Trolskibet

Det var en finlandsk eller kvensk gutt som hadde en bue, og han kom til et sted der han så trollene hadde et guldskib. Det var dypt og dyrt var det, og det var fullt av alle slags gods som trollene hadde samlet. Han tenkte at det skulle være godt å ha noe av det selv, så han straks spente buen sin og skjøt en pil så langt han kunne. Da de fikk se pilen, ropte han til trollene:

«Gode folk, der ligger pilen min! Den som først finner den, skal få både guldvogn og guldskib til sin del.»

Trollene rente, alt de orket, og lette etter pilen, og de løp så langt at han verken hørte eller så noe til dem, og da tenkte gutten: Nå er det best jeg skynder meg, før de kommer igjen og tar alt godset sitt. Så bar han i hast alle de gode tingene ombord, både guldvognene og all den andre rikdommen, og så støtte han til spillet og ga det et dyktig spark. Skibet tok nå til å fare over land og vann, og det for lenge, til det stanset utenfor en kongsgård. Der satt kongsdatteren ved vinduet, og da hun så guldskibet, undret hun seg storlig, slo ut med hendene og ropte:

«Der kommer jo den største keiser i verden farende på et guldskib! Kjære keiser, ta meg med ombord! Jeg vil gjerne være kjæresten din.»

Da gutten hørte det, gikk han frem til skibssiden og sa: «Kongelige prinsesse, jeg er ikke verdig å løse skoen av dere engang; dere har jo konger som dere kan holde dere til.» Men enda hun hørte han ikke var annet enn en simpel bondegutt, så ble hun ved det hun hadde sagt. «Ta meg bare med!» sa hun. «Jeg vil være kjæresten din.» Men jegeren svarte: «Jeg ser dere vil gjøre narr av meg; dere passer ikke for andre enn konger.»

Så hentet kongsdatteren mat og drikke til gutten og bar ned på skibet; fine herremannsklær, hatter og støvler kom hun bærende med, så det ble en hel haug på dekket; men gutten turde ikke røre det med sine hender. Imellom gikk prinsessen frem og tilbake på bryggen og vred hendene sine; hun var både harm og sorgfull, fordi gutten ikke ville ha henne til kjæreste. Jegeren så en ukes tid på dette, og skjønte hun hadde riktig lyst til å gifte seg. Tilslutt sa han: «Ja, vil dere endelig gjøre dere så simpel at dere vil ha en bondegutt, så kom bare ombord i skibet.»

Det lot hun seg ikke si to ganger. Men gutten falt på kne for henne og sa: «Hvor skal vi nå fare med dette skipet, min kjære prinsesse?» Kongsdatteren svarte: «La oss fare midt ut i havet; der ligger en ø som er ti fjerdinger lang, og den er full av de søteste bær og den søteste frukt.» Så lot han skibet fare; det for midt opp på øya, og der stanset det. Nå gikk gutten ut for å plukke bær, og da han hadde lesket seg godt på dem, ble han søvnig og la seg til å sove. Prinsessen var imellom ute på skibet; hun ventet i syv lange og syv brede, men tilslutt ble hun lei av denne ventingen og var både harm og sint. Så tenkte hun: Du kan bli her på øya da, din bondeslamp, og legge deg til å dø her; nå vil jeg snu skibet og fare hjem igjen. Og det gjorde hun; hun snudde skibet og drog hjem, og gutten ble liggende der og snorke. Endelig våknet han opp av søvnen, og da han så ville ombord igjen, var skibet ikke å se noen steder, alle trollgavene var borte, og det eneste han hadde igjen av all rikdommen var en pengepung. Han var så sulten, at det skrek i magen; men ingenting hadde han å stille sin sult på. Så gikk han opp til en gammel bærbusk, sanket full den venstre lommen sin, og smakte på et par bær, for å leske seg noe. Men det var farlige bær; for da han hadde fått dem til livs, vokste det opp på hodet hans et par horn, så store at nakken knapt var god til å bære dem. Med sulten fikk det enda gå, tenkte han; men disse hornene som vokser opp på hodet mitt! — Kommer det sjøfolk hit til øya, så tror de jeg er et villdyr, og skyter meg i hjel!

Mens han talte således med seg selv, kom han til en annen bærbusk, og der sanket han den høyre lommen full av bær, og så smakte han på et par av dem, for å leske seg. Men dette var bedre bær: for da han hadde fått dem vel til livs, falt hornene av ham, og det var ikke så mye som et arr etter dem engang; og ikke nok med det, men han ble så vakker, så det var ikke noen i hele riket som kunne liknes med ham.

Han stunnet nå mye etter at det skulle komme sjøfolk i nærheten av øya; for han kunne ingen vei komme fra en ø midt i havet, og da det endelig kom et skip seilende mot øya, ropte han ut til det:

«Ta meg med, gode venner! Frels meg fra døden på denne øya, for penger og gode ord! Vis meg kongens slott, og følg meg dit!» De førte ham til fastlandet, og viste ham veien til kongens slott.

Nå gikk gutten inn i gården. Der hadde kongen en brønn med lokk på, full av det klareste vann. Han satte seg på lokket, og gjorde vannet tykt og grumset med sine skitne føtter. Nå hendte det seg at kongens overkokk kom ut til brønnen. Hadde han nå vært en vredladen mann, som han ikke var, så hadde han vel gitt seg til å skjelle og kalle gutten og ropt: «Hvorfor har du, din ubest, gjort drikkvannet tykt og grumset? Det er vondt nok for oss, men enda verre er det for kongen og dronningen og deres barn. Får kongen vite det, så lar han hugge hodet av deg! Og det kunne jeg også gjøre,» la han til; for makten hadde han til det.

Men gutten sa: «Kjære, si ikke noe om det, så skal jeg lære deg et kunststykke, så du kan bli like så vakker som jeg.»

«Ja, kan du lære meg en slik kunst,» sa kokken, «så skal jeg ikke si noe om det.»

Gutten ga ham et bær fra den høyre lommen, og da han hadde svelget det, ble han så vakker, at det ikke fantes hans like i hele kongeriket; men bondegutten ble gjemt bort, så ingen fikk se ham mer. Imellom laget kokken maten til kongen; de spiste og drakk og var lystige, og da måltidet var til ende, gikk prinsessen fra bordet og like bort til overkokken, og spurte hvem det var som hadde gjort ham så vakker.

«Det kom en fremmed mann til gårds her,» svarte overkokken; «han kunne gjøre hvem han ville like så vakker.»

«Ville han gjøre meg så vakker,» sa prinsessen, som var faret hjem med skibet, «så skulle jeg gjerne være kjæresten hans.» — «Jeg tror han alt er gått sin vei,» sa kokken; «han ville ikke noen skulle se ham, for han var redd de skulle ta livet av ham her i byen.» Prinsessen ville nå endelig at kokken skulle sende bud etter gutten; han skulle ikke være redd for noen ting, sa hun; han kunne leie seg inn i et fremmed hus, så skulle nok hun greie alt som det kostet. Gutten kom, og fikk herberge i et hus som lå unna veien og helt for seg selv; dit bar prinsessen mat og drikke og alt det som godt var, og mens gutten satt til bords, gikk hun bort til ham og sa: «Kan du gjøre meg så vakker som du har gjort kokken, så skal du få meg til kone.»

Gutten brukte munnsvær mot henne; for han var harm over at hun hadde latt ham være igjen på øya; men maten lot han smake seg like godt, og så sa han: «En bondeslamp som jeg er ikke god nok til husbond for en prinsesse; det må jo konger til slikt, vet jeg.»

Prinsessen kjente ham ikke igjen, og visste ikke at det var ham hun hadde latt være igjen midt ute på havet. «Vil du ikke tro meg,» sa hun, «så skal jeg gi deg fine klær, slike som de største krigshøvdinger bruker, og penger og det røde gull skal du få, for det har jeg nok av; et gullkrus skal jeg gi deg, og en gullvogn, og et gullskip også, bare du vil gjøre meg vakker — riktig vakker, skjønner du.»

Å ja, tenkte gutten ved seg selv, de tingene er nå mine før; men det sa han ikke, og prinsessen hun holdt på med sitt: «Jeg slipper deg ikke, før du har gjort meg vakker.» Nå laget gutten seg til å gjøre henne vakker; men han tok bær av sin venstre lomme, og lot prinsessen få av de onde bærene, og gikk så bort igjen og ble ved med sitt måltid.

Da prinsessen hadde svelget bærene, vokste det opp to store horn på hodet hennes. Da kongen så at datteren hadde fått horn på hodet, prøvde han å få saget dem av; men sagen bet ikke på dem. Så bød han to av sine sterkeste krigsfolk at de skulle gå etter henne og støtte hornene, for at den stakkars prinsessen skulle slippe å møies med en slik tyngde. Her gikk det riktig som en sier for et gammelt ord, at når en alt har én nød i hendene, så kommer en ny til fra skogen. Tilslutt kunngjorde kongen over hele riket, at om det gaves en ungkar som kunne gjøre kongsdatteren god igjen og få hornene av henne, så skulle han gjøre ham til sin øverste krigshøvding, og kongsdatteren skulle han få til kone; men var det en gift mann eller et kvinnfolk, så skulle de få slik lønn at de hadde nok alle sine levedager.

Snart sanket det seg sammen så mange doktorer og åtgjerde skjærringer, så hele kongssalen ble full, og alle prøvde de sine kunster; men hornene ville ikke løsne.

Tilslutt kom gutten også frem; han hadde stått gjemt bak alle de andre. Han gjorde knæfall for kongen og sa: «Min nådige herre og konge, la meg også få prøve å hjelpe prinsessen, om jeg mulig kunne få hornene av henne!» — «Tror du at du kan gjøre slikt, gutten min?» sa kongen. «Nå har de jo prøvd, alle de andre; men jeg synes ikke de har gjort annet enn fylle seg med mat og drikke.»

Gutten gikk sin vei; men han syntes det var harmelig at han ikke skulle få prøve seg, han også, og derfor kom han igjen om en stund og sa til kongen: «Av alle disse andre er det ikke noen som kan få hornene bort; men jeg kan, bare jeg får lov til å prøve.»

«Nå ja, gutten min,» sa kongen, «så får du prøve da. Kan du virkelig få hornene til å løsne, så skal jeg gjøre deg til min øverste general.»

Så sa gutten til kongen at han skulle sende alle de andre bort, og at alle krigsfolkene skulle holde seg ferdige til å skyte æresskudd og rope hurra, når han hadde gjort prinsessen god. Dette ga kongen straks påbud om; alle de andre ble sendt bort, og hærfolket stod oppstilt som til mønstring ute på slotsplassen. Gutten ble nå alene om tingen og skulle stelle med prinsessen, og tjenestefolkene skulle være til hjelp og gjøre alt det han bød dem. Så sa han til en av jentene: «Gå avsted og hent bjørkeved og legg i badstuovnen, så det blir riktig hett!» Og til tjeneren sa han: «Skynd deg til skogs, og hent meg tre tynne, kvistfrie hasselkjepper, så jeg kan få hornene til å løsne.» Hasselkjeppene ble gjort myke, og det ble varmet vann, og sørget for alt annet som hørte til badstuen. Så førte han prinsessen til badet, sendte jenta bort, og låste døren. Da han ble alene med prinsessen, hengte han henne opp etter hornene på badstuhjellen mellom tverrbjelkene, og tok til å denge henne med hasselkjeppene. «Vil du prøve å stryke avsted med godset mitt en gang til?» ropte han. «For jeg er kjæresten din, skal du vite, og nå skal du slippe å snyte meg mer.»

Prinsessen latet både vel og vakkert: «Å kjære, væne, slå meg ikke mer!» Så tok gutten frem et bær og ga henne, et av de gode som han hadde i den høyre lommen sin. Ikke før hadde prinsessen fått bæret i munnen, før hornene løsnet og falt av, og det ble ikke så mye som et arr etter dem engang, og nå var hun så vakker at det ikke fantes noen i hele riket som var så vakker som disse to. Så gikk de sammen til slottet: der ble det nå holdt stort gilde, og de danset og levde både lystig og godt, og gutten ble den øverste general og fikk prinsessen.