Historien om den falske prinsen

Det var en gang en skreddersvenn som het Labakan. Han var i lære hos en skredder i Alexandria. Man kunne ikke akkurat si at Labakan var helt håpløs med nål; tvert imot kunne han gjøre fremragende fint arbeid når han var på det laget. Han var heller ikke lat. Men helt i orden kunne det aldri henge i hop med karen; for midt i det han satt og sydde, så nålen fløy gjennom sømmen, kunne han med ett stoppe helt opp og stirre ut i luften med stive øyne, og da glemte han alt rundt seg.

Mesteren og de andre svennene var vant med dette. De bare fniste og lo seg imellom, og sa: «I dag har Labakan stormannsansiktet sitt.»

Hver fredagskveld, når andre folk pleide å gå i bedehuset, tok Labakan på seg søndagsklærne sine og spaserte frem og tilbake i gatene.

Møtte han da en kjentmann som hilste og ropte til ham: «God kveld, Labakan!» var det bare så vidt han lot nikke på hodet.

Og når mesteren hans av og til kunne si til ham for spøk: «Labakan, du skal se du i virkeligheten er født til noe stort,» lo han alltid fornøyd og svarte: «Ja, tror ikke du også det, mester?»

Slik gikk det en lang tid, og mesteren bar over med all tullet hans, siden han var en så hendig og dyktig kar ellers.

Men så var det en dag at kongens bror sendte statsdrakten sin til denne skredderen og ville ha noe forandret på den. Og Labakan, som var den hendigste av alle svennene når han bare la seg på, ble satt til dette arbeidet.

Om kvelden, da mesteren og de andre svennene hadde lagt fra seg arbeidet for dagen, ble Labakan igjen på verkstedet og skulle sy de siste stingene i kongedrakten.

Da han var ferdig, ble han sittende og beundre kjolen. Noe så praktfullt syntes han aldri han hadde sett. Og kostbar var drakten, det er sikkert. Alle båndene var brodert med gull og perler, og stoffet var den fineste silke og fløyel.

Labakan fikk ikke øynene bort fra kjolen, og før han selv riktig visste av det, hadde han tatt drakten på seg.

Kjolen satt som den var sydd til ham, og Labakan begynte foran speilet og ble ikke trett av å se seg i all denne prakten.

«Ser jeg ikke ut som en prins kanskje?» sa han for seg selv, og gikk med lange, verdige skritt frem og tilbake på gulvet.

«Har ikke mesteren selv sagt at jeg kunne ha vært prins så godt som noen?»

Med denne praktfulle drakten var det som hele stormannshatten kom opp i Labakan. Det svimlte så for ham at kanskje, når alt kom til alt, var han en kongssønn som hadde blitt ombyttet da han var liten. Hvorfor ikke? Han tenkte seg så inn i dette at han på slutten trodde det selv. Visst var han en prins! Betydde det ikke alt at han ikke hørte til i denne slampen som han daglig måtte drasse med?

Men nå var det på tide han dro ut i verden og lette opp faren sin. Denne kostbare drakten kom så godt med, som hadde profeten selv sendt den; det ville være grov synd å ikke ta imot denne fine gaven.

Så samlet han sammen det lite han eide av mynter, og kom seg om natten ut av byen.

Folk stirret ikke lite på denne nye prinsen som var så praktfullt kledd, men enda gikk til fots og uten følge. Når noen ville spørre ham ut om dette, lo han bare hemmelighetsfullt og svarte at det hadde sine grunner.

Men han forstod snart at han bare gjorde seg til narr med en slik oppførsel, og kjøpte for en billig pris en gammel sliten øk som han kalte Murva. Labakan hadde aldri sittet på hesteryggen før, så det passet bra det første at Murva var for skral til å finne på å trabbe.

En dag som de red der og trivet frem langs veien i vanlig saktegående, nådde en annen rytter dem igjen og ba om han måtte få slå seg sammen med dem. Det var en ung, statelig kar som Labakan måtte like straks han så ham.

De kom snart i prat, og den fremmede, som var uvanlig åpen av seg, fortalte at han het Omar og hadde vært fostret opp hos Elfi Bey, fyrsten av Kairo. Han var død nå; men på sitt ytterste gjorde han Omar kjent med at denne ikke var sønnen hans, slik alle trodde, men var sønn av en mektig konge der i Østerland. En spåmann hos faren hans hadde lest i stjernene, må vite, at prinsen skulle komme i stor fare før han ble toogtyve år. Og så hadde kongen satt Elfi Bey, som var underlagt kongen hans, til å fostre opp sønnen helt som sin egen, helt til han ble toogtyve år.

Elfi Bey hadde ikke nevnt navnet på faren hans, men bare sagt at han skulle være ved den høye El-Seruja-statuen, sørøst for Alexandria, fjerde dagen i Ramadan-måneden først kommende; for da fylte han nettopp toogtyve år. Her ville han møte et par menn, og den eldste av disse skulle han gi dolken han alltid bar på seg, og si:

«Her er den som dere leter etter!»

Så skulle mennene svare: «Profeten være takk som har holdt deg oppe til denne tid!» og føre ham til faren hans.

Skredderen ble ikke lite forundret da han hørte dette, og fra den stund misunnte han prins Omar av hele sin sjel. Her stod en kongstrone åpen for denne fremmede, mens han selv, som var like så velskapt og intelligent, ingenting hadde i vente. Visst var Omar både tro og pen, akkurat slik en kongssønn burde være. Men Labakan tenkte med seg at ingen kongsefar trengte å skamme seg ved ham heller. Han var ikke mindre pen, han.

Labakan fikk ikke fred for slike tanker. Og om natten drømte han at det var han som var prins i Omars sted.

Tidlig om morgenen våknet han og så Omar ligge og sove så trygt ved siden av seg. Da for det som et lyn gjennom ham at han kunne nå ved list det som skjebnen hadde vært så gjerrig å nekte ham.

Dolken som var tegnet på kongsbyrden hang i beltet på Omar. Den tok Labakan, og tenkte et øyeblikk på å støte ham i brystet på den stakkars prinsen som lå der og sov og ikke vondt anet. Men han rygget for drap likevel, og gjorde ikke Omar noe, men bare tok dolken. Så satte han seg opp på Omars hest, siden den sprang raskere enn den gamle øka han selv eide, og red sin vei. Da Omar våknet, hadde den skamløse følgesvennen hans allerede et godt forsprang.

Det var nettopp første dagen i Ramadan-måneden at Labakan så stygt hadde sviktet stallbroren sin. Ikke to dager etter var han ved El-Seruja-statuen. Den lå midt på en vid slette, og derfra hadde man vid utsikt til alle kanter.

Men Labakan var godt tidlig ute; først i morgen var den store dagen da et nytt liv i rikdom og prakt skulle begynne.

Han slo seg ned under et stort palmetrær ikke langt fra statuen, og ventet på morgendagen der så lenge.

Da han ventet, fikk han se et stort følge komme ridende bortover sletten. Det var en hel flokk menn i praktfulle drakter, og de red på kostbare araberhester. Fremst i følget red en gammel mann med langt, hvitt skjegg. Han så ut til å være den eldste i laget; han var også praktigst kledd. Etter dem kom andre menn som syntes å være tjenere. De satt på kameler og bær med seg store byrder.

Rett ved statuen gjorde de halt, og tjenerne satte opp teltstenger og brettet tykke silkeduker der ovenpå. Labakan forstod at alle disse mennene var kommet der for hans skyld, og var mest fristet til å tre frem allerede den dagen. Men det var som han ikke riktig våget seg til.

Skredderen våknet med solen morgenen etter. I dag skulle det skje som han hadde drømt om i så mange år; nå skulle han bli en rik og mektig mann. Visst kom han i hu at dette skjedde ved svik og urett, og han kjente en stikk i hjertet når han tenkte på den stakkars Omar som han så skamløst hadde stjålet alt fra. Men gjort var gjort og kunne ikke gjøres ugjort. Og narrehjernen hvisket til ham at han så så godt ut at han skamløst kunne tre frem for hvem det skulle være.

Han satte seg på hesten og red bort til følget ved statuen. Her steg han av og tok dolken frem.

Seks menn stod rundt statuen og fremst av dem den gamle mannen han hadde lagt merke til dagen før. Han var i kongedrakt, og det var lett å se at han var den høyeste i laget.

Til ham gikk Labakan, bøyde seg dypt for ham, rakk dolken frem til ham og sa:

«Her er den som dere leter etter!»

«Profeten være lov som har holdt deg oppe til denne tid,» svarte den gamle med tårer i øynene. «Kyss meg! Jeg er din gamle far, og du er min egen kjære sønn, Omar.»

Skredderen ble helt forvirret over disse hjertelige ordene og kjente seg halvveis glad, halvveis skamfull da han tok den gamle i fanget og kysste ham til velkommen.

Men bare et lite øyeblikk skulle han få være i fred og drømme seg inn i det nye livet i herlighet og glede.

Bort over sletten kom en rytter jagende rett mot statuen. Hesten ville ikke av flekken, var det nok til; men rytteren drev ham frem med slag og spark. Det stod ikke lenge på før Labakan kjente igjen følgesvennen sin og Omar, den rette prinsen. Men løgnhatten hadde så fast tak i ham nå at han bestemte seg for at hvordan det så gikk, ville han nekte alt.

Allerede langt borte så man at rytteren vinket og ropte og skrek så alle måtte lytte til dette. Endelig var han fremme ved statuen og slengte seg av hesten. «Vent!» sa han. «Hvem dere så er, så la ikke denne skamløse bedrageren få narre dere. Jeg er den Omar dere leter etter!»

Mennene ble svært forbauset, og den gamle visste ikke hva han skulle tro. Han så rådvill fra den ene til den andre.

Men Labakan svarte så rolig han kunne:

«Nådige far, aldri bry deg om dette gale mennesket. Så vidt jeg vet, er det en gal skreddersvenn fra Alexandria som heter Labakan. Det er stor synd på stakkaren, det er.»

Da ble prinsen så sint at han ikke greide å styre seg lenger. Helt fra seg av sinne ville han fare på Labakan. Men de andre la seg imellom, og fyrsten sa:

«Ja du har rett, min sønn! Jeg ser at stakkaren er fra vettet. Det er best dere tar og binder ham og har ham med dere til byen. Kanskje kunne vi på en eller annen måte hjelpe ham,» sa han til tjenerne.

Sinnet hadde lagt seg hos prinsen nå. Han kunne ikke holde seg for gråt og ropte til fyrsten: «Jeg føler på meg at De er min far. Jeg ber så inderlig at De hører på meg!»

«Nei, fri meg!» svarte denne. «Nå begynner han å prate vilt igjen. Tenk, alt det et menneske kan komme bort i!» sa han, tok Labakan under armen og gikk med ham i følge bort til teltet.

Men den rette prinsen ble bundet på hender og føtter og surret fast på en kamel, og det var alltid to menn ved siden av og holdt vakt over ham.

Den gamle fyrsten var Saaud, sultanen i Wechabialand. Lenge hadde han vært uten barn og hadde nesten gitt opp all håp om å få noen. Men så fikk han da lenge om lenge den sønnen han så sårt hadde lengtet etter. En spåmann ble hentet og skulle se hvilken skjebne prinsen skulle få, og han spådde slik:

«Helt til prinsen blir toogtyve år vil han være i stor fare.»

Så ville kongen være trygg og lot gamle vennen sin, Elfi Bey, få sønnen og lære ham opp som sin egen til han kom over de farlige toogtyve årene.

Alt dette fortalte kongen til den han trodde var sønnen, og han var i alle måter godt fornøyd med den fine veksten og tiltrekkende oppførselen hans.

Da de kom til det landet der kongen hørte hjemme, ble det stor glede overalt. Hvor de enn kom, tok folk imot dem med stor prakt og høye gledesrop; for det spredde seg snart at nå kom kongen hjem igjen med sin sønn. I hovedstaden var alle gatene dekket med fløyel. I alle vinduer brente lys, og blomster regnet ned på dem hvor de kom ridende.

Skredderen kjente seg nå helt trygg og red stolt og rank ved siden av kongen.

Men den stakkars rette prinsen hadde det ikke godt.

«Omar! Omar!» skrek tusen stemmer. Men han som med rette eide dette navnet lå bundet på ryggen av en kamel og ble ikke påaktet av noen. I det høyeste kunne folk spørre etter hva det var for en, og det var så det skar og sved i ørene på Omar hver gang han måtte høre:

«Det er en gal skredder!»

Følget var lenge om lenge nådd frem til slottet, der dronningen og hele hoffet ventet på dem inne i den store festsalen.

Det var allerede skumring da kongetoget kom frem. Tusen på tusen lamper var tent i salen og gjorde det lyst som om dagen. Borte ved den ene langveggen satt dronningen på en trone som var av rent gull og innlagt med edelstener og perler. Flere av de høyeste menn i riket holdt en silkeduk til tak opp over henne, og en av underkongen stod og veifet fluene bort fra ansiktet hennes.

Der satt dronningen og ventet på at kongen skulle komme hjem igjen med en voksen sønn. Heller ikke hun hadde sett ham siden han ble født, men hun hadde mange ganger drømt om ham, og hun trodde nok hun skulle kjenne ham igjen om så blant tusen.

Nå hørte de kongetoget et stykke borte. Vakten slo på trommer og blåste i trompeter, og alt folket satte i høye gledesrop.

Nærmere og nærmere kom de. Nå hørtes lyden av hesteføtter og mannstrinn på marmorsteinen utenfor. Salsdørene ble slått opp, og gjennom tjenerskaren, som lå der på kne, skyndte kongen seg opp til dronningen og ledet sønnen i hånden.

«Se her!» sa han. «Her kommer jeg med den du har savnet og lengtet så lenge etter!»

Men dronningen ropte: «Det er ikke min sønn! Slik ser ikke den ut som Profeten har vist meg i drømmer.»

Kongen skulle nettopp til å tale henne til rette, siden hun kunne tro på slikt drømmeri. Men nå gikk salsdøren opp med stort brak. Prins Omar hadde slitt seg løs fra vakten og kom farende inn og kastet seg ned for dronningtronen. «Her vil jeg dø!» ropte han. «Drep meg heller, hardhjertede far! Denne skammen holder jeg ikke lenger ut!»

Folk stod forvirret der, og vakten skulle nettopp gripe ham og slepe ham inn igjen i fangekammeret. Da sprang dronningen med ett opp fra tronen.

«Stopp!» ropte hun. «Denne og ingen annen er min rette sønn. Han er det. Jeg kjenner ham igjen, selv om jeg aldri har sett ham for øyne før!»

Vakten slapp Omar. Men nå ble kongen mest fra seg, så sint ble han, og skrek til dem at de skulle binde denne gale mannen.

«Her er det jeg som rår!» ropte han. «Her går det ikke etter kvinnedrømmer, men etter trygge, pålitelige tegn. Han her (han pekte på Labakan) er min sønn, for han har gitt meg dolken fra Elfi Bey.»

«Stjålet dolken har han!» ropte Omar. «Skamløst stjålet han fra meg, som stolte på ham så godt!»

Kongen brydde seg ikke om ham, og stakkars Omar ble med makt slept ut av salen. Men kongen tok Labakan med inn til seg i sitt eget kongsrom, og var så fortæret av sinne på dronningen at han lite greide å styre seg, selv om det aldri hadde falt et vondt ord mellom dem før, i all den tiden de hadde vært gift.

Dronningen tok seg alt dette tungt til hjerte; hun kjente seg sikker på at en bedrager hadde sneket seg inn hos kongen; for hjertet sa henne at det var denne andre usælingen som var den rette sønnen.

Da sinnet på en måte hadde lagt seg, grublet og tenkte hun frem og tilbake på hvordan hun skulle gjøre det så kongen kunne bli overbevist. Det var ingen lett sak, det skjønte hun nok. For han som gav seg ut for sønnen hennes, hadde hatt dolken og kjente så mye til Omar og skjebnen hans at han uten vanskelighet kunne spille kongssønn.

Hun ropte til seg alle de mennene som hadde stått ved kongen borte ved statuen, og ba dem fortelle alt så nøye som de kunne. Siden holdt hun råd med et par trofaste slavekvinne. Noen kom med det rådet, andre med det. Men lenge om lenge sa Melechsala, en gammel, klok tscherkessisk kvinne:

«Var det ikke slik, nådige dronning, at han som hadde dolken kalte den andre for en gal skredder som het Labakan?»

«Jo,» sa dronningen.

«Hvem vet om ikke bedrageren har satt sitt eget navn på sønnen din. Om så er, vet jeg et godt råd til å avsløre løgneren.»

Dronningen ba de andre gå ut og var en stund to alene inne med slavekvinnen. Etterpå gikk dronningen inn til kongen.

Det var en klok kvinne, denne dronningen, og hun visste godt hvordan hun skulle ta kongen på riktig måte. Hun lot være lei seg, for hun nå på en tid hadde tvilt på at kongen måtte ha rett, han som var så klok og vis. Hun ville bare be om en eneste ting.

Kongen hadde allerede angret på at han hadde talt så hardt til dronningen, og lovet henne med en gang alt hun ville.

Hun sa da slik: «Jeg skulle ha lyst til å sette dem på en liten prøve, disse to. Andre ville kanskje la dem ri eller fegte om kapp; men det er noe alle kan. Nei, jeg vil gi dem en oppgave som krever både fingerferdighet og godt vett. De skal begge sy trøye og bukse, så får vi se hvem som blir best.»

Kongen brøt ut i en latter og svarte: «Nei, nå mener jeg! Skulle min sønn kappes med denne gale skredderen i å lage trøyer og bukser. Maken til tull har jeg ikke hørt!»

Men dronningen mente at han allerede hadde gitt sitt ord, og kongen gav etter til slutt. Men han lovet på at om skredderen laget aldri så fine bukser, skulle han likevel aldri bli sønnen hans.

Kongen gikk selv til Labakan og ba ham gjøre mor si til viljes dette, selv om så galt og narreaktig det var. Men Labakan lo med seg selv av glede. Var det ikke noe annet hun ville, tenkte han, skulle det snart bli en sak.

De lagde i stand to rom, det ene til prinsen, det andre til skredderen. Hver av dem fikk et stort stykke silkestoff og alt som til hørte. Så skulle de da vise hva slags folk de var.

Kongen var ikke lite nysgjerrig på hva slags bukse sønnen hans ville få til. Og dronningen var ikke mindre spent på om han ville gå i den fellen hun hadde satt for ham.

De hadde fått to dager til verket, og tredje dagen sendte kongen bud etter dronningen og de to prinsekandidatene. Stolt og rank kom Labakan inn i salen og brettet skredderarbeidene sine ut foran kongen, som gjorde store øyne.

«Se her, far,» sa han, «se her, høyverdige mor, om ikke dette er et mesterverk av en bukse. Jeg skulle gjerne sy om kapp med den beste skredderen i byen.»

Dronningen smilte bare og snudde seg til Omar. «Og du, min sønn, hva har så du fått til?» spurte hun.

Sint og lei seg slengte denne silkestoffet og saksen på gulvet.

«Jeg har lært å ri og svinge sverdet, og jeg kan treffe målet seksti alen borte; men aldri har jeg lært å bruke nål, og det ville heller ikke sømme seg for en som har vokst opp hos Elfi Bey, kongen av Kairo.»

«Å du rette sønnen min!» ropte dronningen. «Å om jeg fikk ta deg om halsen og kalle deg sønn! Vær ikke sint,» sa hun og snudde seg til kongen, «for jeg har brukt dette lille knepet. Ser du ikke nå hvem som er skredderen og hvem som er prinsen? Visst er den dyktig, den buksen sønnen din har sydd. Man kunne nesten ha lyst til å spørre etter hvilken skredderester han har gått i lære hos.»

Kongen satt i dype tanker og så snart på dronningen og snart på Labakan, som stod der så rød som blod; han skjønte han hadde forregnet seg stygt.

«Heller ikke denne prøven duger,» sa kongen endelig. «Men jeg vet selv et råd til å komme etter sannheten.»

Han satte seg opp på den raskeste hesten han eide og red ut i en skog ikke langt fra byen. Det gikk rykte om at det bodde en hulder der. Hun het Adolzaide og hadde ofte i gamle dager hjulpet kongene der med råd og dåd. Til henne var det kongen ville nå.

Midt i skogen var der en stor åpen plass med urgamle høye trær rundt. Her mente folk at hulderen holdt til.

Da kongen kom dit, sprang han av hesten og bandt den i et tre, steg siden frem på plassen og talte med høy røst:

«Er det så at du har hjulpet fedrene mine i nød, så får du ikke slå hånden av meg i denne saken, der menneskevett ikke rekker til.»

Han hadde ikke talt ut før det stod en høy kvinne i langt hvitt slør foran ham.

«Jeg vet hvorfor du kommer til meg, kong Saaud, og jeg skal hjelpe deg. Ta disse to skrinene og la disse to, som begge kaller seg sønnene dine, velge hvilket av dem de vil. Jeg vet at han som er din rette sønn ikke vil ta feil.»

Slik talte hulderen og ga kongen to skrin av elfenben og gull og prydet med herlige edelstener og perler. På lokket stod en innskrift, laget av diamanter.

Bort forsvant hulderen, og kongen ble stående igjen med de to skrinene i hånden. Han var svært nysgjerrig på hva som var i dem. Men alt det han brøt og braut, var han ikke god til å få lokkene opp. Innskriften var heller ikke til å bli klok av, for på det ene stod: Ære og berømmelse. På det andre: Lykke og rikdom.

Kongen tenkte med seg at han ville ha vondt nok for å vite hvilket skrin han skulle velge om det hadde vært han som hadde valget.

Da han kom hjem igjen til slottet, gikk han rett til dronningen og fortalte hva hulderen hadde sagt, og hun tok som et håp av dette.

Alle de høyeste stormenn i riket kom sammen i kongshallen, og kongen og dronningen satte seg på tronen. Ved siden stod de to skrinene på hvert sitt bord. Labakan ble først hentet.

Med verdige skritt gikk han opp etter gulvet, kastet seg ned for kongen og spurte:

«Hva ønsker min herre og far i dag?»

Kongen svarte:

«Her er det tvil om du er min rette sønn. Sannheten får vi vite når du velger ett av de to skrinene som der står. Jeg tviler ikke på at du vil velge det rette.»

Labakan reiste seg opp og ble lenge stående og se fra det ene skrinet til det andre. Da sa han: «Store far! Kan det tenkes større lykke enn den å være din sønn, eller større rikdom enn din nåde? Jeg velger det skrinet som bærer innskriften: Lykke og rikdom.»

«Vi får snart se om du har valgt rett. Sett deg ned der så lenge,» sa kongen og vinket til slavene at de skulle bære frem en pute til prinsen.

Nå kom Omar inn i salen. Han så mørkt og tungt frem for seg, så alle måtte synes synd på ham.

Han kastet seg ned for tronen og spurte hva kongen ville. Kongen ba ham velge ett av skrinene. Han stod opp og gikk bort til bordet. Da han hadde lest innskriftene, sa han:

«De siste dagene har lært meg at lykke kan forlis og rikdom forgå. Men det har jeg også lært, at den modige mann eier noe innerst inne i brystet som ingen kan ta fra ham, og det er æren, og at minnet om det store en mann har gjort ikke dør, om lykken forsvinner. - Om jeg så skal miste en krone ved det, må jeg velge som jeg gjør: ære og berømmelse velger jeg!»

Han la hånden på det skrinet han valgte seg og ville åpne det. Men kongen ba ham vente så lenge. Først måtte Labakan gå bort til sitt skrin. Siden tok kongen vann fra den hellige Zem-zem-brønnen i Mekka og vasket hendene sine i det. Tre ganger bøyde han seg mot øst, falt på kne og ba: «Du Gud, som fedrene mine ba til, du som i mange hundreår har holdt kongssetet oppe, du vil ikke tåle at en uverdige røver den plassen som med rette tilkommer min sønn!»

Kongen reiste seg opp og satte seg på tronen igjen. Folk våget mest ikke å trekke pusten. Det var så stille i salen at man kunne ha hørt en nål falle.

Da ropte kongen:

«Åpne skrinene nå!»

Og de lokkene, som før ikke hadde vært til å få opp, sprang nå opp av seg selv, uten at noen tok i dem.

I det skrinet som Omar hadde valgt seg lå det en liten krone på en fløyelspute og en ørliten kongsstav av gull ved siden.

I Labakans - en stor synål og en tråd.

Kongen ba dem vise frem hva som var i skrinene. Kronen tok han selv ut av Omars skrin, og helt mens han holdt den i hånden, begynte den å vokse til den ble så stor som en vanlig krone. Og da han satte den på hodet til Omar, satt den som den var støpt. Da kysset kongen ham, gav ham sønnenavnet og ba ham sette seg på høyre side av ham.

Men til Labakan sa han: «Det er et gammelt ord som sier: Skomaker, hold deg til læsten din! Her får vi heller si: Skredder, hold deg til nålen! - Du har ikke fortjent at jeg skulle spare deg. Men dette er en stor gledestund for meg, så du skal få slippe med livet. Men la meg se du kommer deg ut av landet, så snart råd er!»

Den stakkars skredderen visste ikke til seg av skam og redsel. Han kastet seg ned for prinsen og ba med tårer i øynene: «Kan du tilgi meg, prins?»

«En konge er trofast mot vennene sine og storhjertede mot fiendene,» svarte prinsen og løftet ham opp. «Jeg tilgir deg.»

«Å du rette sønnen min!» ropte kongen forvirret og tok ham i fanget. Og alt folket satte i høye gledesrop for denne nye og rette prinsen.

I mellomtiden smøyg Labakan seg ut av salen med skrinet under armen. Han gikk ned i stallen og fant frem den gamle øka si. Den salte han og red av byen bort mot Alexandria.

Hele prinselivet hans stod for ham som en drøm nå; bare det kostbare skrinet minnet om at det nok var sant likevel.

Da han lenge om lenge kom tilbake til Alexandria, red han rett bort til huset der den gamle skredderermesteren hans bodde, og steg inn. Mesteren kjente ham ikke igjen det første og bukket og bøyde seg noe helt enormt for denne storkaren som kom. Men da han så bedre etter og kjente igjen Labakan, ropte han på alle svennene og læreguttene sine. Og nå tok hele flokken på Labakan og gav ham slik ordentlig bank som han aldri hadde fått i sine levedager før. Sist spente de ham ut for døren, og her ble han liggende såret og ødelagt og var ikke god til å røre en lem.

I mellomtiden skjente mesteren grundig på ham og krevde seg for den stjålne klesdrakten. Det hjalp ikke alt det Labakan sa, at han kom og ville betale ham tilbake og gjerne skulle gi tre ganger så mye som den var verdt.

Mesteren fløy på Labakan en gang til og banket ham så lenge han orket. Så gikk han fra ham og lot ham ligge der, blodig og forferdelig.

Lenge om lenge kom Labakan seg så vidt at han fikk krype seg bort til et vertshus der i nærheten, så mye at han fikk legge det såre hodet på en myk pute.

Der lå han arm og ulykkelig og tenkte med seg at aldri skulle noen få ham ut på eventyr mer; han bestemte seg for at etter denne tiden ville han bli en god og skikkelig skredder.

Han angret ikke på denne løftet da han våknet dagen etter; mesteren og svennene hans hadde banket all stormannshatten ut av kroppen på ham.

Skrinet solgte han til en gullsmed og fikk så mange penger for det at han kunne kjøpe seg et lite hus med skredderverksted til. Og utenfor døren hengte han et skilt der det stod: Labakan, skredder.

En dag satte han seg til å reparere den drakten som skredderermesteren hadde fart så ille med. Han hadde ikke for hånden annen nål og tråd enn den som hadde ligget i skrinet, og så tok han den, selv om han hadde tenkt han ville gjemme den til et minne om dårskapen sin.

Mens Labakan satt slik, kom det noen og ville snakke med ham. Da han kom tilbake, tenk så var klesdrakten helt ferdigsydd! Nålen sydde og sydde, den, når den bare først var satt i gang, og tok så fine sting at Labakan ikke kunne gjøre på samme måte om han satt og slet aldri så lenge. Den minste gaven man får av en hulder har sin verdi, det er sikkert.

Enda en god ting var det ved denne gaven. Tråden ble aldri brukt opp, hvor fort nålen sydde.

Labakan fikk stor søkning og ble snart kjent som beste skredderen på lang lei. Og han trengte bare klippe stoffet til og ta et par sting, så arbeidet nålen til alt var gjort. Hele byen fikk klærne sine sydd hos mester Labakan. Men ett undret folk seg svært på: hvordan han kunne bli ferdig med alt arbeidet alene; for han tok aldri svenn til hjelp, og ingen fikk se inn i verkstedet hans når han var i arbeid.

På den måten ble innskriften på skrinet etter hvert til sannhet. Lykke og rikdom fulgte skredderen, og han kjente seg glad og fornøyd. Når han noen ganger hørte snakk om prins Omar og alle krigene og seiertogene hans, da tenkte «prinsen» som hadde vært, med seg:

«Det er nok best å være skredder. Det er en farlig ting med denne æren og denne berømmelsen.»

I Kairo var de ventet denne gangen, og snart ble reisefølget møtt av en hel flokk venner som kom fra byen og tok imot dem.

I flokk og følge tok de alle gjennom Bebel Falk-porten. De ville vite at det skulle være lykke med å gå gjennom den samme porten der Profeten en gang gikk.

På torget skiltes de fire tyrkiske kjøpmennene fra grekeren Zaleukos og den fremmede.

Zaleukos og den fremmede ble sammen, og Zaleukos viste følgesvennen til et godt herberge og ba ham til middag. Mannen sa takk og lovet å komme, bare han fikk stelt seg og byttet klær.

Grekeren la seg på å stelle alt godt til rette til den fremmede skulle komme. Han hadde blitt riktig glad i ham den tiden de hadde vært sammen. Da alt var klart, satte han seg bort på en benk så lenge til gjesten kom.

Snart hørte han tunge mannstrinn i trappen og skyndte seg glad bort til døren for å ta imot gjesten sin. Men han rykket tilbake som stukket av en orm da døren gikk opp og den fryktelige Rødkappe stod der foran ham!

Nei, han tok ikke feil. Det var samme høye, ranke vekst, de samme skarpe øynene som blinket ut av den svarte masken; og den røde, gullbroderte kappen kjente han for godt igjen, han hadde ikke lidd så lite for dens skyld.

Zaleukos stod der som en stokk av stein. Han hadde lengst tilgitt dette udyret. Men nå da han så ham igjen var det som alle gamle sår brøt opp. Alt det han hadde lidd kom for ham igjen.

«Hva vil du her, ditt udyr!» skrek han til denne mannen som stod der på dørterskelen og ikke rørte seg av flekken. «Se å kom deg herfra før jeg lyser våpenstillett over deg!»

«Zaleukos!» kom det med kjent mål fra Rødkappe. «Er det slik du tar imot gjesten din?»

Mannen tok masken av seg og slo kappen til siden. Det var Selim Baruch, den fremmede.

Men Zaleukos ble ikke trygg for det. Han gysset bare han så på gjesten. For godt hadde han trukket kjennsel på mannen fra Vecchio-broen.

Men hvordan det så var, mannen var gjesten hans. Zaleukos bød ham til bords og fikk ham til sete, men var ikke god til å si et eneste ord.

«Jeg skjønner nok hva du tenker,» sa gjesten da de begge var kommet til bords. «Du ser så på meg. Jeg kunne ha tiet stille og aldri kommet deg for øyne mer. Men jeg er deg regnskaps skyldig, og så våget jeg meg til å møte deg enda en gang, selv om jeg fryktet du skulle forbanne meg. Da hørte jeg selv at du sa en gang: 'Min fedrretro krever av meg at jeg skal elske ham. Alt i alt er han sannsynligvis mer ulykkelig enn jeg.' Dette var så sant som det var sagt. Og da tok jeg mot til meg. Nå skal du høre hvordan alt har gått til:

Jeg må gå langt tilbake i tiden skal du forstå meg helt.

Jeg er født i Alexandria av kristne foreldre. Min far var yngre sønn av en fransk adelsmann og fransk konsul der i byen. Da jeg var ti år gammel, kom jeg til en morbror min i Frankrike og var der til revolusjonen brøt løs. Da måtte vi begge rømme fra landet og reiste hjem til far. Her håpet vi at vi skulle få være i fred, for hit hadde revolusjonsstormene ikke nådd. Men det var nok ikke så vel.

Min bror, en ung mann som alle ventet store ting av, hadde nylig holdt bryllup. Bruden var datter av en adelsmann i Florens som hadde bosatt seg der i byen. Men to dager etter vi kom, var hun borte, og verken faren hennes eller noen av oss andre visste hva som hadde blitt av henne. Lenge tenkte vi at hun kunne ha våget seg for langt ut om byen og blitt tatt av røvere. Det hadde vært nok så å foretrekke om så hadde vært. For lenge om lenge fikk vi vite at den skamløse lusen hadde rømt fra landet med en ung napolitaner som hun hadde møtt et par ganger hjemme hos faren sin.

Min bror ble så sint at han ikke var til å styre og ville simpelthen ha henne straffet. Men alt han oppnådde var bare at vi alle kom opp i ulykke. For nå skal du høre at denne skandalehistorien var kommet ut over både Napoli og Florens. Faren til jenta dro da på timen hjem igjen til Florens - han ville hjelpe oss, sa han, men i virkeligheten var han ute på å gjøre oss alt det onde han kunne. Der i Florens slo han det hele opp i ingenting og visste å få det slik til at far og min bror ble avsatt fra stillingene sine, arrestert og sendt til Frankrike. Her ble de anklaget for landssvik og henrettet.

Stakkars mor, hun gikk fra vettet av sorg, og først ti lange måneder etterpå løste døden opp for henne.

Men de siste dagene hun levde fikk hun vettet tilbake. Da hadde hun sendt bud etter meg og talte rolig og klart om alt som hadde hendt. Sist ba hun alle gå ut så nær som meg og ba meg rette meg etter siste ønsket hennes. Jeg lovet selvfølgelig å gjøre alt hun ville ha meg til.

Da satte hun i med de verste skjellsord mot Florens-mannen og datteren hans og sa jeg skulle bli ulykkelig i all evighet om jeg ikke tok hevn over alt det onde de hadde gjort mot oss. Hun døde i armene mine.

Den samme hevngjerrigheten som allerede før hadde ligget og ulmet hos meg, brøt nå løs. Jeg gjorde alt vi eide om i penger og lovet meg selv at jeg ikke ville hvile før jeg hadde fått hevn, om jeg så skulle miste livet for den skyld.

Det stod ikke lenge på å komme til Florens. Men jeg våget ikke å gå frem som den jeg var. Florens-mannen hadde nylig blitt borgermester der i byen og kunne snart gjøre ende på meg fikk han bare minste nyss om det jeg hadde fore.

Et tilfeldig hende hjalp meg. En kveld jeg var ute, ser jeg en mann jeg synes å trekke kjennsel på. Han gikk og dro seg, seint og ustødig og syntes å mumle og forbanne noe, var det nok til.

Nå kjente jeg ham igjen. Det var gamle Pietro som tjente hos Florens-mannen. I Alexandria hadde vi vært svært gode venner.

Han hadde ikke ventet å møte meg her, skjønte jeg, og før han riktig visste ord av det, hadde han klaget sin nød for meg. Siden Florens-mannen ble borgermester, var han ikke til å kjenne igjen, sa Pietro. Det var helt umulig å gjøre ham til lags, så han hadde sin store nød hver dag med ham.

Jeg trøstet mannen det beste jeg visste og sparte ikke på mynten, og snart fikk jeg Pietro til å love hva det skulle være. Nå var det verste gjort. Jeg hadde en hjelper som alltid stod klar til å slippe meg inn til fienden min.

Endelig hadde jeg hevnplanen ferdig. Å drepe mannen var for liten hevn, syntes jeg. Da var det bedre å drepe den han var mest glad i av alt i verden, og det var Bianca, datteren hans. Når alt kom til alt var det da hun som hadde oppført seg så skamløst mot min bror; i virkeligheten bar hun skylden for alt sammen. Så kom det i tillegg at hun ville gifte seg for andre gang nå. Det stod fast, hun måtte dø.

Men selv gysset jeg ved å drepe henne, og heller ikke Pietro trodde jeg til det. Vi måtte få en annen til. Ingen der fra byen kunne det bli tale om; de ville ikke legge råd opp mot sin egen borgermester.

Da kom Pietro på at vi skulle få deg, som både var fremmed i byen og lege i tillegg til å gjøre dette.

Resten vet du. Du var bare så ærlig at jeg fryktet planen skulle gå til intet for den skyld. Du kommer i hu hvordan det gikk med kappen som kom deg i hendene.

Pietro åpnet porten for oss, og han hadde nok hjulpet oss like trygt ut igjen om vi ikke hadde blitt så forstyrret av alt det fryktelige vi så at vi vitskremte rømte på død og liv. Jeg for min part visste ikke til meg igjen før jeg så jeg lå på kne nede på en kirketrapp. Du var den første jeg kom i hu. Tenk om de hadde fått tak i deg! Jeg smøyg meg bort igjen til huset, men så verken deg eller Pietro. Porten stod åpen, så jeg måtte håpe du hadde kommet deg godt ut.

Så snart det lyste av dag, rømte jeg til Roma. Jeg hadde ikke fred verken dag eller natt. Nå angret jeg så sårt at jeg noen gang hadde gitt meg ut på slikt.

Tenk deg så til hvor forstyrret jeg ble da jeg fikk vite et par dager etter at en gresk lege var arrestert siden han hadde drept Bianca.

Jeg var ikke lenge om å komme meg tilbake til Florens. Hadde jeg allerede før angret på dette ugjerningen, gjorde jeg det tusen ganger mer nå som livet ditt stod på spill.

Jeg nådde frem til Florens samme dagen du mistet hånden din.

Jeg er ikke god til å skildre hva jeg måtte lide da du steg opp på retterstaden og stod der så tro og modig. Og da jeg så blodet fosse ut av armstubben din, da visste jeg med meg selv at jeg ikke kunne bedre gjøre så lenge jeg levde enn å prøve å gjøre livet så lett og lyst for deg som råd var. Det som siden hendte, vet du. Nå har jeg bare igjen å melde hvorfor jeg gjorde denne ferden.

Ser du, jeg fikk ikke fred for den tanken at kanskje gikk du enda der og hatet meg. Så fant jeg på at jeg ville være daglig sammen med deg en tid utover og fortelle deg alt, nett slik som det hadde gått til.»

Grekeren hadde sittet taus og ikke hatt øynene sine fra gjesten. Nå rakte han høyre hånd ut til ham og var så mild og myk i målet da han sa:

«Det var det jeg visste, at du var mer ulykkelig enn jeg; denne fryktelige ugjerningen får du nok ikke glemt så lenge du lever. Jeg tilgir deg av fullt hjerte. Men nå må du fortelle hvordan det kunne gå til at du kom til oss som du gjorde der ute i ødemarken. Hva tok du deg til da du hadde kjøpt hus til meg i Konstantinopel?»

«Jeg snudde hjematt til Alexandria,» svarte hin. «Jeg var innbitt på alle mennesker, helst på dem som kalte seg 'kultur'-folk. Da likte jeg meg bedre sammen med muhammedanerfolket mitt.

Ikke før var jeg hjematt kommet, så kom Napoleon og franskehæren hans. Jeg var ikke god til å kjennes ved dem som landsmenn. For meg stod de bare som folk som hadde drept far og min bror. Jeg fikk med meg en flokk unge menn jeg kjente. Vi gav oss i lag med den modige mamelukk-horden og gjorde franskehæren mer enn ett nederlag. Da krigen var slutt, var jeg ikke fristet på fredsarbeid mer. I lag med en som tenker på samme måte, har jeg siden levd et liv i kamp og strid, snart her og snart der. Jeg trives godt hos disse folkene, og de ser opp til meg, nesten som om jeg var kongen deres. Er ikke folkene mine så fine på det, kanskje, som i Europa, så er da misunnelse, æresyke og selvkjærlighet noe som ikke finnes blant dem.»

Zaleukos takket ham for det han hadde fortalt, men nektet ikke for at han syntes det passet bedre for en mann som ham å leve sammen med vanlige kristne mennesker. Han tok ham til slutt i hånden og ba ham så vennlig om han ikke heller ville leve sammen med ham den tiden han hadde igjen.

Gjesten så på ham med øyne blanke av tårer.

«Nå ser jeg du har tilgitt meg helt,» sa han, «og at du holder av meg. Hjertens takk for det!»

Han sprang opp og stod der, høy og stor og med slik herremakt i utseendet at grekeren stivnet.

«Det var et fint tilbud,» sa han, «og en annen ville ha tatt imot, kanskje. Men jeg er ikke god til. Hesten min står salet og ferdig, og tjenerne mine venter. Lev vel, Zaleukos!»

De to vennene, som skjebnen så underlig hadde ført sammen, tok hverandre i favn, nå de skulle skilles.

«Men hva er det du heter? Hva er navnet på gjesten min som jeg aldri kommer til å glemme?» spurte grekeren.

Den fremmede så lenge på ham, tok ham enda en gang i hånden og sa:

«De kaller meg herren i ødemarken. Jeg er røveren Orbasan.»