Gjætergutten

Det var engang en gjetergutt; både frende- og venneløs var han; men han hadde en stemor, som var så ond med ham at hun verken unnte ham mat eller klær. En brødskorpe var det eneste han fikk om morgenen, og så måtte han ut og gjete buskapen hele dagen.

En dag var stemoren gått sin vei uten å legge frem brødskorpen om morgenen. Han måtte da gå til skogs fastende, og han gråt hele formiddagen så sulten var han. Ved middagstid gikk han opp på en liten grønn haug; et lubent tre stod der oppe, og der pleide han å hvile seg, når solen var på det varmeste. Her var gresset alltid så friskt og dugvått; men i dag var duggen borte, haugen tørr, og gresset nedtrådt. Dette syntes gutten var rart, og mens han satt og grundet på hvem som kunne ha trådt ned gresset, fikk han se noe blinke på marken; han skyndte seg å se etter hva dette var, og så fant han et par ørlite små sko av det klareste glass. Da ble han så glad, glemte rent at han var sulten, og lekte seg hele dagen med de små glassskoene. Ved solnedgang kaldte han buskapen sammen og drev dem hjemover. Så møtte han en liten, liten gutt. «God kveld!» sa den lille gutten og hilste. «God kveld igjen!» sa gjetergutten. «Du skulle vel ikke ha funnet skoene mine?» spurte den lille. «Jeg mistet dem på haugen i morges.» — «Jo, jeg har nok funnet dem,» svarte gjetergutten; «men du får la meg ha dem, så kan hende stemoren min gir meg mat, når jeg kommer hjem.» Men den lille bad så vakkert om å få dem igjen. «Jeg skal hjelpe deg en annen gang,» sa han. Så ga gjetergutten ham skoene, og den lille takket, og lovet at han nok ikke skulle glemme det.

Da gutten kom hjem, var det mørkt, og stemoren skjente på ham, fordi han kom så sent. «Der borte står grøt til deg i fatet; skynd deg å bli ferdig til å legge deg, så du kan komme opp i skikkelig tid i morgen og ikke ligge og snorke som en annen låting.» Gutten turde ikke svare noen ting, kveldsmaten var han snart ferdig med, og så gikk han opp på låven og la seg til å sove på sin vanlige plass i høyet. Men hele natten drømte han om den lille gutten med de små glassskoene.

Allerede før solen randt, våknet han av at stemoren ropte: «Opp med deg, din låthans! Nå har vi straks lyse dagen, og buskapen står og sulter for din skyld.» Da skyndte han seg opp, fikk brødskorpen sin, og drev ut buskapen. Da han kom til haugen, var duggen av gresset og haugen tørr, like som forrige dagen. Han satt og undret seg på dette; men så fikk han se noe rødt som lå borte i gresset. Han skyndte seg å ta det opp, og fikk se at det var en liten rød lue med gullbjeller på. Da ble han glad, glemte sin sult, og lekte seg med den lille vakre luen hele dagen.

Da solen gikk ned, kaldte han sammen buskapen, og ga seg til å drive den hjemover. Så møtte han en liten, liten jente, som var så vakker og lys som klare dagen. «God kveld!» sa hun. «God kveld igjen!» sa gjetergutten. «Du skulle vel ikke ha funnet den lille luen min?» spurte hun. «Jeg mistet den i gresset i morges.» — «Jo,» svarte han, «jeg har nok funnet den; men du får la meg ha den, så kunne jeg gi den til stemoren min så kan hende hun gir meg noe mat, når jeg kommer hjem.» Men den lille jenta bad så vakkert om å få den igjen så skulle hun nok tjene ham en annen gang, og gjetergutten syntes da han måtte gi henne den. Da ble hun så glad, takket riktig vakkert, og lovet at hun nok ikke skulle glemme det.

Da gjetergutten kom hjem med buskapen var det sent på kveld, og stemoren var ikke videre blid, fordi hun hadde ventet. «Du kommer jo så sent hjem, så jeg må sitte og melke halve natten,» sa hun. «Der står grøt til deg borte i fatet; skynd deg nå å komme til å sove, så du kan være oppe til skikkelig tid i morgen.» Gutten turde ikke svare noen ting, skyndte seg med sitt kveldsmåltid og gikk så opp på låven. Men hele natten drømte han om den vakre lille jenta og luen med gullbjellene.

Før det ble lyst, våknet han av at han hørte stemoren rope: «Opp med deg, din låthans! Buskapen har lenge nok stått og sultet for din skyld.» Han skyndte seg opp og fikk ut bølingen; men i det samme han skulle gå, bad han stemoren om et stykke brød. Men kjerringen ville ikke gi en slik dagdriver noe brød, sa hun, og så måtte han gå fastende.

Da han kom til den grønne haugen, så han at gresset igjen var trådt ned, og undret seg over dette. Så kom han til å minnes at han hadde hørt om alvene, at de danser om sommernettene i gresset etter dugfall, og det hadde de visst gjort her, mente han. Så kom han til å spenne med foten til noe som ringte og klang, og da han skulle se etter, fant han en liten klokke. Da ble gutten så glad at han glemte både sult og sorg, og lekte seg hele dagen med den lille klokka, og så vakker klang hadde den at kyrne måtte lyde etter og glemte å beite. Da solen holdt på å dale bak tretoppene, ville gutten kalle sammen buskapen; men alt det han lokket, kunne han ikke få den til å gå fra beitet. Da tenkte han at den mulig ville lystre den lille klokka, og så ga han seg til å ringe med den, etterhvert som han gikk bortover veien. Nå kom hele bølingen etter ham, og gutten gledde seg over den gagnen han kunne ha av klokka. Om en stund møtte han en liten, liten mann, som sa «god kveld» til ham. «God kveld igjen!» sa gutten. «Du skulle vel ikke ha funnet den lille klokka mi?» sa den lille mannen. «Jeg mistet den i gresset i morges.»

Jo, svarte gjetergutten, han hadde nok det. «Så må du være så snill å la meg få den igjen,» sa mannen.

«Nei, så dum er jeg da ikke,» svarte gutten. «Her om dagen fant jeg et par små glassko, dem fikk en liten gutt lokket fra meg; i går fant jeg en liten lue, som jeg ga til en jente, og nå kommer du og vil ha denne klokka, som jeg er så glad i; den er så nyttig for meg til å lokke sammen bølingen med. Når andre finner noe, så får de finnerlønn; men jeg får aldri et grand.» Da ga mannen seg til å tigge både tynt og vakkert om å få igjen klokka; men gutten ble ved sitt. «Gir du meg den lille klokka,» sa mannen, «så skal du få denne her i stedet, den er like så god til å lokke bølingen med, og så skal du enda få gjøre tre ønsker.»

Det syntes gutten han kunne stå seg på, og så ga han mannen klokka. «Og siden jeg får lov til å ønske hva jeg vil,» sa han, «så vil jeg ønske at jeg må bli konge, — og at jeg må få en stor gild kongsgård, — og at jeg må få en vakker dronning.» — «Det er ikke småting du ønsker,» sa mannen; «men legg nå merke til det jeg sier deg. I natt, når alle sover, skal du gå hjem herfra og bent nordetter, til du kommer til en kongsgård. Her har du en liten pipe; kommer du i nød, så blås i den, og kommer du en gang til i nød, så må du blåse i den igjen; men kommer du tredje gang i nød og fare, så bryt i sund pipen, så skal jeg komme og hjelpe deg.» Gutten sa takk for dette, og alvekongen gikk sin vei. Nå var gutten glad, for nå mente han at han skulle slippe å gjete krøtterne for den onde stemoren.

Han kom ikke hjem før ut på natten; stemoren hadde sittet oppe og ventet, og nå var hun så sint at hun ikke ville la ham få noen mat, men ga ham bare hug og onde ord i stedet. Da tenkte gutten at dette skulle ikke vare lenge, gikk opp på låven og la seg; men det ble ingen lang blund han tok den natten; ved midnatstider, lenge før hanen gol, stod han opp og la i vei med det samme. Han gikk bent nordetter, som den lille mannen hadde sagt, unnte seg ingen hvile, men gikk og gikk, over berg og dal. Tre ganger randt solen, og tre ganger gikk den ned, mens han var på veien.

Ut på kvelden tredje dagen kom han til en kongsgård, som var så stor og gild, at gutten aldri hadde trodd han skulle få se noe så gjævt. Han gikk inn i kjøkkenet, og spurte om han kunne få tjeneste der. «Hva slags arbeid kan du gjøre da?» spurte kjøkemesteren. «Jeg kan gjete buskapen,» svarte gutten. Da sa kjøkemesteren: «Kongen har nok bruk for en gjeter; men du mister vel noe av buskapen, kan jeg tenke, du som de andre.» — «Det har aldri kommet bort krøtter for meg til denne dag,» sa gutten. Så fikk han tjeneste på kongsgården og skulle gjete kongens buskap, og aldri fikk gråbenene tatt et eneste dyr fra ham, og det fikk han mange lovord for.

En kveld som gutten gikk hjemover med bølingen, fikk han se en fager jomfru som stod og lyttet til hans sang. Gutten ble underlig til mote, men lot som ingenting. Hver dag gikk det lenge slik, og gutten var aldri glad uten han fikk se den vakre ungmøen; men han visste ikke noe om at det var kongens datter. Men så hendte det seg, en dag han skulle drive buskapen ut på beite, at prinsessen kom bort til ham med et lite lam på armen; det var så hvitt som snø, og hun bad så vakkert at han ville passe godt på det, så ulven ikke fikk ta det. Gutten kjente seg helt underlig til mote, da den vakre kongsdatteren talte så vennlig til ham og hadde noe å be ham om; han kunne ikke komme seg til å svare noe; men lammet tok han til seg, og det kjæreste han siden gjorde, var å stelle vel med det. Og lammet skjønte godt at gutten hadde omsorg for det og var glad i det, for det fulgte alltid etter ham, som en liten hund.

Siden fikk gjetergutten daglig se kongsdatteren; om morgenen når han drev ut buskapen, stod hun i vinduet og hørte ham synge, og om kvelden når han kom hjem, gikk hun ut til ham, for å kjele med det lille lammet og tale et par ord med gutten. Slik gikk det hver dag, og da et par år var gått, var gutten blitt voksen kar, og kongsdatteren var blitt den fagreste mø en kunne se for sine øyne. Men så var det en dag at prinsessen ble borte, og ingen kunne finne henne igjen. Da ble det stor sorg over hele kongsgården, for alle var glade i prinsessen, så god og snill som hun var; men aller mest sørget kongen og dronningen. Kongen lot da det bud gå over land og strand, at den som kunne finne igjen prinsessen, skulle få henne til ekte, og halve riket i medgift. Fra alle kanter kom nå kongssønner og riddersmenn og sterke kjemper; de kledde seg i jern og drog ut med våpen og hermenn, for å lete etter prinsessen; mange ble borte på den ferden, og de få som kom hjem igjen, hadde verken sett eller hørt noe til kongsdatteren. Kongen og dronningen sørget dypt over dette, og mente at de aldri kunne bli glade mer i sitt liv. Gjetergutten gikk sin vante gang med buskapen; men sorgfull var han også, for den fagre prinsessen var aldri ute av hans tanker.

En natt som gjetergutten lå og sov, stod alvekongen foran ham og sa: «Nordetter, nordetter! Der finner du din dronning!» Gutten våknet med ett, og var sjelglad: enda syntes han at han så den lille mannen som stod og vinket til ham; men så ble han borte med én gang. Da det ble høylys dag, gikk gjetergutten opp i kongsgården og bad om å få tale med kongen. Kongens tjenere undret seg over dette, og kjøkemesteren sa: «Du har gjetet buskapen så lenge, at du vel kan få lagt på lønna uten å gå til selve kongen for det.» Men gutten ble ved sitt; det var nok noe annet han ville, mente han.

Da han kom opp i salen, og kongen spurte ham hva ærende han hadde, svarte han: «Jeg vil be om lov til å dra ut og finne prinsessen.» Kongen mente det kunne ikke nytte for en fattig gjetergutt å tenke på å utføre slikt, som hadde kostet mange kongssønner og riddersmenn livet; men gjetergutten ble ved sitt: han ville lete opp prinsessen eller sette livet til for henne. Kongen kom til å tenke på det gamle ordet, at ofte slår skarlagens hjerte under vadmels trøye, og så ga han påbud om at gutten skulle få den beste hesten på stallen, fine klær og gode våpen. Men gutten mente det passet seg ikke for ham å fare på stormannsvis. «Gi meg bare bra niste med på veien, og så vil jeg ha lov til å være borte et år og en dag.» Kongen ønsket ham lykke på ferden; men de andre tjenerne bare lo av ham, fordi han mente at han kunne finne kongsdatteren.

Gutten gikk nordetter, som alvekongen hadde sagt, både langt og lenge, så han syntes han kunne ikke være langt fra verdens ende. Han gikk over høye fjell og gjennom mørke skoger, og tilslutt kom han til et stort vann, og midt i det vannet lå en ø, og på den øya var en kongsgård, som var så stor og gild, at den var enda vakrere enn den gjetergutten kom fra. Han gikk rundt om vannet og så på kongsgården fra alle kanter. Så fikk han se en jomfru, som stod i et av vinduene og vinket til ham med et blått bånd, likt det som lammet til kongsdatteren pleide å bære om halsen. Da ble gjetergutten glad; for han skjønte det måtte være prinsessen som han lette etter. Han skjønte også at hun var bortført av den som eide slottet. Han satte seg til å tenke over hvordan han skulle komme over vannet og bort til kongsgården; men det syntes så rent ugjørlig. Da kom han i hu den lille pipen han hadde fått av alvekongen, tok den frem og blåste en lang tone.

«God kveld!» var det noen som sa like bak ham. «God kveld igjen!» svarte gutten og snudde seg. Da fikk han se den lille alvegutten som hadde mistet glasskoene. «Hva vil du meg?» spurte alven. «Kan du hjelpe meg over vannet til kongsgården?» sa gjetergutten. «Ja, sett deg bare opp på ryggen min,» svarte alven, «så skal jeg bære deg over.» Gjetergutten ville ikke i førstningen, for han syntes alven var så liten; men tilslutt gjorde han det, og i det samme skiftet alven ham, ble til en stor sterk falk, og fløy med gjetergutten gjennom lufta og bort til øya. Gutten gikk opp til kongsgården, og spurte om han kunne få tjeneste der. «Hva kan du gjøre da?» spurte kjøkemesteren. «Jeg kan gjete buskapen,» svarte gutten. «Ja, risen trenger en god gjeter,» sa kjøkemesteren; «men det går vel ikke like med deg som med de andre; for mister du et eneste krøtter, så gjelder det livet ditt.» — «Det var harde vilkår,» sa gutten; «men jeg vil nå friste allikevel.» — «Så får du ta på i morgen da,» sa kjøkemesteren.

Dagen etter drev gutten ut buskapen, sang visene sine og ringte med den lille klokka. Kongsdatteren satt ved vinduet og hørte på ham; men hun gjorde tegn til ham at han skulle late som ingenting. Da han drev buskapen hjem om kvelden, kom risen bort til ham og sa: «Er det blitt borte noe dyr for deg, skal du bøte med livet.» Risen talte etter, og da han så at de var der alle, ble han noksånn blid og sa: «Du skal få lov til å gjete buskapen min, så lenge du lever.» Så gikk han ned til stranda, la ut trollskipet sitt, og seilte rundt øya tre ganger, som han pleide.

Da risen var borte, kom kongsdatteren til vinduet og sang:

«I natt, i natt, du gjetergutten min, går skyen bort fra rom stjerne, og kommer du da, så blir jeg vel din, og gullkrona gir jeg deg gjerne.»

Gutten hørte vel etter, og skjønte at han skulle komme om natten og frelse kongsdatteren; men han lot som ingenting. Da det led ut på natten, og alle lå i dyp søvn, smøg han seg bort under tårnet og sang:

«I natt så venter gjetergutten din, helt full av lengsel og kvide, og kommer du ned, så blir du vel min, mens skyggen faller så vide.»

«Jeg er bundet med gulllenker,» sa prinsessen sakte ned til ham; «kom opp og bryt dem!» Gutten visste ingen råd til dette; men så tok han frem pipen og blåste en lang tone. «God kveld!» var det noen som sa like bak ham. «God kveld igjen!» svarte gutten og snudde seg. Da fikk han se alvekongen som hadde gitt ham pipen og klokka. «Hva vil du meg?» spurte alvekongen. «Kan du hjelpe meg og prinsessen bort herfra?» sa gutten. «Ja, følg med meg!» sa alven, og gikk foran opp i tårnet til jomfruburet. Døra åpnet seg av seg selv, og da de kom inn til prinsessen, og alvekongen rørte ved gulllenka, falt den straks av henne. Så gikk de alle tre ned til stranda, og alvekongen sang:

«Du gjedde som svømmer i sivet snygg, kom hit, kom fatt under landet! En fager prinsesse bær på din rygg med en konge gjæv over vannet!»

I det samme stod den lille prinsessen som hadde mistet den røde luen, ved siden av dem; hun hoppet ut i vannet og ble til en stor gjedde. «Sett dere nå på ryggen til gjedda,» sa alvekongen; «men hva det så hender, må prinsessen ikke bli redd; for da er det ute med min makt.» I det samme alven hadde sagt dette, ble han borte; men gutten og kongsdatteren satte seg opp på gjedda, og den førte dem bortover vannet.

Imellom var risen våknet og så ut gjennom vinduet. Da han fikk se at gjetergutten holdt på å flykte med prinsessen, var han ikke lenge om å få på seg falkehammen og skynde seg etter dem. Gjedda hørte lyden av vingeslagene og dukket under vannet; men da ble prinsessen så redd at hun skrek høyt. Nå var det ute med alvekongens makt, og risen grep dem begge i klørne. Da han kom hjem til kongsgården med dem, lot han gjetergutten kaste i et mørkt hull i tårnkjelleren, femten favner under jorden. Prinsessen satte han i jomfruburet, og holdt så nøye vakt over henne, så hun ikke kunne slippe bort igjen.

Gjetergutten var ille til mote, der han lå i sitt fangehull; kongsdatteren hadde han ikke kunnet frelse, og nå skulle han selv miste livet. Da kom han i hu det alvekongen hadde sagt: «Kommer du tredje gang i nød og fare, så bryt i sund den lille pipen, så skal jeg komme og hjelpe deg.» Nå syntes gutten nøden kunne ikke være større, og så tok han frem pipen og brøt den i sund.

«God kveld!» var det noen som sa like bak ham. «God kveld igjen!» svarte gutten og snudde seg. «Hva er det nå du vil?» spurte alvekongen; for ham var det. «Jeg vil frelse kongsdatteren og føre henne hjem til hennes far kongen,» svarte gutten. Alven tok ham da med seg, og de gikk gjennom lukkede dører og mange store saler. Tilslutt kom de inn i en stor hall, hvor det hang fullt av våpen, sverd og spyd og økser; noen av dem var av skinnende blankt stål, og noen lyste som det røde gull. Alvekongen gikk bort og la på varmen og sa til gjetergutten: «Kle nå av deg!» Gutten gjorde det, og så tok alven de gamle klærne hans og brente dem opp, gikk deretter bort til en stor jernkiste, og tok frem en kostelig rustning som lyste av gull. «Kle nå på deg!» sa han til gjetergutten. Snart stod gutten kledd i full rustning fra topp til tå, og alvekongen bandt et sverd om ham. «Det er spådd,» sa han, «at risen skal falle for dette sverdet, og denne rustningen biter ikke stål på.» Så gikk de tilbake til fangetårnet igjen. Gutten takket for hjelpen, og med det samme ble alvekongen borte.

Da det led ut på dagen, ble det et svært støk på risegården; for nå skulle risen holde bryllup med den vakre kongsdatteren han hadde røvet, og derfor hadde han innbudt venner og frende fra alle kanter, og det ene risefølget etter det andre kom til gårds for å holde bryllup. Prinsessen fikk på seg de fineste klær, gullkrone på hodet, ringer på fingrene, og annen gild stas, som risens mor hadde hatt, da hun holdt bryllup. Så ga de seg til å danse og holde fest, mat og drikke hadde de nok av, men bruden var så full av sorg at hun gråt hele tiden.

Mens de holdt på å feire som best, bød risen sine tjenere at de skulle hente opp gjetergutten fra tårnkjelleren, så gjestene kunne ha moro av å se på at han ble halshugget. Men da tjenerne kom til tårnet, var gutten borte, og i stedet fant de en ridder i skinnende rustning og med blanke våpen. Da ble de så redde at de tok til bens med det samme; men ridderen fulgte etter opp på slottet, hvor hele brudefølget var samlet.

Da risen fikk se denne veldige krigsmann, ropte han: «Tvi deg, din arge troll!» Og øynene hans var så hvasse at han så tvert igjennom rustningen. Men gutten ble ikke redd likevel. «Nå skal vi stride om bruden,» sa han og drog sverdet. Det lued som ild, og da risen så det, ble han likblek; for nå visste han at det var ute med ham. Men gutten løftet sverdet og hogg hodet av risen med et eneste hogg. Da risene i brudefølget fikk se det, ble de redde og skyndte seg hjem hver til sitt; men kongsdatteren gikk bort og kysset gjetergutten, og sa at hun aldri ville ha noen annen til brudgom enn sin redningsmann.

Så gikk de ned til stranda og satte ut risens skip; med det seilte de over vannet, og deretter drog de videre, til de kom til kongsgården. Der ble det stor glede, kan en vite, fordi kongen hadde fått igjen sin eneste datter, som han hadde sørget så lenge over. Og da ble det holdt bryllup, så det spurtes i syv kongeriker.