Kongssønnen som ikke var redd for noe

Det var en gang en kongssønn som ikke syntes om å være hjemme i sin fars hus, og da han ikke var redd for noe, så tenkte han: «Jeg vil dra ut i den vide verden, så blir tiden meg ikke lang, og jeg får forunderlige ting å se.» Så tok han da avskjed fra sine foreldre og drog av sted og gikk bestandig videre fra morgen til kveld, og han var likegyldig hvor han gikk hen.

Nå hendte det seg at han kom til en kjempes hus, og da han var trett, satte han seg ved døra for å hvile ut. Mens han nå lot sine øyne løpe omkring, så han kjempens leketøy ligge på gården; det var et par store kuler og veldige kegler dertil. Så fikk kongssønnen lyst til å kegle, stilte dem opp og kastet med kulene etter dem, og når de falt omkull skrek og hujet han og var lystig til mote.

Kjempen hørte spektaklet og stakk sitt uhyre hode ut og så et menneske som ikke var større enn alle andre, spille med sine kegler. Da ropte han: «Kryp, spiller du med mine kegler? Hvem har gitt deg styrke dertil?» Kongssønnen så kjempen og sa: «Å, du klodrian, du tror vel at du alene har styrke i dine armer, men jeg kan alt det jeg har lyst til.» Kjempen kom ned, forundret seg og så på kongssønnen og sa: «Menneskebarn, hvis det er slik fatt med deg, så gå hen og hent meg et eple av livets tre.»

«Hva vil du med det?» sa kongssønnen. «Jeg vil ikke ha eplet,» sa kjempen, «men min brud er lysten etter det, jeg har allerede vært ute, men jeg kan ikke en gang finne treet.» «Når jeg først gir meg på veien,» sa kongssønnen, «skal jeg nok finne treet, og det skulle vel gå underlig til om jeg ikke fikk fatt på eplet.» Kjempen sa: «Det er ikke så lett som du tror, haven som treet står i, er omgitt med et jerngitter, og ved gitteret ligger ville dyr, det ene ved siden av det andre, som holder vakt og ikke slipper noe menneske inn.» «Meg slipper de nok inn,» sa kongssønnen.

«Ja selv om du er kommet inn i haven og ser eplet henge på treet, så er det enda ikke ditt; der henger en ring foran det, gjennom den må du stikke hånden når du vil få fatt på eplet og plukke det av, og det er enda ikke lyktes noen.» «Å, det er forbeholdt meg,» sa kongssønnen, «meg skal det nok lykkes.»

Da tok han avskjed med kjempen, drog av sted over berg og dal, gjennom mark og skog, inntil han endelig fant trollhaven. Dyrene lå rundt omkring, men de hvilte sine hoder og sov. De våknet heller ikke da han steg over dem, og han kom lykkelig inn i haven. Da så han livets tre stå midt der inne, og de røde eplene skinte på grenene. Han klatret høyt opp ad stammen, og da han ville gripe etter et eple, så han en ring henge foran det, men han kunne uten vanskelighet stikke sin hånd igjennom og plukke eplet av, men ringen ble hengende fast på hans arm, og kongssønnen følte på en gang en sådan kraft i den at han merket at han nå kunne undertvinge alt; denne kraft skjenket ringen ham.

Da han var kommet ned av treet, ville han ikke klatre over gitteret, men han grep i den store porten, rystet den, og den sprang knaklende opp for ham. Da gikk han ut, og løven som hadde ligget foran porten, sprang etter ham, men ikke rasende og vill; for den fulgte ham ydmykt som sin herre, adlød ham og ville ikke forlate hans spor.

Kongssønnen brakte nå kjempen eplet som han hadde lovt. «Ser du,» sa han, «jeg har hentet det uten vanskelighet.» Kjempen var glad over at han så lett hadde fått det som han hadde ønsket så lenge, han skyndte seg til sin brud og ga henne eplet. Denne var en smukk og klok jomfru; da hun ikke så ringen på hans arm, sa hun: «Jeg tror ikke at du har hentet eplet før jeg får se ringen på din arm.» «Å,» sa kjempen, «jeg vil gå hjem og hente den,» og nå tenkte han å ta den fra det svake menneskebarnet, hvis han ikke godvillig ville gi ham den. Så gikk han tilbake og forlangte ringen av kongssønnen, men han ville ikke gi ham den. «Hvor eplet er, må også ringen være,» sa kjempen, «og gir du meg ikke den, så må du kjempe med meg om den.»

De sloges nå i lang tid med hverandre, men kjempen kunne ikke få bukt med kongssønnen, så sterk var denne blitt ved ringens kraft. Nå uttente kjempen en list og sa til ham: «Vi er nå blitt varme av kampen, la oss derfor først bade oss og kjøle oss av før vi begynner på igjen.» Kongssønnen, som ikke tenkte på noen falskhet, gikk med til vannet, trakk sine klær av, strøk også ringen av armen, la den ved siden og gikk ut i elva.

Straks tok kjempen ringen og løp av sted med den; men løven, som var fulgt med sin herre og hadde sett tyveriet, satte etter kjempen og rev ringen fra ham igjen. Da ble kjempen rasende og sprang tilbake til vannet, og da kongssønnen nettopp holdt på å trekke sine klær på seg igjen, tok han ham og stakk begge øynene ut på ham. Nå var den stakkars kongssønn blind og stod der og han visste ikke å hjelpe seg; da gikk kjempen hen til ham igjen og hadde ondt i sinne; taus tok han den blinde ved hånden likesom en som vil lede ham, og førte ham således opp på spissen av en høy klippe. Der forlot han ham og tenkte: hvis han enda gjør et par skritt, så faller han ned og slår seg i hjel, og jeg kan ta ringen av ham.

Men den trofaste løven hadde ikke forlatt sin herre, den holdt ham fast ved klærne og trakk ham tilbake igjen. Da kjempen kom tilbake og ville plyndre den døde, fant han at han var reddet. «Kan jeg da ikke få livet av et slikt usselt menneskebarn,» sa han sint til seg selv, tok kongssønnen og førte ham opp ad en annen vei til avgrunnen, men løven, som merket hans onde hensikt, hjalp trofast sin herre ut av faren. Da de var kommet like til randen og kjempen slapp kongssønnens hånd for å la ham bli alene tilbake, sprang løven av alle krefter imot ham så beistet styrtet ned og ble knust.

Deretter trakk den igjen sin herre tilbake til et tre som det løp en klar bekk forbi. Kongssønnen satte seg ned der, men løven la seg ved vannet og skvette ham dermed, så godt den kunne, i ansiktet. Et par dråper traff også heldig øynene og vætet dem, og kongssønnen merket at han fikk sitt syn igjen; for han fikk et skimte av dagen og kunne skjelne flere gjenstander i nærheten, men han visste ikke hvorav det kom seg.

Da så han en liten fugl som fløy tett forbi hans ansikt og støtte mot en trestamme som om den var blind; men den senket seg ned i vannet og badet seg deri; så fløy den atter opp og strøk lett og sikkert hen mellom trærnes grener, så man lett kunne skjønne den hadde fått sitt syn igjen. Da falt det kongssønnen inn at dette var et vink fra Gud, og han bøyde seg ned til vannet og badet sitt ansikt deri, og da han reiste seg opp igjen, hadde han fått sitt syn igjen, og øynene så klare og rene som de aldri hadde vært før.

Kongssønnen takket Gud for den store nåde og drog videre ut i verden med sin løve. Nå hendte det seg at han kom til et slott som var forhekset; i porten stod det en jomfru av deilig skapning og med et skjønt ansikt, men hun var ganske sort. Hun talte til ham og sa: «Ak, kunne du frelse meg fra denne trolldom som holder meg her og som har makt over meg?» Da sa kongssønnen: «Hva skal jeg gjøre for å befri deg?»

Jomfruen svarte: «Du må være i tre netter på den store sal i det forheksede slott, men der må ikke være frykt i ditt hjerte. Holder du da ut alt det onde som blir gjort ved deg uten å gi en lyd, så er jeg frelst; livet tør de ikke berøve deg.» Da sa kongssønnen: «Med Guds hjelp vil jeg forsøke det; for jeg frykter intet i hele verden.» Han gikk da trøstig inn i slottet og satte seg i den store sal til natten kom.

Det var stille og rolig til midnatt, men da begynte larmen, og det kom små djevler frem gjennom døra og fra alle kroker og hjørner. De lot som de ikke så ham, satte seg midt i stua, la på varmen og begynte å spille kort. Når en tapte, sa han: «Det er ikke riktig her, her er en som ikke hører til oss, det er hans skyld at jeg taper.» «Bi du der bak ovnen, jeg skal nok komme til deg,» sa en annen. Denne skrikingen ble verre og verre så det nesten ikke var mulig å høre det uten å bli forferdet, men kongssønnen var ikke redd; endelig sprang djevlene opp og overfallt ham, og det var så mange at han ikke kunne verge seg imot dem; de trakk ham på jorden, rusket i ham og knep ham og klemte ham og slo og pinte ham, men han tålte det uten frykt og ga ikke en lyd fra seg.

På morgensiden forsvant de, og da var han så utmattet at han neppe kunne røre et lem; men da dagen brøt frem, kom den sorte jomfruen inn til ham. I hånden bar hun en liten flaske som var full av livets vann, med det vasket hun ham, og straks følte han alle smerter forsvinne og ble rask og munter. Hun sa til ham: «En natt har du nå lykkelig holdt ut, men det er enda to tilbake;» så gikk hun bort igjen, og da hun gikk, merket han at hennes føtter var blitt hvite.

Neste natt kom djevlene igjen og begynte å spille, men de kastet seg snart over kongssønnen og slo ham hardt, mye hardere enn den foregående natt, så han ble bedekket med sår over hele legemet. Men da han fant seg rolig i alt, måtte de forlate ham, og da morgenrøden brøt frem, kom jomfruen tilbake og helbredet ham med livets vann, og da hun gikk bort, så han med glede at hun allerede var blitt halvhvit like til fingerspissene.

Nå hadde han kun bare en natt igjen. «Er du enda der,» ropte de, «bi kun, så skal du bli pint og plaget så du ikke skal få pusten.» De stakk ham og slo ham hit og dit og trakk ham og rev i hans armer og ben som om de ville rive ham i stykker, men han ga ikke noen lyd av smerte eller angst fra seg og trøstet seg og tenkte: Det går vel over, og da er jomfruen frelst av deres vold; han kunne ikke en gang lukke sine øyne opp for å se jomfruen som kom inn og vasket ham med livets vann; men på en gang var han befriet for alle smerter og frisk og styrket som om han var våknet opp av søvnen, og da han slo sine øyne opp, så han jomfruen stå ved siden av seg, hun var så snehvit og deilig at hun skinte som den klare dag.

Nå sa hun til ham: «Stå opp, sving ditt sverd tre ganger over trappa, så blir du forløst!» Og da han hadde gjort det, da var hele slottet befriet for trolldommen. Jomfruen var en rik kongedatter; tjeneren kom nå og sa at taffelet var dekket i den store sal og at maten stod på bordet. De satte seg da til bords og spiste og drakk sammen, og om aftenen holdt de bryllup i stor fryd og glede.