Gutten som døyvet trollet
Gutten som døyvet trollet
Det var en gang et troll, som bodde i et digert bergras langt, langt nord på fjellet. Øde var der for folk vidt omkring, og trollet kom ikke frem til dagens lys mer enn en gang hvert hundre år.
Leve gjorde det av fjells marg, og i nordenvind og skodde gikk det kledd. Sterkt var det som selve tordenen og framifra i forstand for troll å være.
Så var det en dag at fjellets store hundreårsklokke skulle til å slå, og frem ruslet trollet av berghullet sitt og satte seg på en stein for å se utover verden.
Rett som det satt og funderte, kom der en liten gutt gående ned i lia. Stav hadde han i hånd og en diger skreppe på ryggen. Og trallet og sang gjorde han, så alt omkring ham undret seg og lyttet.
«Hva skal den som liten er da,» spurte trollet og gjorde seg så myk og blid i røsten.
«Ut og lete etter min overmann,» svarte gutten.
«Det samme har nå jeg gjort i mange hundre år; men tror du jeg finner ham da?» sa trollet.
Gutten kastet stav og skreppe, satte begge hendene i siden og så på trollet.
«Her skal du finne ham,» sa han.
Men da begynte trollet å le; i begynnelsen smått og stille, bare såvidt fjellene skalv; men så ble det mer og mer, så tordenen braket og kampesten dundret ned over liene, og til slutt satt det tvekroket med nesen i ville sky og holdt seg på knærne og lo så det revnet langt opp over ørene og sjøer rant av øynene på det.
«Hva er du for en, du da?» spurte det til slutt, så ned på gutten og flirte.
«Jeg er menneske, jeg,» svarte gutten.
«Nei nei nei! Så det er igjen av det slaget enda da, du,» sier trollet, gjesper og setter seg.
«Å, jeg tenker nok du snart skal få se merker etter dem, jeg,» svarte gutten, han satte seg, han også. «Men da fikk vi slå følge og være gode venner og vel forlikte,» sier han.
Jo, det kunne nok gå an, mente trollet, og så la de i vei da, begge to, bortover fjellet med stav i hånd og skreppe på rygg, for å lete etter mennesker.
Da de hadde gått en stund, kom de opp på et høyt fjell. Og trollet til å stirre og glo med de digre øynene sine, snart på den ene siden av nesen, snart på den andre.
«Ser du noe?» spør gutten.
«Nei, nå har jeg faret over hele Jotunheimen og hele Dovrefjell med, men ikke har jeg sett likt til det som kunne kalles merke etter mennesker, lel,» sier trollet og setter seg.
«Det kommer av at du er nærsynt, det,» svarer gutten, han tar frem en liten rund strut av skreppen sin, trekker den ut, så den blir hele halve alenen lang, og begynner å kikke og kikke bortover fjellet.
«Hva gjør du for slag?» spør trollet.
«Tøyer ut nesen min,» svarer gutten. «For jo lengre nesen er, jo lengre blir synet med,» sier han.
«Ser du noe nå da?» spør trollet, det står og gaper og glaner på gutten.
«Ja visst ser jeg,» svarer gutten. «Der lengst i øst like ved landskillet går en stripe, smal som en tråd. Det er menneskevei, det,» sier gutten, han skyver kikkerten sin i hop og stikker den ned i skreppen igjen.
«Nei skulle du tro så ille da?» sier trollet.
«Se etter selv,» svarer gutten.
Og trollet til å tøye og dra i nesen sin, så den ble hele halve milen lang; men ikke så det likere for det, kan en vite.
«Du må nok nesten være min overmann i synsveien likevel, du,» sier trollet, det står der med den lange nesen og kan ikke få den kortere.
«Ja, men så har du det igjen i neseveien, du,» svarer gutten.
Og dermed så ruslet de bortover fjellet igjen, for å finne den menneskeveien gutten hadde sett.
Jo, da de hadde gått både vel og vidt, nådde de langt om lenge frem.
«Her er veien, og sterk er den; for den er av bare skjære jernet,» sa gutten — det var jernbanelinjen må vite. «Men for å komme fortere får du gå, skal vi nå frem før sol går ned.»
«Fort skal bli,» svarte trollet, satte seg på en haug og tok opp skreppen sin.
«Ser du dem, du,» sa det og holdt syvmilsstøvlene frem.
«Å, vel farer du fort,» svarte gutten; «men her skal du nå finne din overmann likevel, bare du vil vente til den kommer, hesten min.»
Jo, trollet skulle nok vente, det var ingen fare med det.
Og så satte de seg hver på sin stein, tok opp nisten sin og åt seg gode og mette.
Rett som det var, hørte de det pipe langt i nord.
«Nå får vi lage oss i stand, for nå knegger hesten min,» sa gutten til trollet. Og ikke før hadde de fått igjen skreppene sine, så kom der et underlig dyr strevende og pustende frem over fjellet og stanset like foran gutten og trollet. Og ikke var det hest, og ikke var det vogn, og enda var det både hest og vogn.
«Det var en underlig gamp,» sa trollet; «og lenge kan han ikke orke for han peser og bærer seg, så røde emen står ut av neseborene på ham.»
«Vi får prøve,» sa gutten og hoppet oppå.
Men da kan du tro det ble kappkjøring bortover alle fjell! Trollet i vei med de digre syvmilsstøvlene sine, så kampstein spratt og sjøer skvatt og jorden den skalv, der det drog frem; men gutten lunket lunt og stille etter med hesten sin.
Slik gikk det en halv times tid bortover vidden, trollet først og gutten etter; men så satte gutten dampen på, og så pep han; «Huiii—huj» så det skar over alle haugene.
Da bar det i vei. Gnistene sprutet og stemplene slo, og frem drog det, så småskogen bølget som åker i storm og fjellene gikk som blink forbi.
«Hurra, nå skal du få lette på lassene dine,» ropte gutten, han fór opp på siden av trollet.
«Full fart,» skrek han og trakk luen ned over ørene. Og hesten hans dampet og pustet og brant, og hjulene gikk som snurrende lynild, og frem kom han, som om du drog en strek bortover fjellet. Men da han snudde seg for å dra pusten, så han trollet som en liten svart prikk som gikk bakover og bakover den gale veien. Da stanset han.
Om et par timer eller så fikk han se trollet komme pesende, så svetten haglet av det, og det kunne nesten ikke få ord for seg, så andpusten var det.
«Velkommen etter,» sa gutten, han lå i solbakken og stekte seg.
«Å, du store verden!» sa trollet. «For en gamp du har da!» sa det.
«Å, såpass til hjulben kunne du vel alltid skaffe deg, du også,» svarte gutten.
«Kunne vel hende, bare jeg får tiden på meg,» sa trollet, og så la det i vei alene bortover fjellet.
Gutten ventet i syv lange og syv brede.
Da kom endelig trollet bærende på fire digre slipestener.
«Nå skal du bare se,» sier det.
Så laget det til en slipestein for hver fot og en for hver hånd, og så veivet det i vei bortover bakken.
«Full fart,» skrek gutten, han hoppet opp på ryggen til trollet og satt der og svingte luen sin.
Men jo mer det veivet og jo mer det kjeivet, jo dårligere gikk det, og til slutt stupte trollet på nesen like ned i en diger grop, og slipestenene i vei, den ene hit og den andre dit på rull og i tull utover lia.
«Fort og galt,» sa gutten, han lå på bakken og lo.
Men trollet reiste seg og var eitrende sint.
«Ja vel kan det hende du er min overmann i fotlaget,» skrek det; «men juling skal du nå få likevel, for her er kraft og seg både fra land og sjø her,» sa det, og knyttet nevene og ga seg til å kaste kampesten høyt opp i luften og ta dem igjen med bare fingrene.
Gutten satte seg på en stein, han, og så på, og ikke blunket han i øynene engang, han, for det.
«Vel er du sterk,» sa han, «men ikke tror jeg du tør neves med meg.»
«Din skoplugg!» sa trollet og så på ham, så det gufset varmt. «Kom skal jeg knuse deg så små som sand i strand,» ropte det og rakte neven frem.
«Bare bi til jeg får frem fingrene mine,» svarte gutten, og så tok han opp av skreppen sin en liten firkantet kasse, og ut av den tok han to små blanke messingstenger og holdt frem til trollet.
«Hva er det for slag?» spurte trollet og tok imot.
«Fingrene mine,» svarte gutten. «Og nå kan du klemme til,» sa han, han trykket på en liten blank knapp inne i kassen.
«Ajajaj!» skrek trollet. Og da skulle du ha sett. Ikke kunne det holde, og ikke kunne det slippe. Det sparket og spratt som en bjørn i en varm myssmørkjel og bøljet og bar seg, så en kunne se langt ned i røde svelget på det. Og borte i alle berg gløttet trollene på porten for å se hva som var på ferde.
Da slo gutten strømmen av.
Trollet datt ende framatt og bak på bakken og ble sittende, støttet på hendene og glodde på gutten med vidåpen munn.
«Det var da svare til sterke fingre du har,» sa det.
«Ja, dette var nå bare veslefingrene det,» svarte gutten, han la kassen ned i skreppen sin igjen.
«Men kjære, hva er det for slags fanteri du setter i fingrene dine da?» spør trollet, det sitter og ser på.
«Elektrisitet,» svarer gutten.
«Ekki—lekki,» sa trollet — det kunne ikke si elektrisitet.
«Det er da svært hva folk kan finne på også, da,» sa det, og så satte det seg til å spekulere en hel dag på dette; men like klok ble det.
Ut på kveldsiden reiste det seg opp. «Ja det er det samme,» sa det. «Vel er du kanskje min overmann i nevetaket med; men ikke er du så jamnsterk over hele kroppen lel,» sa det og brisket seg.
«Får prøve når det trengs,» sier gutten; og så ruslet de i vei bortover fjellene igjen.
Rett som de gikk, fikk de se en lysning langt, langt borte.
«Undrer meg på hva det er for slag,» sa trollet.
«Det er byen det, der hvor alle menneskene bor,» svarte gutten.
Ja, dit syntes trollet det skulle være gildt å komme, og så spurte det gutten om han visste noen råd til å skaffe det dit.
«Skal høre etter,» sa gutten, og så gikk de oppover til en liten hytte som stod alene midt på ville fjellet. Men fra hytten gikk der en fin tråd på hvite stolper bortover, så langt øyet kunne nå.
«Hva er det for slag?» spurte trollet og pekte.
«Telefon,» svarte gutten.
«Telli—tulli,» sa trollet, det kunne ikke si telefon.
«Ja, menneskeøre og menneskemunn, da,» svarte gutten.
«Lenge har jeg levd, og mye har jeg sett; men aldri har jeg sett ører så lange og trut så bred at de gikk som nål og tråd bortover alle fjell,» mente trollet og ristet på hodet.
Gutten svarte ikke, han; gikk bare inn i den lille stua og ringte på en liten klokke som stod der; tok så en liten tut som lå der, og satte bort til øret sitt. Og så ropte han:
«Har dere lossjement for et troll en natt eller to?»
Trollet stod utenfor døra og rakket på hodet, snart på den ene kant, snart på den andre og lyttet og funderte, mest som når en hund hører en flue. «Får du svar?» spurte det, halvt redd.
«De sier de har troll nok før,» svarte gutten.
«Kunne nesten tenke det,» sa trollet. «Ja, da vet jeg ikke bedre råd, enn du får spørre ham i Ekeberg, søskenbarnet mitt, om han kanskje skulle ha et kammers stående.»
«Gjør det selv,» sier gutten. «Slekt er slekt nærmest.»
«Kan så,» svarer trollet. «Men da vil jeg bruke min egen redskap,» sier det og skotter bort på klokka og tuten til gutten.
Dermed så rusler det avsted innover viddene.
Gutten lå i den vesle hytta om natten, og tidlig i solrenningen stod han opp. Da fikk han se trollet komme stigende nede i lia med et kvernhjul, som det hadde tatt fra en av jettekvernene sine. Hjulet hadde det skjeftet på et digert mastetre, og med alt dette kom det dragende oppover.
«Nå skal du bare høre,» sier det.
Så setter det begge hendene for munnen og roper sydover:
«Tore i Ekeberg, har du lossjement for slekten din?»
Setter så kvernhjulet for øret og lytter.
«Hører du noe?» spør gutten.
Da roper trollet annen gang så det svartner over all himmel:
«Tore i Ekeberg, har du lossjement for slekten din?»
Men ikke får det svar for det.
Så roper det tredje gang i tordnende sinne med kvernhjulet for øret og mastetreet ende til værs:
«Tore i Ekeberg! Har du lossjement for slekten din?»
Da slo torden til og drev til mastetreet, så kvernhjulet sprakk og trollet stupte grue i bakken.
«Hørte du noe nå da?» spurte gutten.
«Vel fikk jeg svar, og det var påkar; men ikke vet jeg, om det var ja eller nei,» svarte trollet, det krek seg opp igjen.
«Ja, ja, så får vi gå på måfå da,» sa gutten. Og dermed ruslet de i vei sydover mot menneskebyen.
Da de hadde gått en stund, kom de til en uskaftelig diger bergport, som var stengt.
«Bi så skal jeg kaste av den porten, jeg,» sa trollet, hugg én klo i bakken og én i berghellene øverst oppe og løftet, så det braket i fjellene. Men alt det løftet og alt det slet — bergporten den stod, den.
«Vik her, smågutt, så jeg får tak med langfingeren min,» sa gutten. Dermed så tok han en liten ting med en lang tråd i og la under berghellen, tendte varme på tråden og gikk unna.
«Hva er det for slag?» spurte trollet, det satte den lange nesen sin borti og snuste.
Med det samme hørtes der et smell! Og bergporten til himmels, så steinspruten stod. Men da gutten skulle se etter trollet, lå det på ryggen langt borte i en myr og spriklet med benene i været.
Da gutten kom bort til det, hadde det så vidt fått kroket seg opp igjen og satt på bakken og gråt. «Nei nå er menneskene blitt slik, at det ikke nytter å være troll lenger,» sa det.
«Men i all verdens navn, hva er det for fanteri du har i fingrene dine, du da?» spurte det, det hikstet og tørket seg.
«Dynamitt,» svarte gutten.
«Ditt og mitt,» sa trollet. «Ja, var det ikke det jeg tenkte; for alltid blir det leven, når en rører ved det.»
Og så ruslet de videre sydover.
Før de visste ordet av, stod de på selve Ekeberg. Kveld var det blitt, og ingenting så de; bare en underlig tung dur dirret over alle fjell.
«Hva er det for slag, du?» spurte trollet, det tok gutten i hånda, og han kjente det skalv over hele kroppen.
«Byen, der alle menneskene bor,» sa gutten.
Med det samme tentes alle lys. Og det kimte i klokker og glitret fra spir, og det hvelvet av broer og hus og slott, og duren steg av den store by som en veldig tone høyt over fjellene.
«Ånei, ånei da!» sa trollet, det tok seg med begge hender til hodet og begynte å gråte.
«Hva feiler det deg?» spurte gutten.
«Vet ikke, vet ikke!» svarte trollet, det vugget og vugget, og tårene rant.
«Jeg skal si deg hva det er som feiler deg, jeg,» sa gutten.
«Hva er det som feiler meg da?» spurte trollet.
«Vett,» svarte gutten.
«Vett! Hva er det for slag du?» spurte trollet, det skalv i målet og så på ham med store, dumme, sorgfulle øyne.
«Å, det er vel noe du aldri får vett på det,» svarte gutten, han kjente det så underlig, han også.
Men da han skulle se etter trollet, så han det gå, kroket og ensomt, nedover fjellene.
«Troll, hvor skal du hen?» ropte han etter det.
«Gå hjematt,» svarte det som et sukk langt, langt borte.
Og så krop trollet inn i berghullet sitt igjen. Det hadde funnet sin overmann.
Og fjellets store hundreårsklokke slo nitten slag.