De tre feltskjærerne

Tre feltskjærere reiste omkring i verden. De hadde stått ut sin læretid og kom til et vertshus hvor de ville overnatte. Verten spurte dem hvor de var fra, og hvor de ville hen.

«De drog om i verden på sin kunst,» sa de.

«Jasså,» sa verten, «så vis meg da en gang hva dere kan for noe.»

Den første sa at han ville skjære sin hånd av og i morgen tidlig sette den på igjen, og den skulle bli like så god som før. Den andre sa han ville rive sitt hjerte ut og i morgen tidlig atter sette det inn igjen. Den tredje sa han ville stikke sine øyne ut og i morgen atter sette dem inn igjen.

De hadde en salve, og det som de strøk den på, det grodde sammen, og flasken hvori den var, bar de bestandig på seg. De skar da hånd, hjerte og øyne ut, slik som de hadde sagt, la alt sammen på en tallerken og ga verten det. Verten ga det til en pike som skulle sette det i et skap og gjemme det vel. Men piken hadde en hemmelig kjæreste som var soldat.

Da nå verten, de tre feltskjærerne og alle folk i huset sov, kom soldaten og ville ha noe å spise. Da lukket piken skapet opp og tok noe ut til ham, men i skumringen glemte hun å lukke skapdøren, satte seg hen til bordet og talte med soldaten. Mens han nå satt der nok så glad og fornøyd og minst tenkte på noen ulykke, listet katten seg inn, fant skapet åpent og tok hjertet, hånden og øynene til feltskjærerne og løp sin vei med dem.

Da nå soldaten hadde spist og piken ville sette fatene bort og lukke skapet, så hun at tallerkenen som verten hadde gitt henne å gjemme, var tom.

Da sa hun forskrekket til soldaten: «Å, hva skal jeg stakkars pike gjøre? Hånden er vekk, hjertet er vekk og øynene er også borte. Hvordan skal det gå meg i morgen tidlig?»

Da sa soldaten: «Vær rolig, jeg skal nok hjelpe deg ut av det. Gi meg bare en skarp kniv. Der henger en tyv i galgen, ham skal jeg skjære hånden av. Hvilken hånd var det?»

«Det var den høyre.»

Da ga piken ham en skarp kniv, og han gikk hen og skar den høyre hånden av synderen og brakte henne den. Så tok han katten og stakk øynene ut på den, nå manglet bare hjertet.

«Har dere ikke slaktet, og er det ikke svinekjøtt i kjelleren?»

«Jo,» sa piken.

«Det er godt,» sa soldaten, gikk ned i kjelleren og tok et svinehjerte og ga piken. Hun la alt sammen igjen på tallerkenen, satte den i skapet og gikk rolig til sengs da soldaten var gått.

Da feltskjærerne kom opp om morgenen, sa de til piken at hun skulle bringe dem tallerkenen med hånden, hjertet og øynene. Hun hentet den i skapet, og den første satte tyvehånden på, bestrøk den med sin salve og straks var den vokst fast. Den andre satte katteøynene inn og den tredje svinehjertet.

Verten sto og så på, han beundret deres kunst og sa at han aldri hadde sett maken, og han lovet at han skulle rose og berømme dem for alle mennesker. Så betalte de sin fortæring og drog videre.

Mens de nå vandret videre, ble den med svinehjertet ikke hos dem, men løp hen og rotet hvor det var en pyt eller pøl, likesom grisene. De andre ville holde ham tilbake, men det hjalp ikke, han rev seg løs og løp dit hvor det var mest søle.

Den andre bar seg også underlig ad. Han gned sine øyne og sa til de andre: «Hva er det for noe, kamerater? Det er ikke mine øyne, jeg ser jo ikke riktig. Hold meg så jeg ikke faller.»

De gikk nå møysommelig videre inntil de om kvelden kom til et annet herberge. De gikk sammen inn i gjestestuen hvor det i kroken satt en rik mann ved bordet og talte penger. Feltskjæreren med tyvehånden lusket omkring ham og strakte et par ganger hånden ut, og da mannen vendte seg om, grep han i pengehopen og tok en håndfull penger.

En av de andre så det og sa: «Hva gjør du kamerat? Skammer du deg ikke for å stjele?»

«Å,» sa han, «jeg kan ikke gjøre for det, det trekker meg i hånden, jeg må gripe til, enten jeg vil eller ikke.»

Så la de seg til å sove, og der hvor de lå, var det så mørkt at de ikke kunne se en hånd for seg. På en gang våknet feltskjæreren med katteøynene, vekket de andre og sa: «Se en gang omkring brødre, ser dere ikke de hvite musene som løper omkring her?»

De to reiste seg opp, men kunne ingenting se.

Da sa han: «Det er ikke riktig fatt med oss, vi har ikke fått tilbake det som er vårt, vi må ha tak på verten, han har bedradd oss.»

Neste morgen bega de seg på veien og sa til verten at de hadde ikke fått sitt riktig tilbake, den ene hadde fått en tyvehånd, den andre katteøyne og den tredje svinehjerte. Verten sa at det måtte være pikens skyld og ville rope på henne, men da hun hadde sett de tre komme, var hun løpet sin vei gjennom bakporten og kom ikke tilbake.

Da sa de tre at han skulle gi dem mange penger ellers ville de brenne huset av. Han ga da alt det han hadde og kunne skaffe til veie, og de drog avsted med det. Der var nok for alle deres levedager, men de hadde allikevel heller villet ha sine egne varer tilbake.