Den unge kjempen

En bondemann hadde en sønn som bare var en tomme lang, og han ble heller ikke større; for i mange år vokste han ikke så mye som et hårstrå. En gang ville bonden gå i marken og pløye, da sa den lille: «Far, jeg vil være med ut.» «Nei,» sa faren, «det er best du blir hjemme, der ute duger du ikke til noe, og jeg kunne dessuten miste deg.» Da begynte tommeliten å gråte, og for å få ro måtte faren ta ham med. Han puttet ham da i lommen, og da han var kommet ut på marken, satte han ham i et furutre. Mens han satt der, kom det ned fra berget en stor kjempe. «Ser du den store bussmannen der,» sa faren og ville skremme den lille for at han skulle være rolig, «han kommer og tar deg.» Kjempen hadde lange ben, og da han hadde gjort noen få skritt, var han ved furua, tok tommeliten opp og gikk av sted med ham. Faren stod der nå og kunne av skrekk ikke si et eneste ord, han trodde han hadde mistet sitt barn, og at han aldri skulle få se det mer.

Kjempen tok ham med seg, og han lot ham patte ved sitt bryst, og tommeliten vokste og ble stor og sterk som en kjempe, og da to år var gått, tok den gamle ham med i skogen for å prøve ham, og sa: «Søk deg nå ut en pisk.» Da var gutten allerede så sterk at han rev et ungt tre opp med rot. Men kjempen tenkte: det må bli bedre, og han tok ham atter med seg og lot ham enda patte i to år, og da han så førte ham til skogen, rev han opp et meget stort tre; men det var ikke nok for den gamle kjempen, og han lot ham patte i to år til; deretter gikk han med ham til skogen og sa: «Ta deg nå en ordentlig pisk.» Da rev gutten det tykkeste eketret opp av jorden så det knaknet, og det var bare en lek for ham. Da den gamle kjempen så det, sa han: «Nå er det godt, nå er du utlært,» og han førte ham tilbake til den åkeren hvor han hadde tatt ham.

Faren gikk igjen og pløyde, da den unge kjempen kom og sa: «Kan du se, far, hvor jeg er kommet meg, jeg er din sønn;» da ble bonden redd og sa: «Nei, du er ikke min sønn, gå din vei.» «Jo visst er jeg din sønn, la meg en gang pløye, jeg kan gjøre det like så godt som du.» «Nei, du er ikke min sønn, og du kan heller ikke pløye, gå bare din vei,» men da han var redd for den store mannen, slapp han plogen og gikk bort og satte seg et stykke derfra; da tok gutten styret og ville pløye, og han trykket bare litt på det med hånden, men trykket var så sterkt at plogen gikk dypt ned i jorden. Dette kunne bonden ikke tåle å se på, og han ropte til ham: «Hvis du vil pløye, må du ikke trykke så hardt, for det blir slett arbeid.» Men gutten spente hestene fra og spente seg selv for plogen og sa: «Gå bare hjem far, og si til mor at hun skal koke et dyktig fat mat, i mellomtiden skal jeg pløye åkeren.» Da gikk bonden hjem og bestilte et dyktig fat mat hos sin kone, og hun kokte det også, men gutten pløyde en stor åker ganske alene og deretter spente han seg også for harven og harvet hele stykket. Da han var ferdig, gikk han i skogen og rev opp to eketrær, la dem på nakken og på hver ende la han en hest og en harv, og bar det altsammen hjem som en bunt strå.

Da han kom hjem til gården, kjente moren ham ikke og spurte: «Hvem er den forferdelig store mannen?» Bonden sa: «Det er vår sønn.» Hun sa: «Nei, vår sønn er det slett ikke, så stor en sønn har vi aldri hatt, vår var bitte liten, gå bare din vei, vi vil ikke vite av deg.» Men gutten tidde stille og gikk med hestene inn i stalden, ga dem høy og havre og brakte alt i orden, og da han var ferdig gikk han inn i stuen, satte seg på benken og sa: «Mor, nå hadde jeg lyst til å få noe mat, er den snart ferdig?» Da svarte hun ja, for hun turte ikke si ham imot, og bar inn to store, store fulle fat som hun og hennes mann kunne ha nok av i åtte dager. Men han spiste alt opp alene og spurte etter mer. «Nei,» sa moren, «det var alt hva vi hadde.» «Det forslår ikke stort, det var bare en munnfull, jeg må ha enda mer.» Da gikk hun hen og satte en stor bryggekjel med en gris i over ilden, og da den var kokt, bar hun den inn. «Nå ja, det er dog en munnfull,» sa han og spiste det altsammen opp alene, men det var langt fra ikke nok.

Da sa han: «Far, jeg ser nok jeg ikke blir mett hos deg, vil du skaffe meg en jernstav som er så sterk og tykk at jeg ikke kan brekke den av på mitt kne, så vil jeg igjen gå min vei.» Da ble bonden glad, spente sine to hester for vognen og kjørte til smeden og hentet en stav som var så stor og tykk at de to hestene neppe kunne trekke den. Men gutten tok den, satte den for kneet og knak! brakk han den midt av som en bønnestang. Faren spente fire hester for og hentet en stav som var så stor og tykk at de fire hestene knapt kunne trekke den. Den tok sønnen og knekket også den i to over kneet, og sa: «Far, den kan ikke hjelpe meg, du må spenne bedre for og hente meg en sterkere stav.» Da spente faren åtte hester for og hentet en stav som var så stor og tykk at de åtte hestene knapt kunne trekke den. Da sønnen fikk den, brakk han vel et stykke av oventil, men han sa dog: «Jeg ser, far, du ikke kan skaffe meg noen stav, og jeg vil derfor gå min vei.»

Så gikk han og ga seg ut for en smedsvenn. Han kom til en landsby og der bodde en smed som var gjerrig og ikke unnet noe menneske noe, men ville selv ha alt. Han gikk hen til ham i smedja og spurte om han ikke behøvde en smed. «Jo,» sa smeden og så på ham og tenkte: «Det er en dyktig kar, han vil arbeide forsvarlig og fortjene sitt brød.» «Hvor stor lønn forlanger du?» «Lønn vil jeg ikke ha,» sa han, «men hver fjortende dag, når de andre svennene får sin lønn, så vil jeg gi deg to slag som du må holde ut.» Dermed var den gjerrige vel tilfreds og tenkte å spare mange penger derved.

Neste morgen skulle den fremmede svennen først slå fore, men da mesteren kommer med den glødende jernstangen og han gjør det første slag, da flyr jernet i tusen stykker, og ambolten synker så dypt i jorden at de ikke kunne få den opp igjen. Da ble den gjerrige sint og sa: «Nei deg kan jeg ikke bruke, du slår altfor grovt, hva vil du ha for det ene slag?» Da sa han: «Jeg vil kun gi deg et ganske lite slag, ikke mer,» og nå løftet han foten og ga ham et spark så han fløy henover fire høylass; deretter tok han den tykkeste jernstangen i smedja som en stokk i hånden og gikk sin vei.

Da han var gått et stykke, kom han til en amtmanns gård og spurte amtmannen om han ikke behøvde en gårdskar. «Jo,» sa amtmannen, «han kunne nok behøve en slik, for han så ut til å være en dyktig kar som nok økte et løft, og så spurte han hvor mye han ville ha i lønn om året. Dertil svarte han at han ikke ville ha noen lønn, men hvert år ville gi ham tre slag som han måtte tåle. Det var amtmannen vel fornøyd med, for han var også slik en gjerrigper.

Neste morgen skulle karene i skogen, og de andre var allerede oppe, mens han enda lå i sengen. Da ropte en av dem til ham: «Stå nå opp, nå er det på tide at vi kommer til skogen, og du må følge med.» «Å,» sa han mut, «gå bare, jeg kommer så likevel før tilbake enn dere.» Da gikk de til amtmannen og fortalte ham at gårdsgutten enda lå i sengen og ikke ville kjøre med til skogen. Amtmannen sa at de skulle vekke ham en gang til og be ham spenne hestene for. Men gårdskaren sa som før: «Gå bare, jeg kommer så likevel før dere.» Så ble han enda liggende i to timer, da stod han endelig opp, men hentet seg først to skjepper erter på stabburet, kokte dem og spiste dem i god ro, og da det var gjort, gikk han og spente hestene for og kjørte til skogen.

Straks foran skogen var det en hulvei som han måtte igjennom; først kjørte han vognen frem; deretter lot han hestene holde stille, gikk bak vognen og tok store trær som han la tvers over veien, så der ble et stort gjerde som ingen hest kunne komme igjennom. Da han nå kom til skogen, kjørte de andre ut av den med fulle vogner og ville hjem, da sa han til dem: «Kjør bare, jeg kommer dog før hjem enn dere.» Men han kjørte bare et lite stykke inn i skogen og rev to av de aller største trærne opp av jorden, disse lasset han på vognen, og så vendte han om.

Da han kom til gjerdet, stod de andre enda der og kunne ikke komme igjennom; da sa han: «Der ser dere, hadde dere fulgt med meg, så var dere kommet like så tidlig hjem og hadde dessuten kunnet sove et par timer.» Nå ville han kjøre til, men hans fire hester kunne ikke arbeide seg igjennom; da spente han dem fra, la dem ovenpå vognen, spente seg selv for og trakk alt igjennom som om det hadde vært en fjær. Da han var på den andre siden, sa han til de andre: «Kan dere nå se at jeg kom før frem enn dere,» og så kjørte han av sted og de andre måtte bli igjen.

Da han kom hjem i gården, tok han et tre i hånden, viste amtmannen det og sa: «Er det ikke et pent stykke favneved?» Da sa amtmannen til sin kone: «Karen er bra, om han end sover litt lenger, er han allikevel kommet tilbake før de andre.»

Nå tjente han amtmannen i syv år; da de var forbi, og de andre fikk sin lønn, sa han at nå ville han også gjerne ha sin lønn. Men amtmannen var redd for at slagene skulle bli for drøye, og bad pent om å skjenke ham dem, han ville heller selv være gårdsgutt, så kunne han bli amtmann. «Nei,» sa han, «amtmann vil jeg ikke være, jeg er gårdsgutt og vil være det, men jeg vil gi deg det vi er kommet overens om.» Amtmannen hadde gjerne gitt ham alt det han eide for å slippe, men det hjalp ikke, gutten sa nei til alt. Da visste amtmannen ikke noe råd og bad om fjorten dagers henstand; den fikk han også.

Amtmannen kalte alle sine skrivere sammen for at de kunne gi ham et godt råd; de betenkte seg lenge, endelig sa de at man måtte drepe gutten. Amtmannen skulle la bringe store møllestener til brønnen og deretter befale gutten å stige ned og gjøre brønnen ren, og når han var kommet ned, skulle de kaste møllestenene i hodet på ham. Dette råd syntes amtmannen godt om, og alt ble innrettet slik at det ble satt store møllestener omkring brønnen.

Da nå gårdsgutten stod nede i brønnen, rullet de stenene ned, og de falt i vannet så det sprøytet høyt opp. Da trodde de sikkert at hodet var knust på ham, men han ropte: «Jag dog hønsene bort fra brønnen, de sparker i sanden der oppe og kaster det i øynene, så jeg ikke kan se.» Da ropte amtmannen: «Hys, hys,» og lot som han jaget hønsene bort. Da nå gårdsgutten var ferdig, steg han opp og sa: «Se her, hvilket smukke halsbånd jeg har,» det var møllestenene som han bar om halsen.

Da amtmannen så dette, ble han igjen redd; for gårdsgutten ville nå gi ham sin lønn, da bad han igjen om fjorten dagers henstand, og lot sine skrivere komme sammen; de ga ham endelig det råd at han skulle sende gutten til den forheksede møllen og la ham male korn om natten, for derfra var enda ikke noe menneske kommet levende ut den neste morgen. Dette syntes amtmannen godt om, og om kvelden sa han til ham at han skulle reise til møllen med ti tønner korn og male det om natten, for de trengte det.

Da gikk gutten på stabburet og tok fire tønner i den høyre lomma, fire i den venstre og åtte tok han i en sekk som han hang over skulderen, så at halvdelen lå på brystet og halvdelen på ryggen, og slik gikk han til den forheksede møllen. Men mølleren sa til ham at om dagen kunne han godt male, men ikke om natten, for da var møllen forhekset, og der var enda ikke gått noen derinn som ikke var funnet død den følgende morgen. Men gårdsgutten sa: «Jeg skal nok slå meg igjennom, De kan bare gå hen og legge Dem på Deres grønne øre.»

Så gikk han inn i møllen og rystet kornet ut, og da klokka var på slaget elleve, gikk han inn i møllestuen og satte seg på benken. Da han hadde sittet en stund der, åpnet plutselig døra seg og der kom inn et stort, stort bord, og på bordet stilte der seg vin og stek og mange gode spisevarer likesom av seg selv, for der var ingen som satte det frem. Deretter rykket stolene frem, og dog var der ingen folk, men på en gang så han fingre som håndterte med kniver og gafler og la mat på tallerkene, men ellers kunne han ikke se noe.

Nå var han sulten og så maten, og derfor satte han seg til bordet, spiste med og lot seg det smake godt. Men da han var mett og de andre også hadde tømt sine fat, da hørte han tydelig at alle lysene ble blåst ut på en gang, og da det nå var belmørkt, så fikk han likesom et ørefik i fjeset, da sa han: «Hvis jeg enda får et sådan til, så gir jeg det tilbake med renter;» og da han nå fikk et like til, så ga han et igjen som ikke var svakere. Slik gikk det hele natten, han ble ikke forknyt og betalte ærlig med drøye slag hva han fikk; ved daggry hørte alt opp.

Da mølleren var stått opp, ville han se til ham, og han undret seg over at han enda levde. Da sa gårdsgutten: «Jeg har fått varme ørefik, men jeg har betalt dem med like så varme, og dessuten har jeg spist meg god og mett.» Mølleren gledet seg og sa at nå var møllen frelst, og han ville gjerne gi ham mange penger til belønning. Men han sa: «Penger vil jeg ikke ha, jeg har nok allikevel.» Deretter tok han sitt mel på ryggen, gikk hjem og sa til amtmannen at han hadde utrettet sitt ærend og nå ville han også ha sin lønn.

Da amtmannen hørte dette, ble han for alvor redd og visste ikke sin arme råd; han gikk opp og ned i stuen så svettedråpene trilte ham ned av pannen. Så lukket han vinduet opp for å få litt frisk luft, men før han så seg for, hadde gårdsgutten gitt ham et rap så han fløy gjennom vinduet ut i lufta, stadig lenger og lenger, inntil ingen mer kunne se ham.

Da sa gårdsgutten til amtmannens frue at hun måtte ta det andre rapet, men hun sa: «Ak nei! ak nei! jeg kan ikke holde det ut,» og så lukket hun et vindu opp, fordi svetten trilte henne ned av pannen. Da ga han henne også et rap så at hun fløy ut mye høyere enn mannen, og denne ropte opp til henne: «Kom ned til meg.» Men hun ropte: «Kom du opp til meg, jeg kan ikke komme ned til deg;» således svevde de i lufta og den ene kunne ikke komme til den andre, og om de svever der enda, det vet jeg ikke, men den unge kjempen tok sin jernstav og gikk sin vei.