Gutten som drog omkring for å lære å grøsse

Det var en gang en far som hadde to sønner. Den eldste var klok og forstandig og kunne greie seg godt i alt han tok fatt på; men den yngste var enfoldig og kunne hverken lære eller forstå noe, og når folk så ham, sa de: «Den fyren kommer aldri til å bli til noe for faren sin.» Når det var noe farlig å gjøre, måtte alltid den eldste sønnen ta det; men hvis faren sendte ham etter noe sent om kvelden, og veien gikk over kirkegården eller gjennom andre uhyggelige steder, svarte han alltid: «Å nei, far, dit går jeg ikke; det grøsser i meg!» For han var redd. Eller når de sat om kvelden ved peisen og fortalte historier som fikk folk til å gyse, sa tilhørerne ofte: «Uff, det grøsser i meg!» Den yngste sat i sin krok og hørte på dette, men kunne ikke forstå hva det skulle bety. «De sier alltid: 'Det grøsser i meg! Det grøsser i meg!' Jeg grøsser slett ikke. Det er vel også en kunst som jeg ikke forstår.»

En dag sa faren til ham: «Hør her, du som sitter i kroken der, du vokser til og blir stor og sterk, så det er på tide du lærer noe, du også. Se bare på broren din, hvor strøvsom han er. Du får se til å komme ut og tjene ditt brød.»

«Det er riktig sant det, far,» sa gutten. «Kunne jeg ikke dra ut og lære å grøsse? Det har jeg slik lyst til.»

Da lo den eldste. «Nei, hvor dum han er, denne broren min,» tenkte han; «ham kan det da umulig bli noe av.»

Faren sukket og svarte: «Den kunsten kan du vel tidsnok få lært; men du tjener ikke ditt brød med den.»

En stund etter kom klokkeren til gårds. Faren klaget da sin nød for ham, og fortalte om denne gutten som de ikke kunne få lært noen ting. «Tenk deg til,» sa den gamle til klokkeren, «da jeg spurte ham hva han ville tjene sitt brød med, så svarte han at han ville dra ut for å lære å grøsse.»

«Ikke annet?» svarte klokkeren. «Send ham bare til meg, så skal nok jeg lære ham å grøsse, det kan han lite på.» Dette tilbudet tok faren imot, for han tenkte at klokkeren mulig kunne få skikk på gutten. Klokkeren tok ham da med hjem til seg og satte ham til å ringe i tårnet. Da noen dager var gått, vekket han gutten midt på natta, og sa at han skulle gå opp i tårnet og ringe. «Du skal nok få lært å grøsse,» tenkte han, og lurte seg i forveien oppover trappa. Da gutten var kommet helt opp og skulle til å ringe, fikk han se en hvit skikkelse som stod i trappa, bent imot lydhullet.

«Hvem er du?» ropte gutten; men den hvitkledde hverken svarte eller rørte seg. «Svar straks, hører du!» ropte han igjen, «eller se til å dra deg unna, og det fort! Hva har du å gjøre her midt på natta?»

Men klokkeren blev stående urørlig, for at gutten skulle tro han så en død mann. Atter ropte gutten: «Hva vil du her? Svar, i fall du er et skikkelig menneske, ellers hiver jeg deg nedover trappa.» Men klokkeren tenkte det ikke var så farlig ment, gav ikke en lyd fra seg, og blev stående stiv som en støtte. Gutten ropte for tredje gang, og da det nyttet like lite som før, gikk han bent bort til skremmslet og gav det et støt, så det rullet ned over trappa og blev liggende i kroken. Så ringte han med klokka, gikk hjem og la seg til å sove, uten å si noen et ord.

Klokkerkona ventet lenge på mannen; men han kom ikke. Da blev hun redd, vekket gutten og spurte: «Vet ikke du hvor mannen min er blitt av? Han gikk opp i tårnet før deg.»

«Nei,» svarte gutten, «men der stod en fyr i trappa, bent imot lydhullet, og da han ikke gav noe svar og heller ikke ville gå sin vei, så drev jeg til ham, så han røk nedover trappa. Dere får gå avsted og se etter. Det skulle riktig gjøre meg vondt, om det var klokkeren.» Kona for av gårde og fant mannen sin, som lå i kroken og jamret og jøyet seg; for han hadde brukket benet.

Hun bar ham hjem og løp stortutende avsted for å klage gutten hjemme hos faren. «Nei for en ulykke sannen deres narr har ført over oss!» ropte hun. «Han har kastet mannen min nedover trappa, så han har brukket benet. Dere må skille dere av med den fyren, og det både fort og snart!» Faren blev rent forferdede, løp avsted, og begynte å skjenne på gutten. «Hva er det nu for skarvestykker du har gjort!» ropte han. «Jeg mener den onde selv er faret i deg!»

«Hør nu, far,» sa gutten; «dette er ikke min skyld. Han stod der midt på natta og så ut til å ha vondt i sinne. Jeg visste ikke hvem det var, og så ropte jeg til ham tre ganger at enten skulle han svare eller også gå sin vei.»

«Å jøye meg!» ropte faren, «av deg har jeg bare ulykker i vente! Gå bort fra mine øyne! Jeg vil aldri se deg mer.»

«Det skal jeg nok,» svarte gutten. «Så snart det blir lyst, skal jeg legge i vei og prøve om jeg ikke kan lære å grøsse; så kan jeg da én kunst, og så får jeg se til å tjene mitt brød selv.»

«Lær hva du vil for meg,» svarte faren; «det er meg det samme. Se, her har du femti daler; dra så ut i den vide verden; men si ikke til noen hvor du er fra, eller hvem som er din far; for jeg har jo bare skam av deg.»

«Som du vil, far!» svarte gutten. «Er det ikke annet du krever av meg, skal jeg nok tjene deg i det.»

Da det lysnet av dag, stakk gutten de femti dalerne i lomma, strøk bortover landeveien, og sa hele tida til seg selv: «Bare jeg kunne lære å grøsse! Bare jeg kunne lære å grøsse!» Så kom en mann gående; han hørte det gutten gikk og mumlet, slo følge med ham, og da de hadde gått et stykke, kom de til galgebakken. «Ser du det rare treet der borte?» sa mannen og pekte på galgen. «De syv karene der oppe har nylig holdt bryllup med repslagerens datter, og nu øver de seg i flyvekunsten. Sett deg ned under dem, og vent til det blir midnatt, så tenker jeg nok du skal få lære å grøsse.»

«Er det ikke annet som skal til, så er det jo en lett sak,» svarte gutten, «og kan jeg bare lære å grøsse, så skal du få de femti dalerne jeg har. Kom igjen i morgen tidlig, så får vi tales ved.» Dermed gikk han opp på bakken, satte seg under galgen, og ventet tålmodig til det blev mørkt. Da det led ut på natta, kom han til å fryse og gjorde opp en ild for å varme seg. Mot midnatt blev det slik sur vind så han hadde nød med å holde varmen; vinden tok i dødmennene som hang i galgen, og dunket og dasket dem mot hverandre, og så kom han til å tenke på at de visst kom til å fryse, så kaldt som det var. Snill og god var han, og syntes synd i dem, og derfor satte han stigen opp til galgen, krøp tilveirs, løste den ene etter den andre og hentet dem ned alle syv. Så karet han opp i varmen og satte dem i en ring rundt om bålet, for at de kunne ha det godt og hyggelig; men de sat der uten å røre på seg, og om en stund tok ilden fatt i klærne på dem. Han ropte da til dem at de fikk ta vare på klærne sine. Men dødmennene svarte ikke et muk og lot fillene brenne. Da blev gutten harm og sa: «Vil dere ikke gjøre som jeg sier, så vil jeg ikke ha dere hernede,» og dermed hengte han dem opp igjen. Han blev nu sittende alene ved bålet, og falt i søvn. Da det blev lyst, kom mannen og ville ha de femti dalerne; «for nu har du vel lært å grøsse?» sa han. «Neimen om jeg det har,» svarte gutten, «Hvem skulle vel lært meg det? De der oppe har ikke hikket opp munnen. De har ikke bedre vett enn at de lar klærne brenne av kroppen på seg.» Da skjønte mannen at de femti dalerne fikk han ikke denne gang; slik en raring hadde han aldri truffet før, tenkte han, og dermed gikk han sin vei.

Så gikk gutten videre, og sa igjen til seg selv: «Bare jeg kunne lære å grøsse! Bare jeg kunne lære å grøsse!» Dette hørte en vognmann som kom gående baketter ham, og så spurte han gutten: «Hva er du for en kar?»

«Det vet jeg ikke,» svarte gutten. Så spurte mannen igjen: «Hvor er du fra?» Men det visste gutten heller ikke. «Hvem er din far da?» spurte vognmannen. Jo, det visste da gutten; men han hadde ikke lov til å si det, sa han. «Hva er det du går og snakker med deg selv da?» spurte vognmannen. «Å, jeg ville så gjerne lære å grøsse,» svarte gutten; «men det er nok ingen som kan lære meg det.»

«Det kan det vel bli råd med,» svarte vognmannen; «bare følg med meg.» Gutten fulgte med ham, og om kvelden kom de til et vertshus; der skulle de bli natta over. Med det samme de kom inn, tok gutten på igjen: «Nei, kunne jeg bare lære å grøsse!» Verten hørte det, gav seg til å le og sa: «Er det ikke annet du ønsker, så tenker jeg du kan få din lyst stillet.»

«Å, bare ti med deg!» sa kona; «det er nok av dem som har satt livet til her før; det var synd, om de vakre øynene aldri mer skulle få se dagens lys.» Men gutten mente, at om det gikk aldri så galt, ville han prøve å lære det likevel; det var jo det han var draget ut i verden for. Og mannen i huset fikk ikke fred, før han fortalte at i nærheten var et fortryllet slott; der kunne gutten nok lære å grøsse, i fall han turte holde vakt der tre netter i rad. Kongen hadde lovet sin datter til den som turte gjøre dette vågestykket; for da var troldommen løst, og denne prinsessa var den fagreste ungmø som sola noen gang hadde skinnet på. I slottet var store rikdommer gjemt; over dem holdt onde ånder vakt; men blev deres velde brutt og skatten fri, kunne den nok gjøre en fattigmann rik for levetida. Mange var gått inn for å prøve, men ingen var kommet levende ut igjen.

Morgenen etter gikk gutten opp til kongen og sa: «I fall jeg får lov, vil jeg gjerne våke i det fortryllede slottet.» Kongen så på ham, likte ham godt, og sa: «Du kan få lov til å ta tre livløse ting med deg inn på slottet.» Gutten svarte: «Så vil jeg be om ild, og en dreiebenk, og en tollekniv.» Kongen lot sørge for at dette var på rede hånd. Da det mørknet, gikk gutten opp på slottet, tente på varmen i et av kamrene, og satte seg på dreiebenken. Kniven hadde han ved sida av seg. «Bare jeg nu kunne komme til å grøsse!» tenkte han; «men det lærer jeg nok ikke her heller.» Ved midnattstid ville han kare opp i ilden, for å få den til å lue sterkere; da skrek det med ett borte i en krok: «Mjau, mjau! Vi fryser så!»

«Er det noe å skrike for da, tåpehoder!» ropte han. «Kom hit og varm dere her!» Og just som han hadde sagt det, kom to store sorte katter farende med et veldig sprang, satte seg på hver side av ham og glodde vilt på ham med sine luende øyne. Da de hadde varmet seg en stund, sa den ene av dem: «Kom gutt, så skal vi spille kort!»

«Gjerne det,» svarte gutten. «Men la meg nu først se labbene dine!» Katten strakte fram klørne. «Det var da noen stygge, lange negler,» sa gutten. «Det er nok best jeg klipper dem noe.» Dermed tok han begge kattene i nakken, slængte dem opp på dreiebenken, og skrudde fast labbene. «Jeg spiller ikke kort med noen som har slike fingre,» sa han, og så slo han dem ihjel begge to og hev dem ut i dammen.

Da dette var vel gjort, og han atter skulle sette seg bort til varmen, så yrte det fram, fra hver en krok, sorte katter og sorte bikker med glødende lenker; flere og flere kom settende, så han hadde sin nød med å berge seg for dem. De sparket ut ilden for ham, spredte den utover, og holdt rent på å slukke den. En stund så han rolig på dette; men da han syntes det blev for galt, grep han til kniven. «Ut med pakket!» ropte han, for inn på dem og hugg og stakk for fote, det beste han orket. En del av dem satte på sprang og blev borte, resten slo han ihjel og hev dem ut i dammen.

Da han var ferdig med det stykket arbeid, karet han ilden sammen igjen, pustet på glørne og varmet seg. Mens han sat slik, blev øyelokkene hans så tunge, og han fikk lyst til å ta seg en lur. Og da han så seg om, fikk han øye på en stor seng borte i det ene hjørnet. Der la han seg ned; men just som han skulle lukke øynene, tok senga til å kjøre av seg selv rundt hele slottet. «Det var rett,» sa han, «dess mer, dess bedre!» Og senga for avsted, som det var seks hester spent for, over dørstokker og trapper, til den med ett gjorde et veldig hopp, vendte bunnen i været, og blev liggende over ham som et helt berg. Han slængte puter og tepper av seg, krabbet ut og sa: «Nu kan de kjøre for meg hvem som vil,» og dermed la han seg ned ved sitt ildsted, og sov til det blev dag. Da kom kongen opp til ham, og da han så gutten ligge på gulvet uten å røre seg, trodde han at skremmslene hadde drept ham. «Det var jammen synd for den vakre gutten,» sa han.

«Å, det er nu ikke så farlig,» sa gutten, for han hadde hørt det og reiste seg overende. Kongen blev både glad og forundret, og spurte hvorledes det var gått ham. «Ikke så verst,» sa han; «den ene natta er til ende, og de to andre går vel også.» Da han kom til vertshuset, gjorde verten store øyne. «Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle se deg levende igjen,» sa han. «Men nu har du vel lært å grøsse.»

«Å nei, var det likt seg!» svarte gutten. «Bare jeg visste noen som kunne lære meg det!»

Om kvelden gikk han atter opp på slottet, satte seg ved ilden, og tok fatt på sin gamle vise: «Bare jeg kunne lære å grøsse!» Da det led mot midnatt, hørte han det tok til å rusle og tusle, stake og brake omkring ham, først så smått, siden sterkere og sterkere. Så blev alt med én gang stille igjen; men så hørte han et felt skrik, og i det samme kom halvdelen av et menneske dettende ned gjennem pipa og blev liggende bent for føttene på ham.

«Heisan!» ropte gutten. «Men her vanker jo halvdelen. Får vi ikke snart mer?» Da bar det løs igjen med brak og bulder; det dured og hylte, og så kom den andre halvdelen deisende ned. «Vent litt!» sa gutten; «la oss legge et par gode kubber på varmen, så blir her mer hyggelig.» Da det var gjort, og han snudde seg om, var begge halvdelene grodd sammen, og en stor stygg mann sat på hans plass.

«Nei, det var nok ikke meningen,» sa gutten; «du tar jo min plass.» Mannen ville skyve ham unna, men gutten skyvde igjen og satte seg på plassen. Nu kom den ene mannen etter den andre dumpende ned gjennem pipa. De hadde med seg ni dødningben og et par dødninghoder, og med dem gav de seg til å slå kiler. Gutten syntes dette så morsomt ut, og spurte: «Får jeg lov til å være med?»

«Ja, har du penger så,» svarte de. Det var det råd med, mente gutten; «men disse kulene er ikke riktig runde,» sa han, og så tok han dødninghodene, satte dem på dreiebenken og dreide dem runde. «Se så!» sa han, «nu triller de bedre, og la oss nu få liv i leken!» Han spilte en stund med dem, og tapte en del av pengene sine; men da klokka slo tolv, blev det borte alt sammen med én gang, og gutten la seg til å sove ved peisen. Om morgenen kom kongen og skulle høre hvorledes det var gått. Å jo, gutten fortalte han hadde hatt det nokså morsomt. «Jeg har slått kiler,» sa han, «og tapt noen skillinger.»

«Men har du ikke grøsset da?» spurte kongen. Nei, det hadde han ikke. «Bare jeg visste noen som kunne lære meg det!»

Tredje kvelden satte han seg på benken igjen, helt motfallen, sukket og sa: «Å nei, bare jeg kunne lære å grøsse!» Ut på natta kom seks store mannfolk bærende på en likkiste. Gutten tenkte det visst måtte være søskenbarnett hans som var død for en uke siden, og så vinket han bort til likkista: «Kom hit, så skal du få sitte hos meg og varme deg.» Mennene satte kista ned, og han gikk bort og løftet av låget. Det lå en mann i den; han la sin hånd på hans ansikt; det var iskaldt. «Vent litt,» sa han; «jeg skal prøve å få varmen i deg.» Han gikk bort til ilden, varmet sin hånd og la den på ansiktet; men den døde vedblev å være like kald. Så tok han ham opp av kista, satte seg bort til ilden, la ham over fanget og gned armene på ham, for at blodet kunne komme i rørelse igjen. Men det hjalp heller ikke. Da kom han til å tenke på at når to ligger i seng sammen, så varmer den ene den andre. Han bar da liket bort i senga, bredte godt over det, og la seg selv ved sida. Om en stund kjente han at dødmannen tok til å røre på seg; for nu hadde han fått varmen i seg. «Har jeg ikke nu vært snill med deg,» sa gutten, «siden jeg har varmet deg så godt?» Da reiste den døde seg og ropte: «Nu kveler jeg deg!»

«Er dette takka?» sa gutten. «Da er det nok best du kommer ned i kista igjen.» Så bar han ham tilbake og satte låget på. Straks etter kom de seks menn og bar kista bort. «Nei, bare jeg kunne lære å grøsse!» sa gutten. «Men det lærer jeg nok aldri.»

Så kom det inn en mann som var større enn alle de andre og så rent felslig ut; han var gammel og hadde et langt hvitt skjegg. «Kom hit, du skrælling!» ropte han. «Nu skal du nok lære å grøsse; for nu skal du dø!»

«Ikke så brått!» sa gutten. «Skal jeg dø, sier du? Det tenker jeg vi skal bli to om.»

«Hå, hå!» skrek trollgubben; «slik en pilt skal vi nok få bukt med.»

«Ta det bare med ro,» svarte gutten, «og vær endelig ikke for kåt på det! Jeg tenker nok jeg er like så sterk som du og vel så det.»

«Det skal vi snart se,» ropte gamlinga. «Er du sterkere enn jeg, så skal du slippe vel fra det. Følg med! La oss prøve!»

Så førte han ham gjennem mørke ganger til en smidje; der tok han en øks og slo en av amboltene ned i jorda med ett slag. «Ikke verre!» sa gutten, tok øksa og gikk til den andre ambolten. Gamlinga stilte seg ved sida, for å se godt etter, og det hvite skjegget hans hang langt ned. Gutten kløvde ambolten med ett hugg; men gubben hadde hukket seg dypt ned, og skjegget hans blev sittende fast i sprekken. «Nu har jeg deg!» sa gutten, «og nu tenker jeg det er deg som er dødsens.» Dermed trev han en jernstang og dundret løs på trollgubben, alt det han orket. Gamlinga hylte og bad ham holde opp, så skulle han gi ham store rikdommer. Da slapp gutten ham løs, og nu førte gubben ham til en kjeller i slottet og viste ham tre kister fulle av gull. Den ene skulle de fattige ha, og kongen den andre; «men den tredje er din,» sa han til gutten. I det samme slo klokka tolv, utysket blev borte, og gutten stod i mørke. «Jeg finner vel ut likevel,» sa han, famlet seg fram, og fant omsider vei tilbake til kammeret. Der la han seg til å sove ved grua. Om morgenen kom kongen og sa: «Nå, vet du nu hva det er å grøsse?»

«Nei,» svarte gutten, og så fortalte han at hans døde søskenbarn hadde vært der, og siden en gammel gråskjegg, som hadde vist ham en mengde gull. «Men ingen av dem har lært meg å grøsse,» la han til. Da sa kongen: «Nu har du løst troldommen, som lå over slottet, og du skal få prinsessa.»

«Mange takk, det er godt og vel,» svarte gutten; «men det er da harmelig, at jeg ikke kan lære å grøsse.»

Gullet blev hentet fram, og bryllupet blev holdt, og den unge kongen var meget glad i sin dronning; men så godt han syntes han hadde det, så sukket han likevel jevnt og stadig på sin gamle måte: «Bare jeg kunne lære å grøsse!» Dette blev dronninga tilslutt kjed av, og kammerpiken sa da: «Jeg vet råd; han skal snart få lære å grøsse.» De fulgte da ned til bekken, som rant gjennom hagen, og fanget et spann fullt av små stikinger og annen fiskeyngel. Om natta, mens den unge kongen sov, tok dronninga dyna av ham og tømte spandet med all småfisken ut over ham, så fiskene hoppet og spreltet omkring beina på ham. Da bråvåknet han og ropte: «Uff, det grøsser i meg! Kjære kone, det grøsser i meg!»

Så hadde han da endelig lært å grøsse.