Kjerringen som ikke var nyskjerrig

Det var engang en konge som var ute på jakt. Da han var kommet et stykke inn i skogen, kom han på villstrå, og mens han gikk og lette etter veien, så fikk han høre noen som stod og snakket sammen bak noen busker. Kongen fikk lyst til å lytte etter hva det var de snakket om, og så fikk han høre at det var en mann og en kjerring som holdt på å hugge kvisteved.

«Å ja, å ja,» sa kjerringen, «ja men er det tungt at en skal slite så hardt for føden. Nei men om jeg skjønner hva Eva tenkte på, som kunne spise av alle de andre eplene i paradiset, og så skulle hun endelig spise av kunnskapens tre allikevel. Hadde hun ikke gjort det, så hadde vi sluppet å gå her og stri og streve med å hugge kvisteved.» — «Ja, du kan så si,» sa mannen, «men Adam var nå ikke snillere han heller; hadde jeg vært Adam, og du ville spist av kunnskapens tre, så skulle jeg nå vel alltid få banket ut av deg de nykkene.»

Da kongen hørte dette, gikk han bort til dem. Han spurte om det ikke var et hardt slit å gå og streve slik med veden, nå de var gamle begge to. Jo, det var nok ikke fritt for det, mente de. Så spurte kongen om de ikke hadde lyst til å følge med ham, så skulle de nok slippe å arbeide, men få den fineste mat hver eneste dag. Jo, det syntes de skulle være riktig bra. Så bød kongen sine menn at de skulle ta med seg vedhuggeren og kona hans.

Da de kom til kongsgården, fikk mannen og kjerringen et værelse for seg selv, og fine klær fikk de også. Om middagen kom det inn en tjener og dekket opp bordet med de kosteligste retter; men midt på bordet satte han et fat med et sølvlokk over.

Da de nå skulle sette seg til bords, ville kona straks se etter hva som var i fatet med sølvlokket på. Nei, det måtte de da slett ikke røre, sa tjeneren, for kongen hadde sagt at de kunne få så mye de ville av de andre rettene, men det fatet måtte de ikke røre. Sådan gikk det et par dager, og hver dag satte tjeneren fatet med sølvlokket midt på bordet.

Men en dag så mannen at kona hans satt så stur og ikke hadde noen matlyst, og så spurte han hva som feilet henne.

«Å, det kan være det samme med all den andre maten,» sa hun, «når jeg ikke kan få noe av den som er i fatet med sølvlokket på.» — «Jeg mener du er rent gal,» sa mannen; «har du ikke hørt at kongen har sagt vi må ikke røre det?» — «Jeg er like sæl, enten han har sagt det eller ikke sagt det,» sa kjerringen; «men jeg kan ikke skjønne hvorfor de skal sette det på bordet når vi ikke får smake noe av det som er i det.» Og så satte hun i å gråte og sa hun var lei og kjed av livet, så hun likeså gjerne kunne gjøre ende på seg, siden hun ikke kunne få vite hva slags mat det var som lå i det fatet.

Mannen syntes det var riktig leit da han så kjerringen gråt så sårt, for han var da glad i henne også, og til slutt sa han at han fikk vel gjøre henne til vilje, og så løftet han på lokket. Med det samme smet det ut en liten mus som løp ned på gulvet. Så skulle de da til å fange den og løp rundt om i hele værelset, musa foran og mannen og kjerringen etter; men så fant den et lite hull, og der ble den borte for dem.

I det samme kom kongen inn, og spurte hvor det var blitt av musa som var under sølvlokket. Så måtte da mannen fortelle hvordan det var gått til: kona hadde vært så nyskjerrig, hun måtte da endelig smake på det som var under sølvlokket, og mannen syntes slik synd i henne da hun ga seg til å gråte, så han kunne ikke annet enn gjøre henne til lags, så nødig han ville.

Da minnet kongen dem om det de hadde sagt ute i skogen, og mente det var ikke verd å klage på Adam og Eva når de ikke var et hår bedre selv. Nå kunne de til straff gå dit de kom fra, sa han. Og lenger var de da ikke i paradis, de heller.