Sterke-Matti

Det var engang en herremann som var så rik at han ikke visste hvor han skulle gjøre av alle pengene sine; men han var så gjerrig at om han ga ut en skilling, ville han straks ha en daler igjen. Pengene sine gjemte han i en stor kiste med syv hengelåser for, og om natten gikk han selv utenfor huset og gjødde som en stor bandhund, for han hadde ikke råd til å holde hund, må vite.

Men så var det engang han skulle feste seg gårdsgut; da måtte han fare langveis, for hjemme i bygda var ingen å finne som ville tjene hos ham. Han spente da hesten for sleda og kjørte avsted. Da han kom til den første gården i nabobygda, bandt han hesten ved grinda og gikk inn i stua. Derinde satt husbonden ved bordenden, og på begge sider av ham satt den ene unggutten etter den andre, og alle så de ut til å være gode arbeidskarle.

«Er det noen her som vil ta tjeneste som gårdsgut hos meg?» spurte herremannen. Nei, det var ingen som ville; for de hadde alle hørt hva slags kar han var. Da ingen svarte ja, så sa husbonden til slutt at det lå en fremmedkar borte i peisen; det kunne jo hende han ville ta tjeneste. «Hvem er det da?» spurte herremannen. Men det visste husbonden ikke noe annet å svare på enn at han het Matti, og var kommet ranglende dit for en stund siden, og hadde lagt seg opp i peisen med det samme. «Men du kan jo selv snakke med ham,» la han til og ropte på Matti.

«Vent litt! Det har vel ikke noen hast,» svarte Matti borte i peisen, og tok til å gjøspe og strekke på seg; stygg og sotet så han ut, og luggen hang ned i øynene på ham; men stor og sterk var han, det kunne en se. «Har du lyst til å bli gårdsgut hos meg?» spurte herremannen.

«Å nei, lyst har jeg ikke,» svarte Matti; «men jeg kunne vel friste likevel, kunne vi bare bli enige om lønna.» — «Hva lønn krever du da?» spurte herremannen. «Å, jeg vil ha mat og klær som de andre guttene, og når jeg har tjent året ut, vil jeg ikke ha annen lønn enn å kneppe deg en gang på nesa.»

Men da herremannen hørte det, ble han sint og dro sin vei med det samme; han fikk prøve seg fram et annet sted, tenkte han.

Da han kom til nærmeste gård, så gikk det på samme måten der. Ingen ville ta tjeneste hos ham, for de hadde hørt hvor gjerrig han var; men så sa husbonden at borte i peisen lå en fremmedkar som nå nettopp var kommet dit. «Du kan jo spørre ham om han vil ta tjeneste hos deg.» Og så ropte husbonden på Matti. «Vent litt!» svarte Matti, og tok til å gjøspe og strekke på seg, og så kom han fram, stygg og sotet og med luggen ned i øynene. Herremannen spurte ham da om han ville tjene hos ham som gårdsgut, og så gikk det på samme vis som forrige gang. Han ville ha mat og klær, sa han, og når året var omme, ville han ha lov til å kneppe herremannen en gang på nesa. Men da ble herremannen sint og dro sin vei med det samme.

Da han kom til nærmeste gård, så gikk det likeens; det var ingen som ville ta tjeneste uten Matti, og han ville kneppe herremannen en gang på nesa når han hadde tjent et år. Herremannen var nå lei av å reise omkring til ingen nytte, og da han hadde tenkt seg om en stund, så syntes han at Matti ble en svært billig gårdsgut i alle fall, og så fikk han vel finne seg i at han for en gangs skyld kneppet ham på nesa. Så festet han Matti til tjenestegut, og sa at han kunne stå bak på meierne; selv satte han seg i sleda, og så bar det avsted til de kom til herremannens gård.

Neste morgen kom Matti inn til husbonden og spurte hva han skulle gjøre. Men herremannen kunne knapt kjenne ham igjen; for nå var Matti verken lat eller sotet, og arbeide kunne han, og aldri var det nei i hans munn om han ble satt til det tyngste og groveste arbeidet. Herremannen fikk snart syn for at han hadde likeså stor nytte av Matti som av alle de andre guttene til sammen; for det fantes ikke arbeid så tungt at han ikke orket det.

Men da vinteren var gått, og det ble vår, så tok han til å tenke på årslønna. Det var jo svært bra, syntes herremannen, å slippe å legge ut penger; men det var ikke fritt for at han var redd når han så hvor sterk den nye gårdsgutten var, og han da kom til å tenke på at denne fyren skulle kneppe ham på nesa.

Til slutt ble han rent urolig over dette, og ga seg til å grunde på om det skulle finnes noen råd til å bli av med Matti. En dag satte han da opp sitt blideste fjes og ba Matti gå bort i utmarka og drive hjem sauene; han kunne ta bra mye niste med seg, for veien var lang. Jo, Matti var straks villig og la i vei. Mens han gikk, rettet han både her og der på ting som var i ulag; somme steder reiste han opp gjerdet, andre steder rev han opp en og annen vierbuska som stod i enga. Til slutt kom han da fram og ga seg til å lete etter sauene.

Men alt det han lette, så fant han ingen sauer; han gikk seg både sulten og tørst, og så syntes han det var på tide å smake på nista. Han satte seg ned ved en låve som stod i utmarka, og gjorde seg til gode det beste han kunne. Men med én gang fikk han høre en stygg uling og tuting bak låven, og da han skulle se etter, kom det luskende fram en stor ulveflokk. «Å ha, er det slike sauer!» sa Matti, og så brøt han av en ungran, og med den drev han hele gråbeinflokken hjem til herregården og slapp den inn i sauefjøset. Da det var gjort, gikk han inn til herremannen. «Nå har jeg hentet sauene,» sa han.

Herremannen undret seg på hvor Matti hadde fått sauene fra; for i manns minne hadde det ikke kunnet gå noe buskap i utmarka for gråbeinenes og bjørnenes skyld; men han måtte da bort i fjøset for å se på sauene. Da han glottet inn og fikk se gråbeinflokken, kan det vel hende han skyndte seg med å få døra igjen. Men han ville ikke la seg merke med noe; han gikk bort til Matti og sa han hadde røktet sitt ærend godt og vel, og i morgen fikk han gå ut i hestehagen og hente hjem hesten også.

Jo, det skulle Matti gjøre. Han dro avsted med bidselet på armen; men alt det han lette, så kunne han ikke finne noen hest. Han ble trøtt og satte seg ned ved et lite tjern for å hvile seg, og der fikk han se det lå en halvett hund. Best som han satt og undret seg på hva slags dyr som hadde hatt fatt i den, hørte han noe komme knurrende og tassende, og da han skulle snu seg og se etter, så kom det fram en stor bjørn som skulle hit og ete opp resten av hundeskrotten.

«Å ha, er det slik hest!» sa Matti; men hjem skulle den nå, mente han, sprang opp på ryggen av den og klemte bidselet inn i munnen på den. Og dermed red han bamsen hjem til herregården og bent inn i stalden. Så gikk han inn til herremannen. «Nå har jeg hentet hesten,» sa han.

Herremannen undret seg på hva dette var for slags hest; for han tenkte på saueflokken som Matti hadde drevet hjem; han glottet bare så smått gjennom stalldøra; men da han fikk se bamsen, var han ikke lenge om å få døra igjen. Allikevel ville han ikke la seg merke med noe; han gikk bort til Matti og sa han hadde røktet sitt ærend godt og vel denne gangen også.

Herremannen tok nå atter til å grunde på hva han skulle gjøre for å bli av med Matti; for han var redd det gikk på livet løst om en så sterk kar skulle kneppe ham på nesa. «I morgen har jeg tenkt å sende deg et ærend langt bort i skogen,» sa han til Matti; «du går bortom tjernet og videre framover, til du får se et berg: i det berget bor en rise som skylder meg penger. Jeg har krevd ham flere ganger, og nå kan du si jeg ikke vil vente lenger, og at jeg har sendt deg for å hente pengene. Du får ta med deg en stor sekk, så du kan hente alt med én gang.»

Jo, det skulle Matti gjøre, og morgenen etter la han i vei med en stor sekk på ryggen. Da han hadde gått en lang stund, kom han til berget som risen bodde i. Han lette både høyt og lavt, men kunne ikke finne noen dør på berget, og så tenkte han at han fikk banke på.

«Hvem er det som vekker meg av min søvn?» ropte risen. «Å, det er nok jeg,» sa Matti; «jeg kommer for å hente de pengene du skylder min husbond herremannen.»

«Jeg skylder ikke bort noen penger,» ropte risen, og det var sant nok, for herremannen hadde bare sendt Matti av gårde for at risen skulle gjøre ende på ham. Men Matti mente at risen fikk punge ut med pengene likevel, for han ville ikke komme hjem uten å ha fullført sitt ærend. Da ble risen sint. Det ble et svært brak inne i berget, med én gang åpnet fjellveggen seg, og risen kom ut. «Jeg skal gi deg penger jeg,» sa han, og ryktet like på Matti.

Men Matti var ikke sen til å komme seg unna, og så kom han bak på risen, tok ham i nakken og puttet ham ned i sekken. Det hjalp ikke noe, alt det risen slo og spente; Matti bandt vel for sekken, slengte den på ryggen og bar risen hjem til herregården.

Imens satt herremannen hjemme og gledet seg over hvor inderlig flink han hadde vært; nå slapp han å se Matti igjen, tenkte han. Men rett som det var, fikk han øye på Matti som kom gående borte i skogbrynet med sekken på ryggen. Da ble herremannen så redd at han tok til beina med det samme, alt det han orket, og løp fra både gård og grunn; det ville han heller enn å ha noe mer å gjøre med Sterke-Matti.

Da nå Matti kom fram til gården, og hørte at herremannen var rømt, så tenkte han det ikke var nødvendig å passe på risen lenger. Han gikk bort til stalldøra, løste opp båndet på sekken og slapp risen inn i stalden til bjørnen og gråbeina. «Hvor godt folk er, kommer godt folk etter,» sa han; «nå kan du spenne hesten for og ta med deg sauene.»

Risen var ikke sen til å komme ut av sekken, og løp til skogs med det samme, uten så mye som å se seg om engang, og han tenkte ikke på å få med seg hesten og sauene heller; de for avsted hver på sin kant, dit de var kommet fra.

Da Matti var blitt av med både herremannen og risen og bjørnen og ulvene, så ga han seg til å ringe med den store gårdsklokka, og da alle gårdsfolkene hadde samlet seg ute på tunet, sa han til dem at herremannen var rømt, og at det var best de nå sørget for å ta ut årslønna si. Han gikk inn og hentet den store kista som herremannen hadde pengene sine i, og da han hadde fått den ut på tunet, sprengte han bunnen på den, så sølvdalerne trilte bort etter marken. Folkene var ikke sene om å sanke dem opp, og det året slapp de å klage på årslønna. Men selv tok Matti ingenting. Han hadde ikke tinget seg annen årslønn, sa han, enn at han skulle ha lov til å kneppe herremannen en gang på nesa, og nå ville han dra ut i den vide verden for å lete opp husbonden og kreve lønna av ham.

Han gikk både langt og lenge, og til slutt kom han ned til stranda. Ute på sjøen så han en stor farkost, og i den satt en svær mann og fisket, med en diger trosse til snøre og et mastetræ til fiskestang. Det var mye til kar, tenkte Matti, og han syntes det skulle være moro å kjenne denne mannen.

«Å hoi!» ropte han utover. «Å hoi! å hoi!» svarte mannen i båten; det hørtes som tordenen slo. «Jeg er noe grov i målet,» sa han. «Jeg er så jeg med,» svarte Matti; «hva er du for en kar?» — «Å, jeg er nå fisker jeg,» svarte den andre; «jeg holder på å dra hvalfisk. Men hvem er du da?» — «De kaller meg for Sterke-Matti,» svarte Matti. «Nå nettopp hadde jeg tjeneste hos en rik herremann som jeg skulle få kneppe på nesa; men så rømte han fra meg, og nå er jeg ute og leter etter ham. Hva synes du om vi slo følge?»

Jo, mente fiskeren, det kunne nok la seg gjøre; «jeg har ikke fått så mye som et napp i dag,» sa han, «og det kunne da være moro å se hvordan du greier det med husbonden.» Så gjorde han opp redskapen og rodde til land, dro båten opp i stranda og la i vei sammen med Matti.

Da de hadde gått en stund, fikk de se noe som glitret i solskinnert og kom nærmere og nærmere. «Undres på hva det kan være for slag,» sa Matti. «Vi får se,» sa fiskeren, og så stanset de for å se nærmere etter. Da fikk de se det var en stor, sterk, herdebredd mann som bar en blankskurt kobbergryte på hodet. Den var stor og tung som en bryggerpanne; men mannen bar den så lett som det bare hadde vært et eggeskall.

«Den karen ser ut til å være jevnsterk med oss,» sa fiskeren. «Jeg skulle nesten tro det,» sa Matti. «Skal vi spørre ham om han vil slå følge med oss?» — «Ja, la oss det!» svarte fiskeren, og så spurte de om han ville gi seg i lag med dem, og hva han var for slags kar. «Jeg er kobbersmed,» sa mannen, og hilste nok så pent med gryta; «men hva er dere for folk da?»

De svarte da hvem de var, og kobbersmeden var straks villig til å følge med dem; så dro de videre alle tre, og på veien fortalte de hverandre om sine hendelser.

Da det led mot middagstid, ble Matti sulten, og så spurte han de andre om de ikke skulle ta seg en hvil og få seg noe mat. Jo, det syntes de andre kunne være nokså bra, og så ble de enige om at de skulle gå inn i skogen og veide noe vilt til ferskmat. Da de hadde gått et stykke, kom de til en vakker ungskog; inne i den var en grønn rydning med en stor birk midt på plassen, og under birka var en klar kilde; der syntes de alle var en god hvileplass.

Først ga de seg til å sanke ved, og da de så hadde tent opp et bål og satt kobbergryta over varmen, ble de enige om at kobbersmeden skulle bli igjen og koke vannet, mens fiskeren og Matti dro hver på sin kant for å få fatt i noe fisk og vilt. Smeden fylte gryta med vann fra kilden og lot det koke opp; men dess mer det kokte, dess rødere ble det, og da det hadde kokt en stund, ble det rent rosenrødt.

Dette syntes kobbersmeden var underlig; han tok sleven fulle for å smake på det, og da var det den beste suppe som noen kunne ønske seg. Så løftet han gryta varsomt av ilden og satte den fra seg på marken. Men i det samme kjente han at noen nappet ham i frakkeskjøtet, og da han snudde seg og skulle se hvem det var, fikk han se en dverg som stod der, en liten fyr med grå trøye og rød topplue.

«Hva er du for en kar?» spurte kobbersmeden. «Jeg bor her like ved,» svarte dvergen, «og så fikk jeg se du holdt på å koke suppe av kildevannet mitt. Du kan vel gi meg en tår med?» — «Det kan du gjerne få,» svarte kobbersmeden; «det monner vel ikke stort i gryta, det du eter.»

Dvergen kløv da opp på en stor stein for å nå grytekanten; men aldri så snart hadde han satt munnen til gryta, så var den tom med én gang, uten så mye som en dråpe på bunnen. Straks det var gjort, hoppet han ned i kilden og ble borte med det samme.

En liten stund etter kom fiskeren og Matti tilbake. Fiskeren hadde med seg et knippe ørret, og Matti kom bærende med en elgkalv. Begge to var nå svært sultne, og da de så at kjelen var tømt, ble de ærgerlige, kan en vite, og tok til å skjenne på kobbersmeden fordi han ikke hadde passet bedre på. Fiskeren mente det var en skam at kobbersmeden ikke hadde kunnet få tak i den vesle dvergen; nå skulle han koke maten, sa han, så kunne de andre to ta seg en lur imens borte i småskogen.

Han satte da gryta på varmen og fylte den med vann fra kilden. Men det gikk ikke annerledes med ham enn med kobbersmeden. Vannet ble rødt denne gangen også, og da han tok en skvett i sleven og smakte på, så var vannet blitt til så god suppe at han aldri hadde smakt noe så godt. Han løftet gryta varsomt av ilden og satte den ned på marken; men så kjente han at noen nappet ham i frakkeskjøtet, og da han skulle snu seg, fikk han se dvergen i den grå trøya og den røde topplua.

«Får jeg lov til å smake?» spurte dvergen. «Gjerne det, om du har lyst,» svarte fiskeren, og gjorde seg færdig til å nappe ham om han drakk for mye. Men det gikk likeens som forrige gang: aldri så snart hadde dvergen satt gryta til munnen, så var den tom med det samme, og ikke så mye som en dråpe igjen, og dvergen ble borte i kilden. Fiskeren slo etter ham med sleven, men traff bare kobbergryta, så den for langt bortover marken og skranglet inn i småskogen og vekket Matti og smeden.

«Hei da!» ropte Matti og kom springende; «hva er det nå som er påferde?» — «Å, det er nok denne dvergen som er ute igjen,» svarte fiskeren, og så måtte han da fortelle hvordan det var gått. Kobbersmeden ertet ham for dette; de ble sinte begge to, og hadde ikke Matti lagt seg imellom, hadde det blitt et rent slagsmål. Men så sa Matti at nå kunne de andre to gå bort og få seg en blund i småskogen, så skulle han koke maten.

Matti la på varmen igjen, øste vann fra kilden opp i gryta, satte elgkalven på spet, og la fisken på gloa; men det gikk nå som før: dvergen kom og ba om å få smake på suppen. Matti hadde lyst til å prøve om han ikke kunne lure dvergen, og så sa han at han kunne få lov til å ta en liten slurk, men heller ikke mer. Men det gikk på samme vis som før: dvergen tømte gryta med én gang, og så hoppet han ned i kilden.

«Stopp! stopp! Ikke så brått!» ropte Matti, og dermed sprang han ut i kilden etter dvergen, så spruten stod om ham.

Han sank like til bunns, og fikk bare så vidt øye på den røde topplua til dvergen, som smet gjennom en dør og skulle til å stenge den etter seg. Men Matti fikk festet fingeren i dørsprækka, brøt så opp døra og løp etter dvergen gjennom en lang, hvelvet gang som var opplyst med mange hundre lamper, så det glitret i veggene, for de var gjort av bare koraller og skjell. Men Matti hadde ikke stunder til å se seg om; han rendte etter dvergen alt det han orket; men den lille fyren var så rask på foten at Matti ikke nådde ham igjen før han fikk smøge gjennom den store kobberdøra som lukket for enden av gangen. Den slo han i lås etter seg, og døra var så sterk at Matti ikke var god til å få den opp, og ikke fikk han sprengt den sund heller.

Så skyndte han seg tilbake for å få hjelp av fiskeren og kobbersmeden. Han stakk hodet opp av vannet og ropte på dem; men han fikk ikke noe svar, og da han skulle se etter, hadde de ett opp all maten og tatt med seg kobbergryta. «Å ha! var det slike folk?» tenkte Matti; «men jeg råker dere vel igjen engang her i verden!»

Nå mente han at han fikk hjelpe seg selv. Han tok med seg en stor stein, og gikk så tilbake samme vei han var kommet. Da han stod ved kobberdøra igjen, tok han til å bende og bryte det meste han orket; men porten ville ikke opp. «Jeg får nok prøve på en annen måte,» tenkte han, og så gikk han et par steg tilbake og kastet steinen av all sin makt midt i dørspeilen, så døra gikk i knas. Dvergen hadde hele tiden stått bak den og stemt imot; men nå tok han til beina, og Matti etter.

Innenfor døra var en stor sal med gulv og vegger av rød stein; alt var rødt derinde og opplyst av mange tusen vokslys. Midt i salen var en stor springbrønn som sprutet rosenrødt vann høyt opp mot taket. Men Matti ga seg ikke tid til å se på dette; han sprang etter dvergen gjennom det ene rommet etter det andre, opp over trapper og nedover trapper, til de kom til en stor gulldør som dvergen smet igjennom; men da var Matti så tett i hælene på ham så han ikke fikk tid til å lukke den igjen etter seg.

De kom da begge på én gang inn i et lite hvelvet rom hvor det stod en murt ovn, og på den stod en panne med noe som kokte.

«Vil du nå gå din vei, så skal du få halvdelen av alt det jeg eier,» ropte dvergen. «Først skal du ha noe for suppen du drakk opp,» svarte Matti. «Ja ja,» sa dvergen, «siden du ikke vil gå med det gode, så skal jeg vel merke deg slik at du skal kjenne det,» og dermed ryktet han på Matti. Og dvergen, så liten han var, var så sterk at Matti aldri kunne tenkt det var så store krefter i så liten kropp. Nå ble det et svært basketak; snart var dvergen ovenpå, og snart Matti; men til slutt ble nå Matti den sterkeste likevel; han fikk dvergen under seg og satte kneet på bringa hans.

Rett som det var, hørte han det sukke så sårt borte i en krok, og da han skulle se etter, fikk han se den vakreste prinsesse; henne hadde dvergen bortført.

Nå da Matti hadde overmakten, tenkte han det var best å gjøre det av med dvergen med det samme, og da det var gjort, omfavnet prinsessen Matti og kysset ham, og sa at han var hennes redningsmenn. For hun var datter av kongen der i landet, som bodde i sitt slott på den andre siden av skogen; dvergen hadde bortført henne engang hun var ute og gikk sammen med lekesøstrene sine. De var kommet til kilden; der hadde prinsessen sittet og speilet seg i vannet; men med én gang hadde hun kjent at noen tok henne om livet, og før hun fikk snudd seg for å se hvem det var, hadde dvergen hoppet ned i kilden med henne og gjemt henne dernede.

Hun lovet Matti at hun ville ha ham til mann og ingen annen. Men før Matti gikk bort fra dvergehulen, puttet han lommene fulle av kostbare stener og annen rikdom, og det han ikke kunne få i lommene, det puttet han ned i støvelskaftene og inn under hatten. Og så skulle de avsted for å finne faren til prinsessen.

De gikk gjennom gangene; men da sluknet lysene, og da de kom inn i den store marmorsalen, var det ikke mer enn såvidt de fant fram i mørket; men med det samme de var kommet ut av den siste døra, hørte de et smell bak seg, som hele hulen var raset ned, og da de skulle se seg om, var verken hule eller kilde å se, og de stod ved en rød grind midt i skogen.

Da de kom fram til slottet hvor prinsessens far bodde, ble den gamle kongen hjertelig glad, kan en vite, nå da han fikk igjen datteren som han mente var død for lenge siden. Da han hørte prinsessen ville gifte seg med ham som hadde frelst henne, ga han sitt samtykke med det samme. Matti ble den gjæveste mann i riket nest etter kongen og høvedsmann for krigsmakten både til lands og til vanns. Og så ble det feiret bryllup både vel og lenge.

Men en av bryllupsdagene, mens dansen gikk som best, kom kongen inn og sa til brudgommen at det stod to fremmedkarle utenfor som ville tale med ham. Det var kobbersmeden og fiskeren, og herremannen som Matti hadde tjent hos; de kom alle tre for å få tjeneste i kongsgården. Men da Matti fikk se dem igjen, sa han at nå skulle de få sin straff alle tre, fordi de hadde vært så onde og falske.

Fiskeren tok han og kastet langt ut i sjøen, så han sank til bunns og ble hengende fast i leira; der sitter han nå og maser for å komme opp, og da rører han opp sjøen så den bryter med store bølgeskavler. Kobbersmeden tok han og slengte høyt opp på himmelen, midt imellom de mørkeste skyene; der sitter han fast og kan ikke komme ned igjen; men hver gang han blir sint, så slår han på kobbergryta, og da sier folk at det tordner.

Så var det bare herremannen igjen; ham slengte Matti opp i månen, og der ble han sittende fast. Mannen i månen, som vi jo alle har sett, det er ingen annen enn herremannen.