Trolhesten

Det var engang en konge i Persia; til ham kom en dag en mann fra India, og sa han hadde et merkelig kunstverk, som han ville vise kongen. Det skulle han få lov til, og så kom han frem med en trehest, som var så godt gjort, at den så ut som den var levende; men den så ikke ut til å kunne røre et eneste lem. Da kongen hadde sett på hesten en stund, sa han at han aldri hadde sett noe mer likt en levende hest; men så spurte han hva den kunne brukes til, for den måtte vel være til noe slags nytte. Jo, mente indieren, nyttig var den nok; kongen skulle bare sende ham bort, så langt han ville, for å hente noe som han kjente, og som kunne vitne at alt var gått riktig for seg, så skulle han nok få se hva hesten var god for. «La gå,» sa kongen, «så får du ri til det store fjellet du ser der borte; dit er det tre mil, og der står et tre som ikke finnes noe annet sted; av det skal du ta et blad med deg hit igjen.»

Indieren steg opp på hesten, og klemte på en fjær som satt under manken; da steg hesten til værs, så fort og så høyt, at den snart bare så ut som en liten flue, og en liten stund etter ble den rent borte. Kongen og hans følge undret seg sterkt over dette; men da en halv times tid var gått, så de hesten og rytteren komme farende tilbake gjennom lufta, og snart etter dalte de ned bent for kongen, og mannen hadde med seg løvsbladet som kongen hadde bedt om. Da sa kongen at hesten var det største kunstverket han noen gang hadde sett, og han spurte indieren hva han ville ha for den.

«Jeg har ikke gjort hesten selv,» svarte mannen, «og ikke kjøpt den for penger heller; men ham som har gjort den, måtte jeg gi min datter til ekte, og så måtte jeg sverge på at jeg ikke skulle selge den uten for samme pris.» Kongen hadde slik lyst til å eie hesten, så han bød indieren en hel by, som han kunne velge seg av alle byene i landet; men mannen ble ved sitt; fikk han ikke kongens datter til ekte, så ville han ha hesten selv, sa han. Da kongen skjønte han ikke kom noen vei med mannen, prøvde han å hale tiden ut; for kommer tid, kommer råd, mente han. Å gi prinsessen bort til denne fremmede mannen, hadde han liten lyst til; men hesten kunne han ikke være foruten heller. Så sa han til indieren at han ville prøve hesten først; det hadde jo ikke slik hast. Kunne noen av hans folk styre hesten like så lettvint som mannen selv hadde gjort, så skulle han tenke over saken.

«La meg få prøve hesten!» sa kongens sønn, prins Firuz, og dermed svinget han seg opp på hesteryggen med en eneste gang. «Vent! vent!» ropte indieren. «Jeg må først vise deg hvordan du skal bære deg at med å styre den.» Men prinsen hadde nå slik hast; han hadde sett hvordan indieren gjorde, sa han; dermed klemte han på fjæra under manken, og hesten steg til værs, så fort og så høyt, at den snart bare så ut som en liten flue. Da ble indieren redd og kastet seg på kne for kongen. Han bad så vakkert at de ikke måtte gjøre ham noe vondt, om prinsen kom til skade; alle kunne jo være vitner på at han hadde bedt om å få vise prinsen hvordan han skulle bære seg at for å komme ned igjen; men kongen mente at det fikk være det samme; kom ikke prinsen tilbake, før tre måneder var omme, så skulle indieren bøte med livet. Og dermed lot han mannen kaste i fengsel.

Da prins Firuz hadde klemt på fjæra under manken, steg hesten til værs, og tilslutt gikk den så høyt, at prinsen ble redd og ga seg til å pusle med fjæra, for å finne ut hvordan han skulle få hesten til å dale. Men des mer han puslet med fjæra, des høyere bar det til værs, og tilslutt var han høyt over skyene. Prinsen kunne likevel skjønne at det måtte finnes en råd til å komme ned igjen, og så ga han seg til å lete og kjenne etter alle steder på hesten, og det varte ikke lenge, før han fant en annen fjær bak det høyre øret. Den klemte han på, og i det samme tok hesten til å dale, like så fort som den hadde steget til værs. Mens de holdt på å dale, merket han at det var blitt mørk natt, og så ble han redd for at han mulig kom til å dale bent i sjøen eller slå seg i hjel på et fjell. Men det gikk bedre enn han hadde tenkt; hesten tok til å dale langsommere, og tilslutt ble den stående på et flatt tak.

Prinsen steg av hesten og så seg omkring. Det var et stort slott han var kommet til. Han gikk bort til en dør som stod åpen, og kom inn i en stor sal. Der så han mange sorte slaver som sov på gulvet. Han smøg seg sakte gjennom salen, til han kom til en annen dør som var dekket med silketeppe. Han løftet forsikte på teppet, og kom inn i et kammer hvor det var mange unge piker som sov. Midt i kammeret stod en gullseng, og i den lå den fagreste prinsesse han noen gang hadde sett. Prinsen stod lenge og så på henne, og syntes han aldri hadde sett noe så vakkert. Tilslutt våknet prinsessen, og da hun fikk se prinsen, ble hun først redd; men prinsen bøyde seg dypt for henne og sa: «Fagre prinsesse, jeg er prins Firuz, sønn av kongen av Persia. Jeg kom hit ved en tilfeldighet, og har ikke tenkt å gjøre deg noe vondt. Jeg kom med en trollhest som dalte ned på taket ditt.»

Prinsen fortalte henne hele sin historie, og prinsessen skjønte godt at han talte sant. Hun begynte snart å tro ham, og des mer hun så på ham, des bedre likte hun ham. «Jeg er datter til kongen av Bengalen,» sa hun; «dette slottet er mitt, og her bor jeg alene sammen med mine kammerjomfruer og de sorte slavene du så. Men du har ingenting å være redd for; så lenge du er her, skal ingen gjøre deg noe vondt.» Så ringte hun på en klokke; for hun tenkte at prinsen visst måtte være trøtt og sulten. Et par tjenere kom inn, og dem bød hun gjøre i stand et sovekammer til prinsen og dekke opp et måltid til ham. Da prinsen hadde fått mat og drikke, la han seg til å sove; men det ble ikke stort søvn han fikk; for han kunne ikke annet enn tenke på den vakre prinsessen. Og prinsessen gikk det like ens; hun lå og tenkte på prinsen; for hun syntes han var den vakreste mannen hun hadde sett i sine levedager. Hun var lovet bort til en gammel konge i India; men nå var hun så forelsket i prins Firuz, at hun syntes hun ikke kunne leve om hun ikke fikk ham til mann.

Om morgenen satt prinsessen til bords med prinsen, og de ble begge mer og mer forelsket i hverandre. Han ble tre dager på slottet, og da de skulle skilles, ga de hverandre sin tro. Men nå fortalte hun ham at hennes far hadde lovet henne bort til en annen, og at han aldri brøt sitt ord. Derfor ville hun med det samme flykte bort med prinsen. De gikk da begge opp på taket; der stod hesten, og på den ville de dra bort; men da de skulle stige til værs, ble prinsessen redd og turde ikke følge med. Det var best, sa hun, at prinsen kom og hentet henne med sine hoffmenn. Og det lovet prinsen at han skulle gjøre.

Men da han så skulle reise fra henne, ble hun så sorgfull at prinsen måtte bli der to dager til. Endelig tredje dagen om morgenen skulle han da reise. Før noen var våknet steg de atter opp på slottstaket; men det gikk på samme måten nå også: prinsessen kunne umulig skilles fra ham, - og så tok hun da mot til seg og satte seg opp på hesten. Prinsen klemte på fjæra, det bar til værs med dem, og de stanset ikke før de kom til Persia. Prinsen styrte hesten til et jaktslott han eide, som lå et par mil fra kongsgården; der skulle prinsessen bli så lenge; for han ville at kongen selv skulle hente henne med stort følge. Da han kom hjem, og fortalte hvordan alt var gått til, ble kongen så glad at han ville bryllupet skulle stå med det samme; han bød skatmesteren gi rike gaver til de fattige, og indieren ble heller ikke glemt; han skulle få hesten igjen og fare med den dit han selv ville.

Indieren takket og lot som ingenting; men han tenkte med seg at han skulle nok hevne seg. Han steg opp på hesten, og drog bent til jaktslottet; for han hadde hørt at prinsessen var blitt igjen der. Da han kom dit, kjente høvedsmannen på slottet både ham og hesten. Indieren sa at han var sendt for å hente prinsessen, og da høvedsmannen så at han hadde fått sin frihet igjen og hadde hesten med, kunne han ikke annet enn tro ham på ordet, og så lot han ham få prinsessen opp til seg på hesten. Prinsessen lengtet etter prins Firuz, og ble sjeleglad da hun hørte de var kommet for å hente henne.

Imellom hadde kongen og prinsen med stort følge gitt seg på vei for å hente prinsessen. Da de var halvveis fikk de se indieren komme ridende med henne gjennom lufta. Da han var bent over dem, ropte han ned til dem at de gjerne kunne la være å umake seg lenger, for prinsessen fikk de aldri se mer. Hun gråt og bar seg ille, og kongen truet indieren med all verdens ulykker, om han ikke straks kom ned med bruden; men det hjalp ikke det minste; han bare klemte på fjæra, så steg hesten igjen, og det varte ikke lenge før de var ute av syne.

Prinsen ga ikke fred før han fikk lov av kongen til å dra ut og lete etter sin brud. Han tok av seg de fine klærne og kledde seg ut som en fattig mann, og han svor en dyr ed på at han ikke ville vende tilbake før han hadde funnet prinsessen.

Indieren stanset ikke hesten før de var langt borte i et annet land; der dalte de ned i en mørk skog. Han hjalp prinsessen ned av hesten og hentet frukt og drikkevann til henne, og så fortalte han at nå var de hundre mil borte fra Persia, og hundre mil fra Bengalen, så det nyttet henne ikke å tenke på å komme hjem. Nå skulle hun bare si at hun ville være hans kone. Nei, det ville hun ikke, svarte hun; for hun tenkte bare på prins Firuz og ville ikke bryte sitt løfte til ham. Da ville indieren rive av henne sløret, som var innsydd med gull og edelstener; men prinsessen stred imot og skrek høyt om hjelp. Et følge av ridende jegere hørte ropene og kom settende i fullt firsprang, for å høre hva som var på ferde. Prinsessen fortalte da hvordan alt var gått til, og at hun var prinsessen av Bengalen, og den fornemste av jegerne sa at han var sultanen av Kashmir; hun skulle ikke være redd, sa han, men bare trygt følge med ham, og så ga han sine menn påbud om å hugge hodet av indieren. Hesten ble ført med til sultanens slott.

Dagen etter kom sultanen av Kashmir til prinsessen, og sa at han lenge hadde tenkt på å gifte seg; fagrere kvinne enn hun hadde han aldri sett, og i morgen skulle de holde bryllup. Da prinsessen hørte det, ble hun så forferdret at hun besvimte. Men sultanen trodde hun besvimte av glede, og han bød kammerjomfruene stelle godt med henne, så skulle han komme igjen om en stund, og høre hvordan det stod til. Da prinsessen kom til samling igjen, tenkte hun straks på hvordan hun skulle fri seg fra sultanen; for hun skjønte nok at det ikke nyttet å si nei til det han ville. Hun tok da det rådet å skape seg tullete, for da ville vel ikke sultanen gifte seg med henne. Så ga hun seg til å gjøre underlige fagter og snakke over seg, og kammerpikene sa til sultanen at hun var tullete. Han tenkte at det var fordi hun enda var svak og oppskremt, etter alt det hun hadde utstått, da de fant henne sammen med indieren, og så lot han hente de beste legene i landet for å helbrede henne. De kom og gjorde alt det de kunne; men det ble ikke bedre med prinsessen.

Men nå skulle det hende seg, at prins Firuz fikk høre om den lønn som var satt ut for å helbrede en kongsdatter, og så tenkte han at det mulig kunne være den prinsessen som han lette etter. Han hadde lenge faret omkring, uten å høre noe til henne; men nå ga han seg på vei til sultanen av Kashmir. Da han kom frem til slottet, tok han på seg en vid kappe, slik som legene der i landet brukte, og så gikk han til sultanen, og sa at han var kommet for å helbrede prinsessen. «Det kan vel lite nytte,» mente sultanen; «ingen har kunnet hjelpe henne før, og det blir vel ikke like med deg heller.» Men prinsen mente det kunne vel ikke skade å prøve, og så skulle han da få lov til det. Først spurte han dem nøye ut om hvordan hun hadde tedd seg under sykdommen, og da han fikk høre at hun var bortført av en indier, skjønte han at nå hadde han funnet den rette. Så sa han at han først ville se henne, uten at hun kunne se ham. Jo, det kunne han da gjerne få lov til. Så kikket han inn til henne, uten at hun merket det, og da så han at det var den rette prinsessen, og hun så like så rolig og klok ut som andre folk. Han skjønte da straks at hun bare hadde latt som om hun var tullete, for å slippe å gifte seg med sultanen. Da prinsen hadde sett det han ville, sa han til sultanen at han ikke kunne helbrede prinsessen med mindre han fikk være alene med henne.

Jo, det skulle han få lov til, men det nyttet visst ikke, mente sultanen, for prinsessen var så sint bare hun så en lege, at han slapp visst ikke inn til henne engang. Men prins Firuz mente, at fikk han lest over henne noen ord han visste, så ble hun nok rolig. Så ga sultanen ham lov til å gå inn til henne.

Da han kom inn til prinsessen, bar hun seg som hun var rent tullete; for hun trodde han var en lege; men så hvisket han henne i øret at hun ikke skulle være redd. «Jeg er prins Firuz,» sa han, «og jeg har bare kledd meg ut som lege for å få komme inn til deg.» Så gikk han rundt omkring henne og gjorde underlige fagter, likesom han skulle lese over henne. Han ga henne en flaske, og sa det var en legedrikk som hun skulle ta inn; men det var nå ikke annet enn rent vann. Sultanen stod i dørsprekka og så og hørte alt, og trodde prinsen holdt på å mane og lese over henne, og da han så prinsessen holdt seg rolig, og gjorde som prinsen sa, tenkte han dette måtte være den største legen i hele verden. Prinsen holdt på et par dager å stelle med prinsessen, og fikk alt det han ba om, bare det kunne være til gagn for henne. Tilslutt sa han at han ikke kunne helbrede henne uten å få henne opp på trehesten, som hun var kommet med; for det var kastet trolldom over henne, og den kunne ikke bli løst med mindre hun kom opp på hesten.

Jo, det kunne nok la seg gjøre. Hesten var blitt båret inn i skattkammeret; der pleide de å sette bort alle slike underlige ting. Sultanen og prinsessen gikk nå dit sammen, og da prinsen hadde sett vel etter at hesten var i full stand, lot han den bære ned i slottsgården. Der satte sultanen seg på sin trone, og alle folkene på slottet samlet seg om hesten, for å se på at trolldommen ble løst. Prinsen ledet prinsessen ved hånden, og da han sa han ville hjelpe henne opp på hesten, var hun straks villig. Da hun var kommet til sete i sadlen, sprang han selv opp bak henne, klemte på fjæra under manken og steg til værs. Da han skjønte at alt var som det skulle være med hesten, dalte han ned et stykke igjen og ropte til sultanen, at om han siden skulle få lyst til å gifte seg, var det best å ha ja-ord først.

Så steg de atter til værs, og stanset ikke før de var bent over kongen av Persias slott. Kongen ble sjeleglad, da han fikk sønnen igjen, og enda gladere ble han, da han fikk se at prinsessen også var med. Samme dag ble det holdt bryllup, og til kongen av Bengalen ble det sendt bud om alt som var hendt datteren, og da faren hørte hun var kommet i så gode hender, hadde han ikke noe imot at hun ble gift med prinsen av Persia.

Mens de holdt bryllup, glemte de rent bort trollhesten, og da de skulle se til den, hadde noen gjort ugagn med den, så verken prinsen eller noen annen kunne få den i stand igjen.