Historien om lille Muck

I Nicea er jeg født. Og der bodde en mann som vi kalte lille Muck. Jeg husker ham godt, selv om jeg bare var en gutunge den gangen, ikke minst fordi far en gang gav meg så ordentlig bank på grunn av ham.

Lille Muck var allerede en gammel mann da jeg første gang så ham; men han var ikke mer enn tre-fire fot høy. Han så heller ikke ut som folk flest. Kroppen var liten og tynn som på et reivebarn; men på den satt et hode som var minst tre ganger så tykt og stort som hodet på en voksen mann.

Han bodde helt alene i et stort hus og laget maten selv. En gang i måneden kom han ut, og var da bare borte på torget og kjøpte inn til neste måned.

Jeg og lekekameratene mine var, som gutter flest, glade i å le og gjøre narr av alt mulig. Og når vi fikk se lille Muck borte i gaten hadde vi alltid vår største moro. Vi samlet oss utenfor huset de dagene han skulle ut. Når døren gikk opp, og vi fikk se lille Muck med det store hodet og den tynne lille kroppen, satte vi i med høye rop så man kunne høre det over hele byen; vi kastet luene opp i luften og danset rundt ham, så han nesten ikke kom seg frem.

En ting er sikkert. Noe så løyelig som lille Muck har jeg aldri sett, verken før eller siden. I tillegg gikk han i en drakt som ingen hadde sett maken til der i byen - en hvit, rom bukse og ildrød bluse; og alltid gikk han og slarket i et par store hvite tøfler.

Løyeligst var likevel den store sabelen han gikk og dro på seg alltid! Den var så stor, og Muck så liten, at vi ikke riktig visste om det var sabelen som hørte Muck til, eller Muck som hørte sabelen til.

Vi hadde funnet på et vers, som vi alltid skrålet etter ham:

«Lille Muck! Lille Muck!
Ja du er en løyelig bukk!
Hode har du som et berg,
kroppen er som på en dverg.
Lille Muck! Lille bukk!»

Slik har vi skrålet etter ham mange ganger. Og jeg må innrømme at jeg ikke har vært noe bedre enn de andre. Mer enn en gang kan jeg huske at jeg slet i busse-rullen hans og trådte ned i de store tøflene, så stakkaren falt på nesen, så lang han var. Dette syntes jeg var så løyelig at jeg lo og lo, til jeg holdt på å miste pusten.

Men jeg lo ikke lenger da jeg så at lille Muck en dag gikk inn til far og klaget på meg. Han var lenge inne, og da han kom ut igjen fulgte far ham til dørs og til og med ledet ham ærbødig ned trappen. Jeg gjemte meg en lang stund, og da jeg endelig våget meg inn, smøyg jeg meg bakveien inn så ikke far skulle se meg. Men hvem skulle jeg møte der uten nettopp far? Han grep meg i trøyekragen og sa sint:

«Hva er det jeg hører om deg! Gjør du narr av den gode, edle Muck! Jeg skal fortelle deg historien hans,» og da tror jeg ikke du mer kommer til å le av ham. Men først og fremst får du det du vet.»

«Det du vet» var femogtyve slag av spanskrøret. Far var ikke den som gav for lite, og aldri verken før eller siden har jeg fått så ordentlig bank som den gangen.

Da dette var overstått sa han jeg skulle lytte etter, så skulle han fortelle meg historien om lille Muck:

«Lille Muck het egentlig Mukra. Far hans bodde i Nicea. Det var en ærverdige, men fattig mann, som levde helt alene, omtrent som sønnen gjør nå. Sønnen sin kunne han ikke tåle, siden han var en slik vanskapning, og brydde seg aldri med å lære ham noe. Stakkars Muck vokste derfor opp helt som en hedning.

Da Muck var seksten år, døde far hans og han stod nå igjen på bar bakke. Frendene hans satte stakkaren på gaten, og så måtte han ut i verden og prøve lykken. Bare det store sverdet etter faren fikk han ta med seg.

To dager hadde han gått og gått og var nesten død av sult og tretthet. Røtter, som han måtte grave opp av jorden, var eneste maten han fikk, og på hard jord måtte han sove.

Men om morgenen tredje dagen fikk han se en stor by med høye hus og kirketårn. Så trett han var, slep han seg dit. Kanskje kunne han der finne lykken.

Men han gikk gate opp og gate ned, og ikke en dør åpnet seg for ham, og ingen ba ham inn til seg heller, så han kunne få hvile seg.

Han stod nettopp og stirret opp på et stort, staselig hus og ønsket han kunne komme inn der. Da gikk et vindu opp, og en gammel kjerring stakk hodet ut igjennom og ropte:

«Kom alle hit!
På bordet ligger duken hvit!»

Husdøren gikk opp, og Muck så at flere hunder og katter smøyg seg opp trappen og inn. I det samme kjente han den fineste matlukt ut til seg. Han var ikke god til å stå imot, men fulgte etter kattene inn i kjøkkenet. Der møtte han den samme gamle kjerringen han hadde sett gjennom vinduet. Hun kom bort og spurte sint hva ærend han hadde der.

«Du har da budt til deg alle som ville,» svarte lille Muck, «og jeg var så sulten, ser du.»

Kjerringen lo og spurte hvor han var fra. «Hele byen vet at jeg bare holder åpent bord for kattene og hundene, som jeg er så glad i,» sa hun.

Lille Muck fortalte da hvor alt hadde gått til etter far hans døde, og ba om han måtte få ete sammen med kattene i dag. Og kjerringen syntes synd på gutten og gav ham både mat og drikk.

Da han hadde fått mette seg, så kjerringen en stund på ham og sa:

«Lille Muck, kunne du ikke ha lyst til å være deg her hos meg? Du skulle få mye mat og lite å gjøre.»

Lille Muck tenkte på den gode kattematen og var glad til. Og så bosatte han seg hos mor Ahavsi. Tjenesten var lett, han kunne ikke annet si. Det var bare å stelle to katter og fire kjettere, vaske dem om morgenen og gni dem inn med kostbare salver og smørelser og gi dem mat til rett tid.

Det var også et par hunder i huset som han måtte ha tilsyn med. Men det var ikke så farlig med dem som med kattene; for dem holdt mor Ahavsi av som var de hennes egne barn.

Det ble likevel kjedelig for lille Muck der i huset. Når den gamle kjerringen var ute så han ikke annet enn katter og hunder dagen lang.

I lang tid gikk det godt for lille Muck. Han fikk mye mat og hadde lite å gjøre, og kjerringen syntes å være godt fornøyd med ham.

Men etter hvert ble kattene helt som de var forgiftet. Når den gamle kjerringen var ute, sprang de rundt i rommene, rev og slet sønder alt de kom over og holdt et avskyelig leven. Men ikke før hørte de kjerringen i trappen, så ble de som lam igjen og la seg til rette på silkeputene sine, helt som ingenting var.

Når da mor Ahavsi fikk se hvor alt var ødelagt, ble hun svært sint og gav Muck skylden for alt. Det hjalp ikke hva han sa. Hun trodde kattene sine så godt. De lå da der som noen lam. Hvem kunne tro dem til slikt?

Lille Muck ble til slutt så lei seg at han gjorde opp med seg selv at nå ville han ikke lenger være her hos mor Ahavsi.

Men på første ferden sin hadde han mer enn en gang fått prøve hvor ille den er stilt som ikke har penger. Han bestemte seg da for å ta selv den lønnen som kjerringen alltid hadde lovet, men aldri gitt ham. I huset var det et rom som han aldri hadde fått slippe inn i. Men han hadde mer enn en gang hørt kjerringen rumle inni der, helt som hun talte penger. Det måtte vel være skattekammeret hennes, dette. Men døren var alltid låst, så han ikke slapp inn.

En morgen som mor Ahavsi var ute, napset en liten hund bort i ham og ville ha ham til å følge med. Denne lille hunden pleide kjerringen å slå og banke når hun var hjemme, men Muck hadde alltid vært snill mot ham. Muck likte seg godt sammen med hunden, og nå trodde han de skulle leke og fulgte med.

Men det var nok noe annet det gjaldt. Hunden tok ham med inn i mor Ahavsi sitt soverom og satte seg foran en liten dør som Muck aldri hadde gått forbi før. Døren stod på gløtt.

Hunden gikk inn og Muck fulgte med. Da så han at nå stod han i det rommet han hadde ønsket så lenge å komme inn i. Men penger så han ingen ting til. Bare gamle klær og merkelige våpen hang rundt på veggene.

Da fikk han se en glasskrukke som han aldri hadde sett maken til før. Allslags underlige bilder var malt utenpå. Han tok den i hånden og ville se bedre etter. Men du verden! Han hadde ikke lagt merke til at det var lokk på krukken, og da han snudde og svingte på den falt lokket ned på gulvet og slo seg i hundre biter.

Muck ble stiv av redsel. Nå var han helt nødt til å dra derfra; ellers kom kjerringen til å banke ham i hjel så snart hun kom hjem igjen. Han så seg bare så snart rundt om det ikke var noe han kunne få bruk for på ferden.

Da fikk han se et par store tøfler. De var ikke pene, det er sikkert. Men skoene hans var helt utslitt, og noe var bedre enn ingenting. Disse tok han fort av seg og i tøflene. En stav med utskåret løvehode tok han også med seg; den kunne komme godt med. Så hengte han fars sverd med siden og skyndte seg ut av huset.

Han sprang og han sprang; han var så redd den gamle kjerringen; sprang til han syntes han måtte falle ned død. Så fort hadde han aldri noen gang sprunget før. Det var som en kraft skyndte på og drev ham av sted, enten han så ville eller ei. Han var langt borte fra byen kommet. Men enda sprang han som det gjaldt livet.

Endelig gikk det opp for ham at det måtte være noe galt på ferke med tøflene; for det var de som skjøv ham frem og ikke ville stoppe opp. Han prøvde på alle måter å smette ut av dem, men det gikk heller ikke.

Da ropte han helt fra seg: «Stopp! Stopp!»

Jo, da stanset de, og Muck slengte seg utmattet ned på marken og hvilte seg.

Tøflene var han svært glad for. Han hadde ikke fått dem for ingenting når han hadde dem. Kanskje kunne de hjelpe ham til å finne lykken.

Stakkars Muck var så trett, så trett. Han sovnet nesten med det samme der han lå.

Mens han lå der og sov, hadde han en underlig drøm. Han syntes at den lille hunden som hadde hjulpet ham hos kjerringen kom til ham og sa:

«Kjære Muck, du skjønner nok ikke enda rett hvor maktelege tøflene er. Du skal vite at når du snurrer deg tre ganger rundt på hælen i dem, kan du fly hvor langt det skal være. Og med stokken kan du finne skatter. Der gull er nedgravd, dunker han tre ganger i jorden, og to ganger når det er sølv.»

Da lille Muck våknet, husket han tydelig drømmen sin og tenkte han kunne like så godt se etter om den slo til.

Han tok på seg tøflene og prøvde å snurre seg tre ganger rundt og rundt på hælen. Men den som har prøvd å gjøre dette kunststykket tre ganger etter hverandre i store, rome tøfler, vil ikke undre seg på at Muck ikke fikk det til med første gangen. Stakkaren falt og falt, om igjen og om igjen, og slo seg stygt. Men han gav seg ikke. Og lenge om lenge lyktes det. Han snurret seg tre ganger rundt på hælen og ønsket han var i nærmeste storby. Og tøflene løftet seg opp i luften, og av sted bar det, så fort som en vind.

Før lille Muck riktig visste av det, stod han på et stort torg, og folk for hit og dit, kjøpte og solgte. Men han måtte snarest se å komme seg ut av veien, for alle skubbet til ham og trådte på tøflene hans, hvor han enn vendte seg.

Lille Muck la nå over med seg selv hva han skulle ta seg til så han kunne tjene til livsoppholdet. Han hadde nok en stav som kunne vise nedgravde skatter, men det var ikke sagt det var så lett å finne en slik plass. Om det knep, kunne han jo vise seg frem for penger; men det holdt han seg for god til.

Endelig kom han i hu tøflene, hvor fort han kunne springe når han hadde dem på seg. «Kanskje kan tøflene livnære meg,» tenkte han. Og han fant på at han ville stille seg som løpesvenn. Han tenkte kongen måtte være den som lønnet best, og spurte seg frem til slottet.

Ved slottsporten stod noen vaktmenn som ville vite ærendet hans. Han sa det, og de førte ham til høvedsmannen. Denne bare kaldlo og sa:

«Hva slags - du med de små korte føttene dine vil være løpesvenn. Vil du se å komme deg herfra, og det på timen! Jeg har ikke tid til å holde på med slikt tøys.»

Men lille Muck gav seg ikke. Han mente at han gjerne skulle springe om kapp med hvem det skulle være.

Høvedsmannen måtte le, så ille det var, og lovet at han samme kvelden skulle få kapplø med beste løpesvennen hos kongen. Så gikk han rett til kongen og fortalte om den lille gutten og ærendet hans.

Kongen syntes det var morsomt og sa fra at både han selv og hele hoffet ville komme og se på kappløpet.

Og da kvelden kom, satt det fullt opp av folk som ville se på dvergen og kappløpet.

Da kongen og hele hoffet var kommet til sine plasser, steg lille Muck frem for tronen og bukket dypt. Alle fniste og lo da de fikk se denne lille puslingen. Men lille Muck lot dem le.

Han stilte seg nå opp side om side med motstanderen sin; det var den flinkeste løperen kongen eide. Startskuddet ble gitt, og kvikk som en pil sprang de to løperne bortover marken.

Fra først av fikk den andre et stort forsprang; men Muck løp så fort etterpå på tøflene sine at han ikke bare tok ham igjen, men gikk forbi og nådde frem til målet lenge før den andre.

Alle ble forbauset, og kongen selv klappet i hendene. Hele flokken satte i høye frydrop, skrålet og skrek: «Lykke og sæl lille Muck, beste løpesvenn i verden!»

Men lille Muck la seg på kne for kongen og sa: «Store konge, dette var bare en liten prøve. Jeg kan nok mer enn så. Skal jeg ikke nå få være løpesvenn hos deg?»

«Jo,» sa kongen, «du skal være min egen ærendsvenn og alltid være hos meg. Du skal få hundre gullpenger i lønn om året og ete ved mitt eget bord.»

Så tenkte da Muck at han endelig hadde funnet den lykken han så lenge hadde lett etter, og ble både glad og fornøyd. Og kongen så på ham og satte ham til de viktigste hemmelige ærendene sine. Og Muck gjorde alt som han skulle og var utrolig rask. Men de andre kongstjenerne var misunnelige på ham siden han stod så høyt hos kongen, og prøvde gang på gang å sverte ham og legge hindringer i veien for ham hos kongen.

Muck visste godt om dette, men det var så langt fra at han ville hevne seg at han heller bare tenkte på hvordan han skulle gjøre det så han kunne bli gode venner med dem alle.

En kveld kom han ved et tilfeldig bort i en krok i slottshagen. Med ett tok staven i hånden hans til å skjelve og riste, og dunket tre ganger mot jorden.

Han skjønte straks hva dette betydde, trakk frem kniven og skar merke i treet så han skulle finne plassen igjen. Så gikk han inn i slottet etter en spade, og om natten, da alle sov, smøyg han seg bort igjen og gav seg til å grave skatten opp.

Det var en potte med gull der, så mye at han ikke nær kunne bære med seg alt. Så stappet han ned i bromlommene og trøyen så mye han fikk rom til, og gravde godt over det som var igjen. Han kom seg også godt og vel opp på rommet sitt og gjemte gullet i sengekisten.

Da lille Muck hadde fått så mange penger, tenkte han at nå skulle nok alt bli på en annen måte, nå han hadde råd til å gi uvennene sine gilde gaver.

Men stakkars Muck, det var lett å skjønne at han ikke kunne være gammel i verden når han trodde han kunne kjøpe seg venner med gull. Hadde han bare heller passet på tøflene og tatt gullet med seg mens tiden var god!

Gullet som han strødde ut med gavmilde hender skapte flere uvenner enn han noen gang før hadde hatt.

Kjøkkemesteren sa: «Han lager falske penger!»

Høvedsmannen sa: «Han går og stjeler for kongen.»

Og skattmesteren, som ikke var fri for å være langfingret, sa rett ut: «Han har stjålet det.»

Munnskjenken satte seg fore å ville til bunns i saken og lot en dag være helt på gråten. Kongen spurte hva som stod på.

«Å,» svarte han og lot tørke tårene ut av øynene, «det er så vondt for meg at du ikke lenger er fornøyd med meg, herre konge.»

«Hvordan er det du sludrer, Korchu!» sa kongen undrende. «Når har jeg sagt jeg ikke var fornøyd med deg?»

Munnskjenken svarte at når han gav den ene bunken med gull etter den andre til ærendssvennen sin, og de trofaste kongstjenerne ingenting fikk, så var dette tegn godt nok.

Kongen ble svært nysgjerrig, og munnskjenken måtte ut med alt han visste. Og det var ingen sak å få kongen på den tanken at lille Muck hadde stjålet fra kongskatten. Dette kom mer enn godt med for skattmesteren, som ikke lenger trengte å frykte for regnskapet.

Kongen ba at de skulle være etter lille Muck hvor han enn gikk, og prøve å ta ham på fersk gjerning om råd var. Og da lille Muck om natten gikk ned i hagen og ville etter flere penger, ble han rett nok tatt nettopp som han skulle ta første spadetak. Muck ble bundet og ført frem for kongen sammen med pengekisten som de hadde gravd opp.

Skattmesteren øste nå ut av seg om hvor slu han hadde lurt seg over Muck, nettopp som denne stod og skulle grave pengekisten ned i jorden. Kongen spurte Muck hvordan dette kunne henge i hop. Og Muck svarte, som sant var, at han ikke ville grave pengene ned, men tvert imot opp av jorden.

Da kaldlo uvennene hans, og kongen ble fryktelig sint på Muck som kunne lyve så skamløst. Han spurte skattmesteren om han savnet så mye som her var borte i skattekammeret, og skattmesteren svarte at så mye og mer til var borte.

Da sa kongen fra at Muck skulle settes i fangehullet.

Men skattmesteren aktet seg vel for å nevne at han hadde funnet en seddel nederst på bunnen av pengekisten; og på den stod:

«Fienden har kommet inn i landet mitt. Derfor gjemmer jeg noen av pengene mine her. Men den som finner dem og ikke på timen gir dem til sønnen min skal forbammes i alle evigheter. Kong Sadi.»

Så satt da stakkars Muck der i fangehullet. Ulykkelig og urolig i sinnet var han. Han visste det var dødsstraff for å stjele. Fortelle kongen om staven ville han ikke, siden han fryktet at da måtte han samtidig ut med alt om tøflene.

Som vondt var, kunne han ikke få nytte av dem her, som han stod bundet til veggen med sterke jernbånd. Han kunne ikke røre en finger, heller ikke snurre seg tre ganger rundt på hælen.

Men dagen etter ble han dømt fra livet, og nå så han seg ingen annen redningshåp. Det var da bedre å leve uten staven enn å la seg drepe. Så måtte han lenge om lenge fortelle kongen rette sammenhengen.

Kongen ville først ikke tro ham. Men Muck sa seg god for å gi syn for sagn, dersom han slapp å dø. Det lovet kongen, og fikk dem til å grave ned gull på en plass så ikke lille Muck så det. Men lille Muck fant det nesten med en gang, for staven dunket rett nok tre ganger i marken. Da skjønte kongen at skattmesteren hadde narret ham, og sendte ham en silkesnor, slik skikken er i Østerland. Det vil si så mye som at dersom han ikke selv tok seg av dage, ble han tatt og hengt.

Men til lille Muck sa kongen: «Jeg har nok lovet å spare livet ditt, men jeg føler på meg at du ikke har tilstått alt; derfor skal du få sitte der i fangehullet helt til du forteller hvordan det henger i hop at du er så flink til å springe.»

Lille Muck hadde hatt mer enn nok med en natt i fangerommet, og tilsto at hele kunsten lå i tøflene. Men han lærte ikke fra seg knepet med å snurre seg tre ganger rundt på hælen.

Kongen smatt selv i tøflene, ville prøve dem, og måtte renne rundt og rundt i hagen som han var gal; for tøflene satte av gårde, de, og lille Muck brydde seg ikke; han stoppet dem ikke før kongen falt bevisstløs til jorden.

Da kongen kom til seg igjen, var han fryktelig sint på lille Muck som hadde latt ham renne slik:

«Jeg har nok lovet deg liv og frihet,» sa han, «men er du ikke ute av landet mitt på tolv timer, så tar jeg og henger deg opp.»

Tøflene og staven låste han inne i skattekammeret sitt.

Så fattig som nå hadde lille Muck aldri kjent seg, der han trasket ut av landet og bannet seg selv siden han hadde kunnet noen gang tro han skulle gjøre lykken sin ved hoffet. Som godt var, var det ikke langt igjen til landegrensen; på åtte timer nådde han frem, selv om det var surt å traske og gå nå som han hadde vendt seg til tøflene.

Da han vel var ut av landet kommet, tok han av fra landeveien og inn i en tett skog. Han ville lete seg opp en plass der han kunne leve alene og i fred for andre mennesker. Midt inne i skogen kom han over en grasgrodd voll ved en bekk. Her slo han seg ned. Han var lei livet; her ville han være til døden kom.

Han var trett og sovnet snart. Da han våknet, kjente han at han var sulten. Han tenkte med seg at det var nå så hans sak å dø av sult, og så rundt seg om det skulle være noe å bite i.

Herlige modne fikener hang på trær rundt omkring, og lille Muck var ikke sen, han klatret opp og sanket i hop så mange som han trodde han orket å ete. De smakte utmerket, bare at han ble så tørst etter dem at han måtte ned til bekken etter vann. Men du verden! I vannet fikk han se speilbildet sitt. Vakker hadde han aldri vært. Men nå hadde han i tillegg fått to lange ører og en stor oppsvulmet nese til pryd.

Forferdet tok han seg med hendene til ørene, og rett nok var de godt en halv alen lange!

«Jeg fortjener eselører!» skrek han, «for jeg har oppført meg som et esel og kastet bort lykken min da jeg hadde den.»

Han vandret halvt i vanvid rundt om i skogen der til han kjente seg sulten på nytt. Det var ingen annen råd; han måtte ete seg mett på fikener som før. Men mens han satt der og spiste, kom han på at han ville se å gjemme bort de stygge ørene og stoppe dem opp under hodeplagget.

Men se der! Nå var de borte igjen! Han sprang rett ned til bekken og ville se om det var så. Og rett nok, nå var ikke ørene hans større enn de pleide å være, og den stygge oppsvulmede nesen var likeledes forsvunnet.

Nå forstod han hvordan det hadde gått til. Da han spiste av fikenene på det første treet, hadde han fått de stygge, lange ørene og den store nesen. Men de andre fikenene hadde gjort ham bra igjen.

Da ble lille Muck i godt humør; for nå skjønte han at lykken var med ham likevel og ville hjelpe ham så han kunne få staven og tøflene tilbake.

Han sanket så mange fikener av hvert tre som han var god til å bære med seg, og dro tilbake til det landet han nettopp var kommet fra. I den første byen han kom til kjøpte han seg andre klær og farget håret sitt så han ikke lenger var til å kjenne igjen. Så skyndte seg igjen til byen der kongen bodde.

Det var nettopp på en årstid da moden frukt var sjelden. Og lille Muck satte seg til med fikenene sine utenfor slottsporten, der kjøkkemesteren måtte forbi når han skulle ut og kjøpe inn mat til kongsfolket.

Muck hadde ikke lenge sittet der, så kom kjøkkemesteren og skrek høyt av seg da han fikk se de fine fikenene; dem måtte han simpelthen ha, samme hva de kostet. Og Muck var ikke dyr på varene sine heller, så de ble snart enige om prisen. Men ikke før hadde Muck fått pengene, så skyndte han seg av sted det raskeste han kunne. Han fryktet det kunne bli spørsmål etter fikenselgeren når det led på.

Kongen var i særs godt humør ved bordet den dagen, for kjøkkemesteren hadde servert det ene måltidet bedre enn det andre. Men da fikenene ble servert, skrek han høyt av seg.

«Du er en flott kar, kjøkkemester! Dette skal jeg aldri glemme deg!» ropte han, og det var så han siklet etter denne delikatessen. Med egen hånd delte han fikenene rundt, en til hver av dem som satt ved bordet, så nær som prinsene og prinsessene; de fikk to hver. Men de fikenene som var igjen ville han ha for sin egen munn. Han tok en fiken og prøvde; aldri hadde han kjent noe så godt, syntes han.

«Men store tid, far, hvordan er det du ser ut!» ropte en av prinsessene med ett. Alle så forbauset på kongen. Velidige ører hang ned på hver side, og en stor nese skjulte nesten både munn og hake.

Og da de skulle se seg til, gikk det opp for dem at hver en av dem hadde blitt like pyntet.

Det ble et forvirret oppstyr. Leger ble på timen hentet, og snart kom doktorer i hopetall opp på slottet og skulle vite råd for de stygge utvokstene. De lagde piller og rørte i hop salver. Men like mye hjalp det.

En av prinsene ble skåret for det; men ørene og nesen vokste ut igjen med det samme.

Muck forstod av den uroen som ble i byen at fikenene hadde hjulpet, og tenkte med seg at nå var hans tid kommet. For fikenpengene kjøpte han seg en lang, svart doktorkjole og satte på seg et langt grått skjegg så han så ut som en gammel vismann. Med den andre fikensekken på ryggen gikk han opp på slottet og lot være en fremmed lege som hadde hørt hvilken nød de var stedt i og visste råd for den.

Fra først av hadde de ikke større tro på ham; men da lille Muck gav en av småprinsene en fiken, og gutten på timen ble bra igjen, kom alle farende og ville ha hjelp. Men kongen tok ham i hånden og ledet ham inn i skattekammeret sitt.

«Her ser du skattene mine,» sa han. «Nå kan du velge deg hva du vil, og det skal være ditt, så sant du kan løse meg av denne narrehamen.»

Dette var noe som ikke var lille Muck imot; for han hadde lenge fått øynene på staven og tøflene sine borte i en krok. Han gikk nå der frem og tilbake og lot se på kongsskattene, til han stod borte ved tøflene sine. Kvikk som et lyn smatt han ned i dem og grep staven. Så rev han av seg skjegget og viste frem det riktige, velkjente ansiktet sitt.

«Din skurk du er!» skrek han til kongen. «Du lønnet den trofaste tjeneren din med håhn og utakknemlighet. Til straff skal du i all fremtid se ut som du gjør nå; så tror jeg ikke du glemmer lille Muck så snart.»

Han snurret seg tre ganger rundt på hælen, ønsket seg langt derfra, og før kongen fikk sanset seg var Muck borte.

Siden har lille Muck levd her i byen. Han har penger nok; men han holder seg for seg selv, for han forakter menneskene. Han har lest og tenkt mye og har blitt en klok mann. Synes du han ser noe underlig ut, så er han likevel ikke den mann man skal spøke med.»

Dette fortalte far. Jeg sa jeg var lei for jeg hadde oppført meg så stygt, og far tilgav meg og jeg slapp resten av straffen. Jeg fortalte lekekameratene mine om lille Muck og alle eventyrene hans, og vi ble på slutten så glade i ham at ikke en ville rope et hånende ord etter ham. Tvert imot tok vi alle luene av når vi møtte ham og bukket dypere for ham enn for selve presten.

Reisefølget fant på de ville slå seg ned en dags tid der i herberget så både de og dyrene fikk hvile seg en smule.

Den dagen kom turen til femte kjøpmannen til å fortelle. Han het Ali Sizah. Livet hans hadde vært for fattig på hendelser, sa han, til at noen skulle synes det var morsomt å høre om det. Men han skulle fortelle et eventyr i stedet. Det var...