Piken i museskindskaapen

Det var engang en herremann som hadde en eneste datter. I hans tid ble det krig i landet og da satte han datteren inn i en stor haug. Der skulle hun bli så lenge ufreden sto på. I haugen hadde han bygget en stue til henne og gitt henne mat og drikke til syv år. Hun hadde en liten hund som hun var så glad i, og den fikk hun med seg inn i haugen. Faren sa til henne at hun ikke skulle gå ut før han hentet henne, men kom han ikke før de syv årene var gått, så var han død, og da måtte hun gå ut og finne ut av hvordan hun kunne hjelpe seg selv.

Nå satt datteren inne i haugen og spant og vevde og sydde. Det ene året gikk etter det andre. Hun lagde seg to kjoler, en som var vevd med sølv og en som var vevd med gull. Da hun ikke hadde mer å spinne og ikke visste noe annet å gjøre ble tiden lang for hende. Maten og drikken ble også tom, og faren kom ikke. Dette sørget hun mye over, for de syv årene var snart forbi og da faren hennes ikke kom, skjønte hun at han var død. Så prøvde hun å grave seg ut av haugen, men det tok lang tid og var et slitsomt strev for henne. Mens hun holdt på med gravingen ble det slutt på det siste grannet mat hun hadde, men den lille hunden fanget hver dag mus til henne, og dem flådde hun og stekte. Selv tok hun kjøttet, og benene ga hun hunden; men alle museskinnene sydde hun sammen, og lagde seg en kåpe av dem, og den var så vid at hun kunne slå den helt rundt seg. Hun grov seg et stykke lengre ut for hver dag, og til slutt nådde hun så langt at hun fikk se dagens lys igjen. Da hun hadde fått åpningen stor nok, gikk hun ut med hunden sin, og da hun var vel ute under åpen himmel igjen, falt hun på kne og takket Gud for sin frelse. Så lukket hun åpningen med jord og stein, og de museskinnene hun ikke hadde brukt til kappa, dem hengte hun på små pinner som hun stakk ned i jorden rundt omkring haugen.

Herremannsdatteren gikk nå ut gjennom skogen; den lille hunden fulgte med henne, og gullkledningen og sølvkledningen hadde hun på seg; men utenpå dem hadde hun museskinnskåpen, så hun var mer som et fattigmannsbarn å se til enn som en fin jomfru. Mye hadde endret seg i de syv årene hun hadde levd i haugen, og da hun spurte seg for, i det første huset hun kom til, hvem det var som bodde på herregården, så fikk hun til svar: «Det gjør den unge herremannen; som arvet den gamle da han døde.» -- «Hvordan døde han da?» spurte hun. «Det var en stor krigsmann,» svarte de; «han fikk drevet fienden ut av landet, men til slutt ble han selv drept i et slag. Han hadde et eneste barn, og det var en datter, men henne har nok fienden røvet, for ingen har sett eller hørt noe fra henne på mange år.» Så spurte jomfruen om de visste noe sted hvor hun kunne få tjeneste. «Nå skal den unge herremannen ha bryllup,» svarte de, «bruden og hennes foreldre er alt kommet til herregården, der holder de på å lage til gjestebud, og da er det nok mulig at de kan ha bruk for deg også.»

Så gikk piken i museskinnskappen opp på herregården, og den vesle hunden ble veldig glad da de kom dit for den kjente seg igjen, men herremannsdatteren kunne ikke la være å gråte da hun så sitt barndomshjem, og banket ydmykt på døren. Da hun ba om lov til å arbeide ble svaret at hun kunne få lov til å feie gården og skure trappene og gjøre annet grovt arbeid. Snill og villig var hun så hun fikk gå der i museskinnskappen, men de syntes det var rart, at hun alltid gikk med hetten så langt ned over ansiktet at ingen kunne se henne skikkelig.

Kvelden før bryllupsdagen ba bruden henne komme inn til seg, hun kunne gjøre henne en stor tjeneste sa hun. «Vi to er omtrent jevnhøye,» sa hun, «i morgen kan du ta brudekjolen og brudesløret på deg, kjøre til kirken og la deg vie til min brudgom.» Piken i museskinnskåpen skjønte ikke hvorfor hun ikke selv ville gifte seg med den vakre unte herremannen, men så fortalte bruden henne at hun hadde gitt sitt hjerte til en annen, men at foreldrene ville tvinge henne til å gifte seg med den rike herremannen. Hun og kjæresten var da blitt enige om at på selve bryllupskvelden skulle hun flygte bort med ham. Det kunne hun ikke gjøre hvis hun hadde latt seg vie til herremannen i kirken, men fikk hun en annen til å gå istedenfor seg selv så kunne det nok la seg gjøre å flykte, mente hun. Piken i museskinnskåpen lovte da å stå brud for henne.

Dagen etter ble bruden pyntet i sin fineste stas, og alle folkene på gården kom opp til hennes kammer for å se henne. Tilslutt sa hun: «La nå den stakkars fattigpiken som feier gården her også komme opp. Kan hende hun også gjerne vil se meg.» Så ble det sendt bud etter piken i museskinnskåpen, og bruden stengte seg inne med henne og lot henne ta på seg de fine klærne og brudesløret; men selv tok hun på seg museskinnskåpen. Så ble herremannsdatteren ført ut i vogna til brudgommen, og hele brudefølget kjørte til kirka med dem. På veien kom de forbi haugen hun hadde sittet i. Da sukket hun under sløret og sa:

«Der står de, som jeg stakk dem inn,
hver pinne med sitt museskinn;
der inne satt syv år i rad
jeg stakkar og var aldri glad.»

«Hva sier du, min brud?» spurte brudgommen. «Å, jeg bare snakket noe med meg selv,» svarte hun. Da de kom inn i kirka, så hun bildene av begge foreldrene sine, et på hver side av alteret; men hun syntes de vendte seg mot veggen, og da gråt hun under sløret og sa:

«Vend dere om igjen, dere bilder fine,
vend dere, kjære foreldre mine!»

Da vendte bildene seg om igjen. «Hva sier du, min brud?» spurte brudgommen. «Å, jeg bare snakket noe med meg selv,» svarte hun igjen. Så ble de viet i kirka; herremannen satte en ring på hennes finger, og de kjørte hjem. Men straks bruden var steget ut av vogna, skyndte hun seg opp til jomfruens kammer og byttet klær med henne; men bruderingen hadde hun enda på fingeren, og da hun stod i museskinnskåpen mellom de andre tjenestefolkene, var det ingen som kunne tenke at det var henne som nylig hadde stått brud for alteret. Om kvelden danset herremannen med den jomfrua som skulle vært bruden hans; så kom han til å se på hånden hennes og spurte: «Hvor er ringen jeg satte på fingeren din i kirka?» — «Jeg la den fra meg oppe på kammeret,» svarte hun; «men jeg skal gå opp og hente den.» Hun gikk da ut til piken i museskinnskåpen og ville ha ringen. «Den hører med rette til den hånden som ble gitt bort ved alteret,» svarte herremannsdatteren. «Men jeg skal følge deg inn til døra; du kan si til brudgommen at han skal komme ut; men vi to blir stående i gangen. Så blåser vi ut lyset som står der, og jeg rekker hånden inn gjennom døra, for at han kan se ringen.»

Dette gikk jomfrua straks inn på, og hun ropte på brudgommen. «Her ser du ringen,» sa hun; i det samme blåste de ut lyset, og herremannsdatteren rakte hånden inn gjennom døra. Men brudgommen var ikke nøyd med bare å se ringen; han dro piken inn i salen til seg. Der stod den stakkars fattigpiken i museskinnskåpen; brudgommen ble rent forundret, og alle gjestene samlet seg om henne, for å få vite hvordan dette var gått til.

Da kastet hun museskinnskåpen, og stod der i sin gullvirkede kjole, og alle syntes hun var mye vakrere enn den andre jomfrua. Så fortalte hun at hun hadde sittet syv år i haugen, og at hun var datter av den gamle herremannen. Den lille hunden ble også hentet, og mange av bryllupsfolkene kjente den igjen. Alle gledet og undret seg, og priste hennes far som hadde stridt så modig for land og konge, og alle mente at nå kom herregården i de rette hendene. Men for at alle skulle være like så glade som hun, så ga hun den andre jomfrua så mye, både av gods og gull, så hun kunne gifte seg med ham som hun hadde satt sitt hjerte til. Så ble det riktig holdt bryllup, og den unge herremannen danset med sin rette brud, henne som han var viet til i kirka.