Ulv kongesøn

Det var engang en konge som hadde en eneste datter. Hun var så vakker at hennes like ikke fantes i hele landet. Mange prinser og fornemme herrer kom for å fri til henne, men ingen av dem kunne hun like. Da ble kongen vred og sa til datteren: «Du må gifte deg, enten du vil eller ei. Og for at du skal lære å være mindre kresen, skal du ha til mann den som kan si hva slags dyr dette skinnet er av.» Og så hengte han opp et stort skinn på låvedøra.

Det var egentlig et luseskinn, for kongen hadde en gang funnet en stor lus og latt den leve i en tønne, der den vokste seg så stor som en okse. Da dyret døde, lot kongen fla det og hengte skinnet opp. Nå kunngjorde han at hun skulle ha til mann ham som kunne si hva dyr det skinnet var av, som var slått opp på låvedøra. Men det var det ingen av frierne som visste. Både prinser og hertuger og riddersmenn kom fra mange kanter av verden; men ingen kunne gjette gåten. Så kom en dag en ulv løpende; han stanset ved skinnet og snuste på det. Kongen var til stede; han syntes ulven hadde så spottsk mine, og så sa han: «Vet du hva det er for slags dyr?» — «En konge holder ved ord?» sa ulven. «Det jeg har lovet, det holder jeg, enten det er godt eller vondt,» svarte kongen. «Det samme gjør jeg,» sa ulven, «og siden dette er et luseskinn, så hører datteren din meg til. I dag åtte dager kommer jeg og henter henne, og får jeg henne ikke med det gode, så ødelægger jeg deg og hele ditt rike.»

Den som nå ikke ble glad, det var kongen, og dronningen ble ikke gladere hun heller, da hun fikk høre at hennes eneste datter skulle gis bort til en ulv. Men datteren trøstet dem, så godt hun kunne: «Dette er min skjebne,» sa hun; «kongen må holde sitt ord; ellers holder nok ulven sitt.»

Åttende dagen etter kom ulven for å hente henne. Kongen ville la spenne for, så datteren kunne kjøre, der det nå bar avsted; men ulven sa det gjordes ikke nødig; ble hun trøtt, skulle hun nok få ri. Så sa hun farvel til sine foreldre og fulgte med ulven. Da de hadde gått et stykke, sa han til henne: «Sett deg opp på ryggen min!» Det gjorde hun, og så løp han med henne langt, langt inn i skogen, hun visste ikke hvor det bar avsted, til han løp inn med henne på et stort, gildt slott. Der satte han henne ned, og sa til henne: «Her er vårt hjem, alt her er mitt, og alt mitt er ditt. Men én ting må du love meg: du må aldri tenne lys her på slottet, for da hender det en stor ulykke.» Så viste han henne om alle steder, både ute og inne, og vakkert og hyggelig var det, hvor hun kom. Et bord stod dekket med mat og drikke, og en seng stod ferdig, med de bløteste bolster og det hviteste lintøy. Men det var ingen andre på slottet, såvidt hun kunne se, enn ulven og hun selv.

Slik levde hun et helt år. Hver morgen løp ulven ut i skogen, og hver kveld kom han hjem. Hun så ham bare som en ulv; men hun visste at om natten var han i menneskeskikkelse, og hun trodde for visst at det var en fortrollet prins hun var gift med. Innen året var omme, hadde hun født en liten sønn; men ham tok ulven og løp bort med, straks etter at han var født.

Da hun hadde vært to år hjemmefra, spurte ulven henne en morgen om hun ikke hadde lyst til å se til sine foreldre. Det skulle hun få lov til; han skulle da selv føre henne dit, og hun kunne bli hos foreldrene i tre dager, så skulle han selv hente henne igjen. Men hun måtte ingenting ta med seg hjemmefra. Hun ble meget glad over dette tilbudet og takket ham for det. Så lot han henne sette seg opp på ryggen hans, og han løp med henne like til hennes fars slott. Der ble det stor glede over henne; for de hadde trodd hun var død og borte. Hun fortalte alt, som det var: at hun hadde et gildt slott å bo i og fullt opp av alt, og hennes mann ulven var så kjærlig og god mot henne, og han var bare ulv om dagen, men menneske om natten. Hun hadde aldri sett hvordan han så ut; for hun måtte ikke tenne lys på slottet.

Da det led mot kvelden den tredje dag, ville hennes mor holde henne tilbake; men hun ville ikke bli hos foreldrene lenger; hun ville hjem med ulven. Da sa moren: «Men du skulle da vite hva det er for en du er gift med. Ta med denne lille kniven, og sett den i sengekanten. Når han går til sengs, kommer han til å rispe seg på den, og setter han da i et skrik, så er det et troll, men klager han seg bare ved det, så er det et riktig menneske.» Denne prøven lot hun seg overtale til å gjøre, og hun tok kniven med seg. Til den fastsatte tid møtte ulven frem utenfor kongsgården, tok henne på ryggen og løp med henne til deres eget slott.

Dagen etter satte prinsessen den lille kniven i kanten av sengen, slik at odden stod et lite stykke opp over bolsteret; og da han gikk til sengs om kvelden, så kom han til å stikke seg på den. Da klaget han seg og sa: «Nå kan jeg ikke stole på deg lenger! Du har tatt etter din mors råd og hatt denne kniven med deg hit.» Prinsessen var glad over at hun fikk vite det var et riktig menneske og ikke noe troll hun var gift med; men hun skammet seg, fordi hun hadde gjort imot hans bud, enda han hadde vært så god imot henne og frivillig ført henne hjem til hennes foreldre. Hun bad ham da om forlatelse, sa hvorfor hun hadde gjort det, og lovet at hun heretter skulle være tro og lydig mot ham.

Morgenen etter, da ulven løp ut i skogen, haltet han på det høyre bakbenet, og det ble han ved med siden. Det var følgen av knivstikket. Da angret prinsessen enda mer det hun hadde gjort. Og for hver dag som gikk, ble hun mer og mer glad i ulven, som hun nå visste var et ulykkelig forhekset menneske, og som alltid var så god og kjærlig mot henne. Noen tid etter fødte hun en liten datter; men heller ikke dette barnet fikk hun lov til å ha hos seg; ulven løp bort med det samme dag.

Da så igjen noen tid var gått, og det var fire år siden hun ble ulvens brud, så spurte han henne igjen om hun ikke hadde lyst til å se sine foreldre. Jo, det hadde hun saktens, og så lot han henne sette seg opp på ryggen hans og løp avsted med henne. Da merket hun at han haltet hele veien, og det gjorde henne så vondt. Men det gikk likevel hastig nok, og de var snart fremme. Da de skulle skilles utenfor slottet, sa ulven til henne: «Bli nå her i tre dager, men ikke lenger, og ta ikke etter din mors råd, og ikke heller må du ha noe med deg hjemmefra.» Nei, det skulle hun da ikke, og hun kysset ulven, før de skiltes; for nå var hun blitt så glad i ham.

Både kongen og dronningen gledet seg over å se henne igjen. Men før én dag var gått, lengtet hun alt tilbake til ulven, så inderlig holdt hun nå av ham. Tredje dagen kom de til å tale om de underlige vilkårene hun levde under. «Du kan tro,» sa dronningen, «det kommer nok snart en god endring, så han blir helt til menneske igjen. Men var jeg i ditt sted, så ville jeg da vite hvordan han så ut om natten, når han er menneske.» Og så ga hun datteren et hendig lite fyrtøy og et lite lys, og sa hun kunne da gjerne se på ham engang, mens han sov, og uten at han visste av det. Prinsessen ville først ikke ta imot noe, for det hadde han forbudt henne, sa hun. Men hun hadde da ingen skade av å ha det, mente dronningen, og så stakk prinsessen fyrtøyet og lyset i lomma.

Tredje dags kveld var hun ute på møtestedet og ventet på ulven. Da han kom, til fastsatt tid, så kysset hun ham og kalte ham sin aller kjæreste venn. Så satte hun seg opp på ryggen hans, og han løp avsted med henne. På veien sa ulven til henne: «Du har vel ikke tatt etter din mors råd likesom sist? Har du tatt noe med deg, så er det ennå tid til å kaste det fra deg.» Men hun ville ikke være ved at hun hadde vært ulydig mot ham, og sa at hun ingenting hadde tatt med seg.

Så kom de hjem til sitt eget slott, og det gikk noen tid. Hun skammet seg over det hun hadde gjort, og lovet seg selv at hun ikke ville bruke fyrtøyet og lyset, men la dem ligge rolig i sitt gjemme. Men så våknet hun en natt ved at han lå og ga seg i søvne, enten det nå var fordi han var plaget av drømmer, eller fordi han var syk. Hun ble helt engstelig, og så kom hun på at hun kunne da tenne lys et øyeblikk, for å se hva som var på ferde. Hun steg sakte ut av sengen, fikk fatt i fyrtøyet og tente lyset, og da så hun den vakreste prins som jorden noen gang hadde båret. Han lå nå helt rolig og smilte i drømme. Da kunne hun ikke styre seg, men tok ham om halsen og kysset ham; hun glemte rent å slukke lyset først. Da slo han øynene opp og sa: «Aller kjæreste venn! hvorfor gjorde du dette? Nå kan vi ikke bli sammen lenger; jeg må langt bort herfra. Jeg er en kongesønn, som er forgjort av en heks, fordi jeg ikke ville gifte meg med datteren hennes. Men når en ren jomfru ville elske meg, som jeg var, og være tro mot meg i syv år, uten å se meg i min sanne skikkelse, så kunne jeg fris ut av ulvehammen og bli helt til menneske igjen.»

Så sprang han ut av sengen i ulveham, haltet ut av døra, og løp ut i ville skogen. Prinsessen løp etter, alt det hun kunne, og fulgte sporene etter ham hele dagen. Ut på kvelden kom hun til et slott; der viste sporene inn. Hun banket på, og slottsfrua tok imot henne og bød henne komme inn. Hun spurte om det ikke var kommet en ulv dit. Da svarte slottsfrua: «Min bror, Ulv kongesøn den halte, har vært her, men han er borte igjen. Han sover nå i skogen; men du skal bli her i natt.» Tidlig om morgenen, da hun ville gå igjen, kom en vakker liten gutt bort og kysset henne, og hun skjønte straks at det var hennes egen sønn. Hun kysset sin lille sønn mange ganger, men lot seg ikke oppholde; hun sprang fra ham, for å lete opp sporene etter ulven, og hun fant dem også. Dem fulgte hun hele dagen, til ut på kvelden; da kom hun til et annet slott, hvor sporene viste inn. Da hun gikk inn der, møtte hun frua på slottet, som også var en søster til Ulv kongesøn den halte; der ble hun den natten. Om morgenen tidlig, da hun ville avsted, møtte hun en amme med et lite årsgammelt pikebarn på armen, og prinsessen skjønte godt at barnet var hennes egen datter. Hun tok det i favn og kysset det. Men så skyndte hun seg bort, og løp hele dagen etter ulvesporet, som hun ennå kunne følge.

Mødig og trøtt kom hun ut på kvellen til foten av et høyt glassberg. Og da hun så oppover det, fikk hun se ulven høyt oppe; den kløv og strevde, for å komme opp på det. Og snart etter hadde den nådd toppen. Et øyeblikk så hun ham stå der i sin menneskeskikkelse og vinke til henne. Men i det samme ble han borte på den andre siden av fjellet. Hun prøvde straks å følge etter ham oppover glasberget. Men det var umulig; for det var bratt og speilglatt, bare med noen fine riper, likesom årer, og de var skarpe som rakekniver, så hun skar seg til blods, men kunne likevel ikke få fotfeste. Så satte hun seg ned under berget og gråt, og der ble hun sittende hele den natten. Om morgenen ville hun atter finne et sted hvor hun kunne komme oppover berget; men det var like umulig, hvor hun prøvde. Hun skar seg bare til blods, uten å komme noen vei. Hun så blodige spor etter ulven hele veien opp over berget; men han hadde kunnet holde seg fast med sine skarpe klør. Så satte hun seg atter ned og gråt bitre tårer. Da kom en gammel mann gående, og han spurte hva hun gråt for. Og da hun hadde sagt ham det var fordi hun ville og måtte over glasberget, men ikke var i stand til det, så sa han at hun skulle gå til næste smie og få smidd et par jernsko til seg, med brodder under. Og han ga henne en krukke med salve, som hun skulle ha å lege føttene med, når hun var kommet over. Hun gikk da til smia og fikk laget jernsko til seg, og så kløv hun oppover berget. Det gikk langsomt, og et sårt strev hadde hun; og lenge før hun nådde toppen, var føttene hennes hudløse og fulle av sår. Men hun holdt pinen ut, og kom opp på toppen og ned igjen på den andre siden. Der kastet hun seg ned på jorden og tok jernskoene av seg, og da hun fikk smurt føttene med salven, ble de straks leget.

Det landet hun nå var kommet til, på den andre siden av fjellet, så helt annerledes ut enn noe hun før hadde sett. Det var fullt av vakre trær og busker og blomster, som hun aldri hadde sett maken til. Og bent imot henne lå et slott så stort og herlig, så hun aldri hadde sett noe som lignet det; det så ut som det var bygget av det rene gull. Også her fant hun sporene etter ulven, og de var blodige, hele veien bortover, like til slottet. Der ble de borte, og det var ingen ulvespor å se som førte fra slottet. Så tenkte prinsessen at her måtte han visst være; men hun tenkte også, at her bodde saktens den heksa som hadde forgjort ham, og som han nå måtte tilbake til for hennes utroskaps skyld. Derfor spurte hun ikke etter Ulv kongesøn den halte; men hun gikk inn i kjøkkenet, og spurte om en fattig pike kunne få tjeneste der. Jo, det kunne hun nok; de trengte nå mye hjelp, for datteren i huset skulle ha bryllup. Hun kunne få plass som vaskepike.

Samme dag satte heksa henne i arbeid; for det var heksa som bodde her, hun som hadde forgjort Ulv kongesøn. Hun sendte prinsessen ned til bekken med et stykke hvitt vadmel; det skulle hun vaske og banke, til det ble sort. Ellers skulle hun straks jages av tjenesten og helt ut på landet. Hun vasket og banket og skylte; men vadmelet ble hvitere og hvitere i stedet for å bli sort. Da visste hun ingen råd: hun satte seg ned og gråt bitre tårer. Da kom den samme gamle mannen som hadde hjulpet henne over glasberget; han spurte hva hun gråt for, og da han fikk vite det, sa han: «Vil du kalle meg din aller kjæreste venn, så skal jeg hjelpe deg.» — «Nei,» sa hun, «jeg hadde engang en aller kjæreste venn, men ham ser jeg aldri mer.» — «Jeg får vel hjelpe deg likevel,» sa gamlingen, og så slo han til vadmelet med kjeppe si, og i det samme ble det sort som kull. Da prinsessen kom hjem til heksa med det sorte vadmelet, så sa hun: «Den slo deg ikke på øret, som lærte deg det. Kunne du gjøre hvitt til sort i dag, så kan du vel også gjøre sort til hvitt i morgen. Da skal du vaske det sorte vadmelet, til det blir hvitt som snø, eller også skal du jages av tjenesten og ut av landet.» Dagen etter gikk prinsessen til bekken igjen; hun vasket og banket og skylte; men vadmelet ble ved å være like sort. Da satte hun seg atter til å gråte, og så kom den gamle mannen igjen og sa, likesom i går, at ville hun kalle ham sin aller kjæreste venn, så skulle han hjelpe henne. Men hun sa nei; hun hadde hatt en aller kjæreste venn, og ham så hun aldri mer. «Jeg får vel hjelpe deg likevel,» sa gamlingen; så rørte han ved vadmelet med kjeppe, og straks ble det hvitt som snø. Da heksa fikk vadmelet igjen, så hvitt som hun kunne ønske det, sa hun: «Du er en dyktig pike, og kan du gjøre så mye, så kan du saktens gjøre mer. Nå skal du gå til Hekkenfeld, til min søster, og hente brudepynt til min datter som skal ha bryllup.»

Neste morgen ga prinsessen seg avsted; men da hun kom et stykke fra slottet, var det så mange veier, og hun visste ikke hvilken hun skulle velge for å komme til Hekkenfeld. Så satte hun seg ned på grøftekanten og gråt. Da kom det en ung vakker mann gående; han talte vennlig til henne og spurte: «Hva er det du gråter for?» — «Jeg skal til Hekkenfeld etter brudepynt; men jeg kjenner verken vei eller sti.» — «Ja, vil du kalle meg din aller kjæreste venn,» svarte den unge mannen, «så skal jeg hjelpe deg.» — «Nei,» sa hun, «jeg hadde en gang en aller kjæreste venn, men ham ser jeg aldri mer.» — «Jeg får vel hjelpe deg likevel,» sa den unge mannen; «men skal den reisen gå godt, da får du mye å passe. Her har du et lite garnnøste; det må du kaste foran deg på veien, og følge etter der som det rener, og du må vinde det opp så fort som det rener ut. Så kommer du til en grind, som står og smelder opp og i hele tiden. Her har du en klemme, som du skal sette på grinda, så blir den stående fast. Så kommer du til en stor gåseflokk, og det er noen farlige gjess, så store og sterke og sinte som de er. Men her har du en pose med korn; det skal du strø ut til dem, så lar de deg være i fred. Et stykke lenger fremme kommer du til en bakerovn; der står to karer og graver i glørne med bare nevene. Dem skal du gi disse ildtengene. Så kommer du til et ildhus; der står to jenter og rører i en kokende kjel med bare armene. Dem skal du gi disse to slevene. Så kommer du til en stor jernport, som står og knirker og skriker på sine rustne hengsler, og utenfor den står to store ville hunder. Dem går du fri for, når du gir dem disse to brødene, og porten skal du smøre med fettet i denne krukka. Når du så kommer inn på Hekkenfeld og ber heksa der om brudepynt til søsteren hennes, så må du ikke smake på noe av det hun gir deg. Men du skal gå bent tilbake, uten å se deg om.»

Så fikk da prinsessen samlet sammen alt det hun skulle ha med seg: garnnøstet og klemma og kornposen og ildtengene og slevene og brødene og fettkrukka. Nøstet slapp hun ned på veien med det samme, og det rente hastig foran henne, mens hun gikk etter og vant opp tråden. Da hun kom til grinda som stod og smeldte, satte hun klemma på den, så den stod fast. De store gjessene som kom farende imot henne, dem foret hun med kornet. Og karene ved bakerovnen dem ga hun ildtengene. Og jentene ved bryggerkjelen dem ga hun slevene. Og hundene ved porten dem ga hun brødene. Og porthengslerene dem smurte hun med fettet, så de holdt opp å skrike. Så kom hun da inn på Hekkenfeld. Der satt heksa på en høy stol og grente fælt til henne. Prinsessen hilste henne fra hennes søster og bad om brudepynten til datterens bryllup. Heksa stod opp, og sa at den skulle hun straks hente. Imellom skulle pika ha noe å leve av, og så ga hun henne en kalvefot å gnage på. Men da heksa var vel ute av døra, kastet prinsessen kalvefoten inn under benken. Det første heksa sa, da hun kom inn igjen, det var: «Kalvefot! hvor er du?» — «Under benken!» svarte den. Heksa tok den frem, og sa til prinsessen at hun skulle la være å vrake hennes gode mat. Nå skulle hun ut igjen for å pakke inn brudepynten. Imellom tok prinsessen kalvefoten og stakk den i barmen. Straks etter kom heksa inn igjen. «Kalvefot! hvor er du?» sa hun. «I barmen,» svarte den. «Ja, er du i barmen, kommer du snart i tarmen,» sa heksa, og så ga hun prinsessen en liten eske; den måtte hun passe godt på, sa hun, og ikke våge seg til å lukke den opp på veien.

Så skyndte prinsessen seg tilbake; men da hun kom til jernporten, ropte heksa etter henne: «Port, pin henne!» Men porten svarte: «Nei, det gjør jeg ikke; nå har jeg skreket og knirket så lenge, og aldri har noen smurt meg før hun.» Så ropte heksa igjen: «Hunder! bit henne og slit henne!» Men de sa: «Nei, det gjør vi ikke; nå har vi stått her og gøytt så lenge, og aldri har noen foret oss før hun.» Så var hun kommet til ildhuset. Da skrek heksa igjen: «Skold henne, jenter!» Men de sa: «Nei men om vi gjør; nå har vi stått og skoldet oss selv så lenge, til hun ga oss slever.» Så kom prinsessen til bakerovnen, og da skrek heksa etter henne: «Bak henne, brenn henne!» — «Nei,» sa karene, «nå har vi stått her så lenge og brent oss selv, til hun ga oss ildtenger.» Så kom hun til gjessene. «Tred henne i hjel! tred henne i hjel!» skrek heksa. «Nei, det gjør vi ikke, nei, det gjør vi ikke,» sa gjessene, og gikk og pilket opp kornene. Så kom hun til grinda. Da hørte hun heksa hvine etter seg: «Slå henne, knus henne!» Men grinda svarte: «Nei, henne vil jeg ikke slå, for hun har gitt meg klemme, som jeg har lengtet så etter i mange hundre år.»

Nå var prinsessen sluppet godt fra alle disse ulykkene, og ikke hadde hun sett seg om på veien heller, men bare skyndt seg avsted. Derfor var hun blitt rent andpusten, og så satte hun seg ned for å hvile. Den lille eska hadde hun i hånden. Heksa hadde jo nok sagt at hun ikke måtte kikke i den; men her var hennes makt ute, mente prinsessen; hun var meget nysgjerrig etter å se brudepynten. Så lettet hun varlig på lokket og skulle kikke i eska. Vips! — der fløy en liten fugl ut av eska, og borte var den. Da ble prinsessen rent ulykkelig og gråt bitre tårer. Hun turde ikke komme hjem uten brudepynten, og ikke heller turde hun gå andre gangen til Hekkenfeld. Nå var hun rent fortvilet.

Da stod med ett den unge vakre mannen der, han som hadde gitt henne alle de gode rådene og redskapene. Han spurte hva som nå var i veien, og så klaget hun sin nød for ham. «Ja, vil du kalle meg din aller kjæreste venn,» sa han, «så skal jeg hjelpe deg denne gangen også.» Hun så på ham: vakker var han, og snill var han, og han lignet ikke så lite Ulv kongesøn den halte; men ham var det like vel ikke. «Nei,» svarte hun, «jeg hadde engang en aller kjæreste venn; men ham ser jeg aldri mer.» Da lot han først som om han ville gå sin vei; men så sa han: «Jeg får vel hjelpe deg allikevel.» Og han spurte: «Hva ga heksa deg til mat?» — «En kalvefot,» svarte hun; «her er den.» Dermed drog hun den frem av barmen. Han tok da og rørte ved kalvefoten med kjeppe si og sa til den: «Løp tilbake til Hekkenfeld og hent brudepynten og kom straks tilbake med den igjen!» Så rente kalvefoten bortetter veien, så støvet fløy om den, og en liten stund etter var den tilbake med brudepynten, som nå ble lagt godt og vel ned i eska, og prinsessen skyndte seg med den til heksens gård. «Det var godt gjort,» sa heksa. «I morgen skal vi holde bryllup; du skal få se hele stassen og bære lys for brudeparet.»

Dagen etter skulle bryllupet stå. Heksens datter var bruden, og brudgommen det var ingen annen enn Ulv kongesøn, som heksa før hadde forgjort, og som hun atter hadde fått i sin vold. Han var nå i sin vakre menneskeskikkelse, kledd som en prins. Hans egen prinsesse kjente ham godt, der hun stod ved døra til bryllupssalen, med et lys i hver hånd. Men hun kunne ikke røre hånd eller fot; for heksa hadde lagt trolldom over henne. Lysene brente lenger og lenger ned; hun kjente heten i hendene, men kunne ikke røre seg. Da bryllupsgjestene reiste seg fra bordet, skulle det unge paret føres til brudekammeret. Heksa gikk først gjennom døra, der prinsessen stod. «Jeg brenner hendene mine,» klaget prinsessen. «Brenn bare, lys! og lysestaken med!» sa heksa og ville gå videre. Så kom brudeparet; da ropte prinsessen: «Hjelp meg nå, min aller kjæreste venn!» Da sprang brudgommen bort til henne, tok begge lysestubbene fra henne, og rakte den ene til heksa og den andre til bruden. Så ble de to stående som støtter på hver sin side av døra. Og lysene brente ned, og heksa og hennes datter brente opp, og hele slottet brente til aske.

Men Ulv kongesøn og hans rette brud var alt langt borte. Der som glasberget var før, fant de nå en grønn eng; og de kom til hans søster og hentet barna sine, og til prinsessens far og mor, og der ble de en stund. Så reiste de tilbake til sitt eget land, det som heksa så lenge hadde forgjort, og der levde de siden lykkelig og vel alle sine dager.