Kong Trosteskjæg

En konge hadde en datter som var så vakker, men også så stolt og overmodig, at ingen friere var god nok for henne. Hun viste bort den ene efter den andre, og gjorde dessuten nar av dem alle sammen.

En gang lot kongen holde en stor fest, og inviterte alle de gifte-lysne menn fra hele landet og fra utlandet, prinsene, grevene og hertugene, alle sammen i rekke etter rang og verdighet. Da de var ført frem for kongsdatteren, så hun bare på dem og fant noe å klage på ved hver eneste en. Den første var for tykk: «Slik en øltønne!» sa hun. Den andre var for høy: «Lang og mager!» Den tredje var for kort: «En kort og tykk!» Den fjerde var for blek: «Nei, se dødsmannens ansikt!» Den femte var for rød: «Nei, se kalkunen!» Og således hadde hun et spissord til hver eneste en av dem. Men især gjorde hun seg lystig over en konge, som stod aller øverst, og som hadde en noget frembøyd hake. «Nei, se på ham!» ropte hun; «haken hans ligner et trostenebb!» Siden ble denne kongen hetende kongtTrosteskjæg.

Men da hennes far, den gamle kongen, så at datteren hans bare holdt alle frierne for nar, så ble han sint, og svor at hun skulle ta til brudgom den første fattigmannen som kom til døren for å tigge.

Et par dager efter kom en spillemann og gav seg til å spille under vinduet, for å tjene seg et par skilling. Da kongen hørte det, sa han: «La ham komme opp!» Spillemannen kom da inn, i sine skitne og fillete klær, sang for kongen og datteren hans, og da visen var ute, ba han om en liten gave. Da sa kongen: «Jeg likte din sang så godt, at jeg vil gi deg min datter til hustru.» Prinsessen ble rent forfærdet; men kongen ble ved sitt. «Jeg har svoret å gi deg til den første tiggeren, og det vil jeg holde.» Det hjalp ingenting, hva hun sa imot; presten ble hentet, og prinsessen måtte stå brud med tiggeren, og det på timen. Da det var gjort, sa kongen: «Nå er det selvsagt, skjønner du vel, at du som tiggerkone ikke kan bli lenger her på slottet; du må følge din mann.»

Så tok fattigmannen henne i hånden, og hun måtte gå avsted med ham til fots. Da de nå kom til en stor skog, spurte hun:

«Hvem eier den skog så grønn og fin?»

Og tiggeren svarte:

«Kong Trosteskjæg, kjære vennen min!
Hadde ham du valgt, så var den nå din.»

Da sukket kongsdatteren og sa:

«Sårt ønsker jeg nå, i min usle stand,
kong Trosteskjæg var min ektemann.»

Så kom de over en eng; da spurte hun igjen:

«Hvem eier den eng av blomster full?»

Og tiggeren svarte:

«Kong Trosteskjæg, mitt kjære gull!
Dig med, hadde ham du vist deg huld!»

Da sukket kongsdatteren igjen og sa:

«Sårt ønsker jeg nå, i min usle stand,
Kong Trosteskjæg var min ektemann.»

Så kom de gjennom en stor by; da spurte hun igjen:

«Hvem eier den stad så stor og gild?»

Og tiggeren svarte:

«Kong Trosteskjæg, min hustru snill!
Var han blitt din mann, deg hørte den til!»

Da sukket kongsdatteren igjen og sa:

«Sårt ønsker jeg nå, i min usle stand,
Kong Trosteskjæg var min ektemann.»

«Jeg liker slett ikke,» sa spillemannen «at du går her og ønsker du var gift med en annen. Er ikke jeg god nok til deg?» Så kom de til en liten lav hytte. Da sa kongsdatteren:

«Nei se, nei se for et hønsebur!
Hvem bor i det usselig ringe skur?»

«Det er vårt hus det,» svarte spillemannen; «der skal du og jeg bo sammen.» Kongsdatteren måtte bøye hodet for å komme inn gjennem døren, så lav var den. «Hvor er tjenestefolkene?» spurte hun. «Vi bruker ikke slikt noget her,» svarte fattigmannen; «du får nok gjøre selv det du vil ha gjort. Tenn på varmen og sett noget vann på, så jeg kan få noget å leve av; for jeg er både sulten og trett.» Men kongsdatteren kunne hverken stelle med varmen eller lage mat, og så måtte fattigmannen selv ta hånd i med, for å få det til å gå på en vis. Da de var ferdige med sitt tarvelige måltid, gikk de til ro; men tidlig neste morgen vekket han henne, og sa at nå måtte hun opp og stelle i huset. Således gikk et par dager; da hadde de spist opp det lille de hadde. «Hør, kone,» sa mannen, «slik kan det ikke gå lenger, at vi bare tærer og ingenting tjener. Du får til å flette kurver.» Så gikk han til skogs og skar vidje og bar hjem. Hun tok da til å flette; men kvistene var harde å stelle med; hun støt seg i de fine fingrene, så de ble såre og ømme. «Nei, dette nytter ikke,» sa mannen; «du får heller prøve å spinne; kan hende det går bedre.» Så satte hun seg til å spinne; men tråden skar henne i de myke fingrene, så hun fikk blodige sår. «Der ser du,» sa mannen, «du er ikke god til noget arbeid, og med deg er jeg riktig ille faren. Jeg får prøve en liten handel med krukker og lervarer; dem får du sitte med på torvet og by ut til salgs.» — «Å,» tenkte hun, «når det kommer folk fra min fars rike og ser meg sitte her og selge krukker, så blir jeg bare til spot og latter.» Men det hjalp ikke; hun måtte ta det hun kunne få, skulle hun ikke dø av sult. Første gangen gikk det riktig bra; folk ville gjerne kjøpe hos denne vakre unge konen; de gav henne det hun ville ha for varene sine, og det var mange som gav henne penger og likevel lot krukkene stå. Nå levde de av det hun hadde tjent, så lenge det varte, og mannen kjøpte inn en hel del nytt lertøy. Hun satte seg da med det ved et hjørne på torvet og stilte varene opp rundt omkring seg. Da kom en full husar ridende rett inn mellom krukkene hennes, så de gikk i tusen stykker. Hun ble rent fortvilet og satte seg til å gråte, og var så redd at hun visste ikke hva hun skulle ta seg til. «Å, hvorledes skal det gå, når mannen min får vite dette?» ropte hun. Hun sprang hjem og fortalte ham ulykken. «Hvor kunne du nå være så tosset å sette deg like ved hjørnet med de skjøre sakene!» sa mannen. «Men la nå være å gråte! Jeg visste jo at det ikke nytter å sette deg til slikt arbeid. Derfor har jeg nå vært oppe i kongsgården og hørt efter om de ikke hadde bruk for en kjøkkenjente, og de har lovet å ta deg i tjeneste; der får du kosten fritt.»

Således ble kongsdatteren kjøkkenjente; hun skulle gå kjøkkemesteren til hånde og gjøre det simpleste arbeid. Under sitt skjørt hadde hun hengt et par tasker, og i hver av dem bar hun en krukke; de matrestene hun fikk, gjemte hun der, for å ta dem med seg hjem. Det var det de hadde å leve av. Så var det en dag stort bryllup i kongsgården, for den eldste av kongssønnene skulle gifte seg. Fattigkonen stilte seg ved salsdøren og så inn på stas. Lysene ble tent, den ene gjesten finere enn den andre gikk inn i salen, og der lyste alt i glans og herlighet. Da tenkte hun med sorg på sin skjebne og angret bittert sin stolthet og sitt overmod, som hadde fornedret henne så dypt og ført henne i så stor fattigdom. Av alle de kostelige retter som ble båret ut og inn, støt tjeneren en gang imellom noget til henne; det gjemte hun i krukkene sine, for siden å bære det hjem. Men med en gang kom kongssønnen inn; han var kledd i fløyel og silke og hadde et gullkjede om halsen. Da han fikk se den vakre unge kvinnen nede ved døren, tok han henne i hånden og ville danse med henne. Hun ble forfærdet og drog seg tilbake; for hun så det var kong Trosteskjæg, som hadde fridd til henne, og som hun hadde vist bort med spot. Men det nyttet ikke at hun stred imot; han drog henne inn i salen; men da røk det båndet av som taskerne hennes var bundet i, så krukkene falt ut og gikk i stykker, suppen rannt på gulvet, og bollene kom trillende frem for føttene hennes. Dette vakte stor latter og moro i salen; men hun, stakkar, var så skamfull at hun ønsket seg mange favner under jorden. Hun sprang til døren og ville fly sin vei; men på trappen kom en mann efter henne og førte henne tilbake, og da hun så på ham, var det ingen annen enn kong Trosteskjæg. Han talte vennlig til henne og sa: «Du skal ikke være redd! Jeg er spillemannen, som du har bodd sammen med i det usle huset. Det var av kjærlighet til deg at jeg kledde meg ut, og husaren som knuste krukkene for deg, det var meg det også. Min mening med denne adferd var å bøye ditt stolte sinn og straffe deg for ditt overmod.» Da gråt hun bitre tårer og sa: «Jeg har båret meg stygt ad og gjort deg stor urett, og jeg er ikke verd å være din hustru.» Men da sa han: «Nå skal du ikke gråte og sørge lenger. De onde dager er det slutt med, og nå vil vi holde bryllup.» Så kom kammerjomfruene og kledde henne i brudeklær, og hennes far og alle hans hofffolk kom og ønsket henne til lykke med hennes giftemål med kong Trosteskjæg, og da ble det fest med glede og gammen. Jeg skulle bare ønske at du og jeg hadde vært med!