave ut av kvinnestuen og sa til legen at drikken hadde ikke hjulpet.

«Gjør deg for, Kamdababelba, eller hva du kaller deg, - jeg skal betale hvor mye det skal være,» ylte Tiuli-Kos.

«Jeg skal gi henne et pulver som gjør henne frisk igjen,» svarte legen.

«Ja ja, gi henne et pulver!» hikstret gamlingen.

Mustafa gikk spent bort og hentet søvnpulveret. Han viste den svarte slaven hvor mye en skulle ta om gangen.

Til Tiuli sa han at han måtte ned til stranden og finne lege-urter. Dermed skyndte han seg ut gjennom porten.

Nede ved vannet tok han av seg den svarte kjolen og skjegget og kastet på sjøen. Selv gjemte han seg i sivet til natten kom. Da snek han seg inn i gravkjelleren på slottet.

Da Mustafa hadde vært borte en times tid, fikk Tiuli bud om at Fatme lå på sitt siste. Han sendte hurtigbud ned til sjøen etter legen. Men gutten kom snart tilbake og kunne fortelle at den stakkars legen var stupt ut i vannet og druknet; den svarte kjolen hans lå og fløt ute på sjøen.

Da bannet Tiuli både seg selv og hele verden og støtte hodet mot muren. Men alt dette hjalp lite. Fatme gav snart ånden opp og døde.

Tiuli ba dem da gjøre en kiste og bære liket til gravkjelleren. Slavene så gjorde og skyndte seg bort det forteste de kunne; de syntes det stønnet nede i kisten.

Mustafa hadde gjemt seg godt. Nå kom han fram og tente lys. Tok så opp det pulveret han hadde til å vekke henne opp med og løftet lokket av kisten. Men tenk hvor forskrekket han ble da han fikk se et helt fremmed ansikt! Verken søsteren min eller Zoraide lå i kisten, men et helt ukjent menneske.

Det var en hel stund før han kom seg av dette nye slaget. Men endelig vant medkjenslen. Han tok pulveret og ga henne. Hun trakk ånde tungt, slo øynene opp og stirret villsomt rundt seg. Endelig så det ut til hun kom til sans igjen. Hun reiste seg opp av kisten og falt på kne for Mustafa.

«Hvordan skal jeg takke deg, gode mann, for du har løst meg fra dette fryktelige fengselet?»

Mustafa spurte da hvordan det kunne ha seg at det var hun og ikke Fatme, søsteren hans, som hadde blitt berget.

Hun så undrende på ham. «Nå forstår jeg hvorfor nettopp jeg har blitt frelst,» sa hun. «Du må vite at der på slottet ga de meg navnet Fatme, og det er jeg som har fått både seddelen og pulveret.»

Broren min spurte etter hvordan det stod til med søsteren hans og Zoraide og fikk da høre at begge var der på slottet, men hadde fått andre navn av Tiuli. Han pleide alltid å bytte navn på de han kjøpte. Søsteren min og Zoraide het nå Mirza og Nurmahal.

Da Fatme så hvor tungt broren min tok det som var hendt, trøstet hun ham og lovet hun skulle finne på råd til å berge begge jentene.

Mustafa tok nytt håp og ba henne si hvilket råd det var. Hun fortalte:

«Jeg har ikke vært mer enn fem måneder der hos Tiuli; men jeg har ikke tenkt på annet etter jeg kom dit enn å rømme bort. Men alene var jeg ikke god til det. Ute på borgtunet så du kanskje en brønn som sprøytet vann ut av ti rør. Denne brønnen tenkte jeg skulle hjelpe meg bort. Jeg kom i hu at hjemme hos far min hadde vi hatt en slik. Vannet i den kom gjennom en stor hul-renne. Jeg ville gjerne få vite om denne brønnen var bygget på samme måten, og så skrøt jeg en dag av den til Tiuli og spurte hvem som hadde bygget den. - Jeg har bygget den selv, svarte han. Det som en ser, er det minste. Men vannet i den kommer fra en bekk minst tusen meter borte og går gjennom en hul-renne på en mannshøyde. Og alt dette har jeg selv funnet på.

Da jeg hørte dette ønsket jeg titt og ofte at jeg hadde hatt mannskrefter. Da skulle jeg bare ha løsnet en stein fra siden på brønnen og så rømt ut den veien. - Nå skal jeg vise deg rennen. Gjennom den kan du komme inn i slottet om natten og få ut søsteren din. Men du må minst ha med deg et par menn og gjøre av med slavene som holder vakt.«

Broren min tok nytt håp av dette. Han lovet Fatme at han skulle hjelpe henne hjem igjen bare hun ville vise ham vei inn på slottet.

Verst var det å få tak i to-tre trofaste kamerater. Da kom han i hu Orbasan og dolken. Han skyndte seg ut av gravkjelleren med Fatme og dro av sted, skulle lete opp røveren.

For de siste pengene sine kjøpte han seg en hest og leide Fatme inn hos en gammel kjerring i utkanten av Basra. Selv skyndte han seg opp i fjellene der han først hadde møtt Orbasan. Han var ikke lenge om veien og fant Orbasan som tok vel imot ham.

Broren min fortalte da hvor galt alt hadde gått til, og Orbasan syntes synd på ham og lovet å hjelpe ham; enda det var ikke fritt han måtte dra på smilet innimellom, særlig når han tenkte på den store legen Kakamankabudibaba. Puslingen mente han på skulle han henge opp det første han fikk tak i ham.

Tidlig om morgenen dagen etter satte de av sted, og Orbasan tok med seg tre av de beste mennene sine. De sprengde av sted så fort hestene kunne bære dem og kom snart til Basra der Fatme var. Henne tok de med seg og var ikke lenge om veien til Tiuli-slottet.

Så snart det var mørkt, snek de seg bort til bekken som vannrennen kom fra. Her satte de Fatme tilbake og en mann til å se etter hestene. Men før de steg ned i rennen, rettet Fatme dem nøye om hvordan de skulle fare fram:

Når de kom inn på borgtunet stod det et tårn i hvert hjørne, og sjette døren fra tårnet til høyre der var Fatme og Zoraide.

Mustafa, Orbasan og to til steg ned i hulrennen; våpen og alle slags spett hadde de med seg. Vannet gikk dem til beltet, men det skadet ikke.

Da de hadde gått en halv times tid, nådde de fram til brønnen og satte spett på. Muren var tykk, men de fikk snart ut så stort stykke at de kunne smette igjennom. Orbasan var førstemannen inn på tunet, siden de andre.

Nå gjaldt det å finne den døren de skulle inn gjennom. Men her ble de ikke enige; for da de skulle telle seks dører til venstre fra høyre tårnet, fant de en dør som var murt igjen, og nå visste de ikke om Fatme hadde regnet denne døren med eller hoppet over den.

Men Orbasan var ikke lenge rådvill.

«Sverdet mitt skal åpne hver dør,» ropte han og sprengte døren. De andre fulgte inn.

Men det var nok ikke riktige døren likevel, var det likt til, for der på gulvet lå seks svarte slaver og sov.

De ville smette ut igjen og ikke vekke slavene, men i det samme reiste en god bekjent av dem seg opp fra kroken der han lå og satte i et ramskrik; det var puslingen.

Men før slavene sanset rett hva som var hendt, gjorde Orbasan et byks bort til puslingen, slet beltet hans sund og stakk i munnen på ham så han ikke fikk skrike. Etterpå bandt han hendene hans fast på ryggen. Imidlertid hadde Mustafa og de andre to alt bundet slavene.

Orbasan satte kniven for brystet på en av slavene og spurte hvor Nurmahal og Mirza var, og han måtte innrømme at de var i siderommet.

Mustafa var inne som en vind og fant både Fatme og Zoraide; de hadde våknet av larmen. I all hast samlet de sammen alt det de eide av klær og gullsmykker og fulgte med Mustafa. De to røverne ville rappe med seg det de fant, men Orbasan forbød det strengt.

«Ingen skal få det å si at Orbasan brøt inn om natten i et hus og stjal gull!»

Mustafa hjalp jentene ned i brønnen. Mens hengte røverne puslingen opp på høyeste brønnkanten. Da de således hadde straffet denne lille skurken som han fortjente, steg de alle ned i rennen.

Mustafa og jentene visste ikke det gode de skulle gjøre høvdingen for hjelpen, og det er sikkert at de kommer aldri til å glemme ham.

I Basra fikk Fatme komme seg om bord på et skip som tok henne beint hjem igjen. Broren min og de andre to var heller ikke lenge om hjemferden.

Gamle far ble nesten fra seg, så glad ble han da han fikk se dem alle igjen. Dagen etter de var kommet, gjorde han et druselig lag for dem og innbød hele byen.

Der måtte broren min fortelle alle begivenhetene sine fra først til sist. Og alle var med og skrøt av ham og av den gode røveren.

Og da far forsto at Mustafa holdt av Zoraide, var han ikke sen, men ga ham lov til å gifte seg med henne.

Karavanen var kommet ut av ørkenen og reisefolket gledet seg som barn da de så igjen grønt gress og tett løvskog.

Nede i en vakker dal lå et herberge for reisefolk, og her ga de seg til om natten. De var rent oppspilte nå som de var ute av de hete sandørknene. Muley gav seg til å danse fram og tilbake på gulvet og gjorde slike morsomme kast og sprett at selv grekeren måtte dra på smilet.

Da de hadde spist og hvilte seg, fortalte Muley