Tommelitens liv og hendelser i England

I kong Arturs dager levde i England en mektig trollmann som het Merlin. Engang han var ute å ferdas, kom han til en bondegård og banket på, for å få noe å drikke. Konen i huset tok vel imot ham og ga ham melk og brød, som smakte ham godt, for han var blitt både sulten og tørst i solsteken. Mens han satt til bords, så han seg om i stuen, og han skjønte snart at det var noe i veien med både mannen og konen; for de så begge meget sorgfulde ut, enda de hadde alt så pent og hyggelig hos seg. Han spurte dem hva det var de sørget for, og så svarte de det var fordi de ikke hadde noen barn.

«Jeg skulle være så glad,» sa konen, «hadde jeg bare en sønn, om han så ikke var større enn tommelfingeren til far.»

Mester Merlin syntes det var noe tull av konen å ønske seg en sønn som ikke var større enn tommelfingeren til mannen; men så tok han henne på ordet, og lovet at hun skulle få det hun ønsket seg. Straks han kom hjem, sendte han bud etter alvedronningen, og da hun kom, fortalte Merlin henne om konen som sørget så over at hun ikke hadde noen barn. Alvedronningen syntes synd i henne, og mente det var best hun fikk sitt ønske oppfylt.

Det varte ikke lenge, så fikk bondekonen en sønn, og han var nettopp så lang og så bred som tommelfingeren til faren. Konen satt just i sengen og så på gutten, som hun var så glad i; da kom alvedronningen inn til henne, kysset gutten og kalte ham Tommeliten. Etter henne kom en mengde alver og huldrer; de tok og kledde på gutten. Han fikk et løvblad til hatt, skjorte av kingelveev, bukser og trøye av myrdun, strømper av et rødt epleskal, som de bandt fast med to av morens hår; sko fikk han også; de var av museskinn med hårene på innsiden, for at de skulle være myke å gå på.

Tommeliten ble aldri større enn tommelfingeren til faren; men klok og slu var han, da han ble eldre, og full av puds og spik, så moren hadde sin store nød med ham. Når han spilte om kirsebærstener med andre gutter, og det hendte at han hadde mistet alle sine, så krøp han ned i lommen på de andre og gravde til seg så mange han kunne bære, og så ga han seg til å spille igjen. Men en gang gikk det galt; han var krøpet ned i en pose med kirsebærstener, og gutten som eide dem fikk se ham.

«Stjeler du, Tommeliten?» sa gutten; «så skal du få svi for det!» Og dermed drog han båndene sammen om halsen på ham, så bare hodet stakk frem av posen, og den ristet han av alle krefter. Da fikk Tommeliten benene og hele kroppen slått og klemt av kirsebærstenene, så han måtte tigge både tynt og vakkert om å slippe; han skulle aldri gjøre slikt mer, sa han.

Men neste dag fikk de det igjen! Da tok han alle morens ølglass og hengte dem opp på en solstråle, og da de andre guttene så det, skulle de også til å prøve det samme. Men de hadde ingen huldregave fått, således som Tommeliten, og følgen var den, at de slo glassene sund og fikk stryk av foreldrene. Tommeliten lo av dette, så han var sprøkkeferdig; men de store guttene ble så arge på ham, så moren ikke turde la ham være sammen med dem lenger, men tok ham med seg hjem; nå skulle han hjelpe henne med alt som han ikke var for liten til å gjøre.

En dag stod hun og rørte deig til en pudding, og Tommeliten var krøpet opp på kanten av krukken, for å se hva det var hun gjorde. Imellom vendte hun seg bort et øyeblikk, og i det samme falt Tommeliten ned i krukken, og moren, som ikke så det, rørte ham inn i deigen, og så satte hun puddingen over varmen. Da Tommeliten kjente det ble varmt, ga han seg til å danse omkring i puddingen, så den gikk rundt i gryten. Moren trodde det var noe galt på ferde, og da hun i det samme fikk se en knappestøper som gikk ute på veien, så ga hun ham puddingen, og var glad til, fordi hun ble av med den.

Knappestøperen var svært fornøyd for det gode måltidet han nå skulle få; det var lenge siden han hadde smakt pudding. Mens han gikk, kom han til et gjerde, og det skulle han stige over; men i det samme fikk han det slik at han måtte nyse. Tommeliten ville vise at han hadde lært folkeskikk, og ropte: «Gud signe!» så høyt han bare kunne. Men da ble knappestøperen så livende redd, at han kastet puddingen fra seg og tok på sprang, det meste han orket.

Puddingen var nå gått i mange stykker. Tommeliten krøp ut av den og løp hjem igjen til moren, som ikke visste hvor det var blitt av ham, og hadde lett etter ham både høyt og lavt.

En dag hun skulle melke kyrne, tok hun Tommeliten med seg ut på marken. Det var sterk vind den dagen, og derfor tok hun en tråd og bandt ham fast til en tistel, for at han ikke skulle blåse bort. Da kuen fikk se hatten hans, som var av et eikblad, tok hun både ham og tistelen i ett bit. Tommeliten ble fælt redd for de store tennene kuen hadde, og så skrek han på moren, alt det han orket. «Hvor er du, sønnen min?» spurte hun. «Her er jeg, i munnen på den røde kuen!» svarte han. Moren visste ikke hva hun skulle gjøre, hun gråt og bar seg; men kuen ble så redd for alt det bråket og staket Tommeliten gjorde i halsen på den, så den gapte høyt og lot ham falle ut. Moren tok ham da opp i forkleet sitt og gikk hjem med ham.

En annen gang var faren ute på åkeren og pløyde, og hadde Tommeliten med seg. Den vesle gutten hadde fått seg et byggaks, og med det gikk han og drev på oksene som drog plogen; men med en gang falt han ned i en åkerfure og ble borte. I det samme kom en ravn flyvende; den tok Tommeliten i nebbet og fløy over sjøen med ham til et stort slott. Her bodde en rise, og han stod nettopp og gapte og så etter hva det var som kom flyvende. Ravnen slapp Tommeliten bent ned i gapet på risen, og da han kom ned i magen på ham, gjorde han slikt oppstyr, så risen var glad ved å bli av med ham igjen, og spyttet ham 3 mil ut i sjøen.

Der ble han slukt av en stor fisk; men denne fisken ble straks etter dradd opp i båten til en fattig fisker, som gikk opp på slottet til kong Artur og solgte den. Da kokken skulle skjære opp fisken, fant han Tommeliten i magen på den, og alle som var på slottet undret seg meget over den lille fyren, og ble svært glade i ham. Kongen ville alltid ha ham hos seg; for han var så god til å finne på alt slags moro og lystighet, så de måtte le, alle som så og hørte på ham. Når kongen var ute og red, satt Tommeliten på hånden hans, og når det regnet, krøp han ned i vestelommen til kongen og la seg til å sove der, til det ble godvær igjen.

En dag spurte kongen ham ut om hans foreldre, og da han fikk høre de var fattigfolk, sa han til ham at han kunne gå inn i skattkammeret og ta med seg så mange penger han kunne bære; dem skulle han få gå hjem til foreldrene med. Tommeliten fikk seg en liten pose, i den stakk han den største sølvpengen han kunne finne, tok posen på ryggen, så tung den var, og gikk i to hele døgn, til han kom hjem. Moren stod i døren, da han kom, og både hun og faren ble glade, kan en nok vite, da de fikk ham igjen og så han hadde penger med seg. De bad ham sette seg ned ved gruen i et valnøtteskall, og de ga ham så mye mat at han i tre dager hadde satt til livs en hel nøttekjerne; men det ble han syk av; for en nøttekjerne var ellers nok mat for ham i en hel måned. Da han var blitt frisk igjen, skulle han tilbake til slottet; men det hadde nylig regnet, så det var ikke føre for ham å gå i. Da fant moren på råd likevel; hun satte ham på hånden sin og blåste ham avsted til kongsgården.

Nå hadde Tommeliten slikt strev med å more kongen og dronningen og ridderne, så han ble rent syk av det. Da kom alvedronningen i en vogn som ble dratt av flaggermus, og tok ham med seg hjem til alveriket. Men så ville hun han skulle tilbake til kongsgården igjen. Han dalte ned, nettopp i det samme kokkepiken gikk over gården med et fat grøt, som kongen skulle ha, og han dumpet bent ned i grøtfatet, så den hete grøten skvatt i ansiktet på jenten, og hun slapp fatet i rendestenen.

Kokken ble lynende sint, og svor på at Tommeliten hadde gjort det av bare ondskap, og kongen ble så ærgerlig over at han ingen grøt fikk, så han dømte ham til å bli halshugget. Dette var det mange folk som stod og hørte på, og en av dem var en møller, som stod og glantet og gapte. Da nå Tommeliten hørte han skulle halshugges, tok han et tilsprang av alle livets krefter, og hoppet bent ned i halsen på mølleren, så ingen visste hvor det var blitt av ham; ikke engang mølleren selv visste det.

Da Tommeliten var borte, gikk folk hjem igjen, og det gjorde mølleren også. Men han fikk ingen ro; for Tommeliten veltet og kastet seg i magen på ham, stod snart på hodet og snart på benene, og gjorde slikt styr derinne, så mølleren mente det måtte være den onde selv som var faret i ham, og så sendte han bud etter doktoren. Da han kom, sang og danset Tommeliten i magen på mølleren, så stakkaren ble enda reddere, og sendte bud etter fem andre doktorer og tyve prester. De snakket og manet alle sammen, det beste de kunne, og mølleren måtte sitte og høre på det: men tilslutt ble han så trøtt og søvnig at han måtte gjespe. Han gapte som en hval, og i det samme gjorde Tommeliten et hopp, og stod midt på bordet. Da mølleren fikk se at det var Tommeliten som hadde vært i magen på ham, ble han rent som fra seg av sinne; han tok Tommeliten i luggen og slengte ham gjennom vinduet ut i vannet; der kom det en stor fisk og slukte ham. Den ble halt opp og solgt til kongens kjøkken; det var en stor, vakker fisk, og kongen ville den skulle kokes straks. Da fisken ble skåret opp, fant kokken Tommeliten, og gikk like til kongen med ham. Men kongen hadde mye å gjøre, og derfor ville han ikke se ham den dagen. Kokken satte da Tommeliten inn i en musefelle, så han ikke skulle bli borte for dem igjen, og der satt han en hel uke, og hadde ikke annet å gjøre enn å kikke ut mellom tralene. Tilslutt sendte kongen bud etter ham, og sa at nå kunne det være det samme, han tenkte ikke mer på grøten, og nå skulle Tommeliten bli ridder og få nye klær. Så tok de vingene av en sommerfugl og gjorde skjorte til ham, støvler fikk han av kyllingskinn, trøye og bukser av et solsikkeblad; til våpen fikk han en synål, og en mus fikk han å ri på. Nå kunne han være med kongen på jakt; men en dag, just som de red frem om en bondehytte, kom en katt farende og ville fange musen som Tommeliten red på. Tommeliten verget seg nok med nålen; men da kongen og hans følge fikk se hva nød han var i, og kom for å hjelpe ham, var han så oppklort at de måtte bære ham hjem og legge ham i en liten dunseng, som stod i et elfenbenss kammer. Nå kom alvedronningen igjen og tok ham med seg hjem til alvelandet; der var han i mange år; men i kong Dunstans tid kom han igjen, og da hadde han gilde grønne klær på seg. Fra alle kanter kom nå folk for å se ham, og han ble ført frem for kongen, som spurte hvem han var, og hvor han kom fra. Tommeliten syntes det var rart at de ikke hadde hørt tale om ham før, og sa at han kom fra alvelandet, og at han hadde kjent godt kong Artur, som hadde gjort stor ære av ham og slått ham til ridder.

Tommeliten fikk lov til å sitte ved kong Dunstans eget bord, og kongen bygget et gullslott til ham som han skulle bo i, og ga ham en fin vogn med seks mus til hester. Men dette likte ikke dronningen; for kongen hadde aldri gitt henne noen fin vogn. Så løy hun for kongen, og sa at Tommeliten hadde vært lei mot henne. Nå skulle han få straff; men han var krøpet inn i et sneglehus, og der ble han sittende, til han nesten var sultet i hjel. Da kikket han ut av sneglehuset, og fikk se en sommerfugl som satt på et grasstrå. Han var ikke sen, men sprang frem og satte seg skrevs over sommerfuglen, og den fløy avsted til kongens slott, med Tommeliten på ryggen. Kongen, dronningen og hofffolkene så sommerfuglen og ville fange den; de gjorde jakt på den; men den ble ved å flyve, til Tommeliten ikke kunne holde seg fast lenger; han falt av og dumpet ned i en bøtte med vann, og da de drog ham opp igjen, var han nesten druknet.

Dronningen ville likevel han skulle halshugges; men først stakk de ham inn i en musefelle. Katten så det rørte seg noe derinne, og trodde det var en mus; den drog og tumlet så lenge med fellen til den gikk sund, og Tommeliten krøp ut. Så kom det en kinggel; den trodde Tommeliten var en flue, og stakk ham, så han falt så lang han var, og kingelen sog alt blodet ut av ham.

Tommeliten ble jordet under en rosenbusk, og på graven satte kong Dunstan en støtte med hans navn og fortelling om hvordan han levde og døde.