Katten med støvler på

Det var engang en møller som hadde tre sønner; men da han døde, var det ikke annet etter ham enn møllen, et esel og en katt. Skiftet var snart gjort; der trengtes verken jut eller skriver til den ting, og hadde de hatt med det å gjøre, så hadde de vel tatt det meste av arven for sin del. Den eldste av sønnene fikk møllen, den nest eldste eselet, og den yngste fikk katten. Han som hadde fått katten var rent uttrøstelig. «Brødrene mine kan nok klare seg,» sa han, «bare de holder sammen; men hvordan skal det gå meg? Når jeg har ett opp katten, og gjort meg et par votter av skinnet, så blir det ikke annet for meg enn å sulte i hjel.»

Katten hørte dette, men lot som ingenting. Han gikk bort til sin herre og mester, så alvorlig på ham og sa: «Hør nå, du har ikke noe å syte for. Bare la meg få en pose og et par gode støvler, som jeg kan gå i krat og klynger med, så skal du nok få se at du ikke er så ille faren som du tenker.» Gutten brydde seg nå ikke stort om det katten sa; men han hadde titt lagt merke til hvor rask den var til å fange rotter og mus, så han syntes ikke han kunne la rent være å ense det heller, og derfor lot han katten få posen og støvlene, som den hadde bedt om. Katten drog på seg støvlene noksså karslig, slengte posen på ryggen og la modig i vei. Han gikk straks bort i en utmark, hvor han visste det var fullt av harer, stoppet tistler og klid i posen, og la seg ned som han var død. Han ventet på at en ung letsindig hare skulle komme og krype inn i posen for å godgjøre seg med det som var i den. Han hadde heller ikke ligget lenge, før det gikk som han hadde tenkt. En ung hare kom og krøp inn i posen. Katten skyndte seg å dra båndene til og gjorde det av med haren uten nåde.

Så gikk han bent opp på slottet og bad om å få kongen i tale. Da han ble ført frem for kongen, bukket han seg dypt for ham. «Herre konge!» sa han, «jeg skulle hilse så mye fra markgreven av Carabas» — det var møllerens sønn han ga dette navnet —, «og be om kongen ikke ville forsmå en hare som han har sendt meg med.» — «Hils markgreven og si ham så mange takk!» sa kongen.

En annen dag gikk katten inn i en åker med posen sin; han lot den være vidåpen, og aller best det var, hadde han fanget to åkerhøns. Dem tok han også, likesom haren, og gikk opp til kongen med. Kongen sa takk og lot ham få drikkepengen. Slik holdt katten på i to tre måneder; rett som det var, kom han til kongen med vilt fra markgreven, som han sa.

En dag hadde han fått å vite at kongen skulle ut og kjøre langs elva sammen med datteren, som var den vakreste prinsesse i hele verden. Da gikk katten bort til sin herre møllersønnen. «Vil du nå lyde mitt råd,» sa han, «så er din lykke gjort. Du skal bare gå ned og bade deg i elva, der som jeg sier til, og resten skal du la meg sørge for.» Markgreven av Carabas gjorde, som katten hadde sagt, enda han ikke visste hva det skulle være godt for. Just som han var gått ut i vannet, kom kongen kjørende. «Hjelp! hjelp!» skrek katten, alt det han orket, «markgreven av Carabas holder på å drukne!»

Kongen stakk hodet ut av vognvinduet og kjente straks igjen katten som hadde vært hos ham med så mye vilt. Straks lot han kjøresvenden stanse og ga livvakten påbud om at den endelig måtte berge markgreven av Carabas. Mens de holdt på å dra markgreven opp av elva, gikk katten frem til kongen og fortalte at noen tyver hadde vært på ferde og stjålet klærne fra markgreven, mens han var ute i vannet. Men han hadde selv tatt klærne og gjemt dem vel under en stor stein. Da kongen hørte at markgreven hadde mistet klærne sine, sendte han straks et par av hofffolkene avsted for å hente en av hans egne fineste kledninger. Da markgreven fikk den på seg, var han så fin og vakker, så både kongen likte ham godt, og prinsessen ble rent forelsket i ham med det samme. Og da markgreven sendte henne et par blyge, men brennende øyekast, ble hun rent hjertegrepet av kjærlighet. Kongen spurte straks om ikke herr markgreven ville være så snill å stige opp i vognen og kjøre sammen med dem et stykke.

Da katten så det gikk som han hadde gjort regning på, sprang han i forveien. Først kom han til noen folk som holdt på å skjære en åker. «Hør nå,» sa katten til dem, «snart kommer kongen kjørende, og når han spør hvem som eier åkeren, så må dere svare at det er markgreven av Carabas. Sier dere ikke det, så blir det laget hakkekjøtt av dere alle sammen.»

Da kongen kom, spurte han hvem som eide åkeren, og folkene svarte alle som én, at det var markgreven av Carabas; for de turde ikke annet, etter det katten hadde sagt. «Det er en vakker eiendom du har,» sa kongen til markgreven.

Imellom kom katten, som var rent i forveien, til noen andre folk som holdt på å nøste en åker. «Hør nå,» sa katten, «snart kommer kongen kjørende, og spør han så hvem som eier kornet her, så skal dere si det er markgreven av Carabas. Det råder jeg dere til; for ellers blir det laget hakkekjøtt av dere alle sammen.»

Da kongen kom, spurte han hvem som eide alt kornet, og folkene svarte det var markgreven av Carabas; de turde ikke annet, kan en vite, etter det katten hadde sagt. «Det er svært hvor mye vakkert jordegods du har,» sa kongen til markgreven. Og hvor de kom frem, så hadde katten vært ute i forveien og fått folkene til å svare på samme måten, så kongen ble full av forundring over all markgrevens rikdom.

Tilsist kom katten til et stort, gildt slott; den som eide det var en menneskeeter; men det var den rikeste av alle menneskeætere; for alle de åkrene og all den herrligheten som kongen hadde sett på ferden, hørte til hans slott alt sammen. Da katten fikk høre hva herren på slottet var for en kar, og alt det han var god til å gjøre, så gikk han bent opp til ham og fikk ham i tale. Han hadde ikke kunnet gå utenom en så stor manns dør, sa han, uten å hilse på ham, og da menneskeæteren hørte det, ble han så blid som det er mulig for en menneskeæter, og bad ham sette seg ned og hvile seg en stund.

«Det er da vel ikke mulig, som jeg har hørt folk si,» sa katten, «at du kan skifte ham og gjøre deg til hva slags dyr du vil, om det så er til en løve eller en elefant?» — «Nå skal du bare se,» sa menneskeæteren, «nå gjør jeg meg om til en løve.» Med det samme så katten en løve stå bent fremme for seg, og da ble han redd og for opp i takrenna; men det var ikke så lett gjort, for han hadde jo støvler på, og da er det ikke så greit å klyve på takene. Men da katten så at menneskeæteren var blitt seg selv igjen, kom han atter ned, og fortalte hvor redd han hadde vært. «Det er nå, forresten vel nok,» sa han, «at du kan gjøre deg om til et stort dyr; du er jo selv så stor og svær; men kan du gjøre deg om til et ørlite dyr, som en rotte eller en mus? Det synes jeg må være rent umulig.» Menneskeæteren ville gjerne vise hva han var god til, og så skiftet han ham på nytt, og ble til en ørliten mus som for omkring på gulvet. «Nå er du min!» sa katten, og slo kloa i musen og åt den opp i en jafs.

I det samme kom kongen kjørende inn på slotsplassen; for der hadde han sagt til kjøresvenden at han hadde lyst til å stige av. Da katten hørte vognramlingen, sprang han ned og bukket for kongen. «Velkommen, herre konge,» sa han, «til markgreven av Carabas's slott!» — «Er slottet også ditt, herr markgreve?» sa kongen. «Det ser prektig ut; der må vi se oss om innendørs.»

Markgreven ga hånden til prinsessen, kongen gikk foran oppover trappene, og så kom de inn i en stor sal; her stod et bord, oppdekket med de kosteligste retter; for menneskeæteren hadde nettopp gjort ferdig til et gilde for sine gode venner. Kongen var blitt rent inntat i markgreven, som eide et så herlig slott og så mye jordegods, og aller mest glad i ham var prinsessen, og da kongen hadde drukket fem seks glass, spurte han markgreven om han ikke ville ha datteren hans til kone. Jo, det hadde markgreven ikke noe imot, og samme dag holdt han bryllup med prinsessen.

Katten kom til stor heder og ære, og gikk siden aldri mer på musejakt, unntatt en gang imellom for moro skyld.