Askepot

Det var engang en rik mann; hans kone blev syk, og da hun kjente det led imot slutten, kalte hun sin eneste datter til sin seng og sa til henne: «Gud give du alltid må være snill og god, så skal du nok se at Vorherre alltid hjelper deg, og fra himmelen skal jeg se ned til deg og holde øye med deg.» Da hun hadde sagt det, sov hun inn og døde. Pika gikk hver dag ut til sin mors grav, for å gråte der i stillhet, og alltid blev hun ved å være snill og god. Så kom vinteren, og snøen la sitt hvite dekke over graven; men da sola om våren hadde draget det bort igjen, tok mannen seg en annen hustru.

Kona hadde to døtre med seg; de hadde hvite og vakre ansikter, men stygge og onde hjerter. Så kom det en hard tid for den stakkars steddatteren. «Skal den dumme gåsa sitte inne i stua hos oss?» sa de. «La henne selv streve for sitt brød! Ut med kjøkkentøsa!» De tok så hennes fine klær fra henne og lot henne få et stygt gammelt skjørt isteden, og et par tresko. Så satte de i å storle av henne og førte henne ut i kjøkkenet. Der fikk hun siden et hardt strev fra morgen til kveld; tidlig i otta, før det blev dag, måtte hun stå opp, bære vann og sette på varmen, koke og vaske. Enda gjorde søstrene henne alt det leie de kunne finne på, hadde henne til nar, og slapp ertene og bønnene i aska for henne, bare for at hun skulle ha den møya å sanke dem opp igjen. Om kvelden, når hun var trett etter alt sitt strev, hadde hun ikke noen seng å ligge i, men måtte ligge i aska ved grua. Derfor så hun alltid sotet og skitne ut, og så kalte de henne Askepot.

Nu hendte det en dag at faren skulle til marked, og han spurte da begge steddøtrene hva han skulle ha med hjem til dem. «Fine klær,» svarte den ene. «Perler og edelsteiner,» sa den andre. «Men du da, Askepot,» sa han, «hva vil du ha?» Da svarte Askepot: «Jeg ber om den første kvisten som støter mot hatten din på hjemveien.» På markedet kjøpte han da fine klær, perler og edelsteiner til steddøtrene; men på hjemveien, da han red gjennom småskogen, var det en hasselkvist som støtte hatten av ham; den brøt han av og tok med seg. Da han kom hjem, fikk steddøtrene det de hadde ønsket seg, og til Askepot gav han hasselkvisten. Askepot takket for den, gikk ut til sin mors grav og plantet kvisten der; hun gråt sårt i det samme, og hennes tårer falt på graven og vannet det unge treet. Det vokste opp og blev stort og vakkert; Askepot gikk der ut tre ganger hver dag, gråt og ba, og hver gang kom en liten hvit fugl flyvende og satte seg i treet, og når det var noe hun ønsket seg, så kastet fuglen det ned til henne.

Så kunngjorde kongen der i landet at han ville holde en stor fest, som skulle vare i tre dager, og alle de vakreste ungmøene i landet skulle være med, for at prinsen kunne finne ut den han likte best, og ta henne til brud. Da de to stedsøstrene til Askepot hørte at de også skulle være med, blev de nu rent kry og ropte til henne: «Nu skal du kjemme vårt hår og børste våre sko og feste våre spenner på oss; for nu skal vi til bryllup på kongsgården.» Askepot gjorde som de bød, men gråt sine bitre tårer; for hun ville også gjerne være med til dansen, og så bad hun stedmora om hun ikke kunne få lov. «Du Askepot, som er så sotet og skitne!» sa stedmora. «Hva skal du til bryllup, som hverken har klær eller sko? Vil du danse barbent?» Men så lenge holdt Askepot på å be, så stedmora tilslutt svarte: «Nu heller jeg dette fatet med gryn ut i aska; kan du sanke dem opp alle sammen på to timer, så skal du få gå med.» Da gikk Askepot gjennom bakdøra ut i hagen og ropte: «Kom, alle tamme duer, alle turtelduer, alle små fugler under himmelen, kom og hjelp meg å sanke!

De gode i koppen,
de andre i kroppen!»

Straks kom to hvite duer inn gjennom kjøkkenvinduet, så kom turtelduene, og tilslutt kom alle fuglene under himmelen flyvende og flagrende inn i kjøkkenet og slo seg ned i aska. Og duene nikket med hodene og pikket med nebbene, det gikk så fort, så fort — tikk tikk! tikk tikk! —, og de andre småfuglene også — tikk tikk! tikk tikk! —, og snart lå alle de gode grynene i fatet. Det var knapt gått en time, så var de ferdige, og da fløy de sin vei igjen. Så bar Askepot fatet inn til stedmora, og nu var hun så glad, fordi hun skulle være med til bryllup. Men stedmora sa: «Å nei Askepot, de kommer bare til å le av deg; du har jo ingen klær, og ikke heller kan du danse.» Da satte den stakkars pika seg til å gråte, og stedmora sa: «Nå ja, kan du sanke opp to fat med gryn på én time, når jeg strør dem ut i aska, så skal du få være med.» For hun tenkte med seg: Det er jo rent umulig. Så ristet hun to fat med gryn ut over aska; men pika gikk gjennom bakdøra ut i hagen og ropte igjen: «Kom, alle tamme duer, alle turtelduer, og alle små fugler under himmelen, kom og hjelp meg å sanke!

De gode i koppen,
de andre i kroppen!»

Og straks kom to hvite duer flyvende inn gjennom kjøkkenvinduet, og så kom turtelduene, og tilslutt kom alle fuglene under himmelen flyvende og flagrende inn i kjøkkenet. Og duene duppet med hodene og sanket med nebbene, og det gikk så fort, så fort — tikk tikk! tikk tikk! —, og de andre fuglene også — tikk tikk! tikk tikk! —, og før en halv time var gått, var de alt ferdige og fløy sin vei igjen. Nu bar Askepot fatene inn til stedmora, og nu var hun så glad; for hun var viss på at nu skulle hun få være med til bryllup. Men stedmora sa: «Det nytter nu ikke likevel. Du kommer ikke med; for du har ikke klær, og du kan ikke danse. Vi får bare skam av deg.» Dermed snudde hun ryggen til henne, og vimset avsted med begge de stolte døtrene sine.

Da nu Askepot var blitt alene hjemme, gikk hun ut til morens grav under hasselbusken og ropte:

«Tre som gror i dødens have,
send meg nu god og gylden gave!»

Og straks kastet fuglen ned til henne en kleding av gull og sølv og et par sko som var utbrodert med sølv og silke. Askepot tok på seg kledinga og skoene og gikk til kongsgården. Søstrene og stedmora kjente henne ikke, og mente det måtte være en fremmed kongsdatter, så fin og vakker var hun i gullkjolen. Askepot sat jo hjemme, mente de, og grov i aska. Kongssønnen gikk imot henne, tok henne ved hånda og danset med henne. Siden ville han slett ikke danse med andre, og når noen kom og bød henne opp til dans, sa han at han selv ville danse med henne.

Hun danset til sent på kveld; da ville hun gå hjem, men kongssønnen sa: «Jeg vil følge med deg,» for han ville se hvor den vakre pika hadde hjemme. Men hun smatt fra ham og sprang inn i duehuset. Prinsen ventet, til faren kom, og til ham sa han at den fremmede jomfrua var smuttet inn i duehuset. «Skal tro det kunne være Askepot?» tenkte faren, og fikk fatt på øks og hakke, for å bryte opp duehuset; men der inne var ingen å se. Da de kom hjem, lå hun, som hun pleide, i sine stygge klær i aska, og en søvnig oljelampe brente på grua; for hun hadde smuttet ut bakveien fra duehuset og sprunget bort til hasselbusken; der hadde hun tatt av seg de fine klærne og lagt dem på graven, og fuglen hadde ført dem bort, og så hadde hun tatt på seg igjen sitt gamle grå skjørt og lagt seg ved grua i aska.

Dagen etter, da festa tok på igjen, og foreldrene og stedsøstrene var draget av gårde, gikk Askepot ut til hasselbusken og ropte:

«Tre som gror i dødens have,
send meg nu god og gyllen gave!»

Da kastet fuglen en enda finere og vakrere kleding ned til henne, og da hun kom opp på kongsgården i disse klærne, måtte alle undre seg over hvor fin og vakker hun var. Kongssønnen hadde bare ventet på henne, tok henne straks ved hånda og danset med henne, og siden ville han ikke danse med andre, og når noen kom og bød henne opp til dans, sa han at han selv ville danse med henne. Om kvelden, da hun skulle hjem, fulgte kongssønnen igjen etter henne, for å se hva det var for et hus hun gikk inn i; men hun smatt fra ham og sprang bak huset og ut i hagen. Der stod et vakkert pæretrær; lett som et ekorn kløv hun opp i treet, og kongssønnen visste ikke hvor det var blitt av henne. Men han ventet, til faren kom, og så sa han til ham: «Den fremmede jomfrua er smuttet fra meg, og jeg tror hun må være sprunget opp i pæretreet.» Da tenkte faren: «Skal tro det kunne være Askepot?» Så fikk han fatt på en øks og hugg ned treet; men de fant ikke noen. Og da de kom ut i kjøkkenet, lå Askepot i aska, som hun pleide; for hun hadde sprunget ned av treet på den andre sida, hadde båret de vakre klærne tilbake til fuglen i hasselbusken og tatt på seg igjen sitt gamle grå skjørt.

Tredje dagen, da foreldrene og søstrene var draget avsted, gikk Askepot atter til morens grav og ropte:

«Tre som gror i dødens have,
giv meg nu god og gyllen gave!»

Atter kastet fuglen ned en kleding, og den var så herlig, at ingen hadde sett maken, og da hun viste seg i den på kongsgården, blev alle rent målløse av undring over hvor vakker hun var. Kongssønnen ville slett ikke danse med andre, og når noen kom og bød henne opp til dans, sa han at han selv ville danse med henne.

Ut på kvelden, da Askepot skulle gå hjem, ville prinsen atter følge henne; men hun smatt så hastig fra ham, at han ikke kunne komme med. Men nu hadde han tenkt ut en list og latt trappa overstryke med bek, og den ene skoen hennes blev sittende fast, da hun sprang ned. Kongssønnen tok den opp; den var liten og fin og av det rene gull. Morgenen etter tok han den med hjem til Askepots far og sa til ham: «Ingen annen skal bli min hustru enn den som denne gullskoen passer til.» Da blev begge søstrene glade; for de hadde vakre føtter. Den eldste gikk inn i sitt kammer for å prøve skoen, og mora stod ved sida; men skoen var liten og trang, så hun kunne ikke få inn stortåa. Da gav mora henne en kniv og sa: «Hugg av den tåa! Blir du dronning, så slipper du å gå til fots.» Dattera hugg av tåa og klemte foten inn i skoen; vondt gjorde det, men hun bet tennene sammen og gikk ut til kongssønnen. Så tok han henne opp til seg på hesten og red bort med henne. Men på veien kom de fremom graven; der sat to duer i hasselbusken, og de kurret og ropte:

«Gro gro gurr i kroa,
blod, blod, blod i skoa!
Foten i klemme,
den rette brud sitter hjemme.»

Da så han ned til foten hennes, og så at det dryppet blod fra skoen. Så vendte han hesten, red tilbake med den falske bruda, og sa at den andre skulle prøve skoen. Nu gikk hun inn i kammeret, og hun fikk tærne inn i skoen; men hælen var for stor. «Hugg et stykke av hælen!» sa mora, og rakte henne kniven. «Når du blir dronning, slipper du å gå til fots.» Pika hugg et stykke av hælen og klemte foten ned i skoen. Vondt gjorde det, men hun bet tennene sammen og gikk ut til prinsen. Han tok henne opp på hesten sin og red bort med henne. Da de kom fremom hasselbusken, sat begge duene der igjen, og de kurret og ropte:

«Gro gro gurr i kroa,
blod, blod, blod i skoa!
Foten i klemme,
den rette brud sitter hjemme.»

Da så han ned til foten hennes, og så at det dryppet blod av skoen. Så vendte han hesten og førte den falske bruda hjem. «Dette er heller ikke den rette,» sa han til faren. «Har du ikke enda en datter?»

«Nei,» sa mannen, «ikke andre enn den stakkars Askepot, som jeg har etter min første kone; men henne kan det umulig være.» Kongssønnen ville nu se henne likevel. Men stedmora sa: «Å nei, hun er da så sotet og stygg, hun kan ikke vise seg fram.» Prinsen blev likevel ved sitt; han måtte og skulle se henne, og Askepot blev ropt inn. Så vasket hun ansikt og hender rene, gikk inn og neide for kongssønnen, og han rakte henne gullskoen. Hun satte seg ned på en skammel, tok av seg den tunge treskoen, og stakk foten ned i gullskoen. Da kongssønnen skulle se etter, sat den som den skulle være støpt til henne, og da han nu så henne inn i ansiktet, kjente han henne igjen, og så det var henne som han hadde danset med. «Dette er den rette bruda!» sa han. Stedmora og døtrene hennes blev likbleke av harm og avindsjuke; men prinsen tok Askepot opp på hesten og red bort med henne. Da de nu kom fremom hasselbusken, kurret begge duene og sa:

«Gro gro gurr i kroa,
ikke blod nu i skoa!
Skoen passer greit og grant,
den rette brud tilslutt han fant.»

Og da de hadde ropt dette, kom de begge flyvende og satte seg hos Askepot, en på hennes høyre aksel, og en på den venstre, og der blev de sittende.

Da kongssønnen skulle holde bryllup, kom de falske søstrene og gjorde seg så blide mot Askepot, for å få del i hennes lykke. Og da brudefølget drog til kirke, ville den eldste endelig gå på den høyre sida av henne, og den yngste på den venstre. Da pikket duene et øye ut på hver av dem. På hjemveien fra kirke gikk den eldste på den venstre, og den yngste på den høyre sida. Og så pikket duene ut det andre øyet på hver av søstrene. Således blev de straffet for sin ondskap og falskhet, og var blinde siden alle sine levedager.