Marit

Jeg husker det så grant som om det var idag - enda jeg den gang ikke var mer enn fem år gammel.

Borte ved prestegårdssvalen stod jeg fortapt og stirret med luen bak på nakken og tommelfingeren i munnen.

Slikt hadde jeg aldri sett før!

Midt på gården stod en stor, rar vogn, «kalosjevogn» hadde Ola Styggpåjord kalt den og i stallen hadde der kommet to brune, fremmede hester.

Men inne i selve stuen var der fullt av folk, fine barn med pene byklær, en stor mann med langt skjegg og grov røst, som hørtes enda døren var lukket, og en liten tynn frue som så bedrøvet ut.

De drakk ripsvin og spiste både goro og fattigmannsbakkels derinne i stuen, men vi barn fikk ikke lov til å komme inn, for vi var ikke pent nok klædd; og de fremmede skulle reise videre, så snart hestene hadde hvilt.

Rett som jeg står og stirrer, kjenner jeg et tak om mitt hode og et par varme, gode hender over mine øyne.

Det var fremmede hender og et fremmed, mildt åndedrett.

«Å, det er bare deg som følger med dem,» sa jeg.

Hun slapp ikke.

«Du med det rare forklæet vel!»

Da løftet hun meg opp i fanget og så på meg med de dype, blå øyne.

«Marit», sa hun lavt og varmt.

Og så lo hun, slik en lun, trygg latter, og to dype smile huller kom frem.

«Hva heter du da?» spurte hun.

Jeg svarte ikke, jeg måtte bare stirre på henne.

«Min venn heter du,» sa hun og bøyde sitt hode så hennes panne rørte min.

Med det samme kom mor ut.

«Har du alt begynt?» spurte hun og smilte

«Ja, jeg er nok ikke lenge om det,» svarte Marit, hun holdt meg fast i fang.

«Du har da fått fatt på den viltreste også,» sier mor og går inn igjen.

Marit svarte ikke, lo bare på sin gode måte og svingte rundt med meg.

Jeg tok tak om halsen hennes for å holde meg fast, og slik bar hun meg bortover.

Dette var mitt første møte med Marit, og fra samme stund var der et forbund mellom oss to så inderlig og en kjærlighet så sterk at den varer enda, skjønt hun forlengst er død ifra meg.

Hun var fra fjelltraktene inne på Røros-kanten og kom til oss fra presten S... som hun fulgte på veien nedover da han skulle reise til et større og bedre prestekall sydpå.

Og da de to brune hester stod forspent igjen og alle satt i vognen, stod hun der blek, Marit, med min hånd i sin og stirret på barna som reiste, og fruen nikket så blidt for siste gang, og barna satt tause og visste ikke hva de skulle si, men presten tok tømmene og kunne ikke få et ord frem.

«Far vel, far vel,» mumlet han og kjørte til.

Hestene tok et rykk, der blev nikket og viftet på ny, og vognen svingte hurtig ut av gården.

«Marit,» sa mor og tok henne om skuldrene, der hun stod ensom. «Vi får stelle det så godt vi kan,» la hun hviskende til.

«Ja, je ska' freste,» svarte Marit og så trofast på henne.

Så fulgte vi mor inn.

Inne i lillestuen, samme stue hvor jeg blev født, hadde Marit og vi barn vårt tilhold. Der satt hun ved vinduet og kardet og spant og fortalte om verden viden omkring. Om Røros-gruber med de dype, farlige ganger, om nordmanns-karene som kom kjørende med kull fra Tynset og Tolga, Kvikne og Ålen i de strenge vinternetter under nordlys og knistrende kulde, tyve, tredve lass om gangen; om finn og om ren, tusen dyr over alle vidder, så langt ens syn kunne se.

Og når det var fortalt, kom bøker frem, gamle og grå med billeder inni, bleknende farver og underlig lukt av gammelt, innestengt mørkent papir.

Og så måtte vi da fortelle.

Men da vi kom i trette og røk i hop, så lo hun så lunt og så bare på oss.

«Skjøt på tålmodighet, nå blir det for stutt,» sa hun.

Kokte vårt blod over, sterke og viltre som vi var, og hørte vi ikke på hennes dempede ord, reiste hun seg ganske stilt, la arbeidet fra seg, tok tørklæet på, gikk og kom ikke igjen.

Og når hun vel hadde gått, blev det så underlig lummert i stuen. Vi satt og så på hverandre, rådville; det blev stillere og stillere og til slutt så tungt å puste.

Hun fortalte det ikke, hverken til mor eller far, det visste vi; men kanskje hun satt for seg selv alene ensteds og gråt; for det hadde hendt; eller kanskje hun holdt på å legge i hop klærne sine for å reise!

Og rett som det var, smøg én seg sakte ut for å lete, så én til, og før vi visste ordet av, stod vi alle rundt omkring henne borte i en krok, ute på gangen eller ute på gården, og hun snakket til oss og strøk oss over håret, men nevnte aldri noe om det som nyss hadde hendt.

Så falt der et skjemtsomt tilgivelsens ord, og vill av glede var hele flokken over henne og drog henne med.

Når så far møtte toget, nikket han lyst:

«Nå gutter! Riv henne ikke ihjel,» sa han.

«A, en får tråtte,» svarte hun da gjerne og lo, så de dype, betagende smilhullene syntes.

Da Marit hadde vært i tre år på prestegården, blev jeg en vinter heftig syk. Doktoren blev hentet, og han forklarte at jeg hadde den trondhjemske halsesyke, som gikk over alle bygder på de tider.

Jeg hørte gjennom feberen at mor spurte om det var farlig.

«Kan bli,» svarte doktoren.

«Men smittsomt er det under alle omstendigheter,» la han til.

Og så blev det bestemt at jeg skulle legges på nysalen alene, langt borte fra de andre.

Jeg reiste meg opp i sengen i redsel.

Nysalen! Der hvor den druknede mann hadde stått lik! Der hvor det bar seg og stønnet om kveldene! Der hvor bare bispen torde ligge, han, som var så godt kjent med Gud!

Og jeg gråt og bad for meg!

Da kom Marit bort til sengen.

«Du kan da skjønne, vi ikke er redde, du og jeg!» sa hun.

Du og jeg! Det sank som fred over meg! Det hadde jeg ikke tenkt på.

Jeg lå en liten stund stille.

«Men da skal du aldri gå ifra meg!» sa jeg.

«Nei var det likt seg.»

«Og være hos meg hele, hele tiden? —Du skal love meg det, hører du!»

Marit stod og så på meg med sine dype, trofaste øyne.

«Det kan je låve deg trygt,» sa hun.

Mor og doktoren vekslet et hurtig blikk.

«Det kan vare hele tre uker det, Marit,» sier doktoren.

«Je har hørt så,» svarer hun.

«Det kan bli farlig for deg også.»

«Ja det er vel så det.» Hun la puten bedre under hodet mitt og satte seg ved sengegjerdet.

Mor og doktoren så igjen på hverandre. «Marit er Marit,» hvisket mor.

Doktoren vendte seg hurtig og gikk.

Men da Marit og jeg blev alene, stønnet jeg gjennom feberheten:

«Og så skal du være hos meg hele, hele tiden!»

Hun strøk meg over håret. «Je har låve deg det,» sa hun.

Og hun blev hos meg hele tiden. I de tre uker sykdommen varte, satte hun ikke sin fot utenfor sykeværelset på nysalen.

Jeg minnes ikke annet fra denne tid med dens feberdrømmer og smerter enn Marits bleke, velsignede ansikt, som alltid var der ved dag og natt, ga smerten lindring, strøk uroen bort, bragte søvn i de lange nattetimer og eventyrglans over de lange dager, da bedringen endelig kom.

Ofte siden, når sorg har rammet eller livet har gått meg imot, har jeg brukt å drømme fars og mors billeder frem for å kjenne meg sammen med gode mennesker; men bakom dem, i sterkt lys stiger uvilkårlig Marits ansikt frem med det gode smil og de dype, tro øyne. Det er minnet fra hine dager.

Treukersdagen etter at jeg var blitt syk, gikk der bortover veien ved prestegården to bleke mennesker, øre og betatt av den sterke solfylte vinterluft.

Det var Marit og jeg som var ute første gang etter sykdommen.

Borte ved havesvingen møtte vi far.

«Nå endelig!» sa han, stanset og så på oss.

«Ja, vi vart klene lenge vi; men nå står det til liv,» svarte Marit og lo sin lyse dempede latter.

Hverken jeg eller Marit bar merker lenge etter vinterens tunge uker. Da sommervarmen kom i været, var jeg den viltreste i leken som før, og Marit gikk der som sunnheten selv, fast og frisk, med det fine unge ansikt, det store mørke hår flettet i tykke fletninger under tørklæet og holdning som en dronning.

Og så gikk dagene som eventyr. Snart plukket vi harelabb, både hvit og lyserød på de varme, bare hauger borte ved smien, snart drev vi langs skigarden i stekende solskinn og bandt kranser av blomstermylderet i det høye, urt duftende gress, mens humler surret og mygg sang, snart satt vi nede ved elven i skumringen og så fisken slå, mens Marit nynnet underlige, fremmede sanger fra fjerne bygder som vi ikke kjente.

«Hvor gammel er du, Marit?» brukte vi ofte å spørre når vi klengte på henne og hun i spøkende ord mente vi måtte være «andektige» mot mor vår.

«Skjøt på!» svarte hun da gjerne og lo så inderlig godt; men hvor gammel hun var, fortalte hun aldri, og ikke ville noen ha trodd henne heller om hun hadde fortalt det.

Vi barn gjorde nå imidlertid den utregning at hun kunne leve forferdelig lenge, og da var det jo ingen fare.

Men så hendte der en dag noe som blev en av mine barneårs heftigste sorger.

Marit gikk hen og forlovet seg.

Ordentlig med ring og alt!

Og en fremmed mann fra den bygd der hun hadde hjemme, satt dagstøtt ute i drengestuen, talte med henne når hun bar inn ved, og tok far vel med henne borte ved skigarden.

Det skar meg i hjertet med en ukjent smerte; jeg gikk for meg selv og sørget, og jeg kjente meg syk over hele kroppen.

En dag traff hun meg slik, tok meg tett inntil seg og spurte hva som feilte.

Jeg gjorde først motstand, såret og syk; men så fikk den gamle kjærlighet overtak, og så brast det ut:

«Du vil gifte deg fra meg,» storhulket jeg.

For det hadde jeg lovet meg selv da jeg første gang for alvor tenkte på å gifte meg - jeg var den gang syv år gammel - at med Marit skulle det bli og med ingen annen.

Marit var blitt svært alvorlig. Hun stod og strøk meg ned over hodet gang på gang, og stirret hen. Hun ville til å si noe, men kom seg ikke til.

Så vendte hun seg langsomt bort og gikk.

Noen dager etter reiste den fremmede mann, og nå gikk jeg som i en feber og drømte at Marit ikke ville gifte seg allikevel.

Men så en dag fortalte mor oss, at det var bestemt hun skulle nordover til høsten og gifte seg og aldri mer komme tilbake.

Fra den stund var alt som dødt. Det var ingen glede lenger i lekhuset under trappen, hvor alle de forgylte brudd av fine kopper og krus lå. Det var ingen moro mer å rive farve av rød murstein og male på kvernen, som vi bygde nord ved bekken, og i høyet på høytrevet hoppet jeg aldri mere. Jeg gikk bare bakom låven eller nede på jordene alene, alene og tenkte på Marit som ville reise.

Den tunge dag kom.

Utenfor svalen stod Storblakken forspent for kjerren. Den kjente rødmalte klædeskiste med de hvite snirklede navnebokstavene var bundet bakpå, og Marit kom blek og forgråt ut fra gangen med sitt sorte helligdagstørklæ om hodet.

Hun hadde tatt avskjed med far og mor og begge de små brødrene mine; nå så hun seg om etter meg, for jeg hadde ikke vært inne.

«Kjære hvor er gutten blitt av!» undret mor, hun gikk ut i kjøkkenet for å se, men kom straks tilbake.

Ingen hadde sett meg der.

Så ropte hun. Der kom ingen.

Far gikk ut i drengestuen og kom igjen. Derfra bort til vedskålen, ropte ut over jordet og kom igjen.

«Vi får hilse fra deg,» sa mor.

«Nei det går aldri for seg,» hadde Marit svart svært alvorlig.

Dermed hadde hun gitt seg til å lete selv. Først på alle de steder hun visste jeg holdt av. Senere overalt hvor der kunne være fare.

Endelig som etter en fin sjels innskydelse - oppe på nysalen.

Og der fant hun meg.

Dit, til sykeværelset fra i vinter, hadde jeg listet meg tross redselen for de øde rom, og der på gulvet, lå jeg, bortsovnet fra all verdens fortidige sorg.

Jeg våknet ved å kjenne Marit kysse meg gang på gang, mens tårer dryppet. Hun hadde løftet meg opp, og nå slo jeg armene fast om halsen på henne.

Slik bar hun meg ned.

«Kjære var han der!» utbrøt mor grepet, hun forstod med ett dybden av dette barnlige forhold og så halvt spørrende bort på far. Så gikk hun bort for å ta meg.

Da bøyde Marit hodet ned mot mors skulder.

«Je er ikke god for å reise,» hvisket hun og brast i gråt.

De andre stod undrende omkring.

«Marit, kjære Marit,» mumlet mor og strøk henne nedover kinnet, rådvill, beveget.

Og da jeg snudde hodet, fikk jeg se far stå på noen avstand, stirre på oss og gni seg i hendene, så de hvitnet, hva han alltid brukte når noe grep ham sterkt.

Så hostet han, denne trykkende hoste når noe vanskelig skal sies.

«Mor,» sa han halvhøyt.

Hun gjorde seg sakte løs og gikk bort til ham. Marit satte meg ned og blev stående og se ned på min hånd, som hun strøk og strøk.

Far og mor talte en stund sakte sammen, han forklarte og hun spurte. Så vendte mor seg endelig. «Ja, det måtte kunne gå an,» sa hun halvhøyt og kom langsomt bort til oss.

Marit så opp, mykt, skamfullt, som hun skulle be om forlatelse.

«Enn om dere kunne bo på nysalen?» sa mor høyt.

Marits ansikt lyste opp, sterkt. «Kunne det gå for seg?» spurte hun.

«Ja, det fikk gå an, Marit,» sa mor.

«Å nei, herregud da!» sa Marit, gikk bort og tok mor i hånden.

Men da brøt også jubelen løs hos oss barn!

Fra mor bort til Marit, fra henne til far, så på fire bortover bakken: «Ha, ha, ha!» så oppover stigen og ned igjen inntil far smilende ropte:

«Nå, nå, nå, gutter!»

Men alle gårdens folk stod fornøyde og så på. Ja selv Tull Erik stanset huggingen borte ved skålen.

«Det er best je snur, je da,» sier Ola Styggpåjord lunt, han tar tømmene og smatter på Blakken.

«Ja skulle du sett slikt da,» sier Marit og ler med den gamle gode latter.

Så ser hun på mor og følger lasset for å få klædeskisten sin av igjen.

Mange år har gått siden den dag.

Marit og hennes mann hadde flyttet fra nysalen til en liten stue som lå på prestegårdens grunn ved allmannsveien en halv fjerding borte. Og jeg hadde byttet barneleken og barnedrømmene med livet i den larmende by, hvor jeg var sendt inn for å gå på skole.

Men om kveldene når jeg satt alene og leste, kunne jeg ofte synes jeg så Marit stå gråtende ved prestegårdsgrinden og si:

«Du glømmer full bort meg!»

Og når jeg fikk noe godt innsendt på værelset om kvelden, stod alltid honningkakebiten med den underlige smak av Marits røne skuffer for meg som det beste i verden. For den kom selvsagt frem hver gang jeg gjennom de lange år besøkte henne i den lille stue ved veien, og det gikk ofte på.

Det var en sval julinatt på morgensiden, at jeg nådde frem til den første ferie.

Fra Storsjøen og opp til prestegården de to siste mil gikk jeg, i følge med et par lass-kjørere, kjente bygdefolk.

Duggen lå grå over engene, skogen stod lun og søvntung langs de øde veier. Bygden lå og sov i demringen, og fuglene hadde enda ikke begynt.

Krasningen av hjulene hørtes langt og lydt, og våre stemmer klang så underlig våkent i nattstilheten.

Hvor alt var blitt smått og vemodig på det ene år! Skigardene var avfeldige og lave; jeg syntes jeg kunne skreve over dem. Og husene med de fattige gresstak! Jeg syntes jeg kunne nå mønet med hånden.

Nå kom vi forbi Bårdteigen, hvor jeg plukket bringebær mellom steinrøysene langs Rødbekken i gamle dager. Lite som en dukkestue lå jordet der, og det som før hadde vært så uoverkommelig stort!

Jo, jeg kjente den sterke lukt av hegg borte ved ledet, og den ville ripsbusken stod der visst enda tett ved elvekanten!

Der lå Marits lille stue i bakkehellingen til venstre. Jeg kjente det trangt for pusten, da jeg gikk forbi. For gjennom brever fra mor hadde jeg hørt at Marit hadde vært dårlig hele våren utover.

Da vi hadde gått en stund, spurte jeg dem jeg fulgte, hvordan det stod til med Marit.

«A, det er nok på det siste,» svarte den ene. Det for som et kjølig støt igjennom meg.

«På det siste!» gjentok jeg brutt.

«Ja, det ska nok ikke være langt igjen.»

Jeg fikk ikke frem et ord mere. Bare gikk og gikk, så de andre måtte slå på hestene for å holde følge. Ved den lille bakke i havesvingen sa jeg takk for følget, fikk min ransel av lasset, gikk frem til grinden og løftet den slitte krok.

Så åpnet jeg stille porten, som stod på klem, gikk varsomt oppover trappene, snublet i de for små trinn, famlet langs det kjente rekkverk og kom inn til mor.

Fire timer senere stod jeg ved Marits stue med hånden på klinken, ør av nattens gang.

De talte derinne. En sped, syk stemme med hyppig stans som av tretthet og innimellom de korte, dempede svar av en mannsrøst og lyden av trinn som gikk til og fra.

Jeg løftet varsomt klinken og kom inn.

Der lå hun med et fremmed uttrykk i de store øyne og det mørke hår løst utover.

Øyenbrynene var trukket sammen av smerte, og munnen satt smal og stram i det magre ansikt.

Mannen stod borte ved dreierbenken med noe arbeide.

Jeg vekslet blikk med ham, nikket stilt, da han la fra seg for å hilse, og gikk så langsomt bort til sengen.

Hun stirret først på meg, fremmed, uten forståelse —; da klarnet det opp, drivende hvitt, i hennes ansikt, og jeg kjente hennes øyne igjen.

«Å nei herregud da!» mumlet hun og vætte de tørre leber med tungen.

Da måtte jeg i kne.

Hennes hånd kom famlende bort på min skulder.

«Gud velsigne deg da,» sa hun. Ordene døde hen.

Jeg fikk tak i hånden uten å se opp og blev liggende slik.

Og fred sank som skygger over stuen.

Om en stund tok hun hånden til seg igjen. Så sa hun lavt og anstrengt:

«Du skulle ikke komme nå! Jeg er blitt så altfor dårlig.»

Jeg så opp.

«Skal du dø nå da Marit?»

«Ja, je skal nok det.»

Jeg tok hånden for ansiktet og bet tennene sammen for ikke å gråte.

Hun skjønte det, fikk lunt tak i den ene etter den annen av mine fingrer og drog hånden vekk.

«Du får ikke gråte,» sa hun.

Jeg så opp på henne. «Det er så vondt dette, Marit,» hvisket jeg.

Hun lå en stund og stirret. De store, svømmende øyne så fjernt hen. «Å nei,» sa hun sakte.

Det blev atter stilt.

Mannen borte ved dreierbenken drog et dypt, skjelvende pust. Så satte jeg meg opp på stolen ved siden av sengen.

Som jeg satt der, begynte Marit å se seg om med bekymrede øyne.

«Slik som her ser ut da,» sa hun.

Jeg strøk henne over håret. «Nei, nei da,» sa jeg. Hun forsøkte å smile.

«Og litt traktering skulle du vel ha også,» hvisket hun. «Du får se etter du,» sa hun til mannen.

Jeg måtte vende meg bort og gå hen til vinduet. At hun tenkte på dette, tok meg næsten mer enn alt.

Jeg hørte de to snakke, hørte ham gå og lete frem, og så om en stund kom han bort til bordet med et lite brett. Det var vin av mors i et glass med trestett og en liten tørket gammel honningkakebit.

«Det blir ikke rar traktering,» sa han og satte brettet ned.

Men med ett grep erindringen ham; han ga en kort, underlig, hikstende hulk, som straks stanset, vendte seg og gikk bort til dreierbenken igjen.

Jeg kunne intet smake, men den vesle honningkakebiten stakk jeg til meg. «Den tar jeg,» mumlet jeg med gråten i halsen.

Og jeg skammer meg ikke over det; jeg har dens smuldrende smuler enda.

Fjorten dager etter døde Marit, en natt, så jeg ikke fikk være der.

Hun blev begravet i vår familiegrav tett ved siden av lille Johannes. Gamle Blakken drog likkjerren, den samme kjerre som stod forspent den dag Marit skulle reise fra oss, men ikke orket.

Straks hun var kommet i jorden, reiste jeg til en gammel venn, som aldri hadde sviktet i noen sorg, det svale store høyfjell.