Vorherres og fandens dyr

Vorherre hadde skapt alle dyrene og valgte ulvene til sine hunder, men geitene hadde han glemt; da laget djevelen seg også til og ville skape, og han skapte geitene med sine lange haler. Når de nå gikk på gress, ble de almindelig sittende fast i tornebusken med sine haler, og djevelen måtte da gå etter og med megen møye løse dem; dette ble han til sist ergerlig over og bet halen av alle geitene; det kan man enda den dag i dag se på stumpen.

Nå lot han dem vel gresse alene, men det hendte seg at Vorherre så hvorledes de snart gnok på et fruktbart tre, snart fordærvet andre spede planter. Han ynktes over dette så at han av nåde og barmhjertighet hitset sine ulver på dem, så de snart sønderrev geitene. Da djevelen merket dette, trådte han frem for Herren og sa: «Din skapning har sønderrevet min.» Herren svarte: «Hvorfor skapte du det til å gjøre skade?» Djevelen svarte: «Det måtte jeg; ti likesom mitt sinn kun står til å skade, kunne det som jeg skapte, ikke ha noen annen natur, og du må nå gi meg skadeserstatning for hva din skapning har gjort.»

«Jeg skal gi deg den,» sa Herren, «når ekeløvet er falt av, kom da og du skal få din skadeserstatning.» Da ekeløvet var falt av, kom djevelen og fordret den. Men Vorherre sa: «Ved kirka i Konstantinopel står det en høy eik som enda har alle sine blader.» Rasende for nå djevelen av sted for å søke etter eika, men han vanket seks måneder omkring i ørkenen før han fant den, og da han kom tilbake stod alle andre eiker fulle med grønne blader, da måtte han oppgi erstatningen og i sin vrede stakk han øynene ut på alle geitene og satte sine egne inn i stedet, derfor har alle geiter djevleøyne og en kort hale, og djevelen antar gjerne deres skikkelse.