Spirrevipp og Spurrevupp

«Pipp!» - det var knisterende kaldt på gården.

«Pipp!» hun satt alene på takrennen, den søte spurverske, og grøsset og så lubben ut i sine unge fjær.

At han ikke kom, Spurrevupp den deilige!

«Pipp!» hun skakket på hodet; de sortblanke øyne skinnet. Og hun blev slankere i fjæren, der hun satt; ti nå hørte hun den kjente dur av hans snurrende vingeslag, der han kom fra låvegluggen høyt over brønnstangen flyvende like dit.

«Drrrrrrrr!» der slo han seg ned på takrennen.

Hun blev så undselig; nebbet kom så høyt, nakken sank så inn, hun satt urørlig med stjerten ende opp av bare matthet og glede. Og hennes hjerte banket, så hun kunne kjenne det like inn under vingene.

Han satt først stille og snudde hodet i alle retninger og lot som om han ikke så henne. Så skjerpet han nebbet på den skarpe sne, der istappen begynte. Hoppet så bred og lubben nærmere.

«Gomorrn!» sa han.

«Pipp!» sa hun, hun var så betagen. For han var så vid underlig svart og varm i brystet.

«Fryser du, Spirrevipp?» spurte han, han bruste i fjæren.

«Pytt! nei, Spurrevupp,» svarte hun, hun bruste seg ut hun også. Og så hoppet de tett i følge bortover takrennen til de fant et gammelt frø som de delte.

«Til våren har vi bryllup, Spirre,» sa han.

«Ja, Spurre,» svarte hun. Hun la sitt søte hode på skakke og så på ham.

«Hvor hvor skal vi bo?» spurte han.

«Pytt san! her!» sa hun, «eller der!» sa hun, hun så over og under takrennen.

«Hist, hist på en kvist,» sa han og var så spøkefull. Og han nappet henne i halefjæren og holdt fast.

«Pipp, slipp, slipp,» lo hun. Og så fløy de begge, hun foran over taket, han like etter - ned i den store rogn bakom husveggen.

Der satt de lenge, hver på sin kvist, for her gjaldt det å være forsiktig, så ingen fikk se dem fra kjøkkenvinduet.

«Drrrrrrrrrr!»

En trinn spurvemadam kom tungt surrende fra stalltrevet og satte seg like ved de to unge. Hun var grå i fjæren med hvite stenk av alder, men sortsmusket i brystet og under buken; for hun hadde sine erfarne veier like inne mellom menneskene, både blant gryter og kopper, både langs murpiper og på svaltakene.

De to skottet undselig til hverandre.

«Skam dere! Skam dere! Kjærlighet! Kjærlighet! Er det likt seg slikt! Vinterstid! Vinterstid!» Hun tok opp igjen og opp igjen mest som i skolen, den gamle grå spurvemadam.

«Fy!» sa hun til slutt og blev sittende aldeles stille. Hun tenkte på sin salig mann, som katten hadde tatt nettop som han stod brudgom på nysalstrappen en solduftende vårmorgen.

«Drrrrrrr! Pipp! Drrrrrr! Kvitt!»

Det var to spurver fra nabogården som kom flyvende og slo seg ned, en ung og en gammel.

«Kvitt!» sa den gamle og hugg seg fast i grenen. «Kvitt, kvitt!» sa den. Det var lang vei, og den hadde tungt for brystet, gammel og fet som den var.

«Hva' ska' dere! Hva' ska' dere?» spurte den grå spurvemadam.

«Bare hilse, bare hilse - kvitt!» svarte hun fra nabogården, hun fikk ånden igjen.

«Ikke verre?» sa den gamle madam, hun ristet sine grå fjær og gned seg under buken med nebbet, men var i grunnen forargelig; for hun visste om et nek som ville komme opp i dag på låvebrostangen.

Hun flyttet seg litt på grenen, hun fløy høyere opp, men lot som ingenting, enda hun herfra kunne se at det alt gulnet på stangen ved låven; så satt hun bom stille i mange minutter.

«Vakkert vær,» sa nabomadammen.

«Ja det er, ja det er,» svarte hun der oppe.

«I går også, også i går,» svarte hun der nede.

«Ja i går også, også i går,» svarte hun deroppe.

«Far vel, liten tid,» sa hun, og så fløy hun.

Men så gammel en spurv hun var, kunne hun ikke bare seg for å flyve beneste veien, som et tungt snurrende nøste bortover, og etter fløy de andre, alle i hop; for der hvor hun fløy var det gjerne mat å finne.

Og før hun visste ordet av, hadde hun dem alle etter seg i neket.

Og alle andre gårdens spurver, som hørte den store durr av flukt mot låven, kom dragende en etter en, så snart stod hele neket på låvebrostangen i et eneste larmende mylder av grå brune, levende nøster og klatter, som slo med vinger og hugg med nebb og lo og skjente og sloss og holdt leven.

«Mitt, mitt!» sa madammen, hun satt i korn til halsen, hugg og svelget.

«Vårt, vårt!» sa ungdommen omkring.

«Her, her!» sa Spurrevupp, han satt i en krok tett innved stangen med sin kjæreste og hadde det deilig.

«Fikk, fikk!» svarte hun, hun knepret med nebbet og lukket nesten de unge, forelskede øyne.

«Nei, her skal de se!» sa en.

«Å du verden!» sa en annen.

«Vekk der!» sa en tredje.

«La meg være, la meg være!» sa den fjerde.

«Det er vårt!»

«Nei, mitt!»

«Nei, vårsesses!»

«Ikke deresesses!»

«Å du herlige verden!»

«Slipp, slipp! Gi meg det, gi meg det!»

«Pytt, det kan ikke nytte!»

«Verre og verre! Larv, larv.»

«Mitt!»

«Ditt!»

«Nei, mitt!»

«Her, der, så er vi kvitt! Bi litt!»

«Her er mere, her er mere!»

«Der er flere! Der er flere!»

«Nei, vet dere hva', vet de hva', vet du hva'!»

«Kvitt!» sa madammen - hun satt så trinn som en pølse midt i neket.

Med det samme smalt fjøsdøren igjen og Oline budeie kom ut.

Durrrrrrrrr!

Pitt, kvitt, titt! Som en stor surrende sky fløy spurveflokken opp og drog til alle verdens kanter.

Og da katten som kom fra fjøset, nådde låvebroen opp, var ikke en eneste en å se. Den så opp til neket lenge, gikk så med langsomme skritt ned igjen, smøg inn i låven og satte seg der ved et musehull for å lure.

«Spirre!»

«Ja, Spurre!»

«Gullet mitt!»

«Pitt - ja ditt!»

Det var såvidt det hørtes som en fin vinterlig tone der oppe fra neket øverst i den lune vrå innved stangen.

Det var Spirrevipp og Spurrevupp som hadde glemt å flyve.

For de drømte om vår og kjærlighet.