Ulveslaget

I øvre Rendalens prestegård stod der i presten Storras tid et høyt gjerde av oppreist gardstav rundt hundehuset ved drengestuen. Dette gjerdet kom opp, etter at ulven en forrykende uværsnatt innunder jul hadde revet ihjel bandhunden like utenfor drengestudøren og satt til skogs med den.

Enda i min fars tid stod det gamle hundehus der; men etter gjerdet var der bare merker igjen og far tenkte aldri på å få det opp igjen, for det hadde vært nokså fredelig for ulv i bygden i flere år.

I prestegården hadde vi to hunder, Ajaks og Hektor.

Ajaks var en almindelig harehund, sort- og hvitsalet og heller liten enn stor. Den var det viltreste dyr jeg har kjent, alltid opplagt og alltid leken. En stein som blev kastet, eller en fille som blev slengt, var nok til å få den i villeste jubel. I kåte sprett og overgivne glefs for den gården rundt, og vi smågutter etter.

Med hodet mellom labbene og øynene lysende av skøyeraktighet lå den og ventet til vi kom, og da vi så skulle få tak i den, bar det avsted i behendige skvett hit og dit, inn under stabburet, ut under låven, bortover jordene, til vi hesblesende kastet oss ende ned og ikke orket mere. Da kom den styrtende, tok tak i bukseben eller trøyeermer og veltet seg overgivent mellom oss. Og ikke et glefs og ikke et knurr hvor hårdhendte vi enn var.

Ajaks var en slagsbror på sin hals. Der kom ikke en hund, stor eller liten, gående etter veien uten at Ajaks røk på den. Ofte fikk den bank, men oftere vant den; ti den var så lynsnar i vendingen, så skarpbitt i kjeften, så uopslitelig pågående og så ubendig modig, at den som oftest blev mester tilslutt. Og hvor det riktig knep, kom gjerne Hektor til og knurret, og dermed var saken avgjort.

Hektor var en stor bernhardiner og av det langhårede slaget, gulhvit med brandete flekker. Av oss barn tålte den alt, blev ridd på og kjørt med og fulgte oss som en skygge. Når fremmedfolk kom til gårds, meldte den gjerne fra med et par grove glefs, men tok forøvrig saken med stor ro og lot Ajaks besørge musikken. Mindre hunder bet den aldri, og større hunder fantes der ikke i mange mils omkrets. For Ajaks næret den et trofast og tålmodig vennskap, og om nettene lå gjerne Ajaks i det gamle hundehus og Hektor utenfor.

Så var det en iskald, stjerneklar vinterkveld i februar 1858. Oppe i Bergslibakken nordenfor prestegården drev vi smågutter på med våre kjelker som vanlig, med toppluen nedover ørene og de spekte grepvotter på hendene. Sneen gnistret under hælene når vi gikk oppover bakken, og skrek under stålstengene på kjelken når vi satte nedover. Månelyset kastet skarpe eventyrskyger på den blålige sne, og Hektor og Ajaks som stadig fulgte, så fremmede ut i det mystiske skjær. Nede fra vedskålen i prestegården skar lyset fra furuspikstabben rødt og varmt igjennom; huggene som falt, ga den trygghet som folks nærhet alltid gir, men ellers var kniksen av et enkelt lass som kom kjørende, eller smellet av en dør som slos igjen langt borte, det eneste som hørtes i den snetunge vinterstillhet.

Med ett tar min bror meg i armen og stanser.

«Hør,» sier han.

Og fra skogsnaret oppe i grova hørtes et langt, sultent ul, syngende ut i stillheten. Det svarer fra en haug lenger borte og om en liten stund fjernt og finere fra den annen side av dalen.

Hektor står med høyt løftet hode og lytter, Ajaks reiser bust og knurrer.

Vi kjente denne lyd fra før, vi smågutter, for vi hadde ofte hørt den om vinterkveldene; men det gikk grøssent over oss allikevel, det klang så underlig vilt og farlig i skogensomheten.

«Jeg tror vi går hjem, jeg,» sa min bror og snudde kjelken.

Da ropte det nede fra gården - vi satte oss på kjelken og i vei bar det.

Nede på gården stod far.

«Hører dere ulvene, gutter?» spurte han.

Vi stanset og lyttet igjen, men nå var det blikkstille.

«Ja, det er det samme. Inn med dere,» han klappet Hektor på hodet og så på at vi satte opp kjelkene, fikk av oss sneen og kom inn.

«De er der nå igjen,» sa han til mor, idet han satte seg og tok avisen.

«Huff, dette begynner jo å bli rent uhyggelig,» svarte mor, hun så opp og la boken fra seg. «Hørte dere noe, barn?» la hun til og reiste seg.

Jo, vi hadde nok hørt.

Og så blev det en fortelling uten all ende om Bok-Simen, som hadde møtt en ulv nord i Ellevollsveiene, og det bestet var så pågående, at den blev sittende og vise tenner til ham midt i selve allmannsveien - og om Nils skomaker, som hadde kappkjørt med to stykker hele Lomnessjøen oppover, og om sønn til klokkeren, som så tydelig syntes han hadde sett en i grisehuset en søndag morgen, men da han sprang inn etter far sin, og de kom ut med børsen, var den borte.

«Ja, barn, der ser dere, det er best å være forsiktig,» sa mor.

Så gikk hun til kjøkkengluggen og bad piken komme inn med kveldsmaten.

Den store moderatørlampe med det milde, gule lys blev flyttet, maten kom på bordet og vi satte oss. Så leste lille Johannes bordbønnen, og der blev stilt i stuen.

Rett som vi sitter, kommer Ola Jonsen, drengen, inn fra vedskålen, kald av været og med sagmugg og sne over de frosne sokker. Han blir stående i den åpne dør.

«Det var kanskje likest å ta inn hundan i natt, før her er nok ikke fritt før gråben,» sier han.

«Har du sett noen?» spør far og reiser seg.

«Nei, men jeg hørte en to-tre av dem opp i grova ista,» svarer Ole Jonsen og tar av seg luen.

«Du får ta Ajaks inn i drengestuen, så kan Hektor ligge i barnekammeret - det er kanskje sikrest,» sa mor.

«Ja-a!» jublet vi tre smågutter på en gang, for det å ha Hektor til sovekamerat var da så usigelig trygt og morsomt.

Og mellom oss barn blev der da vi gikk fra bordet, megen ivrig tale om hva Hektor ville gjøre om ulven kom og ville ta oss. For Hektor var den sterkeste hund i hele verden, og han bet nok ihjel både en og to og tre - ja ti, tyve, hundre ulver, mange, mange fler enn der var i hele bygden.

Men gjennom alt vårt mot sang ulveulene og nattens mystiske stemning med sin uvilkårlige redsel; vi sprang, den ene reddere enn den andre oppover trappene da vi skulle legge oss, og da Marit, barnepiken, kom med Hektor, skrik vi til i redsel - vi trodde, det var ulven selv som var kommet i huset. Og tanker på ulv og redsel for skog og skjelven i øde, iskald natt fulgte oss lenge etter at vi var kommet i seng, lurte på oss bak de frosne ruter, tasset på de mørke ganger og døde først hen som tiden gled med sprakende varme fra ovnen og Hektors tunge, sikre pust fremme ved døren, hvor den lå vakt. Da endelig tok den barnetrygg søvn oss med sine halvt utviskede drømme.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kunne ha ligget slik, da jeg med ett farer opp i unevnelig angst. Ute, fjernt hørtes der et underlig vilt mylder av ul og raul, og mot vinduet ser jeg et dyrs store, mørke hode tegne seg med åpent gap.

Jeg setter i et skrik og slår hendene for øynene. Barnepiken, som lå i værelset tett ved, kommer inn oppskremt og spør med søvndrukken pust hva der er på ferde.

«Ser du ikke der da?» roper jeg og peker.

Men med det samme gir Hektor - for han var det - et knurrende glefs og reiser seg høyt med begge labber i vinduskarmen.

Marit kommer bort til vinduet og skurer rimen av for å se ut, men blir stående og stirre som fjettret ut i den iskolde vinternatt. Og ved siden av står jeg barbent og skjelvende. For borte på jordet, nordenfor gården, ser vi et syn jeg sent skal glemme.

Ut over sneen veltet og vred der seg mørke klumper av dyr som sloss, store og små, under skrik og vræl der steg og falt som en fjern foss gjennom natten.

«Ulv!» hvisket Marit og snudde seg blek, tok meg i armen og drog meg under. Men Hektor lå med begge de brede labber høyt opp på døren, trykket på og ville ut.

Da åpnet mor. Hektor la på sprang ut gjennom gangen og nedover trappene, men blev stanset av gangdøren som var stengt.

«Klæ på barna,» sa mor. «For dette her er gyselig,» la hun til, gikk hen til vinduet og stirret ut, men vendte seg hurtig bort for ikke å se mere.

Innen få minutter var alle i huset påklædd og oppe og blev stående og stirre og lytte nordover jordet til alt var slutt.

For i denne time stod det, det navngjettne slag mellom seks syv ulver og alle bygdens argeste finnehunder, nordenfra og sønnenfra, som de kom dragende etter lyden og larmen. Langtrukne hyl og skarpe skrik skar gjennom luften, hissige glefs og kvalte raul når strupetak toges! De sterke, magre rygger av ulvene som stod, og de lynsnare hissige kast av finnehundene som slengtes og veltet seg, spratt opp og røk på igjen - det hele ga en spenning, så jeg dirret i hvert lem.

Med ett hører vi et rop og ser en mann komme springende fra drengestuen og opp mot svalen. Det var Ola Styggpåjord, drengen.

Far slår vinduet opp.

«Gå ikke ut!» roper han.

«Hain Ajaks er med!» skriker Ola og blir stående barhodet og halvklædd i iskulden.

«Slipp 'n Hektor!» roper han igjen, legger i vei til vedskålen, får tak i en øks og vil nordover.

«Du går ikke av flekken! Er du blitt splitter gal!» roper far av all sin makt.

Ola stanser og står rådvill.

Da stiger der gjennom larmen et høyt hjelpeløst skrik av et mål, kjent blant hundre. I førstningen sterkt, jamrende, så mer og mere kvalt og svakt og til slutt bare som et gurglende gaul - den redsomme larm.

«Dem river ihjel 'n!» ropte Marit, hun tok tak i vinduskarmen med begge hender og gråt høyt.

«Ta ska' aller skje,» hører vi Olas røst gjennom larmen og ser ham legge i vei.

Men i samme øyeblikk klinger der et grovt, veldig gjø nede i gangen, og en stor larm hørtes.

Hektor hadde kjent Ajaks mål. Den la seg på gangdøren med all sin makt, rev og slet med tenner og labber og ville ut.

«Så i Guds navn, slipp hunden,» ropte far - og Marit ned.

Med høyt løftet hode setter det store dyr i tunge sprang nordover, forbi Ola Styggpåjord som springer andpusten med øksen i hånden, og rett inn i ulveflokken. Den gjør et slag hit og et slag dit med det veldige hode, før den finner det den søker. Men så tar den tak, og Ola Styggpåjord stanser og stirrer, og vi i vinduet står betatt og revet med i det skuespill av ubendig kraft og villhet som nå tok sin begynnelse.

En høy, mager ulv blev løftet og slengt, så vi så hele dens kropp mot himmelen. Taket glapp, men med et voldsomt sprang lå Hektor over den, tok strupetak straks og slengte den hit og slengte den dit, så sneen sprutet høyt.

Et helt langt minutt holdt den taket fast, mens ulven kastet og vred seg i dødstrekkingene. Så slapp den med ett, løftet hodet stolt og så seg om etter Ajaks.

Og da den fikk høre denne jamre i nærmeste klynge - fire hunder om en ulv, - søkte den dit, prøvde gang på gang å finne en flekk hvor den kunne få tak, traff endelig på ulvens bare rygg just som den slo Ajaks under seg, og nå hugg den til.

Ola Styggpåjord, som stod nær, men intet torde gjøre, fortalte oss det alt sammen siden.

De andre hunder slapp som skremt og gjøv under til alle kanter da Hektor tok tak. Ulven, et stort kraftig dyr, gjorde et voldsomt kast for å fri seg, men Hektor reiste seg i hele sin høyde og brøt ulven ned, så Ola Styggpåjord hørte det knaset og knakk i ryggbenene på den. Et langt døende hyl hørtes.

Hektor hugg nye tak, knekk på knekk fremover ulvens rygg og nakke, og begynte å riste og slenge den som rasende. Så løftet den med ett hodet — ulven var død.

Men borte ved drengestudøren stod alt Ola Styggpåjord med Ajaks i fanget og ropte. Hektor så seg om et par ganger og kom så dragende i store sprang, snuste på Ajaks, som skalv og blødde, lyttet etter larmen og hylene og satte så i vei igjen. Ola Styggpåjord bar Ajaks inn i drengestuen, fikk klær på seg, og nå drog de, han og to unggutter, hver med sin øks nordover.

Men da de kom der nord, var slagets utfall avgjort. Av ulvene lå fire døde eller døende mellom ihjelrevete hunder; de andre hadde lusket vekk, og en hørte av og til hylene av dem oppe i skogkanten hvor de satt. Hektor gikk omkring fra klynge til klynge, snuste på de døde og logret for de skambitte, som lå eller satt og slikket seg i sneen. Der kom Bruhunden hinkende og skjelvende bort til Ola Styggpåjord. Øret var revet av, og den hadde et stort sår over lenden, men pigghalsen hadde reddet dens liv. Der lå Enkegardshunden med opprevet strupe, levende enda. Ola Styggpåjord ga den et barmhjertig slag med øksehammeren. Av Svehunden var det bare hodet og noe av halsen igjen. Men Hårsethunden stod med flammende øyne og bloddryppende munn og stirret oppover mot skogene og lyttet.

Ola Styggpåjord fikk tak i Hektor og ville ha den inn, men den var som vill. Den knurret og flekket tenner, så han måtte slippe. Og i over en halv time gikk den frem og tilbake på jordet, la seg ned og reiste seg igjen. Endelig, da de andre hundene en etter en hadde lusket hjemover, kom den, ga et glefs ved døren og ville inn. Så gikk den bort til Ajaks, snuste og logret og slikket dens sår, la seg så endelig med et langt pust ned og tok fatt på sine egne.

Men Ajaks krøp skjelvende bort mellom dens ben, gikk et par ganger rundt i ring og la seg der. Den hadde et dypt sår i ryggen og et langt gapende risp i halsen.

Morgenen etter var der stort likskue på prestegårdsjordet. Sneen var rødflekket vidt omkring med tråkk og risp etter tusen klør. Hist og her sortnet det på en ihjelbitt hund som lå der stiv og strak med frosne øyne og gapende strupe.

Til og fra stedet gikk der slagspor, store og små, på kryss og på tvers, og rundt omkring hang gråsvarte hårtavser bevrende i morgenvinden.

Snart kom der folk fra alle bygdens gårder for å se og høre. Noen stod i vedskålen, hvor Ola Jonsen fortalte mens han flådde ulvene, andre lette mellom hundeskrottene borte på jordet til de fant den de søkte. Men Ajaks lå i drengestuen, skjelvende av blodtap og sårfeber, og foran ham lå Hektor ubevegelig på vakt, mens de mørke alvorlige øyne gikk langsomt fra den ene til den andre av dem som kom.

Rett som vi stod der i vedskålen, blåfrosne av kulde, vi smågutter, og så på, kom en liten jente gråtende borttil.

«Å er'n Flink etter?» spurte hun.

«Å seier du?» sa Ola Jonsen litt kvast.

«Å er'n Flink etter,» gjentok hun, bet i vottene og så seg rådløs omkring, mens tårene rant.

«Du får sjå nordpå,» svarte Ola Styggpåjord, han drog i ulveskinnet så det knaket i den magre skrott.

Jenten så på ham, hjelpeløst, vendte seg og stirret nordover; så gikk hun langsomt.

Jeg vet ikke hvordan det var, men jeg blev så underlig ved den lille jentens sorg. Jeg kjente henne, og jeg kjente Flink, en liten brunsvart, spedvoksen hund fra en av husmannsplassene. Uten næsten å sanse det fulgte jeg i avstand, men blev stående oppe ved ildhuset og så henne gå bortover jordet og lete fra den ene sorte klump til den andre, alltid med vottene opp i ansiktet og hodet bøyd.

Med ett stanser hun ved noe som sortner lengst nord på jordet, stirrer og slår seg ende ned i kne, løfter hodet som i fortvilelse høyt bakover, slenger det så voldsomt frem, ned, frem over i sneen.

Hun hadde funnet Flink.

Jeg var ikke god for å flytte meg av flekken.

Jeg syntes jeg måtte gå bort til den vesle jenten som var så alene, men jeg blev stående.

Hun reiste seg om en stund, men slo seg ned igjen og blev sittende slik. Da kom Ola Jonsen ut av vedskålen og bort til bekken for å vaske fingrene sine. Han snudde seg dit jeg stirret, og fikk se jenten.

«Hm,» mumlet han, strøk av fingrene i sneen og ruslet bortover.

Da tok jeg meg sammen og fulgte.

Kommet borttil blev Ola Jonsen stående lenge, stilt og se på.

Så sa han mykt og lavt:

«Du får gå opp att nå, vechla mi!»

Jenten snudde seg halvt under og så bort, så fremmed, så fremmed.

«Du frys deg førdervet,» sier han enda mildere, går tett borttil og vil løfte henne opp.

«Vær rolig,» svarer hun som bange, og synker ihop igjen.

«Er det vechle hunden din dette kanskje?» Han bøyer seg over henne og godsnakker.

«Ja-ah,» kom det som et skjelvende pust.

Ola står en stund og tygger skråen hardt. Så bøyer han seg atter ned over jenten.

«Je ska' hjelpe deg je kanskje,» sier han. Hun ser opp på ham, undrende; hun skjønner ham ikke.

Så tar han varsomt under det stivfrosne, døde dyr for å løfte og bære. Men straks han får se hva det er igjen, slipper han fort.

«Ta er ittnå for deg det lenger,» sier han lavt og tar henne varsomt ved armen.

Jenten ser på ham, skremt, men følger. Så vender hun seg med ett, stikker i å gråte og sier:

«Ska'n ligge att, 'n Flink da?»

«Far din tær'n nok,» svarer Ola og drar henne med seg.

Hun vender seg enda et par ganger og stirrer med store, lengtende øyne nordover; så følger hun viljeløst.

Men inne i drengestuen er alt mor hennes kommet, og der går pratet om nattens redsler mellom store og små hele dagen utover. Og Hektor, nattens helt, blir kjelt for og skrytt av, der han ligger og vender de store forstandige øyne fra den ene på den andre, nå som før urørlig vakt fremfor Ajaks.

To dager etter holdt vi gutter en underlig høytid i prestegården. Ola Styggpåjord hadde båret skrotten av Flink frem til gården, og der hadde den nå ligget urørt bak skålen i to dager, uten at noen kom og hentet den. Og så hadde vi barn bestemt oss for å holde gravøl over den. Med økser og grev hadde vi hugget opp en grav i is og sne nordved bekken; et gammelt grisetrau var kiste, og nå drog følget avsted: Hektor for jernstangkjelken med dombjeller på, kisten på sleden og vi tre gutter sørgende baketter.

Og der blev sunget ved graven, og der blev talt, og den kolde gravmuld blev kastet i en haug, med ildskuffer og spader. De små luene kom av og blev holdt frem for øynene på voksent folks vis, og vi kjente oss så besynderlig sørgmodige da vi gikk derfra.

Om eftermiddagen gikk far ned for å se. Og han fant det skjeve trekors i sneen, og han leste den klossete barneskrift:

Her hviler Hunden Flink
død i
det svære Ulveslag
stått på
Rendalens Prestegård
den 18de dennes
1858.
Fred med dit Støv
velsignet være dit
Minde.

Og da han kom oppover igjen, strøk han meg over hodet så mildt, så mildt der jeg stod og ventet for å lese i hans ansikt.

Nå er mange år gått. Far og mor er døde for lengst, Ajaks og Hektor lenge før dem. Men går du forbi Rendalens prestegård nordover, så har du haven til høyre. Der tett ved grinden ser du en haug, lav og forsømt. Det er Hektors og Ajakses grav, og lenger oppe like ved grindstolpen, under den visnende rogn, ligger Vesleblakken.